jeg har møtt en mann

Jeg har møtt en mann.

Han gikk i hva jeg ville kategorisert som snobbete klær. Alltid fresh, dyr klokke og kvalitetsjakke. Solariumsbrun, halvlangt hår og snuste. Han var femogtredve, så kanskje noe yngre ut, men jeg plasserte han rett inn i den kategorien jeg vanligvis ikke er særs begeistret for. "Snobben", sånn er du.

Men så.

Så åpnet han munnen mer og fikk vise -litt- mer av seg selv.

Og så.

Så ble han en mann jeg ler høylytt av i timen fordi han er så morsom. Han er en av de mest ærlige og ekte menneskene jeg har møtt, han husker navn, ansikt og gir deg to øyne som ser. Han var den eneste som oppriktig interesserte seg for hvordan han skulle snakke slik at hun døve i klassen best mulig skulle forstå og ha utbytte av timen. Han gav meg mandariner som egentlig skulle være til å knekke sin egen forkjølelse, and made my day. Han sier takk, skryter av andre, er høflig og har kone. Selvironisk var han også.

Feite. Han utfordret fordommene mine så til de grader!

La det bli lenge til neste gang jeg setter noen i bås.

ei reise

De siste dagene har jeg praktisert og gjort noe jeg sjeldent har klart før:

Jeg har møtt livet og meg selv som jeg er. Ikke mer, ikke mindre. Det er en befriende livsstil.
Det betyr: hiv fra deg kravene og møt virkeligheten.

Og er jeg på bærtur ut i sirkuset igjen, ser jeg på håndleddet med hampbåndet.
Hampbåndet er der for å si: slapp av, di tullhøne, slakk på kravene.

Jeg håper det varer noen dager til.

omtrent slik

Altfor mange lause ting, altfor myrke krokar, altfor mykje skummelt rot,
altfor store flokar, altfor store rom, altfor mange ord,
altfor mange gode råd gjev altfor mykje å tenke på.

Odd Nordstoga, "Lause ting"

i got married in vegas!

2 av 5 veninner i kollektivet jeg bor i skal gifte seg i juli. Med andre ord er det daglig kost med bryllupsmagasiner, bryllupssnakk, brudekjoleoppvisning og gjesteliste-snakk. Jeg er en sterk og uavhengig kvinne, men come on, det blir for mye kjærlighetssnakk også for meg. Så jeg gjorde hva enhver kvinne ville gjort, dro til uniten og got married in vegas!

time and a little something

ting skal gå fort.

har vi problemer med ulike tekniske vidunder skal det helst løses raskt over en servicetelefon, og må vi sitte for lenge i kø og høre pausemusikk, da kjører vi det heller på dynga og kjøper et nytt samme kveld. vi sender mailer og meldinger før vi får rukket og tenkt oss om. vi tar piller for å få sove, lykkepiller for å smile, matpiller så vi slipper å spise på den naturlige måten, koffeinpiller så vi får energi uten å trene og hodepinetabletter når vi har sovet for lite. det kan virke som vi ikke har tid til å vente eller løse ting langsiktig. og ting går generelt ganske fort. det gjør iallefall det i mitt liv.

men så er det ting som ikke kan løses over en servicetelefon eller ved å lese "10 steps to.." -bøkene.

vennskap. relasjoner. forhold til gud eller mennesker rundt en. selvbilde. identitet. standard og integritet.
dette finnes det ikke piller for. det tar tid å jobbe med et godt og sunt selvbilde. det tar til å utvikle de gode relasjonene. det finnes rett og slett ingen gode snarveier til de resultatene.

eneste vei er tid.

la krigen leve

i disse dager: demonstrasjoner mot konflikten på gaza-stripen.

demonstrasjoner hvor de setter fyr på søppelkasser, kaster egg, sko og stein på politiet, raserer, skyter raketter inn i folkemengden, fyrer av fyrverkeri og brannbomber og slår ned folk for fred.

det er en fin måte å gjøre det på.
jeg får sterke assosiasjoner til fred ved å se på demonstrantene i oslo i disse dager.

too much of nothing

vi er for lite eller for mye.
for frampå eller for tilbaketrukne.
for alvorlige eller for tullete.
for høye eller for lave.
for fnisete eller for seriøse.

vi bruker energi på å tenke og ønske oss
litt mer av hans utstråling, hennes klesstil,
hennes framtoning eller hans overkropp.

vi skulle vært bedre, mer hengivne, mindre rotete,
mer åpne, mindre sinte.

det er alltid noe mer vi skulle hatt. med den jakka
ser jeg mer interessant ut. med de skia går jeg oftere i nordmarka.
med det interiøret vil dagene mine bli mer avslappende.
jeg lover.

kan vi ikke se hvor fine folk vi er? kan vi ikke skryte mer av oss selv
og av andre? kan vi ikke få lov til å føle oss bra, fine, kjekke, gode uten
at det skal tolkes som kvalmt, overlegent eller innbilsk? kan vi ikke snu
janteloven til noe som ligner takknemlighet og tilfredshet.
kan vi ikke slippe å fylle 80 år og tenke at jeg brukte mye av tiden min på
å ville være noen andre.

plis a, du ER jo fin, nå. i kid you not.
ikke bruk opp livet på å tenke noe annet.

glemte minner

året er på hell

dette har skjedd siden sist:

-Jeg fikk snusen i at mørkeromsutstyret (manuell fotofremkalling) til pappa og brodern fra 70-tallet skulle kastes. Nå er det blitt mitt. Når tiden er inne og jeg finner et ledig rom, skal jeg begynne framkallingen. Om det blir en uke, et år eller 15 vet jeg ikke, men en dag skal jeg vitterlig stå, kanskje i sommerhuset mitt, og framkalle mine egne svart-hvitt fotografier. Klenodium!

- Jeg har, som nordmenn flest, bestemt meg for å begynne å trene litt mer. I det nye året som kommer.

-Jeg fikk morgenkåpe til jul. Den håper jeg å drikke mye kaffe ved kjøkkenbordet med. I det nye året som kommer.

arkansas, usa

sometimes, livin' is easy.

something beautiful

Snøen på isen glitret i gjenskinnet av fullmånen. Det var natt, og alle andre sov. Untatt vi to, vi lekte oss på isen i piruetter og danset lekent. Fulle av klær i den kalde desembernatta. Det var den natta jeg fikk skikkelig sansen for det mennesket. Eventyrisk, var det. Er det bare jeg som husker den natta? Det var som om 17 år av lekenhet kom ut der på isen. Den eneste lyden den natta, utenom isen som dundret under føttene våre, var latteren.
Senere tente vi røkelse, delte blod på at vi alltid skulle være venner. At veiene våre aldri skulle skilles. Buksa di var opprevet på kneet, du gikk barbeint. Vi skrev dikt og brev på en gammel, blå skrivemaskin fra 60-tallet. Vi hørte på Ekdahl, Mike Scott og black eyed peas mens vi kjørte i bilen din. Ut i natten, mens vi lo og sang. De perfekte sangene til tiden vi var inne i.

Jeg finner stadig minner fra de månedene. Gamle dikt, svarthvitt-bilder av oss to, en cdplate, et gammelt glasshjerte med snor. Alt ligger i den store, brune boksen min på rommet. Mye av livet ble fyllt de månedene det året. Latterkramper på gulvet, lister over hva vi hadde igjen å gjøre, tårer i sengen. Jeg innså ikke hvor unge vi var, før jeg så tilbake på den tiden her om dagen. Hjertet mitt vil huske det mye bedre enn en dagbok noen gang vil gjøre.

ding dong merrily on high

det slår aldri feil. det blir jul i år igjen.

fargesterke danmark

Hvis man bare kunne blitt hakket flinkere til å "gå når man går, spise når man spiser, løpe når man løper og leve når man lever" (K.Køhn), kunne man kanskje opplevd en sterkere følelse av livet. Impulsturen til danmark på to hjul er et av de beste ferieminnene mine. Jeg husker ikke, men jeg håper jeg klarte å sykle når jeg syklet, le når jeg lo og gi uttrykk for gleden over de to jentene jeg syklet sammen med.

min storebrors visdom

Som Sitting Bull eller Geronimo eller ein annan rundt indianarbålet sa: Hvit mann, stort bål, sitte langt unna. Rød mann, lite bål, sitte tett inntil. Det gjeld å halde seg nære det gode her i livet. Då treng det ikkje vera så stort.

å halde på minnene

take me to the stars

Ta meg med på fisketur. Eller si at vi skal legge oss i høstløvet og puste inn så mye ny og frisk luft at vi ikke ante det var mulig. Les en bok for meg, en bok som drar meg med inn i en annen virkelighet. Lag kaffe til meg, den beste du noensinne har laget. Jeg skal smile og si at jeg aldri har smakt noe så intenst og godt noen gang.
Vær kreativ, vær lite selvhøytidelig, tull og få meg til å le så jeg glemmer alle bekymringer. Gjør det.
Lag veddemål om hvem av oss som kan klatre høyest i trærne eller kjøre bil lengst uten å se på veien. For spenningens skyld.

Eller noe annet. Hva som helst, så lenge jeg blir dratt vekk herifra.

Fra denne lite inspirerende lesesalen!

det som ble sagt

Det er bare å henge i, ikke no unnasluntring, skal vi komme oss framover kan vi ikke legge inn årene og sove nå. Vi må bare gi jernet, ikke slippe opp, la oss vise verden de kreftene vi har og ikke la latskapen overta. En dag skal vi nyte fruktene av dette strevet, jeg lover deg, du og jeg.

Han så på henne, og sa:

Jeg blåser i hva du gjør, så lenge du ikke gir opp. Det må du aldri gjøre.

fine jenter på en fin kveld

3 fine grunner til hvorfor jeg vil bli værende i Oslo. Jeg liker dere, søtiser! A lot.

inspirasjonen

Det finnes mennesker som har en utrolig stor radius med kjærlighet. Jeg kjenner to av dem.

Jeg kjenner noen som alltid setter meg foran dem selv. Noen som kunne kjørt bilen sin femti mil for å frakte en sekk eller en stor sovepose de tenkte ville være slitsom for meg å ta med på bussen.
Jeg kjenner noen som bare har velvillighet i sine svar, i sine liv.
Noen som er så fleksible at jeg ikke ante det kunne gå ann.
Jeg kjenner noen som lever liv i kjærlighet, og som oppriktig talt finner mening i å gi av seg selv
for å se andre ha det litt enklere.
Som fikser sykkelkjeder, utgåtte sko, sekker, oppgåtte sømmer, baker brød og sylter syltetøy til hybelen din, stopper sokker
og hjelper til med selvangivelser.

Jeg kjenner to - de er i særklasse.
Tusen takk for inspirasjonen.

du fant meg liggende

De neste dagene fram mot begavelsen føltes som et halvt år. Som om han fløt gjennom dagen mye saktere enn de andre menneskene rundt han. De løp med brødskivene i ene hånda, spisende, kofferten og ungen som allerede var en time for sein til barnehagen i den andre. De stresset ut og inn av butikkene på Karl Johan, ikke pokker om Harald skjønte hva de stresset sånn for, om det var en ny vinterkolleksjon eller høstsalget som hadde begynt. Det brydde han seg egentlig ikke heller noe om. Men de stresset i hvert fall, og det var alt han observerte. Mens Harald, han gikk nedover i regnet, nedover brosteinene, uten mye retning. Han merket at snøsluddet trakk seg ned i hårroten hans, nedover nakken og gjorde skuldrene våte. Hva så, jeg er vanntett, jeg kan gå hjem og dusje, ta på meg tørre klær og jeg er som ny. Det var faktisk godt å kjenne på kulden, kjenne at kroppen fortsatt hadde reaksjoner på ytre faktorer. Han var ikke følelsesløs og kynisk som Sverre hadde mumla før han gikk ut av døra på fredag. Han følte, ja, Harald følte kulden på både skuldrene og gjennom de tynne tøyskoene. Jeg har pokkers så mye følelser, tenkte Harald, det skulle ingen ta fra han.