en nevø

jeg har en nevø med hvitere hår enn meg, som elsker å knørve og herje, som spør de rareste spørsmål, som elsker oppmerksomhet (bare han blir litt varm i trøya først), som har nydelige og morsomme teorier om livet, som elsker kos og som lurer på hvorfor ikke jeg og kristian er gift når vi er så glade i hverandre. dette er en hyllest til en nevø jeg gleder meg veldig til at skal komme på oslo-besøk til helga!



to tanter og en knørve-nevø på en benk i danmark

en stille søndag

en dag som denne, når byen ligger stille, det er søndagsstemning og snøen gjør sitt for at lyden dempes. på en dag som denne, når alle mennesker jeg kjenner er opptatt, bortreist, tar jeg med meg en bok, setter meg på en kafè med sjel og spiser ferske bakvarer og drikker varm kaffe fra en stor kopp som nesten dekker ansiktet. det er en tid for alt.

takknemlighet

jeg har blitt hekta

på sushi.

kunne ønske det gikk ann å få sushi-stipend, for det blir så dyrt i lengden

student med vinnerinstinkt

du husker hvordan det var å ha svett gymtime på videregående? det er styrketrening, og gymlærer'n har funnet ut at det vil være morsomt å teste hele klassa på utholdenhet og styrke, så han ber dere alle gå til veggen, sette dere i stolposisjon (uten stol), før han drar frem gymlærerstoppeklokka si, klar-ferdig-gå. den som sitter lengst har seiret.

jeg husker det godt. vinnerinnstinktet slo kolbøtte og ble overraskende sterkt. jeg så en og annen deise i bakken, gi opp, heise flagg og takke for seg. jeg står der lent inn mot veggen, lårene verker. jeg ser på de andre sprekkferdige elevene, rødsprengte og med seier i blikket. de skulle heller ikke gi seg selvom melkesyren skvulpa. jeg siger ned mot gulvet. sakte, men sikkert måtte jeg forlate skuta jeg også, beseiret av mine noget mer muskuløse og motiverte medelever.

og hvor vil jeg med en slik historie, en studentdag i januar?

jeg sitter på lesesalen, ser titalls studenthoder stikke opp fra sine pulter. de har vinnerinnstinkt de også. ingen skal gi seg, ingen skal gå hjem. det er fredags ettermiddag, lesemusklene i hodet verker og øynene har melkesyre, vi ser på hverandre, retter blikket i boka. et kvarter til, jeg sitter et kvarter til.

akkurat som i gymtimen seks år tilbake på videregående, må jeg også i dag innse at slaget er tapt. jeg ser de andre studentene seire, mens jeg lutrygget går ut av lesesalen. en taper, en svekling, jeg overgir meg.

de er noen hardhauser, de psykologistudentene.

på gjengrodde stier

I dag oppsøkte jeg nostalgien til de grader. Jeg gjorde det for å føle litt på de vemodige følelsene man får av å tenke på at tida går, den tida som ingen kan stoppe og alt det der. Jeg ville kjenne litt på en bestemors nostalgi, tenke tilbake på glemte minner, lukte gamle lukter, gjenoppleve momenter fra barndommen med nye og voksne øyne (muligens litt for tidlig, men dog). Jeg bestemte meg for å innta rollen som voksen og nostalgisk. Jeg skulle prøve ut alt som kunne sende meg tilbake til barnlige år. Jeg tok for meg den ene aktiviteten etter den andre, aktiviteter og steder jeg fyllte dagene mine med femten år tilbake. Jeg gikk på gjengrodde stier.

Jeg begynte det hele med å klatre på det massive fjellet bak huset for å nok en gang kjenne på høydeskrekken og oversikten jeg følte jeg hadde den gang. Jeg husker at dette fjellet var mitt første møtet med fjellklatringssporten. Jeg var sikkert åtte år, gikk i skuffen til mor og fyllte en liten pose med hvetemel som jeg på finurlig vis, med taustumper og stropper, klarte å henge på hofta. Dette var kalkposen som skulle hjelpe meg å bestige denne fjellmassen. Jeg husker det ru fjellet, de små sprekkene, den store høyden. I dag var fjellet blitt et lite berg jeg kunne gå opp på uten noen som helst kalkpose. Den store utsikten over bygda var blitt mindre med årene også. Jeg satt der på berget en halvtimes tid og sugde til meg av nostalgien.

Så kom turen til leikehytta. Den store leikehytta jeg bygde selv (dette trenger man riktignok ikke være detektiv for å skjønne) av gammel plank og spiker. "Ta av skoa" stod det ved inngangen (om det kan kalles en inngang). Jeg vet ikke hvem som noen gang tok av seg skoa i denne skitne fillehytta, men jeg husker at det var viktig for meg å ha dette skiltet der. 'Hytta er da ingen alminnelig lekehytte heller', må jeg ha tenkt, 'det er en stor og fin hytte som skal respekteres og behandles som et hvilket som helst hus'. Jeg måtte le i dag da jeg så på det falleferdige skrotet av en hytte som hang skeivt og nedbrutt i treet. Gardinene var våte og solbleiket, og det sang nostalgi i alle kroker. Take me back to those days.

Til slutt var det rulleskøytene sin tur. Jeg vant et gavekort på Brio til 700 kroner, og jeg husker jeg vurderte fram og tilbake i flere uker om det var rulleskøyter eller noe til Barbien jeg burde bruke de pengene til. Jeg var et gjennomtenkt barn, må vite. Det ble rulleskøyter, og jeg husker jeg stotra meg framover på veien. I dag ble jeg sendt rett tilbake til barneskolen da jeg tok på meg skøytene i vårsola og satte fart sørover i bygda. Og at jeg heller ikke den gang var noe særlig naturtalent på rulleskøyter, ja, det ble jeg idag mint på.

Nostalgiens dag ble avsluttet med ost, kjeks og te rundt matbordet med mamma og pappa som fortalte om sine fattige kår som barn, hvordan pappa ble avhengig av flipper-spillet da han gikk på framhaldsskolen og mammas rygg som verkte etter ukesvis på åkeren for å få råd til å kjøpe sydvest.

Tida går og den er det ingen som kan stoppe. Derfor er det morro å hoppe tilbake femten år og suge til seg av de barnlige følelsene. Og vemoden over at, akk, jeg har da blitt eldre jeg også. Jeg er visst ikke udødelig jeg heller, som de fleste andre.

2011

2011 er ikke som alle andre år. 2011 blir faktisk litt annerledes enn alle andre år.

jeg startet året på en liten veranda under en mørk nattehimmel i afrika.

jeg gifter meg med en utrolig gutt, jeg fullfører en grad, jeg flytter ut fra et fantastisk kollektiv jeg har bodd de siste fire årene (les: sju årene )med noen av de fineste jentene jeg kjenner, jeg skal finne egen leilighet hvor det ikke finnes vaskelister i.

det er en gryende følelse av at noe nytt skal skje, en stille forventning om en ny tid. det er spennende, fint, annerledes, rart og veldig godt.

listeri

Jeg elsker lister. Lister gjør meg glad. De gir meg et siste håp om at verden fortsatt kan fremstilles oversiktlig og med streng, systematisk orden. Om det er navnlister, julegavelister, middagslister eller handlelister, det spiller ingen rolle, så lenge jeg har et tomt ark og en nyspissa blyant eller en god penn.

Jeg får en indre ro av lister, de ligger der og holder på informasjon, beskjedne og rolige. Og i kategorien med lister kommer også søknadsskjemaer og lignende. Skjemaene ligger nyvasket og strøket foran deg og ber om din hjelp. Og min hjelp skal den få, tenker jeg, javisst. For er det noe jeg kan er det å svare på nettopp de spørsmålene skjemaene ber så fint om. Fødselsnummer, fornavn, etternavn, spør det. Værsågod, sier jeg, du har kommet til rette person for denne kunnskapen innehar jeg. Det gir en mestringfølelse, en erkjennelse av høy IQ, et frisk pust i en travel hverdag.

Jeg er til og med av den typen som kan tenke meg, jeg vet dette taler mot mitt ønske og håp om impulsivitet i livet, - middagslister. Mandag har vi fisk, tirsdag har vi suppe. En vet hva en får, en vet hva en går til. Livet fremstår så fornøyelig oversiktlig i listens univers.

Jeg har en voksende følelse av at det neste halvåret vil kreve noen flere lister enn før. Jeg går en fornøyelig tid i møte.

bakrus

jeg er fortsatt i bakrus etter søndagens to timer lange, mesterlige odd nordstoga-konsert med kjæresten

om å vise ansikt

den som kaster maska viser ansikt,
og et ansikt kan man elske

kollektiv

det er først når en er alene i en stor og tom leilighet at en virkelig skjønner gleden ved å bo i et kollektiv. jeg savner dere, jenter, rommene er for stille uten dere

tilgjengelig vaskehjelp

jeg vil tipse om at skal du hyre meg som vaske-og ryddehjelp, bør du time det slik at det blir rett før jeg skal ha eksamen. da er jeg nemlig latterlig effektiv og interessert i å vaske kjøkkenbenker, komfyrer, rydde ut av vaskemaskin og feie gulv

viljen

jeg har vondt i viljen.

den enkle analysen

Det sies at å være oppmerksom på hva et mennesket snakker om kan fange opp hva vedkommendes hode er fyllt med. Med utgangspunkt i dette bør en vel på samme måte kunne se på en blogg, og ut fra denne trekke slutninger om hva innehaveren tenker på.

Jeg har gjort en analyse av denne bloggen (og av meg selv) med bakgrunn i hvilke tema som ligger bak innleggene. Og for å si det sånn - jeg trengte ikke de lengste og mest omfattende analysene for å trekke følgende slutninger om hva jeg består av:

- kaffe
- tenke positivt (glede og fred, kan vi ikke alle bare være glade i hverandre?)
- odd nordstoga
- eksamenslesing
- forelskelse

Mitt sinn er enkelt, ukomplisert. Jeg burde selvsagt debattert rundt tilbaketrekningen av amerikanske styrker i Afghanistan, forhandlinger mellom palestinske og israelske myndigheter eller en lengre analyse av Karl Ove Knausgårds fembinds-verk etterfulgt av en litterærkritisk diskusjon.

Men like raskt som jeg gjennomførte en analyse av bloggen, like raskt vil jeg kunne predikere endringer for denne bloggen: det kommer ikke til å skje.

Så send meg kaffen, vær forelska, sett på Odd og tenk positivt; det er alt jeg behøver. Verden er mye enklere sånn.

kaffe-tid: en hyllest

Vi skulle ikke tatt en kaffe en dag da?

I vår dagligtale er dette omtrent like ofte hørt som hei og hallo og takk for sist. Og det som fascinerer er at det ligger så mye mer bak dette utsagnet enn kaffen i seg selv. Det er ikke først og fremst den verdensomspente varme drikken man er sugen på når man foreslår dette for noen. Det er vel så mye det som følger med. Den gode samtalen mellom to mennesker på en stemningfull kafè eller ordene utvekslet mellom mennesker på en utekafè i byen en tidlig høstkveld. "Å ta en kaffe" virker til å være ensbetydende med "Du, gode gamle venn, er det ikke lenge siden vi har snakket sammen nå, sånn ordentlig? Jeg savner det." Og jeg går så langt at jeg tør påstå at man til og med kan "ta en kaffe", men faktisk drikke en smoothie eller en tekopp. Det ville jeg ikke stusset på en gang, for det er til syvende og sist ikke kaffen som står i sentrum.

Til tross for at tekoppen eller smoothien kan benyttes når "man tar en kaffe", viser det likevel at kaffen er en symbolsk brobygger, en drikk som forener. Noe som innbyr til et pust i bakken, en sofakrok, en velfortjent pause og en kvalitetssamtale mellom to personer som trenger å oppdatertes på hverandres liv.

en tid for alt

en stakkar

i dag er jeg så lei, så lei, så lei av eksamen, av lesing, av fokusert oppmerksomhet. vil bite av meg armen, stange hodet i veggen, lage snøballer fra snøen som kom i natt. jeg ser på flybilletter til afrika, drikker overdrevne mengder vann så jeg kan få rettferdiggjort pause i lesingen med toalettbesøk. jeg ønsker meg, ironisk nok, både mer og mindre tid samtidig. jeg vil ha mindre tidspress, mer kaffe, mer motivasjon og mindre mål.

sånn.

kveldsfred

De som møtte meg med hundene sine denne høstkvelden ville sagt de så en jente som gikk hvileløst omkring. Jeg kjente mer fred enn jeg har gjort på lenge.

De samme veiene, de samme husene, den samme parken som jeg vanligvis ser med raske øyne, det jeg som regel opplever når jeg skal fort fra a til b, jeg ser dem, men ser dem ikke likevel.

I kveld så jeg med alle sansene. Jeg var tilstede med oppriktig og ikke tilgjort takknemlighet.

Jeg opplevde at høstfargene var sterkere enn vanlig, konturene av det svarte kirkespiret som tydelig pekte oppover mot en blåsvart, men klar høsthimmel og jeg skjønte på ordentlig at noen virkelige mennesker, som meg, en gang har reist opp en storslått bygning, lagd magiske glassmalerier i sterke farger, de har brukt timer, dager, krefter og år på å lage et gudshus. Løvtrærne kikket på meg i stillhet. Det var frisk og kald bris i ansiktet, men jeg var varm utenpå og inni.

Tiden går så fort i livet mitt. Byen og tiden jeg er i gjør kanskje sitt, og jeg kan ta meg i å leve flere trinn foran der jeg egentlig er. Om morgenen kan jeg tenke på skoledagens slutt, om kvelden kan jeg grue meg til vekkerklokka. Derfor ble det ekstra godt at denne kvelden gav meg tid, jeg gav meg til kvelden, og jeg var der jeg var. Sanseinntrykkene ble sterkere, takknemligheten sterkere, freden kjentes sterkere ut den også.

Noen ganger i kvartalet må en rejustere perspektivene sine, kjenne etter hvordan det står til med helsa i hjerte.

Jeg har fred.

en dements bekjennelser

Jeg har dårlig hukommelse. Jeg er under gjennomsnitt i både korttids-og langtidshukommelse, og jeg vet det. Kjæresten min vet det også. Vi kan nok begge bekrefte at jeg er under gjennomsnittet i gjenkalling av minner.

Som den evige optimist jeg er liker jeg å se det positive i en ellers brutal verden. Å ha dårlig hukommelse glirmer med sine fordeler, som at jeg fortere glemmer dårlige erfaringer og idiotiske opplevelser, for å nevne noe. Det ser jeg som en udiskutabel overlevelsesmekanisme, en fordel og et framtrinn. Optimister lever, som vi har vært inne på før, både lengre og bedre. Vi er ikke langsinte, bitre eller angrende.

Når det er sagt har alle fordeler også en bakside. Medaljen har jo flere sider og så videre. Ulempen med å glemme fort og å gjøre negative erfaringer til noe positivt, har visse konsekvenser. Jeg har flere enn en gang måtte notere ned beskjeder til meg selv; "Du kommer til å glemme det du nettopp erfarte, huske det som noe positivt og derfor ville prøve dette på nytt om en stund. Men kjære venn, dette var en DÅRLIG opplevelse, så ikke prøv dette på nytt". Jeg har en slik liste som minner meg på hva jeg ikke bør gjenta.

De siste dagene har jeg fått et nytt punkt på denne listen. Jeg skal ikke utbrodere noe særlig, men jeg kan si at konsekvensene kostet penger.

dumskap