helgeplaner

det finnes mye fint, og en av de fine tingene er å kjøre bil med den man er forelsket i hjem til telemark og familien

studentlivet

de kommer ikke stadig vekk, de dagene, men i dag kom den, dagen hvor jeg bruker en time på å komme meg ut av senga fordi jeg rett og slett ikke vil noe annet enn å sove, jeg dropper forelesning (ingen forpliktelser) og innbiller meg at det vil bli mer effektivt å lese hjemme enn på lesesalen (jeg tenker egentlig bare på gratis kaffe på kaffetrakteren og et stille kjøkken). men jeg har bestemt meg for å møte sånne dager med åpne armer, sånn er man av og til, man kan ikke være for kravstor heller

akk, studentlivet er skjønt

jag vill känna att jag lever

Det är nu som livet är mitt
Jag har fått en stund här på jorden
Och min längtan har fört mig hit
Det jag saknat och det jag fått

Det är ändå vägen jag valt
Min förtröstan långt bortom orden
Som har visat en liten bit
Av den himmel jag aldrig nått

Jag vill känna att jag lever
All den tid jag har
Ska jag leva som jag vill
Jag vill känna att jag lever
Veta att jag räcker till

Jag har aldrig glömt vem jag var
Jag har bara låtit det sova
Kanske hade jag inget val
Bara viljan att finnas kvar

Jag vill leva lycklig för att jag är jag
Kunna vara stark och fri
Se hur natten går mot dag
Jag är här och mitt liv är bara mitt
Och den himmel jag trodde fanns
Ska jag hitta där nånstans

Jag vill känna att jag levt mitt liv

regn og sjokolade

blir det like mye regn i helga som det har vært denne uka, skal jeg kjøpe meg en tohundre grams rein, norsk melkesjokolade. det er altfor lenge siden sist

de lite verdsatte musikanter

De fleste mennesker jeg kjenner, er lut lei dem. De gremmes, er irriterte og kunne nok med fordel tatt instrumentene deres og hivd dem på sjøen. Men jeg kan ikke noe for det, når de øst-europeiske spillemennene i Oslo med sine trekkspill og saksofoner hjaller i gang en gladlåt (som de andre mener er et makkverk av noen øredøvende lyder som ikke kan kalles musikk) tidlig en morgen på vei til jobb, - eller enda bedre som i dag, når de kommer inn på t-banevogna og følger oss passasjerer noen stopp med morro-musikk i morgentimene, - da må jeg le høylytt! For de trøtte nordmennene som fnyser og småmumler med seg selv, de har godt av at det kommer noen gladfyrer som smiler og traller og spiller litt trekkspillmusikk. Ikke bare blir jeg glad, jeg får livslyst også, og føler jeg spiller hovedrollen i min egen Amelie-film. Og hadde jeg ikke hatt menneskefrykt, skulle jeg rivd med meg herr Johansen i en svingom i t-banevogna også.

Kjære nordmenn, åpne opp litt da, trall med eller sving dere til trekkspillmusikken! Blir vi noen forknytte surpomper kommer vi til å dø ti år tidligere hele gjengen, det sier psykologien. Og for å skjære dere øst-europeere over samme kam helt til slutt - takk for musikken dere gir oss!

forpliktelse

Noen tror at frihet er å ha alle muligheter tilgjengelig og et hav å velge i. Andre tror at friheten kommer når en velger noe, og slik forplikter seg. Jeg begynner å se sannheten i det sistnevnte.

håpet

Det er noen som sier at de som tror på en Gud eller noe utenfor seg selv, lager et falskt håp for seg selv. Et håp for å komme seg gjennom dagene eller gi mening til livet. At håpet er for de som ikke er sterke nok til å møte livet som det er.
 
Jeg opplever at alle sammen håper hver dag, hele tiden. Vi gjør ting i håp om noe annet, noe litt lenger framme. Her om dagen kjøpte jeg meg en kløkrem på apoteket i håp om at kløen skulle bli litt mindre på nettene. Den gjorde riktignok ikke det, kremen hjalp ikke det grann, dyr var den også, fillekremen, men jeg kjøpte den i håp om at den skulle hjelpe meg.
 
Mennesker spiser litt mindre og kutter ut snopet i håp om bli slankere og sunnere. Vi shopper klær for å se freshere ut, og kanskje ligger det et håp om at klærne skal gjøre at andre legger merke til en eller i håp om at det skal føles litt bedre når dagen er bedriten. Vi jogger og trener og puster og peser i håp om å leve lengre, drikker kaffe i håp om å våkne litt en tidlig mandags morgen, løser suduko i håp om å trimme hjernen og holde seg kløktig i hodet litt lengre. Vi gir gave til en venn i håp om at han skal bli glad og drar på strømpebuksa i håp om at vinterdagen ikke skal oppleves like kald som dagen før. Vi håper på at vi en dag skal finne den store kjærligheten og se drømmene vi har bært på i mange år gå i oppfyllelse.
 
Jeg er glad i håpene. De gir meg inspirasjon til å gå videre, til å leve livet. Håpet er ikke for de svake, de som ikke tør å leve livet. Håpet er for de som fortsatt kaller seg mennesker.

dagane

ein som fær meg te å smile.

(foto: Håvard Fossli)

DA er vi igang.

reisedetaljer

Reiseruta:
Norge - Argentina - Paraguay - Brasil - Costa Rica - Den dominikanske republikk

Reisetid:
7.juni til 16. juli

Reisefølgesvenn:
Karen Amalie (oh yes)

Noen få reiseholdepunkter:
-besøke kamerat i Paraguay
-være sammen med Anja i Brasil (åh)
-Janelle og Svein Runes strandbryllup på den Dominikanske Republikk

Ellers:
Fritt og svært, svært åpent.

radiomenneskene

Jeg fascineres over de som er ansatt som radioverter på store radiokanaler, de som blir betalt for å underholde trøtte mennesker på jobbene sine fra klokka seks om morgenen, ved morgengry og gatene fortsatt er tomme, for de radiovertene er imponerende lystige og livlige. Og det er da jeg tenker, la de seg før klokken ti kvelden i forveien for å være såpass uthvilt?
Og er de sprudlende når alarmen ringer i senga, og de vet at om tre kvarter skal de fortelle historier og morsomme vitser, ringe til lyttere og alltid holde samtalen gående? Har radioverter noensinne dager hvor de ikke har noe å si,
en av de stille dagene hvor de har lyst til å sitte stuet bort alene på et jobbkontor og heller sjekke facebook og drikke kaffe?
Det kan de jo ikke ha, da blir det jo ikke no radio for oss. Det må rett og slett være stabile, humørfyllte mennesker som blir ansatt i radioen. Intet annet enn fascinerende er det, de radiomenneskene.

glede på norgesglass

Noen ganger, på dager som disse,
når jeg har morgenkaffe i koppen, kroppen er så lett at jeg ikke er langt fra å kunne lette, jeg smiler oppriktig av de fine menneskene rundt meg, jeg har jobb, jeg er forelska, kroppen er frisk og håret er solbleika, jeg er trøtt fordi jeg fikk holde en gutt jeg er glad i i hånda litt lengre enn sengetid i går, men det gjør overhodet ingenting, jeg har skolefri og seks ukers loffing i sør amerika veldig nært i sikte,
på dager som disse kunne jeg ønske det var mulig å samle all den gleden som er i meg, putte den ned på et norges-glass eller i fryseren
sånn at jeg kan hente gleden fram igjen de dager hvor det er gråværsskyer i livet.

den heldige

Heldig er den som får ligge på en trygg, sterk arm
og få et varmt kyss i panna.

Jeg er den heldige.

en vecka långt, långt herifrån

kjærleiken

Den siste måneden har jeg ikke gjort annet enn å smile.
Jeg elsker kjærleiken!

en uke i stillhet

Fra og med i morgen tusler jeg rundt i en liten rød skriverstue i Sverige. En uke skal jeg være der alene, trekke meg bort fra t-baner og asfalt. Jeg skal skrive i dimmigt stearinlys utover nettene, jeg skal lukke øynene og drømme meg bort i musikken, jeg skal spise god mat så jeg går opp i vekt. Jeg skal sette meg i gresset, tygge på et strå og dikte mens jeg hører kubjellene bak meg. En uke, alene, da får jeg se hvordan jeg takler ensomheten, hvordan jeg trives i lengden med meg selv. Jeg håper de har en sykkel i låven med kurv på styret, for da vil jeg sykle til landhandelen, kjøpe loff og bananer og appelsinjuice og ha picnik i sola. Minst èn gang.


Imorrån åkar jag til sweden. Jeg håper jeg holder ut hele uka, at jeg ikke feiger ut på grunn av ensomhet. Jeg tror ikke det.


(det blir en koselig historie å fortelle barna mine)

jeg glemmer det for hvert år
men kommer på det igjen i månedsskiftet
april - mai
hvor glad jeg er for at det ikke er jeg
som går rundt i røde bukser, hoier og raver rundt på tbanen
mens jeg drikker øl,
og tror at jeg er kongen av universet

elsker at jeg kan ha vinduet på vidt gap
ligge i senga med vårvinden i ansiktet
høre folk traske asfalt,
mennesker le og fugler flørte

vårhyl

Denne tiden på året er magisk.

Den spruter av liv, og fra hver kant høres fuglekvitter. Fluene som har våknet fra vinterdvalen summer rolig og monotont, små bekker av vann lager lekende melodier. Den første sommerfuglen har til og med turt å komme ut idag. Sola trenger seg på, smiler og sier noe sånt som at den er kommet for å bli, den er kommet for atter en gang å fylle jorda med liv. No livnar det i lundar og lauvast i li, og jeg må leee - for en dag!
Og om jeg hadde hatt tid skulle jeg sprunget til nærmeste fjelltopp med stort, bustete hår og gjort slik Ronja Røverdatter gjør hvert år dette skjer; ropt et vårhyl så høyt at det kunne høres til verdens ende!

Det er blitt vår!

eple-feber

Jeg kjenner en som mener at epler hjelper mot det meste.

Nå har jeg spist tre epler, og det fører meg ikke det grann
nærmere relevant kunnskap til eksamen om fire dager.
Men når det er sagt, vil ikke de eplene forverre kommende mandags prestasjoner heller.

Så da spiser jeg noen flere epler, og sier meg enig -
epler hjelper mot det meste.