morgengry

himmelen virker lavere enn den pleier. uten å være mørk, ligger den likevel tung over en stille by.
til tross for værdamenes spådom om at denne dagen må nytes fordi finværet endelig skal gjøre sommeren til sommer, må de nok se seg lurt, igjen, de værdamene. finværet ser ut til å utebli også idag.

det er tidlig. det er timer før både god morgen norge og vekkerklokkene er igang. det er lørdag og det er helt, helt stille. innenfor de låste dørene vet jeg at mennesker ligger langt under sommerdynene sine, ved siden av partnere de er glade i, kanskje en fot utenfor dynekanten, vinduet på gløtt så de siste sommerlydene kan fylle soverommet. jeg føler en slags urettferdighet over at jeg er våken, at jeg ble plukket ut til å holde verden i gang denne lørdagen, jeg måtte karre meg ut av senga etter en elendig nattesøvn og lukke døren stille bak meg mens han jeg er så glad i puster søvntungt videre.

lufta er mettet. mettet av luft, av stillhet og av lukten av kvistbrenning. noen må ha gjort det samme som meg, kjempet seg ut av sengen. de har startet brenning av tørt gress, kvist og døde sommernaturrester denne morgenen, lenge før dagen har våknet. jeg drar ulljakke tettere mot kroppen og trekker inn eimen av barndom. den gang jeg følte jeg trakk vinnerloddet når jeg våknet tidlig og verden utenfør døren lå uberørt og ventet på barneføttene mine.