blålørdag.

blålørdag. våkner opp som gressenke, alene, og for sent. fett hår, tørre skiver på fem minutter. planen om å sykle blir forvist idet regnplaskene høres utenfor. eneste kollektivtilbud som går denne lørdagen dit jeg skal, går om fem minutter. i ørska, uten kaffe og med hårfrisyre milevis unna moteblad-standard, bruker jeg hundre kroner på reisekort jeg ikke trenger fordi jeg gjør en feilslutning i tankene. tripper på trikkestoppet, ti minutter over tida, ingen blå venn i sikte, skjønner at sjåføren har funnet det for godt å kutte lørdagens eneste rute. løper hjem, finner sykkelen, tråkker til. etter ti minutter med full tråkk, åpner himmelen seg og gjør meg til en våt katt som kan vri hår og olabukse, sokker og sko (med gjørme grunnet ingen sykkelskjerm) når jeg ankommer jobben femten minutt før jeg skal møte dagens første menneske på en jobbprofesjonell måte. jeg drar av meg den gjennomvåte buksa, kaster den i tørketrommelen med håp i øynene og bukseløs på jobb (helt ny følelse), finner ut at tørketrommelen ikke er en tørketrommel men en vaskemaskin, ti minutter igjen til jobbmøte, drar på meg en gjørmete og gjennomvåte bukse over beina igjen, spør kollegaen min hvor tørketrommelen er, og hun, ja, hun kan gledelig fortelle at tørketrommelen var den maskinen jeg nettopp hadde puttet buksene mine i. buksa går av igjen, inn i det som jeg nå har fått konstatert er en tørketrommel, klokken tikker, buksa sveives rundt og rundt, førtini minutter står det på displayet, fem miutter igjen står det på min agenda. jeg må bite det i meg, stoppe maskina, igjen tre på meg et åletrangt, vått plagg. jeg går ut og møter verden. hello.

skogens gull.

det gryr av dag. vi er klare med fjellskoa på beina før den steikende sola har kommet seg opp på himmelen. i rolig tempo samler vi høydemeterne, det knekker i kvister under føttene. på en bortgjømt staule en halvtime senere møter vi ho i døra. velkomen, seier ho, og spør om vi er klare for molteberging.

tante spør om vi bare har med en  fem-liters bøtte hver. ho har sin ti-liters under armen, aldri om ho går ut på gullsanking uten minst en slik størrelse. jeg liker positiviteten.

over myr og over bekk, opp en topp for å få utsikt over dalføre og toppene når vi har mista los. ned igjen, over ei hei, ned en skråning, under en gran. vi har fått lukten på molta og ser ikke på klokka. det steiker på ryggen, timene flyr, fotsålene er såre.

vannet fra myra surkler under skoa. noen ganger i skoa. jeg ler høylytt når han foran meg plumper så det holder. maurtuene er så store at det er tydelig at de er langt fra late og er levende bevis på at de startet arbeidsdagen lenge før oss, til og med idag.

vi går rolig over myra. en meter i fra oss flakser det til så høyt at vi nesten hopper. om det var orrfugl kan vi ikke si med sikkerhet, men lyden fra vingene rett ved oss tilsier noe stort.

ho er seig som en bjørn, viser ikke antydning til såre føtter eller tung pust, er på vei til neste leite før vi vet ordet av det. det er ikke overflod av de oransje skattene, men de finnes. det kjennes som jeg finner gull hver gang jeg plukker en og slipper den forsiktig ned i bøtta. skogens gull, tenker jeg.

noen matpauser i lyngen og sju timer senere er vi fem kilo gull rikere. det har vært bedre molteår.

mens jeg kjenner på de såre beina får jeg spørsmål om jeg kunne tenkt meg å ha en slik arbeidsdag hver dag.

jeg tenker meg om, kjenner på føttene og tror jeg er glad at dette ikke er hver dag.

en

morgengry

himmelen virker lavere enn den pleier. uten å være mørk, ligger den likevel tung over en stille by.
til tross for værdamenes spådom om at denne dagen må nytes fordi finværet endelig skal gjøre sommeren til sommer, må de nok se seg lurt, igjen, de værdamene. finværet ser ut til å utebli også idag.

det er tidlig. det er timer før både god morgen norge og vekkerklokkene er igang. det er lørdag og det er helt, helt stille. innenfor de låste dørene vet jeg at mennesker ligger langt under sommerdynene sine, ved siden av partnere de er glade i, kanskje en fot utenfor dynekanten, vinduet på gløtt så de siste sommerlydene kan fylle soverommet. jeg føler en slags urettferdighet over at jeg er våken, at jeg ble plukket ut til å holde verden i gang denne lørdagen, jeg måtte karre meg ut av senga etter en elendig nattesøvn og lukke døren stille bak meg mens han jeg er så glad i puster søvntungt videre.

lufta er mettet. mettet av luft, av stillhet og av lukten av kvistbrenning. noen må ha gjort det samme som meg, kjempet seg ut av sengen. de har startet brenning av tørt gress, kvist og døde sommernaturrester denne morgenen, lenge før dagen har våknet. jeg drar ulljakke tettere mot kroppen og trekker inn eimen av barndom. den gang jeg følte jeg trakk vinnerloddet når jeg våknet tidlig og verden utenfør døren lå uberørt og ventet på barneføttene mine.