året er på hell

dette har skjedd siden sist:

-Jeg fikk snusen i at mørkeromsutstyret (manuell fotofremkalling) til pappa og brodern fra 70-tallet skulle kastes. Nå er det blitt mitt. Når tiden er inne og jeg finner et ledig rom, skal jeg begynne framkallingen. Om det blir en uke, et år eller 15 vet jeg ikke, men en dag skal jeg vitterlig stå, kanskje i sommerhuset mitt, og framkalle mine egne svart-hvitt fotografier. Klenodium!

- Jeg har, som nordmenn flest, bestemt meg for å begynne å trene litt mer. I det nye året som kommer.

-Jeg fikk morgenkåpe til jul. Den håper jeg å drikke mye kaffe ved kjøkkenbordet med. I det nye året som kommer.

arkansas, usa

sometimes, livin' is easy.

something beautiful

Snøen på isen glitret i gjenskinnet av fullmånen. Det var natt, og alle andre sov. Untatt vi to, vi lekte oss på isen i piruetter og danset lekent. Fulle av klær i den kalde desembernatta. Det var den natta jeg fikk skikkelig sansen for det mennesket. Eventyrisk, var det. Er det bare jeg som husker den natta? Det var som om 17 år av lekenhet kom ut der på isen. Den eneste lyden den natta, utenom isen som dundret under føttene våre, var latteren.
Senere tente vi røkelse, delte blod på at vi alltid skulle være venner. At veiene våre aldri skulle skilles. Buksa di var opprevet på kneet, du gikk barbeint. Vi skrev dikt og brev på en gammel, blå skrivemaskin fra 60-tallet. Vi hørte på Ekdahl, Mike Scott og black eyed peas mens vi kjørte i bilen din. Ut i natten, mens vi lo og sang. De perfekte sangene til tiden vi var inne i.

Jeg finner stadig minner fra de månedene. Gamle dikt, svarthvitt-bilder av oss to, en cdplate, et gammelt glasshjerte med snor. Alt ligger i den store, brune boksen min på rommet. Mye av livet ble fyllt de månedene det året. Latterkramper på gulvet, lister over hva vi hadde igjen å gjøre, tårer i sengen. Jeg innså ikke hvor unge vi var, før jeg så tilbake på den tiden her om dagen. Hjertet mitt vil huske det mye bedre enn en dagbok noen gang vil gjøre.

ding dong merrily on high

det slår aldri feil. det blir jul i år igjen.

fargesterke danmark

Hvis man bare kunne blitt hakket flinkere til å "gå når man går, spise når man spiser, løpe når man løper og leve når man lever" (K.Køhn), kunne man kanskje opplevd en sterkere følelse av livet. Impulsturen til danmark på to hjul er et av de beste ferieminnene mine. Jeg husker ikke, men jeg håper jeg klarte å sykle når jeg syklet, le når jeg lo og gi uttrykk for gleden over de to jentene jeg syklet sammen med.

min storebrors visdom

Som Sitting Bull eller Geronimo eller ein annan rundt indianarbålet sa: Hvit mann, stort bål, sitte langt unna. Rød mann, lite bål, sitte tett inntil. Det gjeld å halde seg nære det gode her i livet. Då treng det ikkje vera så stort.

å halde på minnene

take me to the stars

Ta meg med på fisketur. Eller si at vi skal legge oss i høstløvet og puste inn så mye ny og frisk luft at vi ikke ante det var mulig. Les en bok for meg, en bok som drar meg med inn i en annen virkelighet. Lag kaffe til meg, den beste du noensinne har laget. Jeg skal smile og si at jeg aldri har smakt noe så intenst og godt noen gang.
Vær kreativ, vær lite selvhøytidelig, tull og få meg til å le så jeg glemmer alle bekymringer. Gjør det.
Lag veddemål om hvem av oss som kan klatre høyest i trærne eller kjøre bil lengst uten å se på veien. For spenningens skyld.

Eller noe annet. Hva som helst, så lenge jeg blir dratt vekk herifra.

Fra denne lite inspirerende lesesalen!

det som ble sagt

Det er bare å henge i, ikke no unnasluntring, skal vi komme oss framover kan vi ikke legge inn årene og sove nå. Vi må bare gi jernet, ikke slippe opp, la oss vise verden de kreftene vi har og ikke la latskapen overta. En dag skal vi nyte fruktene av dette strevet, jeg lover deg, du og jeg.

Han så på henne, og sa:

Jeg blåser i hva du gjør, så lenge du ikke gir opp. Det må du aldri gjøre.

fine jenter på en fin kveld

3 fine grunner til hvorfor jeg vil bli værende i Oslo. Jeg liker dere, søtiser! A lot.

inspirasjonen

Det finnes mennesker som har en utrolig stor radius med kjærlighet. Jeg kjenner to av dem.

Jeg kjenner noen som alltid setter meg foran dem selv. Noen som kunne kjørt bilen sin femti mil for å frakte en sekk eller en stor sovepose de tenkte ville være slitsom for meg å ta med på bussen.
Jeg kjenner noen som bare har velvillighet i sine svar, i sine liv.
Noen som er så fleksible at jeg ikke ante det kunne gå ann.
Jeg kjenner noen som lever liv i kjærlighet, og som oppriktig talt finner mening i å gi av seg selv
for å se andre ha det litt enklere.
Som fikser sykkelkjeder, utgåtte sko, sekker, oppgåtte sømmer, baker brød og sylter syltetøy til hybelen din, stopper sokker
og hjelper til med selvangivelser.

Jeg kjenner to - de er i særklasse.
Tusen takk for inspirasjonen.

du fant meg liggende

De neste dagene fram mot begavelsen føltes som et halvt år. Som om han fløt gjennom dagen mye saktere enn de andre menneskene rundt han. De løp med brødskivene i ene hånda, spisende, kofferten og ungen som allerede var en time for sein til barnehagen i den andre. De stresset ut og inn av butikkene på Karl Johan, ikke pokker om Harald skjønte hva de stresset sånn for, om det var en ny vinterkolleksjon eller høstsalget som hadde begynt. Det brydde han seg egentlig ikke heller noe om. Men de stresset i hvert fall, og det var alt han observerte. Mens Harald, han gikk nedover i regnet, nedover brosteinene, uten mye retning. Han merket at snøsluddet trakk seg ned i hårroten hans, nedover nakken og gjorde skuldrene våte. Hva så, jeg er vanntett, jeg kan gå hjem og dusje, ta på meg tørre klær og jeg er som ny. Det var faktisk godt å kjenne på kulden, kjenne at kroppen fortsatt hadde reaksjoner på ytre faktorer. Han var ikke følelsesløs og kynisk som Sverre hadde mumla før han gikk ut av døra på fredag. Han følte, ja, Harald følte kulden på både skuldrene og gjennom de tynne tøyskoene. Jeg har pokkers så mye følelser, tenkte Harald, det skulle ingen ta fra han.

Ein annan måte

Skulle ønskje det var ein annan måte
Eg konne elske deg på
Så vi ikkje alltid måtte vera samen
Men kunne reise te og frå
Du skulle fått presangar
Når eg kom innom ein gong iblant
Og du skulle ta imot meg
Om eg enn var litt på ein kant

Skulle ønskje at dette livet
Konne livast ein gong te
Då skulle eg først vore snill og god
Og seinare galen og vill
Eg skulle kome tidleg heim
Og uppvasken skulle eg tatt
Og tenkje at i neste liv
Så skø eg ta det att

Eg skulle ønskje det var litt lettare
Å liva dag etter dag
Og vi av og te konne roe han ned
Og ikkje gjere det slag
Du ser slik på meg stundom
Og eg prøvar å forstå
Og eg skulle ønskje det var ein annan måte
Eg konne elske deg på

Tekst/Musikk: Hovland/Odd Nordstoga

Jeg lover deg en spesiell opplevelse hvis du setter denne sangen på et høyt volum og lukker øynene. Lover. Intenst vakkert dette her.

Ironiens høysete

Det føles som en stor, stor ironi å sitte å lese pensumbøkene mine i psykologi.

I høst ble jeg slengt ut i store pensumbøker, noen på engelsk og påfølgende lange dager, et lite menneske i en mylder av folk og fart og retninger på universitetet. Overgangen fra bekymringsløs reising i verden og fjellturer, skiturer, kajakkturer i hele fjor til timer på lesesalen var stor, og jeg opplevde et stort spekter i følelseslivet mitt. Og på mine verste dager og tankene mine var på de dystreste angående fremtiden og meningen med det hele (var kanskje to dager), akkurat i denne perioden prestererer pensumet å handle om ulike psykiske lidelser, deriblant depresjon. Ironien var stor, og jeg måtte le av at jeg satt og leste om symptomer og tankebaner og kjennetegn som lignet på mine egne.

Jeg følte ikke jeg progresserte i min lesing, alle andre rundt meg var flittige og smilende og klare på forelesning, engasjerte jenter med bleket hår og perleøredobber som var stereotypen på gode psykolog-studenter, og jeg kunne ikke tenke annet enn herlighet, er det verdt all den lesingen, hva skal jeg bruke psykologien til uansett, kan jeg ikke heller bare løpe ut herfra og gjøre noe helt, helt annet? Jeg sleit med motivasjonen, vurderte å slutte, og, du gjetter det sikkert, jeg åpnet pensumbøkene og leste ukens tema: "Motivasjoner og emosjoner". Jeg kunne plassere meg selv inn i de ulike stadiene, hvilken personlighet jeg hadde og hvordan jeg skulle snu motivasjon min. Når skulle pensumbøkene slutte å le meg i ansiktet og fortelle meg alt om de pågående tankene, følelsene og kognitive nivåene mine?

Eksamen nærmer seg gradvis, og det slo meg at jeg faktisk skal bevise at jeg kan og husker stoffet på en kommende eksamen. Jeg opplevde noen dager med mye stresshormoner, og jeg trenger ikke si hva kapittelet jeg var i ferd med å starte med het. Stresskapittelet tok for seg alt av nivåer jeg hadde gått gjennom, hvordan dette påvirket hverdagen (som å lese min egen dagbok de dagene..) og hva som skulle til for å mestre stresset.

Det er en stor, stor ironi å sitte å lese pensumbøkene mine i psykologi. Jeg tør ikke se hva neste ukes kapittel har til overskrift..

Tatt av bygda

Hva er det med denne uber-nasjonalromantiske eimen som har blåst over meg det siste året?

Jeg var tretten, fjorten, femten år, satt på ungdomsskolen i Telemark og så ut av skitne klasseromsvinduer. Dette her går ikke lenger, tenkte jeg, her er vi ufreshe, bygdeoriginaler og tidvis ganske trangsynte hele gjengen. Jeg må ut, jeg må ut og se verden, møte byen, tråkke asfalt og høre trikker. Jeg må møte nye mennesker, må ut og leve i et daglig rusj av nye inntrykk, stemmer og eksos. Og det var gode tanker jeg tenkte der jeg satt og så ut av vinduet, så gode at de fikk meg til å reise ut. Ut av Norge noen år, og så til landets hovedstad. Jeg elsket det. Elsket de eksotiske luktene, cafèturene, menneskene med rare stiler og hårsveiser, bøttevis av folk og aktiviteter.

Men så, ut fra tilsynelatende intet, har jeg fått en voldsom trang til å hoppe i høyet det siste året. Jeg har fallt pladask for Odd Nordstoga, telemarksski, gamle tømmerhus, hvite bomullsskjorter, bukseseler og sixpence. Jeg legger om til Telemarksdialekt så fort noen over 40 fra Telemark ringer meg på telefonen (blir fortsatt bare ledd av hvis jeg legger om dialekta med mine venner..), smiler når jeg tenker på lokale matbutikker med rare navn og få hyller, og vil mer enn gjerne bruke timesvis på å pusse opp et gammelt uthus mens barna mine (engang) spør om jeg kan kjøre de til fotballtreninga tre mil (og førtifem minutts kjøring) unna. En bygdetilværelse (særlig i Telemark) med en kjekk kar som kan hesje høyet og hogge ved er alt jeg er hellig overbevist om at jeg trenger. Da kan vi hoppe i høyet hver dag og gå i rare klær mens vi maler huset. Jeg romantiserer bygdelivet til de grader, og ser verdien av rein luft og mål på mål med fri natur.

Jeg vet faktisk ikke helt hvor dette kommer fra, men det slår meg at oppvekstmiljø og foreldre nok har mer å si for oss enn vi tror. Kanskje er dette en av de mange ideene jeg girer på og som plutselig forsvinner i andre ting jeg heller vil. Eller har jeg blitt voksen? Jeg vet ikke, men nasjonalromantikken har til de grader nådd meg, og det kan jeg ikke gjøre noe med. Og jeg kan heller ikke gjøre noe med at dagen i dag er som om du puttet julaften, forelskelse, sommerferie og sitt eget bryllup på èn og samme dag: det er Odd Nordstoga-konsert ikveld..

bollens mørke side

Suma sumarum. Vannbollen og dets hektiske liv i perioden 11. desember til 7.juni.

11.desember. En ung, men moden fisk ankommer bollen. Skinnet glinser, og Pølle er i sitt rette ess blant 5 fine jenter i kollektivet. Mye oppmerksomhet, bra, tenker Pølle. Svømmer på, en liten akrobat er han. Lykkelig og tilfreds. Snart jul.

På nyåret. Mørketiden har defintivt satt inn. Pølle viser antyding til depresjon. Mørket har senket seg over bollen, og livet i bollen fortoner seg muggent. Noe magevondt etter pepperkakedeigen i romjula. Små biter, men dog, sterk kost for en fisk. I denne perioden signaliserer også Pølle ensomhet.

Tidlig april. Gerd er alt en fisk kan drømme om. Få pigmenter (en liten albino) og store, røde øyne. Halen henger elegant på baken hennes og gjør en hver mann yr. Pølle er intet unntak. Vinterdepresjonen forsvinner på et blunk når Gerd og Pølle slippes sammen i bollen. De første dagene er de i elskovs rus (spesielt Pølle, det lurvetjafset, kan ikke styre seg).

Sent april. Som gutter flest lærer også Pølle og ta kontrollen. Han er sersjanten i bollen, giv akt, og viser sin mandom stadig vekk. Tanken er sikkert god den, men alt med måte. Gerd blir noe apatisk og satt på sidelinjen i denne perioden, for Pølle svømmer alltid fortere og snapper maten fra henne. Gerd går ned i vekt. Pølle går opp.

Mai. Det virker som den første forelskelsen er over for Pølles del. Han har sluttet å svømme etter Gerd og dytte henne i rumpa. Og for lite flørting fører, som alle vet, til mindre lekenhet og raushet. Gerd har blitt en bitter fisk, grepet av kvinnefrigjøringen og likestillingen og alt det der, og bryr seg katten om hun stjeler maten til Pølle. Rollene har snudd, nå er Gerd raskest og frekkest. Pølle har mistet gutsen, og begynner å bli gusten i huden.

17.mai - det er fest. I ordets rette forstand, med norske flagg, potetgull og det som verre er. Noen av de besøkende (Daniel Saxe) har sosiale antenner knekt helt av, og gir Pølle og Gerd Maarud potetgull. De sluker det rått, hver for seg selvsagt (forholdet er fortsatt litt halvdårlig, Gerd har fått appelsinhud på venstre finne, og Pølle synes ikke hun er så innmari sexy lenger). Miljøet i bollen er betent.

Noen dager senere. Pølle er oppblåst, og makter ikke bevege seg på dybt vann. Han flyter bare opp pga mageluften, og ligger en tomme under vannflaten. I denne perioden gis det mye ros og kjærlighet til Pølle i håp om mindre tarmgass. Vi sier ting som "Flink fisk", "How low can you go?" og "Du er den slankeste fisken vi noensinne har hatt". Dette uten noe hell. Pølle ligger mer og mer stille med øynene vidåpne og glaner ut på våren utenfor bollen. Våren han aldri fikk oppleve.

Ytterligere dager senere. Pølles kropp heller bare mot venstre og ligger vannrett i bollen. Må ha ødelagt balanseorganet sitt (mulig dette ligger i tarmområdet). "Du er en sirkusfisk du, lille venn" sier jeg.

Early June. Endelig finner jeg Pølle langt fra overflaten, han er langt nede på bunn. Fortsatt sidelengs, men dog. "Gutten er i form, ser jeg, tarmgassen er borte siden du beveger deg på djupt vann?" Ingen respons. Og da ser jeg det, øynene til Pølle har sprettet delvis ut av hodet. Intet liv, Pølle er død. Bisettelsen foregår med Pølles 4 nærmeste venner, og begravelsen er en verdig avslutning med samstemt "Ikke en spurv til jorden" i moll mens vi bærer kisten til doskåla. Plask, og Pølle entrer fiskehimmelen. (må bare gjennom noen rør først).

Lang historie kort, - dager senere møter Gerd samme skjebne. Som kvinner flest holdt hun ut lengre (sterkere psyke), men dog, hun måtte til slutt kaste inn håndkleet. Hun døde, 2 måneder gammel. Bisettelsen foregikk i stillhet, gaver til Fiskenes Fellesforbund ble mottat med takk.

høffe de æ så gødt å vera heime

nattens dronning

-Han var gift og hadde en vakker kone hjemme. Jeg prøvde å få han til å forstå at det han gjorde var galt, at han skulle gå hjem til kona si, men han ble sur, presset seg mot meg og bad meg fortsette.

Det har allerede blitt nesten to år siden vi hadde samtalen på det lille toalettet, men jeg husker det godt. Jeg antar jeg sa noe sånt som 'hm' i fravær av noe lurere å si. Hun dro av seg de skitne buksene, hun hadde ikke rukket å funnet en do før det bare hadde kommet. Jeg forstod det på henne, at hun syntes det var flaut, hun var jo ikke et barn. Buksen jeg hadde funnet til henne var heller ikke ny, men den var ren. Hun var fornøyd hun, og dro den på seg. Den var alt for liten, hun slet med å få den på seg, men vi holdt inne magen og kneppet igjen. Vi lo. Hun rettet på den korte toppen som krøp seg rett over navelen.

-Det er slik det er, man må vise seg frem for å få solgt noe, sa hun og smilte litt halvveis. Du skulle vært et helt annet sted enn her du, tenkte jeg.

Jeg stod og så henne ta på sminken. Øynene ble rammet inn i sort, og den røde leppestiften kom tydeligere på. Håret var stort, langt og krøllete. Hun prøvde å gjemme det slitne ansiktet. Kanskje hun prøvde å gjemme seg selv også, tenkte jeg. -I dette gamet må man holde følelsene utenfor, sa hun. Man må være kald og tenke at dette er kun en jobb. Som alle andre jobber. Men det er klart det er vanskelig. Med alle de hundre mennene som har vært kunder hos meg, har jeg måttet tålt mye. Hun tok parfymeflasken mot halsen, og sprayet fire fem ganger. Kjære Gud, hun er nydelig, tenkte jeg, hva annet skulle jeg si? Jeg hadde lyst til å si noe fornuftig, noe riktig. Ta henne med meg hjem og låne henne dusjen min. Gi henne et herremåltid, le sammen og la henne kjenne på det gode.

-Tid er penger for meg. Jeg må gå ut igjen nå. Det er fredagskveld og mange som vil ha et ligg. Takk for buksa!

Vi klemte, jeg sa hun måtte være forsiktig. Så gikk hun ut døren og ut i natten. Nattens dronning.

når sant skal sies

Det har vært dager jeg har trengt. Jeg fikk ikke slappet av i byen, hu og hei, nei, jeg måtte finne meg en buss og komme meg sørover. Først til Telemark, heim te mor og gull og grønne skoger, og så videre til Grimstad. Der ble jeg - og forelsket meg stort! Søsken og det som er; takk for noen fine dager!

sommerhuset

Hun trengte et hus. Et sommerhus hvor tid får være tid, og avtalene ligger igjen hjemme. Det kunne om så være et lite naust, en liten hytta hvor kravene ble senket, både til omgivelser og luksus, men også til seg selv. Hun skulle male det lyst, i kremfarge, eller ”cappucino” som det stod i fargekartet hun hadde tatt med seg fra den krevsomme byen. På lange sommernetter med josh rouses toner fra radioen skulle hun stå der med kosten og det krøllete saltvannshåret surret rundt en blyant. De skulle omsider bli dekket av lysfargen, veggene, og naustet skulle få personlighet. Den grønne planten skulle komme inn, speilet fra mormor med den gullforgylte rammen skulle minne henne på at slekter kommer og slekter går, og den lille tresengen og dynetrekket i krepp med de store, rosa blomstrene skulle viske at hun var hjemme. Om fingrene aldri hadde vært grønne før, skulle de bli det nå. Av mold og jord og planter i blomsterbeddet. Jeg er ingen gartner, ville hun tenkt, men et naust er et naust, en hytte er en hytta, og uten blomster vil det være en skam. Der ville hun stått i solsteiken med den bare ryggen, pludret og tenkt på mindre alvorlige ting. Året etter ville hun plantet et epletre som skulle sprette ut med store, hvite blomster til alles begeistring.

Og i vinterhagen sin, med de store vinduet som slipper varmen inn skulle hun sitte, sitte i vide t-skjorter og det solblekte håret lekende løst. På det hvite kjøkkenbordet, der skulle hun samle tankene, før hun slapp dem igjen. Ned på papiret. Og der skulle dagene gå, tiden ville kommet, og det lysegrønne stearinlyset skulle brenne inn i sommernatten, mens hun skrev og skrev i en ærlig begeistring. Hav, svaberg og måkeskrik, regndager og soldager, gressletter å løpe i, klær å klatre i. Der skulle hun bare være, sommerne gjennom. Det var blitt hennes nå. Inspirasjon i alle hjørner og retninger og kaffe på kanna.

Og så ville august komme. Hun ville være proppfull av alt hun trengte å være proppfull med, og klar for et liv i byen.