idiot-følelsen

urettferdigheten fikk ansikt

I kveld sendte NRKs Brennpunkt den selvinnspilte videodokumentaren av og om Kristoffer Sørli Jørgensen. Som norsk soldat i Afghanistan ble han 22 år gammel drept 8.november 2007 i en vegbombe utenfor Maymaneh, nord i landet. Dokumentaren gjorde stort inntrykk på meg. Ikke bare hulkegråt jeg underveis, men den etterlot meg med spørsmål og en blanding av ulike følelser jeg enda ikke klarer å sette fingeren på.

Hvorfor skulle en så fin, ung gutt dø. En som dro ned for å ta tilbake rettferdighet og gi av det beste han kunne, tiden, til et folk som lider.
Hva er det som gjør at en som har alt, ser verdien av å hjelpe andre så stor at han er villig til å gi sitt eget liv. For det er klart han visste det, at tjenesten hans i verste fall kunne ta fra han livet.

Jeg vet at kenyanerne i disse dager blir slaktet i hundretall. Jeg vet at bak en "mengde ubetydelige afrikanere" ligger like mange følelser, drømmer og tanker som Kristoffer bar på. Jeg vet at de har familiebånd, studieplaner og forelskelse. Likevel trenger jeg enkelthistorier for å ta innover meg urettferdigheten i denne verden.

I kveld fikk urettferdigheten et ansikt.


(Klikk overskrift for mer innblikk)

om å gi seg selv tid

De store snødekte fjella ønska meg velkommen i går natt. Kjøre oppover, oppover, oppover bakkene til Telemark, det får meg bare til å smile. Jeg svinger inn i tunet og det hvite, lune huset ønsker meg velkommen til høyfjellsenteret. Special price for me.

Jeg føler Gud heiv en ekstra skjei fred over dette stedet. Inn i tømmerveggene, i grantrea, i fuglesangen og de nesten to meterene med hvit, ren snø. Her hjemme er det fravær av alt mulig; trikkeskinner, klesbutikker, kebabsjapper, karl johan og alle de 700 menneskene som tar banen opp på søndagene for å gå aleine rundt Sognsvann og kjenne litt på freden (blant de 699 andre).

Dette er rekreasjon for alt det er verdt. Det er å legge seg i dobbeltseng med flanellsengetøy og sove så ufattelig tungt og trygt på grunn av fjellufta. Det er å våkne uten alarm og tusle ned den slitte trappa barføtt til kjøkkenet. Sette over kaffekanna, stearinlys på kjøkkenbordet som gir rommet håp og verdens lengste frokost. Sprak i ovnen og dagens avis. Frukt i alle fat og mor og fars kjærlighet i alle kroker.

Velkommen hjem.

Om det er noe som er verdt å legge vekt på her i livet, er det å stoppe opp. La effektiviteten og tidsfristene kjøre sitt eget løp. Bryte opp og ta seg tid til å tenke gjennom ting, hvile og kjenne på takknemligheten over livet. Gi Gud litt ekstra rom og seg selv litt færre krav.

latskapen har seiret

Jeg tenker at menneskeheten og Åsne Gotehus har et alvorlig problem når det verste de vet er å ta ut det rene av vaskemaskinen. Det tar tid og krefter og er et irriterende greie i hverdagen. Latskapen har seiret nok en gang.

trigge nysgjerrigheten

Jeg lærte iallefall èn ny ting i dag. Helt sikkert flere også, som at man får energi av å vaske huset til reggea. Men det som virkelig var av betydning, var en setning eller to som Leiv Holstad, stifter av Maritastiftelsen, sa i dag da vi snakket. "Vi bør absolutt bli flinkere til å stille spørsmål som trigger mennesker til å lete etter svaret. Slutte å buse ut med fasitene med en gang."

Jeg tror ikke folk tar til seg ferdige svar så lett. De vil teste ut, søke, finne sannhet. La det bli sitt eget. Jeg er jo sånn jeg også, jeg forstår det godt. Og mer tror jeg ikke jeg behøver å si - det er bedre at du leter det frem og tester det ut selv.

jeg er min egen herre

Reiseselskapet Apollo kunne her om dagen reklamere med stikkordene Reis hvordan DU vil. Et nettsted jeg så reklamere rett over nyttår gav meg dette tilbudet: Nyttårsforsett? - få deg NY kjæreste i år. Og rekka fortsetter. Samfunnet bygger opp rundt egoet og selvrealiseringen, og vi følger etter. Innrett deg som DU vil, etter hva som gir deg mest. Kjør på og gjør det hjertet behager. Riv til deg av det du kan få, det som gir deg nytelse og the good feeling. Vi lever tross alt bare en gang, og da skal livet til gjengjeld leves for oss selv.

Eller skal det egentlig det?

tidenes filmopplevelse

Jeg klarte ikke velge om jeg skulle bite av meg armen eller hive coveret i veggen. Jeg følte jeg måtte trekke luft og fikk vondt i magen. Og for hver nye scene lo jeg i min fortvilelse til min samboer på grunn av den dustete storyen og de tragiske vinklingene denne filmen tok. Og så, så går filmen mot en slutt og hva skjer? Jeg griner! Tårene triller, krokodilletårer, og i en absurd sammenblanding av at dette er jo en elendig film, men jeg gråter, innser jeg jo at jeg har blitt helt oppslukt. For en filmopplevelse! For en absurd filmopplevelse!

Folkens, jeg gir dere; The Object of the Affection med Jennifer Aniston.