om å gi seg selv tid

De store snødekte fjella ønska meg velkommen i går natt. Kjøre oppover, oppover, oppover bakkene til Telemark, det får meg bare til å smile. Jeg svinger inn i tunet og det hvite, lune huset ønsker meg velkommen til høyfjellsenteret. Special price for me.

Jeg føler Gud heiv en ekstra skjei fred over dette stedet. Inn i tømmerveggene, i grantrea, i fuglesangen og de nesten to meterene med hvit, ren snø. Her hjemme er det fravær av alt mulig; trikkeskinner, klesbutikker, kebabsjapper, karl johan og alle de 700 menneskene som tar banen opp på søndagene for å gå aleine rundt Sognsvann og kjenne litt på freden (blant de 699 andre).

Dette er rekreasjon for alt det er verdt. Det er å legge seg i dobbeltseng med flanellsengetøy og sove så ufattelig tungt og trygt på grunn av fjellufta. Det er å våkne uten alarm og tusle ned den slitte trappa barføtt til kjøkkenet. Sette over kaffekanna, stearinlys på kjøkkenbordet som gir rommet håp og verdens lengste frokost. Sprak i ovnen og dagens avis. Frukt i alle fat og mor og fars kjærlighet i alle kroker.

Velkommen hjem.

Om det er noe som er verdt å legge vekt på her i livet, er det å stoppe opp. La effektiviteten og tidsfristene kjøre sitt eget løp. Bryte opp og ta seg tid til å tenke gjennom ting, hvile og kjenne på takknemligheten over livet. Gi Gud litt ekstra rom og seg selv litt færre krav.