Hvorfor er vi så harde mot hverandre?

I går gjorde jeg atter en gang det som både irriterer meg selv og definitivt andre - jeg overhørte en samtale og glante så diskrè som jeg bare klarte på to veninner i tyveårsalderen på t-banen. To veninner som med en giftig tunge snakket setninger deretter. Om ei teit jente i klassen, om han kvisete kvalmingen som maste så himla på sms og som ikke tok et hiint, "og de bare .. og jeg bare åh..". Også litt om mote. Jeg ble lei meg jeg, nesten litt kvalm. Hvorfor må vi spy ut så mye gørr? Hvorfor må vi kritisere andre hele tiden, forsure verden? Vi gjør det så ekstremt mye vanskeligere for oss selv å være menneske. Vi setter listen så høyt for oss selv til hva det vil si å være et bra menneske, og en eller annen gang blir den høye listen slått tilbake i vårt eget tryne. Og på andre kjenner man seg selv - jeg tar meg i å gjøre nettopp det samme.

Først når man har lært å elske seg selv, kan vi elske andre, har jeg engang lært. Jeg tror det ligger en dyp sannhet i det. Jeg tror vi kritiserer og dømmer andre på nettopp de feltene vi sliter med selv. Sett deg ned med et menneske, fang opp det negative som gulpes opp, og du har, desverre veldig ofte, nettopp hva vedkommende sliter med selv. Det er nemlig våre egne feil og mangler vi febrilsk prøver å lete frem i andre.

Hvilke rykter har jeg spredd i det siste? Gjør jeg det enklere eller vanskeligere for andre å være menneske?

Hvorfor kjemper vi etter å bli perfekte, problemfrie? Eller la meg gå til min egen nesetipp - hvorfor prøver jeg å vise at livet mitt er problemfritt og skinnende blankt, når jeg innerst inne vet at det bare skremmer mennesker bort. Hvorfor fremstår veldig mange menigheter som suksessrike og fyllt til randen med problemfrie mennesker som har fiksa livet? Aldri har vel et menneske blitt elsket for sin fullkommenhet, sa min svigerinne en gang, og det er så sant.

Hvorfor er vi så harde mot hverandre?