urettferdigheten fikk ansikt

I kveld sendte NRKs Brennpunkt den selvinnspilte videodokumentaren av og om Kristoffer Sørli Jørgensen. Som norsk soldat i Afghanistan ble han 22 år gammel drept 8.november 2007 i en vegbombe utenfor Maymaneh, nord i landet. Dokumentaren gjorde stort inntrykk på meg. Ikke bare hulkegråt jeg underveis, men den etterlot meg med spørsmål og en blanding av ulike følelser jeg enda ikke klarer å sette fingeren på.

Hvorfor skulle en så fin, ung gutt dø. En som dro ned for å ta tilbake rettferdighet og gi av det beste han kunne, tiden, til et folk som lider.
Hva er det som gjør at en som har alt, ser verdien av å hjelpe andre så stor at han er villig til å gi sitt eget liv. For det er klart han visste det, at tjenesten hans i verste fall kunne ta fra han livet.

Jeg vet at kenyanerne i disse dager blir slaktet i hundretall. Jeg vet at bak en "mengde ubetydelige afrikanere" ligger like mange følelser, drømmer og tanker som Kristoffer bar på. Jeg vet at de har familiebånd, studieplaner og forelskelse. Likevel trenger jeg enkelthistorier for å ta innover meg urettferdigheten i denne verden.

I kveld fikk urettferdigheten et ansikt.


(Klikk overskrift for mer innblikk)