Jeg står med to føtter på bakken. Verden raser rundt ørene på meg, og er jeg ikke påpasselig raser det inn i hjertet mitt også. Terrorbomber, voldtekt, bestialske mord, tyveri og ondskap. Naturkatastrofer, gisselaksjoner, terrorisme og sult. Milevis med elendighet. Slik fortoner nyhetsbildet seg i dag, ganske så uavhengig om du ser på NRK eller leser Dagbladet. Dette er den sanne realitet. For veldig mange, der ute, bare ikke helt oss. I fagre Norge er vi ganske så skånet, i grunn. Jada, voldtektene og drapssakene skjer her også, men ikke meg. Men jeg blir kvalm når jeg hører nyhetsreporteren med den alvorlige, grumsete stemmen sin fortelle. Fortelle om familiefaren i Pennsylvania som etter å ha kjørt datteren sin til skolen, selv tråler inn i et klasserom, binder fast fem små jentunger i føttene og skyter dem i hodet på 10 cm avstand. Jeg får lyst til å skrike. Mennesker som utfører de sykeste handlingene i ren og skjær ondskap. Det gjør vondt. Jeg vil kaste opp. Slå i veggen. Men jeg orker ikke ta det innover meg, da blir jeg bare syk. Så mange mennesker, fulle av angst, frykt og redsel. Hele tiden. Usikker morgendag. Knallseriøs realitet. Men midt opp i det hele forstår jeg meg ikke på meg selv.
Enda så vondt jeg får i hjertet av all frykten, angsten, uroen jeg ser i det virkelige liv på nyhetene, er det tydeligvis ikke nok. Jeg må nesten få spørre, for jeg forstår det ikke – hvorfor ser vi da så mye skrekkfilm? Så mange episoder av krim? Dataspill og blod? Ren og skjær fantasi og oppdiktning - men det selger. Vi løper til premieren av skrekkfilmen Fritt Vilt. Vi betaler penger frivillig for å leie skrekkfilmer på videosjappa. Holder ikke virkeligheten for oss? Burde ikke den brutale virkelighet med frykt i 2006 skremme oss, og holde oss borte fra slik underholdning? Det logiske for meg ville være å rope høyt og gjennomskjærende ”Stopp verden, jeg vil av!”. Men det gjør jeg ikke alltid, i stedet setter jeg meg ned og ser litt fantasiskrekk på fjernsyn.
Jeg lurer på om vi ønsker å nærme oss virkeligheten forsiktig. Ta litt del. Kanskje gjennom den skuddsikre fjernsynsskjermen og en god pute foran det ene øyet. Få smake litt av det vonde, litt av angsten og frykten som oppstår i noen filmer, uten å måtte ta de dødelige konsekvensene med på kjøpet. Det er mer lettvint egentlig. Og gir enromt kick, adrenalinkick. Sympatiserer vi kanskje? Eller trenger alle mennesker å føle litt redsel, enten det er frivillig foran skjermen eller i det virkelige liv?
Trolig ville moren som mistet datteren sin i den uløste voldtekts- og drapssaken sett med avsky på oss. At det som har vært realiteten for henne, og som det for alltid vil sitte spor av i hodet, hjertet og sinnet hennes, er helt uskyldig lørdagsunderholdning for oss.
Jeg vet ikke.
Enda så vondt jeg får i hjertet av all frykten, angsten, uroen jeg ser i det virkelige liv på nyhetene, er det tydeligvis ikke nok. Jeg må nesten få spørre, for jeg forstår det ikke – hvorfor ser vi da så mye skrekkfilm? Så mange episoder av krim? Dataspill og blod? Ren og skjær fantasi og oppdiktning - men det selger. Vi løper til premieren av skrekkfilmen Fritt Vilt. Vi betaler penger frivillig for å leie skrekkfilmer på videosjappa. Holder ikke virkeligheten for oss? Burde ikke den brutale virkelighet med frykt i 2006 skremme oss, og holde oss borte fra slik underholdning? Det logiske for meg ville være å rope høyt og gjennomskjærende ”Stopp verden, jeg vil av!”. Men det gjør jeg ikke alltid, i stedet setter jeg meg ned og ser litt fantasiskrekk på fjernsyn.
Jeg lurer på om vi ønsker å nærme oss virkeligheten forsiktig. Ta litt del. Kanskje gjennom den skuddsikre fjernsynsskjermen og en god pute foran det ene øyet. Få smake litt av det vonde, litt av angsten og frykten som oppstår i noen filmer, uten å måtte ta de dødelige konsekvensene med på kjøpet. Det er mer lettvint egentlig. Og gir enromt kick, adrenalinkick. Sympatiserer vi kanskje? Eller trenger alle mennesker å føle litt redsel, enten det er frivillig foran skjermen eller i det virkelige liv?
Trolig ville moren som mistet datteren sin i den uløste voldtekts- og drapssaken sett med avsky på oss. At det som har vært realiteten for henne, og som det for alltid vil sitte spor av i hodet, hjertet og sinnet hennes, er helt uskyldig lørdagsunderholdning for oss.
Jeg vet ikke.
1 comment:
Må bare få sagt at du gjør verden til et mye bedre sted å være! Glad i deg snuppa!!
Post a Comment