det fulle bildet

Lev i øyeblikket, vær tilstede i livet, fang dagen, lær deg oppmerksomt nærvær, gå på livsstilskurs, ta kontroll over egne tankemønster og tenk positivt, grip muligheter og anvend egne ressursser til det ytterste. Innred hjemmene personlig, stram opp kroppen og definer muskelmasser, lag blåbærsmoothie proppfull av antioksidanter og spis kortreist mat.

En liten flytur unna, til Irak, flykter mennesker i uhåndterbar frykt fra en terrorgruppe som ikke skyr noen midler i sine henrettelser av mennesker dersom de ikke konverterer til deres galne ideologi. Begraver kvinner og barn levende. Slakter på bestialske vis. Gruppen er så voldelige at selv Al-Quaida tar avstand fra deres handlinger.

I denne spenningen er det absurd å være nordmann. Et lite mindretall av mennesker i vår verden er i en situasjon hvor viktigheten av kortreist mat for egen rynkeprosess eller bekymringer over sesongens bikinikropp overhodet kan få noen plass. Å fokusere på oppmerksomt nærvær og å gripe dagen, blir så fullstendig absurd de gangene jeg klarer å tenke på de to situasjonene parallelt. Som regel håndterer jeg det ved å fokusere på mitt eget trygge liv, og lar være og tenke på andre menneskers livssituasjon. Det er enklest slik.

En klok mann, Thomas Sjødin, sier at øyeblikket har sin verdi, men også sine begrensninger. Vektleggingen av nuet blir alene nokså endimensjonelt. I blant undres han på om årsaken til hans og vår tids desorientering skyldes at vi kun leser en liten side av kartet om gangen. Vi bytter ut det store bildet av våre liv til et lite og mer hendig format. Men det blir vanskelig eller umulig å orientere livet etter disse. Mennesker har alltid hatt behov for spørsmålene hvorfra og hvorhen. Risikoen med å bare leve i nuet er at man mister seg selv i det. Vi trenger de lange linjene, noe som kan gi oss perspektiv på livet.

Denne verdens skjevhet, avstanden mellom i-landsproblemene og den reelle kampen om livet i Midtøsten, blir ikke mer forståelig eller håndterbar for meg selvom jeg trekker inn de lange linjene. Det er fortsatt så smertefullt at jeg ofte må skru av fjernsynssendingene. Men de lange linjene gjør det i det minste enklere for meg å ha de riktige perspektivene og prioriteringene og takknemligheten i mitt eget hverdagsliv. Dimensjonene hvorfra og hvorhen gir meg dessuten en sterkere tro på at det finnes et håp, og at all smerte og lidelse en gang skal opphøre.

den eneste virkelige utdannelse får du av de tingene som går deg imot

dagen da jeg søler vann utover hele datamskina (med masteroppgava) så den kortslutter, bilderamma ramler utilsiktet ned fra veggen uten forvasler og knuser, jeg får nei fra forsikringsmadammen i telefonen på om fuktskadene går under forsikring, melder meg på og møter opp til et kurs på universitetet som da vitterlig skulle vært idag, inntil jeg etter grubling og frustrasjon står utenfor et mørkt undervisningsrom og innser at det var 29. november 2013 det fant sted, jeg oppdager at jeg har fått mørke ringer under øynene, står endelg utenfor inngangsdøren til leiligheten, utarma etter en lang dag uten mat og er klar for å komme meg innenfor, lukke døra og slenge inn en frossenpizza så lite ernæringsmessig og usunn som den sies å være. men nøkkelen finnes ikke utenfor inngangsdøra her hos meg i vinterværet, de ligger nemlig inne, forlagt i gangen da smekkdøra for noen timer siden smalt igjen.

først grynter jeg. så ler jeg. for en dag, mumler jeg, mens jeg prøver å smake på ordene som snubler rundt i hodet mitt:

det som betyr noe er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det. det kan alltids bli verre.

sjakkfeber

Jeg kan spise lua mi på at handelstanden vil se en betydelig økning i antall sjakkbrett kjøpt i 2013. Harde, firkantede pakker som skrangler vil ligge under treet til både lillebror, storesøster, far og mor.
Til og med jeg, som egentlig flirer over hvordan sjakkspill nå kommenteres som en hvilken som helst sport i beste sendetid på tv, har blitt i overkant fascinert av denne ungfolen Carlsen med hjerne som overgår datamaskinprosessorer. Og her kommer konsekvensene: I går så jeg på sjakkens ABC og lærte meg noen sjakktriks mens vi spilte en omgang på sengekanten. No more words needed.

Ventelos paradoks

Jeg finner dagens reklame fra teleoperatøren Ventelo som latterlig paradoksal.

I dag lanserer Ventelo 4G

På sopptur, blåbærtur eller fjelltur i høstferien?
Ikke kast bort tiden på tregt nett på mobilen. 4G fra Ventelo sørger for at du får mer tid til det som er viktigst i ferien: Familien!

Så godt at de hjelper familiefedre og småbarnsmødre å surfe raskere på Facebook, VG-fotball og Quiz-battle. Flott. Da får en jo mer tid til familien og soppturene.

Jeg skal sørge for at du får mer tid til både familien og blåbærsanking, jeg; Legg igjen mobilen hjemme.

masteroppgave-refleksjoner

Når verden går meg imot, og det unnlater den sjelden å gjøre når det gies noen leilighet til det, har jeg stedse funnet meg vel ved å ta en friluftsvandring, som demper for min smule bekymring og uro. Hva som hadde vært i veien denne gang, husker jeg ikke nu mer; men det som står klart for min erindring er at jeg en sommerettermiddag for noen år siden vandret oppover østsiden av Akerselven med fiskestangen i hånden, forbi Torshaug og Sandaker gjennom Lillohagen til oset ved Maridalsvannet.

Den klare luft, høylukten, blomsterduften, gangen, fuglekvitteret og de friske luftningene ved elven, virker i høy grad opplivende på mitt sinn. 

P. Chr. Asbjørnsen, fra Norske Folkeeventyr 

Og med det regnes herved masteroppgave-året mitt for startet.

ein midtvårnatts draum

sånn ser det ut når vi må ta en pause fra mai-slagene som student.

mobilløse kår

hvordan det kan ha formet ei bygdejente som meg, skal jeg ikke si så mye om. men at jeg er vokst opp på den lille garden på hele kartet (som er markert hvitt) som ikke har mobildekning, det kan jeg slå fast. og det grønne, joda, de har kontakt med omverden.

deilige mobiløse sted, du gir meg retreat og full fred hver gang!

god argumentasjonsteknikk en tidlig morgen

kravet for hva som regnes som gode argumenter og særdeles god argumentasjonsteknikk, er noget mindre om morgenen.

i dag bråvåkner min bedre halvdel, sier navnet mitt og informerer om at vi har forsovet oss over en time. han fortsetter i halvsøvne med at vi bør slumre til klokken 09.00 fordi det er, og hør nå venner, fordi det er et rundt tall. jeg prosesserer argumentene hans halvveis inne i drømmeland, bruker fornuften og konkluderer med at ja, jo, det bør bli sånn, vi må jo stå opp på et rundt tall, før vi begge durer videre til søvnens svøpe og forblir der til klokka atter river oss ut igjen.

rundt tall, ja. et særdeles godt argument, mr. jeg gikk rett på limpinnen!

så ble det påske i år også.

morgondagens glede

det gode liv.

i morgondisen,
kanotur på vannsjø 2008

dokumentert effekt påvist; skravle i vei

mange mennesker gjennomlever traumatiske episoder i løpet av livet. psykologien har påvist at å la dem gi uttrykk for dette, enten ved å skrive ned episoden, tanker og følelser rundt dette, eller snakke med noen og sette ord på det, har konkret og dokumentert positiv effekt. antall hvite blodlegemer øker nemlig signifikant. og økte hvite blodlegemer bidrar til iallefall èn ting: styrket immunforsvar og bedret helse.

og uten at jeg selv har forsket på det, tror jeg de samme mekanismene er til stede om en ikke har de helt store traumene å vise til. de gjelder mest sannsynlig også for mer "normale" og hverdagslige traumer vi alle har i løpet av livet.

jeg fryder meg over slik forskning! det betyr nemlig at jeg med empirien i hånda og vitenskapsfolka på min side kan fortsette å utbrodere om liv og følelser i det lange og det brede. det er gode nyheter på en fredag for en skravlende emosjonsklump som meg. det gir meg også god støtte for å ta en kopp kaffe med gode venner og lyttende ører.

starten på noe nytt.

jeg går opp rulletrappen, dit jeg for flere år siden nå gikk med han i hælene. nølende, nervøs, men stolt. bevegelsene mine er helt rolige denne kvelden, hjertet dunker ikke i nervøs galopp, en kjær folkemusiker synger deilig poesi til meg og gir situasjonen en melankolsk dimensjon. jeg vet at stedet jeg går mot er av betydning for livet mitt. den fikk stor betydning for livet mitt. men ikke fordi det var så vakre omgivelser eller fordi det er et sted jeg regelmessig går til.

jeg står utenfor vindusrutene og ser inn. jeg kjenner jeg smiler mens jeg ser mot skinnsetene, det brune, innrøkte kafebordet, bildet på veggen i sorthvit. der satt vi den ettermiddagen. der fikk jeg høre de beste ordene på lenge, ordene som fikk meg til å smårope høyt i lokalet fordi de overrasket meg, overrumplet meg, berørte meg og jeg visste i det de ble sagt at nå, nå endrer livet seg. nå skjer det.

i fem minutter står jeg sånn, ser inn, smiler. ser på to andre mennesker som denne kvelden sitter på nøyaktig samme sted, som kanskje nettopp lager starten av sin historie der de også. der inne har jeg minner jeg vil ta med meg resten av livet, tenker jeg, og tusler videre.

virkelighetsorientering

idag stopper hun opp, sirenene hyler rundt oss begge og jeg følger henne med øynene. hun følger den raske ambulansen med øynene hun også, hun ser ettertenksom ut. håret er nok tynnere enn det en gang var, grå er hun blitt også. skrittene er ustø og jeg tenker at hun tenker over hvem som er i sykebilen.

gatekunst.

sånn kan man også se på det.

ektemakens lærdommer

jeg har giftet meg med en fin kar. har har hjulpet meg med mye (borre med drillen og hente juletre blant annet),
men to av de kanskje viktigste tingene han har lært meg, er

å være der jeg er til enhver tid, ikke det jeg skal gjøre imorgen eller om tre måneder

å roe ned, ikke stresse, ting ordner seg alltid på et vis

tabuens tomme kalendere

kalenderen er full.

full av viktige aktiviteter, mennesker en skal møte, trening, jobb, skole, hit og dit. tidspresset kveler deg, samtidig som en med bittelitt stolthet kan formidle til andre at en har svært så mye viktig på tapetet. det snakkes nemlig om tidspresset i vårt samfunn. jeg hører det ofte. om hvor slitne vi blir av alt vi må få gjort. at timene er for få. jeg sier det jo selv.

men hva om ikke alle føler det slik? hva om hverdagene er vanskelige å få fyllt? er dette et tabu det ikke snakkes om?

flere enn hver femte nordmann sier de føler seg ensomme. hvor kommer dette høye tallet fra, hvis det ikke bunner i at veldig, veldig mange føler seg alene? de har ikke kalenderne fulle av aktiviteter og mennesker de skal møte. de har mye tid. litt for mye tid. mange mennesker kjenner seg overhodet ikke igjen i bildet som males om tidspresset.

ensomheten er et tabu vi ikke tør å snakke om. det er et tabu som avkler deg og gjør deg naken, hvis du i det hele tatt tør sette ord på det. det er et tabu fordi "alle andre er så busy".

en dame jeg kjenner på sjuognitti sa en gang til meg at hun ikke kunne forstå at barn og barnebarn kunne få seg til å si at de ikke fikk tid til å komme innom henne. hun hadde tårer i øynene. hun kjente på den store ensomheten. "vi har nok av tid", sa den kloke, gamle dama til meg. "vi må bare prioritere den".

sjølvet som vare.

nyliberalismen og konsumerismen er i ferd med å endre subjektas forhold til seg sjølv. marknadens logikk et seg inn i sjela slik at sjølvet får varekarakter og vert omsetteleg på sjølvets marknad der eigenverdi skal vurderast. i dette spelet har vi ikkje blitt mindre, men meir avhengig av kvarandre. i marknaden er der ingen selgar utan kjøpar. tilsvarande er du avhengig av den andre sitt blikk for å fastsetja din verdi - og utan verdsetjing frå andre veit du ikkje lenger din eigen.

å gjere seg synleg - skaffe seg tilgang til den andre sitt blikk - blir ein langt viktigare kompetanse. utan den andres blikk kan du heller ikkje realisere din eigen identitet, eller vite kven du er.
men blikka er flyktige og upålitelige.

i merkevarekulturen bir utfordringa å prestere seg sjølv, prestere sin eigen kropp, sin personlegdom og sin eigenart - gjere seg til teikn og merkevare verdsett av den andres blikk.

paradokset er at i ein kultur der dei fleste er opptekne av å bli sett, er det færre igjen til å sjå. menneske som ikkje blir sett på eit vis om avklarer deira verdi, kan utvikle dramatiske strategiar (t.d. sjølvskading, anoreksi og suicidalitet) i jakta på noko i andres blikk som kan gi tillit og tryggleik:

du er bra nok som du er.

(utdrag fra "psykologi - den gode kunnskapen?" av Tor-Johan Ekeland)