stopp, ta på deg sneglehuset først

De siste dagene har jeg klart å praktisere hvile når jeg egentlig har trodd at jeg burde stresse.

Når butikkøen har vært lang som et vondt år, og den gamle damen før meg i køen med overlesset handlekurv like gjerne kunne hatt et synlig sneglehus på ryggen, - da er det lett å bli utålmodig. Men denne uken har jeg tenkt "Jeg har jo ikke noe hastverk med livet. Jeg skal ikke rekke noen verdens ting så hvorfor gidder jeg å stresse?" Og med den befriende holdningen til livet, har jeg senket skuldrene, smilt til noen ekstra folk og likt tilstedeværelsen. Og tiden.

Hvorfor irriterer jeg meg når jeg må sitte et kvarter og vente på tbanen, når jeg likevel bare skal hjem?
Hvorfor er det fristende å legge seg på tuta når antall biler i bilkøen multipliseres og du må sitte stille i kanskje tyve minutter lengre enn planlagt? Jeg har jo allikevel ikke noen spesielle planer, eller noe jeg MÅ rekke.

Med fare for å ende opp i et hav av klisjèer, eventuelt høres ut som et hvilket som helst kvinnemagasin med overskrifter som "Skaff deg overskudd i hverdagen", "Hvordan få tid til alt du vil og litt til" og "Finn deg selv og din indre kraft" skal jeg avslutte her nå.

Men prøv likevel å praktisere pauseknappen i hverdagen - det gir ufattelig mye tilbake.

overfladisk og lettkledd blondine

I dag vil jeg dele noen følelser som muligens vil gi dere god grunn til å karakterisere meg som overfladisk. Dessuten har jeg har jeg en pussig følelse av at dere ikke deler mine erfaringer, eller forstår hva jeg snakker om.

Men -

når det er vinter, når det er kaldt, når man må pakke seg inn i dunjakker, boblejakker, ullvotter, lange kåper, hekla skjerf, store vintersko med pelspuff og høyhalsede gensere - da føler jeg meg som et halvt menneske. Jeg er helt ærlig, jeg føler meg ikke hel. Jeg burde jo egentlig ha følt meg mer enn hel, jeg burde følt meg full. Full av klær. Istedet sitter jeg hele tiden med en trang til å rive av meg de tjukke klærne og gå i noe mindre. Mindre varmt, mindre stort, mindre fjollete. Ja, der sa jeg det - jeg føler meg fjollete på vinteren. Spesielt føler jeg meg fjollete i vintersko. Når sant skal sies har jeg ikke hatt på meg vintersko siden jeg gikk i cherockser på barneskolen. Nesten.
Jeg tror nesten jeg kan si at Åsne ikke finnes i vinterutgave. Eller jo, hvis jeg kan ha på meg heldress, store fjellsko og polvotter og fjase i snøen, da er jeg hel. Men ikke når jeg skal gå ute og være vinterfin. Nei, ikke da. Da føler jeg meg halv.

Hvis dere forstår.

4 punkter med fjas

1) De siste dagene har verden prøvd å knekke meg. For SAMTLIGE av mennesker jeg har møtt har spurt meg om alderen min. For eksempel har noen av mine venner på Marita stilt spørsmålet om hvorfor jeg jobber der, jeg som er så ung. (og av rusmisbrukere, evt fulle folk eller barn hører man vel sannheten, er det ikke det man sier?) Også anslår de en alder på meg, og kommer ut med 15 år! Til nød 16! Og på fredag da jeg skulle hjem fra Oslo til Telemark med buss, så MERKET jeg hvordan bussjåføren ville spørre meg om jeg gikk på ungdomsbillett, noe som man må være under 16 for å få! Og du tror kanskje jeg er snurt? Sint? Og .. JA, det er jeg. Jeg skal le og klappe i hendene når mine jevngamle venner får rynker og appelsinhud og hengerumper. Mens JEG i en alder av 40 fortsatt blir spurt om leg og bedt ut av kjekke herremenn i tyveårsalderen. DAA dere, DAA vet jeg ganske sikkert hvem som ler sist. Og best!

2) Jeg er hjemme. Og det må være noe med fjelluften, for jeg blir helt ekstremt rolig inni meg. Og det er nå greit nok, det er jo veldig gode bonuser med å komme hjem. MEN fjelluften - den får meg også til å bli himla tenkende og dyp. Jeg blir så tenkende og dyp at det tipper over. Jeg får dystre fremtidsutsikter. Jeg får ekstremt dystre fremtidsutsikter faktisk. Jeg stiller spørsmål til alt og lurer på om jorden er flat eller rund.

3) FJAS, FJAS, FJAS. Det er for lite fjas i verden.

4) Jeg er ikke tilhenger av å hele tiden prøve å bli bedre. Det blir så slitsomt å aldri kunne være fornøyd. MEN jeg skal vedde min venns testikler på at jeg skal bli bedre på èn ting, og det er å ta initiativ. Jeg skal, jeg skal, jeg lover. Jeg skal ringe mennesker jeg aldri ringer, jeg skal be folk på middag og jeg skal sende forundringspakker. Blant annet.

(møkka blogspot. å putte bilder her er som å bestige mount everst i underbuksa uten matlager - umulig. jeg skulle jo da hatt et 70tallsbilde av ingolf håkon teigene her, men skitt heller. stekk og pæss blogspot)

Holder ikke virkeligheten?

Jeg står med to føtter på bakken. Verden raser rundt ørene på meg, og er jeg ikke påpasselig raser det inn i hjertet mitt også. Terrorbomber, voldtekt, bestialske mord, tyveri og ondskap. Naturkatastrofer, gisselaksjoner, terrorisme og sult. Milevis med elendighet. Slik fortoner nyhetsbildet seg i dag, ganske så uavhengig om du ser på NRK eller leser Dagbladet. Dette er den sanne realitet. For veldig mange, der ute, bare ikke helt oss. I fagre Norge er vi ganske så skånet, i grunn. Jada, voldtektene og drapssakene skjer her også, men ikke meg. Men jeg blir kvalm når jeg hører nyhetsreporteren med den alvorlige, grumsete stemmen sin fortelle. Fortelle om familiefaren i Pennsylvania som etter å ha kjørt datteren sin til skolen, selv tråler inn i et klasserom, binder fast fem små jentunger i føttene og skyter dem i hodet på 10 cm avstand. Jeg får lyst til å skrike. Mennesker som utfører de sykeste handlingene i ren og skjær ondskap. Det gjør vondt. Jeg vil kaste opp. Slå i veggen. Men jeg orker ikke ta det innover meg, da blir jeg bare syk. Så mange mennesker, fulle av angst, frykt og redsel. Hele tiden. Usikker morgendag. Knallseriøs realitet. Men midt opp i det hele forstår jeg meg ikke på meg selv.

Enda så vondt jeg får i hjertet av all frykten, angsten, uroen jeg ser i det virkelige liv på nyhetene, er det tydeligvis ikke nok. Jeg må nesten få spørre, for jeg forstår det ikke – hvorfor ser vi da så mye skrekkfilm? Så mange episoder av krim? Dataspill og blod? Ren og skjær fantasi og oppdiktning - men det selger. Vi løper til premieren av skrekkfilmen Fritt Vilt. Vi betaler penger frivillig for å leie skrekkfilmer på videosjappa. Holder ikke virkeligheten for oss? Burde ikke den brutale virkelighet med frykt i 2006 skremme oss, og holde oss borte fra slik underholdning? Det logiske for meg ville være å rope høyt og gjennomskjærende ”Stopp verden, jeg vil av!”. Men det gjør jeg ikke alltid, i stedet setter jeg meg ned og ser litt fantasiskrekk på fjernsyn.

Jeg lurer på om vi ønsker å nærme oss virkeligheten forsiktig. Ta litt del. Kanskje gjennom den skuddsikre fjernsynsskjermen og en god pute foran det ene øyet. Få smake litt av det vonde, litt av angsten og frykten som oppstår i noen filmer, uten å måtte ta de dødelige konsekvensene med på kjøpet. Det er mer lettvint egentlig. Og gir enromt kick, adrenalinkick. Sympatiserer vi kanskje? Eller trenger alle mennesker å føle litt redsel, enten det er frivillig foran skjermen eller i det virkelige liv?

Trolig ville moren som mistet datteren sin i den uløste voldtekts- og drapssaken sett med avsky på oss. At det som har vært realiteten for henne, og som det for alltid vil sitte spor av i hodet, hjertet og sinnet hennes, er helt uskyldig lørdagsunderholdning for oss.

Jeg vet ikke.

jeg har lært litt av livet

foto: Åsne Gotehus

enkle konklusjoner?

Følgende tanken streifet meg her en dag jeg gikk ute i regnet - har Gud skapt regnet som en siste utvei for å få oss mennesker (og da snakker vi kanskje aller mest til jenter) anno 2006 til å bli mer ekte ovenfor seg selv og andre?

Når regnet kommer, da renner sminken av. Da kommer enda mer av hvem vi er frem. Mer naturlighet, om ikke annet.
Når regnet kommer, da blir håret du har stelt i timesvis flatt og vått, og alle timene under rettetanga er bortkastet. Dine ekte krøller kommer frem, slik gud ville dem.
Når regnet kommer, da blir klærne våte, de lukter regn og man ønsker å rive av seg de dyre merkeklærne og gå naken.

Kanskje noget enkel konklusjon, jeg er enig i den. Men tanker som leker er alltid et pluss