skogens gull.

det gryr av dag. vi er klare med fjellskoa på beina før den steikende sola har kommet seg opp på himmelen. i rolig tempo samler vi høydemeterne, det knekker i kvister under føttene. på en bortgjømt staule en halvtime senere møter vi ho i døra. velkomen, seier ho, og spør om vi er klare for molteberging.

tante spør om vi bare har med en  fem-liters bøtte hver. ho har sin ti-liters under armen, aldri om ho går ut på gullsanking uten minst en slik størrelse. jeg liker positiviteten.

over myr og over bekk, opp en topp for å få utsikt over dalføre og toppene når vi har mista los. ned igjen, over ei hei, ned en skråning, under en gran. vi har fått lukten på molta og ser ikke på klokka. det steiker på ryggen, timene flyr, fotsålene er såre.

vannet fra myra surkler under skoa. noen ganger i skoa. jeg ler høylytt når han foran meg plumper så det holder. maurtuene er så store at det er tydelig at de er langt fra late og er levende bevis på at de startet arbeidsdagen lenge før oss, til og med idag.

vi går rolig over myra. en meter i fra oss flakser det til så høyt at vi nesten hopper. om det var orrfugl kan vi ikke si med sikkerhet, men lyden fra vingene rett ved oss tilsier noe stort.

ho er seig som en bjørn, viser ikke antydning til såre føtter eller tung pust, er på vei til neste leite før vi vet ordet av det. det er ikke overflod av de oransje skattene, men de finnes. det kjennes som jeg finner gull hver gang jeg plukker en og slipper den forsiktig ned i bøtta. skogens gull, tenker jeg.

noen matpauser i lyngen og sju timer senere er vi fem kilo gull rikere. det har vært bedre molteår.

mens jeg kjenner på de såre beina får jeg spørsmål om jeg kunne tenkt meg å ha en slik arbeidsdag hver dag.

jeg tenker meg om, kjenner på føttene og tror jeg er glad at dette ikke er hver dag.

en