listeri

Jeg elsker lister. Lister gjør meg glad. De gir meg et siste håp om at verden fortsatt kan fremstilles oversiktlig og med streng, systematisk orden. Om det er navnlister, julegavelister, middagslister eller handlelister, det spiller ingen rolle, så lenge jeg har et tomt ark og en nyspissa blyant eller en god penn.

Jeg får en indre ro av lister, de ligger der og holder på informasjon, beskjedne og rolige. Og i kategorien med lister kommer også søknadsskjemaer og lignende. Skjemaene ligger nyvasket og strøket foran deg og ber om din hjelp. Og min hjelp skal den få, tenker jeg, javisst. For er det noe jeg kan er det å svare på nettopp de spørsmålene skjemaene ber så fint om. Fødselsnummer, fornavn, etternavn, spør det. Værsågod, sier jeg, du har kommet til rette person for denne kunnskapen innehar jeg. Det gir en mestringfølelse, en erkjennelse av høy IQ, et frisk pust i en travel hverdag.

Jeg er til og med av den typen som kan tenke meg, jeg vet dette taler mot mitt ønske og håp om impulsivitet i livet, - middagslister. Mandag har vi fisk, tirsdag har vi suppe. En vet hva en får, en vet hva en går til. Livet fremstår så fornøyelig oversiktlig i listens univers.

Jeg har en voksende følelse av at det neste halvåret vil kreve noen flere lister enn før. Jeg går en fornøyelig tid i møte.

bakrus

jeg er fortsatt i bakrus etter søndagens to timer lange, mesterlige odd nordstoga-konsert med kjæresten

om å vise ansikt

den som kaster maska viser ansikt,
og et ansikt kan man elske

kollektiv

det er først når en er alene i en stor og tom leilighet at en virkelig skjønner gleden ved å bo i et kollektiv. jeg savner dere, jenter, rommene er for stille uten dere

tilgjengelig vaskehjelp

jeg vil tipse om at skal du hyre meg som vaske-og ryddehjelp, bør du time det slik at det blir rett før jeg skal ha eksamen. da er jeg nemlig latterlig effektiv og interessert i å vaske kjøkkenbenker, komfyrer, rydde ut av vaskemaskin og feie gulv

viljen

jeg har vondt i viljen.

den enkle analysen

Det sies at å være oppmerksom på hva et mennesket snakker om kan fange opp hva vedkommendes hode er fyllt med. Med utgangspunkt i dette bør en vel på samme måte kunne se på en blogg, og ut fra denne trekke slutninger om hva innehaveren tenker på.

Jeg har gjort en analyse av denne bloggen (og av meg selv) med bakgrunn i hvilke tema som ligger bak innleggene. Og for å si det sånn - jeg trengte ikke de lengste og mest omfattende analysene for å trekke følgende slutninger om hva jeg består av:

- kaffe
- tenke positivt (glede og fred, kan vi ikke alle bare være glade i hverandre?)
- odd nordstoga
- eksamenslesing
- forelskelse

Mitt sinn er enkelt, ukomplisert. Jeg burde selvsagt debattert rundt tilbaketrekningen av amerikanske styrker i Afghanistan, forhandlinger mellom palestinske og israelske myndigheter eller en lengre analyse av Karl Ove Knausgårds fembinds-verk etterfulgt av en litterærkritisk diskusjon.

Men like raskt som jeg gjennomførte en analyse av bloggen, like raskt vil jeg kunne predikere endringer for denne bloggen: det kommer ikke til å skje.

Så send meg kaffen, vær forelska, sett på Odd og tenk positivt; det er alt jeg behøver. Verden er mye enklere sånn.

kaffe-tid: en hyllest

Vi skulle ikke tatt en kaffe en dag da?

I vår dagligtale er dette omtrent like ofte hørt som hei og hallo og takk for sist. Og det som fascinerer er at det ligger så mye mer bak dette utsagnet enn kaffen i seg selv. Det er ikke først og fremst den verdensomspente varme drikken man er sugen på når man foreslår dette for noen. Det er vel så mye det som følger med. Den gode samtalen mellom to mennesker på en stemningfull kafè eller ordene utvekslet mellom mennesker på en utekafè i byen en tidlig høstkveld. "Å ta en kaffe" virker til å være ensbetydende med "Du, gode gamle venn, er det ikke lenge siden vi har snakket sammen nå, sånn ordentlig? Jeg savner det." Og jeg går så langt at jeg tør påstå at man til og med kan "ta en kaffe", men faktisk drikke en smoothie eller en tekopp. Det ville jeg ikke stusset på en gang, for det er til syvende og sist ikke kaffen som står i sentrum.

Til tross for at tekoppen eller smoothien kan benyttes når "man tar en kaffe", viser det likevel at kaffen er en symbolsk brobygger, en drikk som forener. Noe som innbyr til et pust i bakken, en sofakrok, en velfortjent pause og en kvalitetssamtale mellom to personer som trenger å oppdatertes på hverandres liv.

en tid for alt

en stakkar

i dag er jeg så lei, så lei, så lei av eksamen, av lesing, av fokusert oppmerksomhet. vil bite av meg armen, stange hodet i veggen, lage snøballer fra snøen som kom i natt. jeg ser på flybilletter til afrika, drikker overdrevne mengder vann så jeg kan få rettferdiggjort pause i lesingen med toalettbesøk. jeg ønsker meg, ironisk nok, både mer og mindre tid samtidig. jeg vil ha mindre tidspress, mer kaffe, mer motivasjon og mindre mål.

sånn.

kveldsfred

De som møtte meg med hundene sine denne høstkvelden ville sagt de så en jente som gikk hvileløst omkring. Jeg kjente mer fred enn jeg har gjort på lenge.

De samme veiene, de samme husene, den samme parken som jeg vanligvis ser med raske øyne, det jeg som regel opplever når jeg skal fort fra a til b, jeg ser dem, men ser dem ikke likevel.

I kveld så jeg med alle sansene. Jeg var tilstede med oppriktig og ikke tilgjort takknemlighet.

Jeg opplevde at høstfargene var sterkere enn vanlig, konturene av det svarte kirkespiret som tydelig pekte oppover mot en blåsvart, men klar høsthimmel og jeg skjønte på ordentlig at noen virkelige mennesker, som meg, en gang har reist opp en storslått bygning, lagd magiske glassmalerier i sterke farger, de har brukt timer, dager, krefter og år på å lage et gudshus. Løvtrærne kikket på meg i stillhet. Det var frisk og kald bris i ansiktet, men jeg var varm utenpå og inni.

Tiden går så fort i livet mitt. Byen og tiden jeg er i gjør kanskje sitt, og jeg kan ta meg i å leve flere trinn foran der jeg egentlig er. Om morgenen kan jeg tenke på skoledagens slutt, om kvelden kan jeg grue meg til vekkerklokka. Derfor ble det ekstra godt at denne kvelden gav meg tid, jeg gav meg til kvelden, og jeg var der jeg var. Sanseinntrykkene ble sterkere, takknemligheten sterkere, freden kjentes sterkere ut den også.

Noen ganger i kvartalet må en rejustere perspektivene sine, kjenne etter hvordan det står til med helsa i hjerte.

Jeg har fred.

en dements bekjennelser

Jeg har dårlig hukommelse. Jeg er under gjennomsnitt i både korttids-og langtidshukommelse, og jeg vet det. Kjæresten min vet det også. Vi kan nok begge bekrefte at jeg er under gjennomsnittet i gjenkalling av minner.

Som den evige optimist jeg er liker jeg å se det positive i en ellers brutal verden. Å ha dårlig hukommelse glirmer med sine fordeler, som at jeg fortere glemmer dårlige erfaringer og idiotiske opplevelser, for å nevne noe. Det ser jeg som en udiskutabel overlevelsesmekanisme, en fordel og et framtrinn. Optimister lever, som vi har vært inne på før, både lengre og bedre. Vi er ikke langsinte, bitre eller angrende.

Når det er sagt har alle fordeler også en bakside. Medaljen har jo flere sider og så videre. Ulempen med å glemme fort og å gjøre negative erfaringer til noe positivt, har visse konsekvenser. Jeg har flere enn en gang måtte notere ned beskjeder til meg selv; "Du kommer til å glemme det du nettopp erfarte, huske det som noe positivt og derfor ville prøve dette på nytt om en stund. Men kjære venn, dette var en DÅRLIG opplevelse, så ikke prøv dette på nytt". Jeg har en slik liste som minner meg på hva jeg ikke bør gjenta.

De siste dagene har jeg fått et nytt punkt på denne listen. Jeg skal ikke utbrodere noe særlig, men jeg kan si at konsekvensene kostet penger.

dumskap

nordstoga-nørd

det er litt nørd at jeg kan sitte på skolen og egentlig ville dra hjem bare for å høre på odd nordstogas nyutslipte plate som ligger på rommet, jeg vet det. men har en først blitt bergtatt, så er det sånn det blir.


(og nå skal jeg la nordstoga-tema utebli en stund, jeg lover)

det evige håp

Slik som du tenkte meg
slik skal eg verta -
-slik skal eg skine,
som meininga var -
ikkje som bror min
og alle de hine
men slik du på ferda mi forma meg, far

Bestefar Aslak Flatin

en lykkens dag

jeg har ventet og jeg har vært tålmodig, jeg har spart kronestykker og sjekket mulige oppdateringer daglig. jeg kan nå meddele at jeg er en svært LYKKELIG kvinne og nedtellingen har til de grader begynt, for igår kveld kjøpte jeg billetter til konsert med

ODD NORDSTOGA


oh lykke stor,tross bitende kulde og slapsesnø, la fjortende november bare komme

den lille nyansen

å være alene frivillig er én ting. det er nødvendig og vakkert. å være alene fordi du ikke har noe valg er noe helt annet. det er vondt. hjelp meg å se den lille nyansen og dem som lider under den.

glede er

glede er, ironisk nok, når en er oppe ved morgengry klar for en ny dag, med det store skjerfet tullet rundt halsen, en varm kaffekopp i hånda og høsten er frisk og kald utenfor lesesalsvinduet

effektiviteten

De dagene man utpeker seg som en effektiv og arbeidsom, liten maur, de dagene bør gripes, på stående fot, med strak arm.
Jeg hadde en av disse dagene her forleden, jeg kostet og feiet og vasket, løp en time, syklet til en annen matvarebutikk lengre unna fordi en melk koster 12 og ikke 13 kroner der  (penger spart, er penger tjent), og var i det hele tatt uhyre effektiv. Jeg tok tak i livet, kom hit, ikke snik deg unna, nå skal ting unnagjøres, sa jeg, her er det jeg som er sjefen. Og det er godt med slike dager, som kommer sjeldent, men like fullt, de kommer, for de dagene må man huske.
Jeg marinerer meg nemlig fortsatt i den gode samvittigheten fra den dagen.

farsund.

gå ut fra det hvite sørlandssommerhuset, ned til bryggen og ta et kaldt morgenbad i saltvann, tennis i julivarme til vi får senebetennelse, sette fiskesnøret fast i bunn, miste fisketålmodigheten mot en noe mer fiskeengasjert kjæreste, håve inn fire stramme makrell som kjæreste mener ikke er storfisk, men som man blir i ekstase av likevel, drikke kaffe sent på kvelden og vite at det gjør ingen verdens ting om man ikke får sove når natta skumrer, fordi man har ferie. gode måltider rundt et hyttebord med en ny, men kjær familie, spille kortspill med kjærestens farmor, drikke sterk cappucino på en sjarmerende kaffebar i en fiskebu og se ut mot sterke bølger som slår mot land og snakke om mindre alvorlige ting, ligge i hvit sand på kjærestens brune arm etter et kaldt saltvannsbad med blå lepper, kjøre båt en hel dag med deilig veninne i skjærgården, traske på brosteinslagte gater blant hvite sørlandshus og se på bøker og nips, gå til bakeren nedi gata, kjøpe ferskt, varmt brød til frokost og få med en bolle på kjøpet for sommerens skyld, volleyball på stranden med "ny" lillebror, telys inne og te rundt bordet, lukt, lyd og smak av ferie, legge seg på et svaberg, saltvannshår, spise seg mett på moreller som vokser fritt ved landeveien, volleyball, fotball og ulike former for rar turn i en liten limegrønn hage med to sterkt energifulle gutter, bli bedre kjent med fine mennesker, fjase i en bil som kjører med beach boys på bilanlegget som bare har en høytaler, vind i håret, kyss på panne og lange, gode samtaler til langt på natt.

takk for en utrolig vakker ferieuke. alle sammen.

puppens historie

Kvinnelige kroppsideal opp gjennom historien har inneholdt stor variasjon i hvilken figur og hvilke former som har blitt ansett som vakkert. I Svendbys slående kronikk i Aftenposten, kan en lese om puppenes historie, hvor puppenes form og fasong har vært med som en del av motetrendene fra begynnelsen av 1900-tallet og frem til i dag. Puppetrenden har vært følgende: fra store, til flate, til runde, til spisse, til flate igjen, til vi når 80-90-tallet, hvor silikonpuppene med dets fylde får renessanse.

At det i det hele tatt kan snakkes om et "kroppsideal" i seg selv er latterlig. Men at vi går med på å følge, eller overhodet omtale og snakke om moter og trender på noe så permanent og naturlig som en medfødt kroppsdel, er et sikkert tegn på et skakkjørt samfunn på den fronten. At vi er lydhøre og skjærer og fyller, pusher og suger, stuffer og løfter ettersom motene forandres, er jo til å le av. Nei come on folkens, la oss avsløre hele tullet. La de strutte hvis de strutter og henge hvis de henger - vi har mer i hodet enn at vi gidder å bruke energi og krefter på dette.

Boobs up!

regntungt

høljeregn ute gjør det magisk og stille inne
jeg trenger disse dagene

elendige økonomiske tilstander

jeg hører på radionyhetene, de melder at det etter Hove-festivalen i sommer ligger igjen over 400 soveposer og liggeunderlag, og en haug med telt. jeg tenker at det er synd på norsk ungdom som sliter med dårlig økonomi, høye studielån og trange kår. HUFF.

skrytesenter

Her en dag, da kveldssolen var rød og på vei ned bak åsene i Setesdal, skøyt gründeren i meg fart. Han simpelthent blomstret i meg idet jeg kjørte forbi et skilt pekende mot avstikkeren til venstre. SKYTESENTER, stod det.

Jeg så imidlertid noe annet. Om det var mine gjenglemte barne- og ungdomsbriller eller gründer-kreativiteten i meg som var bestemmende for hva jeg så, vites ikke. Men idet kveldssolen var rød og på vei ned bak fjell i Setesdal, ser jeg skiltet: SKRYTESENTER. Og det er ved synet av dette at gründeren i meg blir i ekstase.

"Til seters for å gjøre seg feit" skal være den underliggende metaforen. Små og store, slanke eller mindre slanke, briller eller ei, her skal hvermann få ta turen når det røyner på selvtilliten. For det skal fungere slik, at når det har begynt å tære på selvbilde, når det er en neadgående kurve og troen på en selv er hellende, da kan en stikke fra ektefelle og jobb, si heiheihei, jeg trenger å fylle på. Og som en hver av oss spiser lefser, burgere og kaker og bygger opp fettlagrene på kroppen, slik skal brille-Geir og slanke-Kari få ta turen til skrytesenteret og fylle på lagrene. Senteret skal være spekket av motivatører og skrytere, de skal gå rundt og gi brille-Geir og slanke-Kari komplimenter og skryt så det holder, til selvtillitslagrene er store nok og de er klare får reise tilbake til jobb, hus og hjem. Så går nok dagene for både Kari og Geir, og med krav fra all verdens bauger og kanter, er det klart det tæres på selvrespekten, og da er det strake veien tilbake til senteret igjen. Slik går det i en evig syklus med uttapping og påfyll.

Skrytesenterne vil skyte fart rundt om i det langstrakte land, og ideen vil nå langt utover landegrensene.

Jeg skjønner overhodet ikke at ingen gründere har vært her før meg.

i cant help it

Jeg stod der og betraktet deg. Jeg vet jeg så lei meg ut, jeg vet du så det også, og jeg vet du var lei deg selv. Men jeg kunne ikke annet enn å tenke at her står jeg, i storbyen en søndags kveld, og ser på et veldig, veldig fint menneske som jeg beundrer.

meningsfull tilfredsstillelse

Det er to måter å få nok på.
Den ene er å skaffe seg mer og mer. Den andre er
å ønske seg mindre og mindre.

- G.K Chesterton

its the nighttime, baby

hun er alene i hovedstaden. inne fra de store murbygningene ser hun stearinlys, hører latter, forstår at de fleste andre menneskene i denne byen har tatt kvelden inne. det er midnatt, dammene på asfalten blir større for hver meter, og hun tar seg i å sykle seinere enn vanlig denne natten. det regner bikkjer, og hun kan ikke annet enn å elske det!
hun vil ikke forte seg hjem, snarere det motsatte, hun lukker øynene mens hun svever framover og kjenner den friske lukten, hører en og annen bil, det blonde håret er gjennomvått, som om hun nettopp har kommet ut av en lang dusj - med klærne på. regnet fosser nedover ansiktet.
kvelden er tom, ventende. klar, på en måte. denne natten er det bare henne, alene med mørket og på lag med naturen. gjennom hovedstadens gater kjenner hun på en forfriskende og berusende glede.

regnet, smilet og henne.

sommerferiemodus

det er ikke optimalt når sommeferiemodusen har slått seg på fem dager før siste eksamen.
det er imidlertid optimalt at jeg har sommerferie om fem dager

ironisk kunnskap

ironien er stor i dette:

jo mer jeg leser og får ny kunnskap, jo flere spørsmål må jeg stille, jo mer uoversiktlig blir verden og desto mindre blir følelsen av at jeg i det hele tatt forstår noe som helst.

jeg lengter tilbake til barndommen, der a førte til b, der det ikke var behov for drøftninger, ulike perspektiver og "på den ene og på den andre siden"-orienteringer. der var det ikke ansvar for egen læring og en melding i meldingsboka gyldiggjorde en dag eller to i sykesenga, det fikk ingen følger uansett, ingen viktig kunnskap tapt, ikke desto mer å ta igjen senere.

lengter tilbake til der mamma og pappa var oraklene, de hadde svarene, og wikipedia, forskningsartikler og statistikkbøker fantes ikke. jeg måtte ikke ta stilling til regresjonsanalyser, flerfaktormodeller eller de store spørsmålene.

ironisk, ironisk, ironisk.

orienteringssvikt

fant ut ved en ren tilfeldighet at jeg har eksamen allerede på fredag. okei, det var det jo forsåvidt greit jeg fikk vite.

klimaendringene

jeg ser ut av vinduet, det er mai og full snøstorm ute.
innser at jeg tok juleferie, vinterferie og påskeferie litt for tidlig i år.

beauty is only skin deep

beauty is only skin deep

nei, det er den ikke. beauty er ekte mennesker, livsgnist i øyner, positive holdninger, tålmodige sjeler, fred i hjertet, ekte latter, lettvinthet og trofasthet. blant annet.

beauty is way deeper

hæltane fra sørrlande

når du våkner tidlig en søndag morgen og ubevisst, instinktivt og ureflektert synger på kjærestens favorittfotballags supportersang (som du aldri har holdt med) mens du kler på deg, da vet du at du har vært utsatt for manipulative krefter og utspekulerte teknikker

selvkontroll

..og hva gjør man så når det er steikende sol fra skyfri himmel ute, og selv er man en inntørka, hvit rosin underernært for d-vitaminer og overeksponert for abstrakte psykologiske teorier om identitetsformasjon og psykopatologi?

man går ut, vel!

dagen derpå

nevø- og niese-hylene sitter fortsatt i veggene, utenfor vinduet drypper det vann som for noen dager siden var siste rest av påskesnø og skiløypene er etterlatt alene. jeg har vinket dem adjø, en etter en, hjem til sine respektive hjem, med ektefeller, pratebarn og skiboks på taket, og her er jeg igjen, slik som det pleier å være for minstebarnet, igjen i et stort tomt hus i skogen. jeg henter posten, koker meg kaffe, vasker skitne sengetøy og leser til eksamen, mens jeg tenker på om den maltekstrakten på kjøkkenbenken hadde gjort susen for drua (eksamenshukommelsen) eller om jeg tør å hoppe ut fra taket på det rødmalte buret utenfor. rommet der han jeg har kjær sov lukter fortsatt han, og jeg kan finne på å legge meg i senga hans som ei anna patetisk og nostalgisk frida-med-hjertet-i-hånden-fjortis for å late som han fortsatt er her og at jeg ikke kjørte han til bussen igår. jada, dagen derpå er sår og brutal, derfor har jeg bedt mor leie med seg romeo og juliet på dvd så jeg kan slukne mine dyptgripende sorger i tårevåt lidenskap og gammel påskesjokolade

et kollektivt "nok får være nok"

et par ganger i året, som nå ved påsketider, bestemmer hele norge seg nasjonalt. nå er det nok, sier vi, nå gidder vi ikke mer, vi pakker tingene våre, reiser fra jobb, glemmer avtaler, hverdagsliv, barnehage og jobbmøter, nok får være nok. så stuer vi bilene, studentene pakker sekkene og setter seg på trikk, tog og buss, kollektivtransporten er overfyllt fredag ettermiddag og rushtrafikken står som en sprengferdig vinkork ut av storbyen. jeg liker at vi gjør dette, setter ned foten og tar en pause fra hverdagslivet. til og med voksne, ansvarlige mennesker trenger fri, familie, ski og en pust i bakken.

god påske, norge!

ren lykke

av og til opplever man sekunder og minutter av ren, ren lykke
hvor alt er som det skal være og tiden har stoppet
øyne som glitrer,
varme, trygge hender som holder deg fast,
framtidstro og selvtilfredshet,
sommerfugler i magen
og glede som bobler

sekunder og minutter som dette gir meg en
smak av himmel, av evighet

akkurat da er det ingen andre steder
jeg heller vil være

mennesker som smiler er noe av det vakreste jeg veit om

med proteser i villmarka

jeg får ikke lovprist villmarksmonsens nye tvprogram iherdig nok! det er uten sidestykke, det er ærlighet, det er uhøytidelighet, det er latter og ekthet og det slår moteblogger, ekstrem forvandling, lady gaga og sex i paradise hotel en høy gang. elleve deltakere med ulike funksjonsheminger er på ekspedisjon, og skal i løpet av tretti dager komme seg gjennom Nordkallotens villmark - med proteser, rullestoler, armløse kompanjonger og hørselshemmede motivatører. de har mot som bjørner, ståpåvilje de fleste bare kan ønske seg og uhøytidelighet nok de med fordel kunne delt med frognerfruene og brunkremsbertene i bogstadveien.

og jeg trodde jèg hadde ståpåvilje, som til tross for en bedriten morgen hvor makrell-i-tomat-boksen fordelte seg over hele barmen min og et fyrtårn av en enhjørning jeg har fått midt i panna sier bling-bling, klarte å karre meg gjennom dagen.

når 1064000 benker seg ned foran skjermene for et sånt konsept, så indikerer det vel kanskje at vi begynner å bli forskynte av botox-programmene.

vårsong

ja kjære, jeg kjenner det på meg, jeg merker det på kroppen
du har helt rett,
det er blitt VÅR!

mitt liv som tømmerhugger

I fem dager skulle jeg leve som tømmerhogger anno 1912. Ville jeg komme styrket ut av det, eller skulle fravær av Facebook og pudderdåsa bli enden på visa for meg?

«Det e’ ingen vei tilbake», sang vi heseblesende opp bakker bratte som unnarennet på Holmenkollen. Med treski, røde toppluer og flesk for ei uke i de altfor tunge ryggsekkene. Mobilen lå avslått hjemme, og denne uka, ja, da skulle norsk ungdom utfordres. Bjørn Borg-bokseren og utringningen lå igjen hjemme, og med vadmelsbukser og helsetrøyer stavet vi oss oppover mens vi tenkte på neste ukes dobesøk med rumpa i friluft.

Fritid og stram rumpe
Det første jeg lærte meg var at det tar tid å leve i 1912. Å slå av litt overflødig tid på noe hyggelig, også kalt fritid, det er ikke engang en problemstilling. Først og fremst gikk timevis med til å lage seg et godt sted å bo, et sted med mest mulig isolasjon og ly så vi ikke sang på det siste verset i løpet av den neste uka. Så var det å sette i gang å kave i nysnøen, svette ut helsetrøya og hogge tømmerstokker så det sang. Med små håndsager og øks, som gamlekara. Det skal sies at det kom seg etter hvert, mine hoggeferdigheter, og da grana gikk i bakken med et brak var jeg den første til å innrømme at det føltes godt. En slags blanding av makt (jeg overvant grana) og yteglede (en følelse av at jeg hadde gitt mitt bidrag til menneskeheten). Ikke minst gikk noen tanker den uka til treningssentrene som lurer penger ut av stakkars ungdommer. Jeg forstod for første gang at tømmerhoggerliv gir langt bedre avkastninger, det kan jeg personlig fortelle dem. Her kom naturlig biceps og stram rumpe servert på fat.

Welcome to the jungle
Og så fort vårt lille krypinn var gjort ferdig, var det bare å fortsette å hogge. De neste timene gikk til å felle de fem grantrærne som omringet oss. Jeg så at livet mitt kunne stå i fare. Skulle vi forhindre forfrysninger, og sette fart på bålet og næringsinntaket, måtte vi sannelig henge i. Om jeg skulle få oppleve jula i år, kunne jeg ikke grave meg ned og gi opp. Welcome to the jungle.

Det ekte, det nære
Det slo meg at 1912 måtte ha vært full av sunne og nære relasjoner. For hva gjør vi etter klokken 16.00 på ettermiddagen når mørket har senket seg over oss som en svart sekk? Stort sett kvalitetssamtaler. Garnet hadde vi satt ut for kvelden og jakta var unnagjort. Mens den sota kaffekjelen kokte og flesket freste i panna, fortalte vi gode røverhistorier, rangerte ulike båltyper og sang norske vandrerviser. Og med hår så fett som såpestykker og brune ansikt av skitt, ble vi godt kjent med hverandre. Imaget lå igjen hjemme.

Sove aleine under ei skjørtegran, varme seg på sitt eget bål og sitte aleine i skogen med himmelen så stor og mørk over seg. Ekte og stor stillhet. Ingen Nokia-tunes som forstyrrer eller kvinnemagasin med tips om hvordan bli den hotteste på festen. Bare meg og tida som ikke var bundet av ei klokke. Jeg begynte å få sansen for 1912.

Lærdommen
Det var ikke bare Titanic som sank og republikken Kina som ble anerkjent året 1912. 1912 var også året hvor statusfeltet på Facebook ikke fantes og uhygienen ikke gjorde noen sjuke. Jeg fikk oppleve ei uke i tømmerhoggernes jungel, i de djupe, stille, mørke skoger i bygde-Norge. Takknemlighet ble lært og fascinasjonen var stor. Men når uka var over og den hvite porselensdoen merket «JIF» blinket imot meg, var det ikke så ille å leve anno 2007 likevel. Særlig ikke med trettito uleste e-post i innboksen.

der framme

savner dette. og irriterer meg over at drømmen om noe der framme ofte roper høyere enn å leve drømmen her og nå.

måker

Jeg skal ikke bruke et kostbart blogginnlegg på å utbrodere mitt sinne og min irritasjon over dustejournalister som tror at de i kraft av sitt virke og sin utdannelse eller jeg veit da søren, kan albue seg fram, leke konger på haugen og tro at alle skal stå på pinne og gi dem det de ber om. Journalister som tror de er unnlatt de sosiale normer og regler og høfligheter som vi andre må innrette oss etter for å fungere sammen, og som "fordi vi er journalister" skal kunne skrike som små unger i godteridisken på Rimi til de får det de ber om, nå-nå-nå, de skriker som måker fordi de har tidsfrister og deadlines og lurer på hvorfor ikke telefontidene hos de statlige påtalemyndighetene er lagt opp etter deres tidsskjema. Et menneske av sorten "journalist" ødela nettopp min fine og lovende torsdags morgen, og hadde jeg hatt deg fysisk i nærheten skulle jeg gitt deg kaldt buksevann. Nei, jeg vil heller bruke et blogginnlegg på noe mer konstruktivt.

Velsignet er man hvis man får sitte på en vindfyllt strand i danmark, spise loff og bananer, kjeks og ost og frukt med en familie så stor at det er umulig å komme til orde, det er 15 songar på ein gong og du må gi skriftlig beskjed for å få noen til å sende deg juicen.

Velsignet er man hvis man kan stille et fotballag av familiemedlemmer, hoppe i sjøen når det blir for varmt og legge seg ned i sanda og le fordi det er så mye styr og leven og liv og latter, kroppene er solbrune og det er kjærleik på alle kanter.

Jeg er velsignet.

motiverende kaffe

jeg tror ikke de vet det selv, men det er noen mennesker som får meg til å ville gripe tak i livet og få mest mulig ut av det - takk for samtalen over kaffen idag!