morgondagens glede

det gode liv.

i morgondisen,
kanotur på vannsjø 2008

dokumentert effekt påvist; skravle i vei

mange mennesker gjennomlever traumatiske episoder i løpet av livet. psykologien har påvist at å la dem gi uttrykk for dette, enten ved å skrive ned episoden, tanker og følelser rundt dette, eller snakke med noen og sette ord på det, har konkret og dokumentert positiv effekt. antall hvite blodlegemer øker nemlig signifikant. og økte hvite blodlegemer bidrar til iallefall èn ting: styrket immunforsvar og bedret helse.

og uten at jeg selv har forsket på det, tror jeg de samme mekanismene er til stede om en ikke har de helt store traumene å vise til. de gjelder mest sannsynlig også for mer "normale" og hverdagslige traumer vi alle har i løpet av livet.

jeg fryder meg over slik forskning! det betyr nemlig at jeg med empirien i hånda og vitenskapsfolka på min side kan fortsette å utbrodere om liv og følelser i det lange og det brede. det er gode nyheter på en fredag for en skravlende emosjonsklump som meg. det gir meg også god støtte for å ta en kopp kaffe med gode venner og lyttende ører.

starten på noe nytt.

jeg går opp rulletrappen, dit jeg for flere år siden nå gikk med han i hælene. nølende, nervøs, men stolt. bevegelsene mine er helt rolige denne kvelden, hjertet dunker ikke i nervøs galopp, en kjær folkemusiker synger deilig poesi til meg og gir situasjonen en melankolsk dimensjon. jeg vet at stedet jeg går mot er av betydning for livet mitt. den fikk stor betydning for livet mitt. men ikke fordi det var så vakre omgivelser eller fordi det er et sted jeg regelmessig går til.

jeg står utenfor vindusrutene og ser inn. jeg kjenner jeg smiler mens jeg ser mot skinnsetene, det brune, innrøkte kafebordet, bildet på veggen i sorthvit. der satt vi den ettermiddagen. der fikk jeg høre de beste ordene på lenge, ordene som fikk meg til å smårope høyt i lokalet fordi de overrasket meg, overrumplet meg, berørte meg og jeg visste i det de ble sagt at nå, nå endrer livet seg. nå skjer det.

i fem minutter står jeg sånn, ser inn, smiler. ser på to andre mennesker som denne kvelden sitter på nøyaktig samme sted, som kanskje nettopp lager starten av sin historie der de også. der inne har jeg minner jeg vil ta med meg resten av livet, tenker jeg, og tusler videre.

virkelighetsorientering

idag stopper hun opp, sirenene hyler rundt oss begge og jeg følger henne med øynene. hun følger den raske ambulansen med øynene hun også, hun ser ettertenksom ut. håret er nok tynnere enn det en gang var, grå er hun blitt også. skrittene er ustø og jeg tenker at hun tenker over hvem som er i sykebilen.

gatekunst.

sånn kan man også se på det.

ektemakens lærdommer

jeg har giftet meg med en fin kar. har har hjulpet meg med mye (borre med drillen og hente juletre blant annet),
men to av de kanskje viktigste tingene han har lært meg, er

å være der jeg er til enhver tid, ikke det jeg skal gjøre imorgen eller om tre måneder

å roe ned, ikke stresse, ting ordner seg alltid på et vis

tabuens tomme kalendere

kalenderen er full.

full av viktige aktiviteter, mennesker en skal møte, trening, jobb, skole, hit og dit. tidspresset kveler deg, samtidig som en med bittelitt stolthet kan formidle til andre at en har svært så mye viktig på tapetet. det snakkes nemlig om tidspresset i vårt samfunn. jeg hører det ofte. om hvor slitne vi blir av alt vi må få gjort. at timene er for få. jeg sier det jo selv.

men hva om ikke alle føler det slik? hva om hverdagene er vanskelige å få fyllt? er dette et tabu det ikke snakkes om?

flere enn hver femte nordmann sier de føler seg ensomme. hvor kommer dette høye tallet fra, hvis det ikke bunner i at veldig, veldig mange føler seg alene? de har ikke kalenderne fulle av aktiviteter og mennesker de skal møte. de har mye tid. litt for mye tid. mange mennesker kjenner seg overhodet ikke igjen i bildet som males om tidspresset.

ensomheten er et tabu vi ikke tør å snakke om. det er et tabu som avkler deg og gjør deg naken, hvis du i det hele tatt tør sette ord på det. det er et tabu fordi "alle andre er så busy".

en dame jeg kjenner på sjuognitti sa en gang til meg at hun ikke kunne forstå at barn og barnebarn kunne få seg til å si at de ikke fikk tid til å komme innom henne. hun hadde tårer i øynene. hun kjente på den store ensomheten. "vi har nok av tid", sa den kloke, gamle dama til meg. "vi må bare prioritere den".

sjølvet som vare.

nyliberalismen og konsumerismen er i ferd med å endre subjektas forhold til seg sjølv. marknadens logikk et seg inn i sjela slik at sjølvet får varekarakter og vert omsetteleg på sjølvets marknad der eigenverdi skal vurderast. i dette spelet har vi ikkje blitt mindre, men meir avhengig av kvarandre. i marknaden er der ingen selgar utan kjøpar. tilsvarande er du avhengig av den andre sitt blikk for å fastsetja din verdi - og utan verdsetjing frå andre veit du ikkje lenger din eigen.

å gjere seg synleg - skaffe seg tilgang til den andre sitt blikk - blir ein langt viktigare kompetanse. utan den andres blikk kan du heller ikkje realisere din eigen identitet, eller vite kven du er.
men blikka er flyktige og upålitelige.

i merkevarekulturen bir utfordringa å prestere seg sjølv, prestere sin eigen kropp, sin personlegdom og sin eigenart - gjere seg til teikn og merkevare verdsett av den andres blikk.

paradokset er at i ein kultur der dei fleste er opptekne av å bli sett, er det færre igjen til å sjå. menneske som ikkje blir sett på eit vis om avklarer deira verdi, kan utvikle dramatiske strategiar (t.d. sjølvskading, anoreksi og suicidalitet) i jakta på noko i andres blikk som kan gi tillit og tryggleik:

du er bra nok som du er.

(utdrag fra "psykologi - den gode kunnskapen?" av Tor-Johan Ekeland)

høsttegn.

høsten og mørkere ettermiddager gjør visstnok nordmenn mer innesluttet, tilbaketrukne og mer tungsinnet. jeg ser poenget med det, og jeg kan til tider bli offer for det selv når det er bekmørkt om morgenen og det er lenge til neste sommer med varme. men et slag vil jeg likevel slå for høsten.

den er utrolig vakker.

oslo.

når blomstene i leiligheten dør av kulden, er det ok å sette på varmeovnene da?

fryktløs.

i kjærligheten finnes det ikke frykt: den fullkomne kjærligheten driver frykten ut.

i dag ble frykten drevet ut av kjærligheten. iallefall drevet ut av et ønske om kjærlighet.

jeg så han i øynene, smilte og spurte hvordan det var med han. redselen var plutselig borte.

psykologi og selvkontroll.

endel forskning gjort på menneskers selvkontroll tyder på at det er snakk om en begrenset ressurs. i likhet med en muskel trenger den hvile, konservering og kan trenes opp. det er vist at mennesker som utfører en oppgave som krever selvkontroll vil utføre dårligere på neste oppgave. ressonementet er at selvkontrollen tæres fra et og samme "selvkontrolls-energilager" og at det faktisk blir .. tomt.

jeg liker tanken og kan faktisk bekrefte forskningens funn utfra dagens erfaringer.

etter først å ha brukt selvkontroll i to timer for å komme meg ut av sengen, var jeg virkelig helt tom for selvkontroll resten av dagen. jeg måtte ta forskningen på ordet, gå i byen, ta en kaffe og kose meg litt. imorgen får vi se om selvkontrollslageret er fyllt opp slik at jeg kan ta fatt på pensum.

(u)forutsigbarhet.

det er mye vi ikke kan forutse.

vi vet ikke om tilbudet på grønne druer på nærbutikken fortsatt står ved lag når vi kommer dit imorgen. vi vet ikke om mennesker vi kjenner vil reagere likt som forrige gang. vi vet ikke om nabokatta vil ligge påkjørt i grøftekanten om en uke heller. men det vi i stor grad kan vite, er at høsten alltid kommer etter en mer eller mindre varm sommer.

den kjennes lik ut hvert år. den river i kroppen når du går hjem etter en sen kveld. den sier på en bestemt måte at nå må det grønne gresset vike. den kommer med mørket.

men du, så godt den lukter!

fortsatt ikke et kompliment.

jeg har forstått at det på et eller annet tidspunkt i livsløpet skal være et kompliment å bli forespurt om barnebillett på bussen. Da kan man nemlig utsette innkjøpet av anti-rynkekrem. når det er sagt må jeg likevel si at det å ha følgende samtale på jobb enda ikke oppfattes som noe som helst kompliment. - Hva gjør du utenom denne jobben? - Jeg studerer fulltid. - På videregående da eller? - Nei. Fjerde året på universitetet.

blålørdag.

blålørdag. våkner opp som gressenke, alene, og for sent. fett hår, tørre skiver på fem minutter. planen om å sykle blir forvist idet regnplaskene høres utenfor. eneste kollektivtilbud som går denne lørdagen dit jeg skal, går om fem minutter. i ørska, uten kaffe og med hårfrisyre milevis unna moteblad-standard, bruker jeg hundre kroner på reisekort jeg ikke trenger fordi jeg gjør en feilslutning i tankene. tripper på trikkestoppet, ti minutter over tida, ingen blå venn i sikte, skjønner at sjåføren har funnet det for godt å kutte lørdagens eneste rute. løper hjem, finner sykkelen, tråkker til. etter ti minutter med full tråkk, åpner himmelen seg og gjør meg til en våt katt som kan vri hår og olabukse, sokker og sko (med gjørme grunnet ingen sykkelskjerm) når jeg ankommer jobben femten minutt før jeg skal møte dagens første menneske på en jobbprofesjonell måte. jeg drar av meg den gjennomvåte buksa, kaster den i tørketrommelen med håp i øynene og bukseløs på jobb (helt ny følelse), finner ut at tørketrommelen ikke er en tørketrommel men en vaskemaskin, ti minutter igjen til jobbmøte, drar på meg en gjørmete og gjennomvåte bukse over beina igjen, spør kollegaen min hvor tørketrommelen er, og hun, ja, hun kan gledelig fortelle at tørketrommelen var den maskinen jeg nettopp hadde puttet buksene mine i. buksa går av igjen, inn i det som jeg nå har fått konstatert er en tørketrommel, klokken tikker, buksa sveives rundt og rundt, førtini minutter står det på displayet, fem miutter igjen står det på min agenda. jeg må bite det i meg, stoppe maskina, igjen tre på meg et åletrangt, vått plagg. jeg går ut og møter verden. hello.

skogens gull.

det gryr av dag. vi er klare med fjellskoa på beina før den steikende sola har kommet seg opp på himmelen. i rolig tempo samler vi høydemeterne, det knekker i kvister under føttene. på en bortgjømt staule en halvtime senere møter vi ho i døra. velkomen, seier ho, og spør om vi er klare for molteberging.

tante spør om vi bare har med en  fem-liters bøtte hver. ho har sin ti-liters under armen, aldri om ho går ut på gullsanking uten minst en slik størrelse. jeg liker positiviteten.

over myr og over bekk, opp en topp for å få utsikt over dalføre og toppene når vi har mista los. ned igjen, over ei hei, ned en skråning, under en gran. vi har fått lukten på molta og ser ikke på klokka. det steiker på ryggen, timene flyr, fotsålene er såre.

vannet fra myra surkler under skoa. noen ganger i skoa. jeg ler høylytt når han foran meg plumper så det holder. maurtuene er så store at det er tydelig at de er langt fra late og er levende bevis på at de startet arbeidsdagen lenge før oss, til og med idag.

vi går rolig over myra. en meter i fra oss flakser det til så høyt at vi nesten hopper. om det var orrfugl kan vi ikke si med sikkerhet, men lyden fra vingene rett ved oss tilsier noe stort.

ho er seig som en bjørn, viser ikke antydning til såre føtter eller tung pust, er på vei til neste leite før vi vet ordet av det. det er ikke overflod av de oransje skattene, men de finnes. det kjennes som jeg finner gull hver gang jeg plukker en og slipper den forsiktig ned i bøtta. skogens gull, tenker jeg.

noen matpauser i lyngen og sju timer senere er vi fem kilo gull rikere. det har vært bedre molteår.

mens jeg kjenner på de såre beina får jeg spørsmål om jeg kunne tenkt meg å ha en slik arbeidsdag hver dag.

jeg tenker meg om, kjenner på føttene og tror jeg er glad at dette ikke er hver dag.

en

morgengry

himmelen virker lavere enn den pleier. uten å være mørk, ligger den likevel tung over en stille by.
til tross for værdamenes spådom om at denne dagen må nytes fordi finværet endelig skal gjøre sommeren til sommer, må de nok se seg lurt, igjen, de værdamene. finværet ser ut til å utebli også idag.

det er tidlig. det er timer før både god morgen norge og vekkerklokkene er igang. det er lørdag og det er helt, helt stille. innenfor de låste dørene vet jeg at mennesker ligger langt under sommerdynene sine, ved siden av partnere de er glade i, kanskje en fot utenfor dynekanten, vinduet på gløtt så de siste sommerlydene kan fylle soverommet. jeg føler en slags urettferdighet over at jeg er våken, at jeg ble plukket ut til å holde verden i gang denne lørdagen, jeg måtte karre meg ut av senga etter en elendig nattesøvn og lukke døren stille bak meg mens han jeg er så glad i puster søvntungt videre.

lufta er mettet. mettet av luft, av stillhet og av lukten av kvistbrenning. noen må ha gjort det samme som meg, kjempet seg ut av sengen. de har startet brenning av tørt gress, kvist og døde sommernaturrester denne morgenen, lenge før dagen har våknet. jeg drar ulljakke tettere mot kroppen og trekker inn eimen av barndom. den gang jeg følte jeg trakk vinnerloddet når jeg våknet tidlig og verden utenfør døren lå uberørt og ventet på barneføttene mine.