kondis og hjernekoblinger

gøy.

hverdagsekteskap

å være gift med en prest gir noen fordeler. og noen ulemper. men en av fordelene er at vi kan fornye ekteskapsløftene hver dag med håndspåleggelse og velsignelse fra presten sjøl. gifte seg litt hver dag, det høres lovende ut for framtida og troskapen.

Lite bål, sitte tett inntil

Men som Sitting Bull eller Geronimo eller ein annan rundt indianarbålet sa: Hvit mann, stort bål, sitte langt unna. Rød mann, lite bål, sitte tett inntil. Det gjeld å halde seg nære det gode her i livet. Då treng det ikkje vera så stort.

- sitat storebror

mitt store, lille vakre land. lofoten 2014.

Nattens dronning

- Han var gift og hadde en vakker kone hjemme. Jeg prøvde å få han til å forstå at det han gjorde var galt, at han skulle gå hjem til kona si, men han ble sur, presset seg mot meg og bad meg fortsette.

Det har allerede blitt flere år siden vi hadde samtalen på det lille toalettet, men jeg husker det godt. Jeg antar jeg sa noe sånt som 'hm' i fravær av noe lurere å si. Hun dro av seg de skitne buksene, hun hadde ikke rukket å funnet en do før det bare hadde kommet. Jeg forstod det på henne, at hun syntes det var flaut, hun var jo ikke et barn. Buksen jeg hadde funnet til henne var heller ikke ny, men den var ren. Hun var fornøyd hun, og dro den på seg. Den var alt for liten, hun slet med å få den på seg, men vi holdt inne magen og kneppet igjen. Vi lo. Hun rettet på den korte toppen som krøp seg rett over navelen.

-Det er slik det er, man må vise seg frem for å få solgt noe, sa hun og smilte litt halvveis. Du skulle vært et helt annet sted enn her du, tenkte jeg.

Jeg stod og så henne ta på sminken. Øynene ble rammet inn i sort, og den røde leppestiften kom tydeligere på. Håret var stort, langt og krøllete. Hun prøvde å gjemme det slitne ansiktet. Kanskje hun prøvde å gjemme seg selv også, tenkte jeg. 

-I dette gamet må man holde følelsene utenfor, sa hun. Man må være kald og tenke at dette er kun en jobb. Som alle andre jobber. Men det er klart det er vanskelig. Med alle de hundre mennene som har vært kunder hos meg, har jeg måttet tålt mye. 

Hun tok parfymeflasken mot halsen, og sprayet fire fem ganger. Kjære Gud, hun er nydelig, tenkte jeg, hva annet skulle jeg si? Jeg hadde lyst til å si noe fornuftig, noe riktig. Ta henne med meg hjem og låne henne dusjen min. Gi henne et herremåltid, le sammen og la henne kjenne på det gode.

-Tid er penger for meg. Jeg må gå ut igjen nå. Det er fredagskveld og mange som vil ha et ligg. Takk for buksa!

Vi klemte, jeg sa hun måtte være forsiktig. Så gikk hun ut døren og ut i natten. Nattens dronning.

det fulle bildet

Lev i øyeblikket, vær tilstede i livet, fang dagen, lær deg oppmerksomt nærvær, gå på livsstilskurs, ta kontroll over egne tankemønster og tenk positivt, grip muligheter og anvend egne ressursser til det ytterste. Innred hjemmene personlig, stram opp kroppen og definer muskelmasser, lag blåbærsmoothie proppfull av antioksidanter og spis kortreist mat.

En liten flytur unna, til Irak, flykter mennesker i uhåndterbar frykt fra en terrorgruppe som ikke skyr noen midler i sine henrettelser av mennesker dersom de ikke konverterer til deres galne ideologi. Begraver kvinner og barn levende. Slakter på bestialske vis. Gruppen er så voldelige at selv Al-Quaida tar avstand fra deres handlinger.

I denne spenningen er det absurd å være nordmann. Et lite mindretall av mennesker i vår verden er i en situasjon hvor viktigheten av kortreist mat for egen rynkeprosess eller bekymringer over sesongens bikinikropp overhodet kan få noen plass. Å fokusere på oppmerksomt nærvær og å gripe dagen, blir så fullstendig absurd de gangene jeg klarer å tenke på de to situasjonene parallelt. Som regel håndterer jeg det ved å fokusere på mitt eget trygge liv, og lar være og tenke på andre menneskers livssituasjon. Det er enklest slik.

En klok mann, Thomas Sjødin, sier at øyeblikket har sin verdi, men også sine begrensninger. Vektleggingen av nuet blir alene nokså endimensjonelt. I blant undres han på om årsaken til hans og vår tids desorientering skyldes at vi kun leser en liten side av kartet om gangen. Vi bytter ut det store bildet av våre liv til et lite og mer hendig format. Men det blir vanskelig eller umulig å orientere livet etter disse. Mennesker har alltid hatt behov for spørsmålene hvorfra og hvorhen. Risikoen med å bare leve i nuet er at man mister seg selv i det. Vi trenger de lange linjene, noe som kan gi oss perspektiv på livet.

Denne verdens skjevhet, avstanden mellom i-landsproblemene og den reelle kampen om livet i Midtøsten, blir ikke mer forståelig eller håndterbar for meg selvom jeg trekker inn de lange linjene. Det er fortsatt så smertefullt at jeg ofte må skru av fjernsynssendingene. Men de lange linjene gjør det i det minste enklere for meg å ha de riktige perspektivene og prioriteringene og takknemligheten i mitt eget hverdagsliv. Dimensjonene hvorfra og hvorhen gir meg dessuten en sterkere tro på at det finnes et håp, og at all smerte og lidelse en gang skal opphøre.

den eneste virkelige utdannelse får du av de tingene som går deg imot

dagen da jeg søler vann utover hele datamskina (med masteroppgava) så den kortslutter, bilderamma ramler utilsiktet ned fra veggen uten forvasler og knuser, jeg får nei fra forsikringsmadammen i telefonen på om fuktskadene går under forsikring, melder meg på og møter opp til et kurs på universitetet som da vitterlig skulle vært idag, inntil jeg etter grubling og frustrasjon står utenfor et mørkt undervisningsrom og innser at det var 29. november 2013 det fant sted, jeg oppdager at jeg har fått mørke ringer under øynene, står endelg utenfor inngangsdøren til leiligheten, utarma etter en lang dag uten mat og er klar for å komme meg innenfor, lukke døra og slenge inn en frossenpizza så lite ernæringsmessig og usunn som den sies å være. men nøkkelen finnes ikke utenfor inngangsdøra her hos meg i vinterværet, de ligger nemlig inne, forlagt i gangen da smekkdøra for noen timer siden smalt igjen.

først grynter jeg. så ler jeg. for en dag, mumler jeg, mens jeg prøver å smake på ordene som snubler rundt i hodet mitt:

det som betyr noe er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det. det kan alltids bli verre.

sjakkfeber

Jeg kan spise lua mi på at handelstanden vil se en betydelig økning i antall sjakkbrett kjøpt i 2013. Harde, firkantede pakker som skrangler vil ligge under treet til både lillebror, storesøster, far og mor.
Til og med jeg, som egentlig flirer over hvordan sjakkspill nå kommenteres som en hvilken som helst sport i beste sendetid på tv, har blitt i overkant fascinert av denne ungfolen Carlsen med hjerne som overgår datamaskinprosessorer. Og her kommer konsekvensene: I går så jeg på sjakkens ABC og lærte meg noen sjakktriks mens vi spilte en omgang på sengekanten. No more words needed.

Ventelos paradoks

Jeg finner dagens reklame fra teleoperatøren Ventelo som latterlig paradoksal.

I dag lanserer Ventelo 4G

På sopptur, blåbærtur eller fjelltur i høstferien?
Ikke kast bort tiden på tregt nett på mobilen. 4G fra Ventelo sørger for at du får mer tid til det som er viktigst i ferien: Familien!

Så godt at de hjelper familiefedre og småbarnsmødre å surfe raskere på Facebook, VG-fotball og Quiz-battle. Flott. Da får en jo mer tid til familien og soppturene.

Jeg skal sørge for at du får mer tid til både familien og blåbærsanking, jeg; Legg igjen mobilen hjemme.

masteroppgave-refleksjoner

Når verden går meg imot, og det unnlater den sjelden å gjøre når det gies noen leilighet til det, har jeg stedse funnet meg vel ved å ta en friluftsvandring, som demper for min smule bekymring og uro. Hva som hadde vært i veien denne gang, husker jeg ikke nu mer; men det som står klart for min erindring er at jeg en sommerettermiddag for noen år siden vandret oppover østsiden av Akerselven med fiskestangen i hånden, forbi Torshaug og Sandaker gjennom Lillohagen til oset ved Maridalsvannet.

Den klare luft, høylukten, blomsterduften, gangen, fuglekvitteret og de friske luftningene ved elven, virker i høy grad opplivende på mitt sinn. 

P. Chr. Asbjørnsen, fra Norske Folkeeventyr 

Og med det regnes herved masteroppgave-året mitt for startet.

ein midtvårnatts draum

sånn ser det ut når vi må ta en pause fra mai-slagene som student.

mobilløse kår

hvordan det kan ha formet ei bygdejente som meg, skal jeg ikke si så mye om. men at jeg er vokst opp på den lille garden på hele kartet (som er markert hvitt) som ikke har mobildekning, det kan jeg slå fast. og det grønne, joda, de har kontakt med omverden.

deilige mobiløse sted, du gir meg retreat og full fred hver gang!

god argumentasjonsteknikk en tidlig morgen

kravet for hva som regnes som gode argumenter og særdeles god argumentasjonsteknikk, er noget mindre om morgenen.

i dag bråvåkner min bedre halvdel, sier navnet mitt og informerer om at vi har forsovet oss over en time. han fortsetter i halvsøvne med at vi bør slumre til klokken 09.00 fordi det er, og hør nå venner, fordi det er et rundt tall. jeg prosesserer argumentene hans halvveis inne i drømmeland, bruker fornuften og konkluderer med at ja, jo, det bør bli sånn, vi må jo stå opp på et rundt tall, før vi begge durer videre til søvnens svøpe og forblir der til klokka atter river oss ut igjen.

rundt tall, ja. et særdeles godt argument, mr. jeg gikk rett på limpinnen!

så ble det påske i år også.

morgondagens glede

det gode liv.

i morgondisen,
kanotur på vannsjø 2008

dokumentert effekt påvist; skravle i vei

mange mennesker gjennomlever traumatiske episoder i løpet av livet. psykologien har påvist at å la dem gi uttrykk for dette, enten ved å skrive ned episoden, tanker og følelser rundt dette, eller snakke med noen og sette ord på det, har konkret og dokumentert positiv effekt. antall hvite blodlegemer øker nemlig signifikant. og økte hvite blodlegemer bidrar til iallefall èn ting: styrket immunforsvar og bedret helse.

og uten at jeg selv har forsket på det, tror jeg de samme mekanismene er til stede om en ikke har de helt store traumene å vise til. de gjelder mest sannsynlig også for mer "normale" og hverdagslige traumer vi alle har i løpet av livet.

jeg fryder meg over slik forskning! det betyr nemlig at jeg med empirien i hånda og vitenskapsfolka på min side kan fortsette å utbrodere om liv og følelser i det lange og det brede. det er gode nyheter på en fredag for en skravlende emosjonsklump som meg. det gir meg også god støtte for å ta en kopp kaffe med gode venner og lyttende ører.

starten på noe nytt.

jeg går opp rulletrappen, dit jeg for flere år siden nå gikk med han i hælene. nølende, nervøs, men stolt. bevegelsene mine er helt rolige denne kvelden, hjertet dunker ikke i nervøs galopp, en kjær folkemusiker synger deilig poesi til meg og gir situasjonen en melankolsk dimensjon. jeg vet at stedet jeg går mot er av betydning for livet mitt. den fikk stor betydning for livet mitt. men ikke fordi det var så vakre omgivelser eller fordi det er et sted jeg regelmessig går til.

jeg står utenfor vindusrutene og ser inn. jeg kjenner jeg smiler mens jeg ser mot skinnsetene, det brune, innrøkte kafebordet, bildet på veggen i sorthvit. der satt vi den ettermiddagen. der fikk jeg høre de beste ordene på lenge, ordene som fikk meg til å smårope høyt i lokalet fordi de overrasket meg, overrumplet meg, berørte meg og jeg visste i det de ble sagt at nå, nå endrer livet seg. nå skjer det.

i fem minutter står jeg sånn, ser inn, smiler. ser på to andre mennesker som denne kvelden sitter på nøyaktig samme sted, som kanskje nettopp lager starten av sin historie der de også. der inne har jeg minner jeg vil ta med meg resten av livet, tenker jeg, og tusler videre.

virkelighetsorientering

idag stopper hun opp, sirenene hyler rundt oss begge og jeg følger henne med øynene. hun følger den raske ambulansen med øynene hun også, hun ser ettertenksom ut. håret er nok tynnere enn det en gang var, grå er hun blitt også. skrittene er ustø og jeg tenker at hun tenker over hvem som er i sykebilen.