sivert lever hverdagene videre

Dagene går, tredje og siste klasse på videregående er forbi. Det gikk fort og seint på samme tid. Og nå har Sivert altså begynt i jobb, det e jo klart du må ha dej en jobb sønnen min, hadde moren sagt. Du kan itte bare reka rundt slek må måfå. Og Sivert hadde gjort som hun bad om.

Han bare følger dagene som de kommer, Sivert, han pakker den brune veska, smører matpakka. Tusler avgårde til fabrikken i morgengry, det var der han fikk jobb og nå bærer han sementsekker så svetten siler.

Han er ikke ensom, Sivert, om du trodde det. Nei, han har rikelig med venner, han er omgjengelig og tolerant må vite. Guttene liker han, de får komme til han på fredagskveldene, noe ganger hender det at de kommer lørdag også, for å spille og linke pcene sammen til et stort nettverk. De er som gutter flest, kjøper inn kasser med cola og øl, potetchips med salt og benker seg foran dataen for å knuse hverandre i nettspill. De ler høyt, roper og hoier, noen ganger så høyt at Magda, moren til Sivert, nesten kommer opp på rommet for å finne ut hva som skjer. Men Magda holder seg i tøylene, hun husker hvordan det er å være ung, og neimen om hun skulle være en av de gamle mødrene som bryr seg med hva guttungen gjør på fritida. Magda er snill slik sett. Sivert liker moren sin, det er ikke noen ugreiheter der i gården, nei, de har et greit forhold. Snarere tvert imot, skal jeg være ærlig.

Sivert er høy og lang og tynn, nettopp fylt nitten og har rommet fullt av gutter fra gamleklassen, men noen dager, når guttene i klassen er langt borte og mørket legger seg over det grå huset i Tranebærsveien 4, da lusker han ned i stuen til moren. Hun sitter som vanlig i den slitte skinnsofaen, colaen på bordet og fjernkontrollen i hånden. Det tar nesten ikke feil at hun sitter der med en litt for kort t-skjorte slik at den hvite, litt lubne magen er synlig nedenfor t-skjortekanten. Og ikke vet jeg om Magda bare er veldig klumsete eller om det kunne hendt hvem som helst, men t-skjortene er alltid skitne. Det varierer om det er kaffeflekker, sausflekker eller ketchup, men noe er det på klærne hennes bestandig. Magda følger med på Ungkaren og alle de andre programmene som inneholder kjærlighet og skjebner og begjær. Så setter Sivert seg ned ved siden av moren, slenger bena på bordet helt til Magda kremter som hun pleier, og Sivert skjønner at beina må ned igjen på gulvet der Magda mener de hører hjemme. Og slik sitter de, til både elleve og halv tolv, midnatt nærmer seg, og verden i den lille tv-boksen blir deres lille verden. I krig og kjærlighet er alt lov, pleier Magda å si.

Han er nitten, og skulle gjerne hatt litt mer kjærlighet å skryte av, men det kommer, det kommer sier moren, snart kjæmm drømmedama rekanes på ei fjøl, gutten min, itte vær redd. Sivert blir flau når hun sier det, men han later som ingenting, ser ut i lufta og mumler bekreftende. Men er han helt ærlig med seg selv, gjør det godt når moren sier det, at kjærligheten bare lar vente på seg, men at den kommer. Det gir Sivert fremtidshåp og tro.