I dag har jeg gått tur for å mosjonere sansene mine.
Jeg gikk for å forstå at jeg ikke satt i rullestol. Jeg trakk inn lukten av høstregnet for å merke at luktesansen min er i skjønneste orden. Jeg så på de gamle ekteparene som var ute på søndagsturen sin og forstod at jeg fortsatt har synssans som en ung havørn. Jeg trakk opp et syreblad fra bakken for å smake, og jeg visste at smakssansen min fortsatt er som da jeg var barn. Jeg nøt den motoriske duren av bilene på motorveien under meg for å minne meg selv på at hørselen fortsatt er ved sine fulle fem. Og jeg smilte ekte - for jeg visste at hjertet mitt er der det skal være.
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
2 comments:
gla i deg du.
sondre, jeg prøver å ta så godt vare på vennen min som jeg bare klarer. han er en racer på lister, i alle varianter. and yes, give it up for powerspank
karen amalie, jeg liker deg så godt!
Post a Comment