en god høst

alt i alt, en god høst.

det er en fin dag. rett og slett.

munken

idag har jeg møtt en munk.

jeg har intervjuet pater og bror arnfinn haram. for andre gang, og jeg må si at andre gang var ikke det grann mindre inspirerende enn første.

i sin hvite munkekappe av ull lever han sitt liv midt i st. dominikus kloster på majorstua. seks ganger om dagen ber han, han får mat og ullstrømper og det lille han trenger gjennom en felleskasse med penger som de syv munkebrødrene deler. og han savner ikke noe mer. han har jo gitt bort lønna si i alle år.

og mens byen sover, starter arnfinns dag med bønn midt på natten. slik det har vært i urkirken i mange hundre år, slik skal det være. munkekappa flagrer etter han i de kalde, tomme gangene. han korser seg og bøyer kne når vi entrer klosteret.

han er samfunnsengasjert til tusen, har kloke refleksjoner av en annen verden og så ofte han kan tar han på seg shortsen og går tur i fjellet eller jogger.

det fasinerer meg, men ikke minst utfordrer meg, at han tar troen på alvor og lever det til det ytterste.

og som han sier det selv:
katolisismen er for meg maksvarianten av kristendommen og jeg ville ta den helt ut.



foto:frelsesarmeen

lysluggene

det blir storinnrykk denne helgen
og jeg ønsker 15 songar på ein gong velkommen til byen.
gleder meg til lyslugga tantebarn fyller opp alle rommene
med seg selv og de rare spørsmålene de har
og de dansende små føttene sine

hverdagsgleder

noen ganger må en bare skru på persektivene, klaske seg litt i ansiktet og innse hvor godt man har det. ta seg litt i ørene, rett og slett. og jeg snakker om de evinnelige hverdagsgledene, som er så lett å ta lett på, som kan irritere meg når andre i sine positive liv bæljer høyt om, men som jeg gang på gang innser at gjør livet godt.

jeg snakker om at to fine veninner spiser hverdagsmiddag med meg. at teen er varm og stearinlyset tent. at det er tre uker til juleferie og bare noen uker til før julen nok en gang gir meg tomtebrygg og julemusikk. mennesker som sprer gode vibber og som ser. klementiner til 12,90 pr kg. en ektemann jeg liker bare bedre og bedre. at beina er døslitne etter en treningsøkt. at jeg har blitt tante for femte gang. for kjendiser som byr på seg selv. for lekeslossing og for fred.

livskunsten

Kunsten å leve, står det på tekoppen min.
For å leve kan av og til være en kunst, og da må vi hjelpe hverandre å forstå at det noen ganger er greit å tegne stygt og rotete med store pensler. Vi kan ikke sette for store krav, selvom flink-pike-syndromet i takt med samfunnets påalgte velykkhet prøver å si at det er det eneste rette.

tidenes musikal

når strikkeprosjektet mitt psyker meg ut (jeg er ingen strikker), når jeg ville løpe på veggen og samtidig ligge helt stille fordi jeg er en blanding av rastløs og lei, når badekaret med varmt vann og aldri så mange telys heller gir meg flere maur i rumpa enn ro i sjelen og jeg generelt er ganske ensom fordi jeg hadde vært alene i over to timer

DA

finner jeg fram levende videoer fra dagen jeg var brur
og mer eller mindre femten deilige venner gir meg tidenes musikal-opplevelse
som de lar meg være hovedpersonen i

DA

gråter jeg en liten skvett,
finner roen i hjertet og henter fram smilet
og føler meg som verdens heldigste som har så mange
gode venner rundt meg.

takk, takk, takk.
that made my night tonight.

takksemd.

et stort tårevått takk
(du vet hvem du er)

hausten

når høsten river i nesa og gjør den glødende rød, løvet er så fargesterkt og leikende, da tenker jeg: verden er da sannelig et vakkert sted.

vekst.

jeg vokser på utfordringer, jeg vokser på utfordringer, jeg vokser på utfordringer.

høstferiehelg

med fiskestang ved et stille vann.

der er willy

alle husker bøkene "hvor er willy" vi lånte på biblioteket i tredje. en bokserie bestående av fargerike sider hvor en tynn, liten mann med rødstripete genser og topplue er gjemt i et eller annet miljø. bak en busk eller oppe på et stupetårn kunne willy stå, på et eller annet tilfeldig og rart sted.

jeg bor ikke i en bok, men byen jeg bor i har to slike willyer. de går ikke med topplue eller stripete genseren, men med jevne mellom ser jeg dem likevel. og på helt ulike steder hver gang. de går aldri sammen, den ene er en nok en enslig familiefar som ligner på smørbukk, den andre en ung gutt med mørkt hår som alltid er velkledd. ikke noe utenom det vanlige, det er ikke derfor jeg ser dem.

uansett har hvor er willy-bøkene fra barndommen blitt min virkelighet, og inni meg peker jeg på smørbukken og unggutten hver gang jeg ser dem og sier lavt til meg selvt: "der er willy".

et hjertelig kompliment

at en eldre mann gir meg setet sitt på bussen og sier jeg ser sliten ut, er kanskje ikke lovende for en kvinne i sin beste alder?

bali.

livet går både litt raskere og litt senere på bali.
honeymoon skulle man vel uansett hatt litt oftere.

hjemreise

har dratt hjem for å gifte meg.
vi snakkes.

en annerledes sommer

det har vært en annerledes og rar sommer. sommeren for kontraster - fra dype tragiske ulykker til å pusse opp en monsterleilighet og skulle være brur og feire kjærligheten med en kar som gir meg utrolig hverdagsglede.

korps til besvær

Kjære Universitetet i Oslo.

Det er forståelig at dere prøver å innlemme litt mer kultur og klasse inn i akademia, jeg kan støtte deres tanke om at det behøves mer enn tørre teorier og vitenskapelige metoder for å stimulere unge studenter. Men ærlig talt! Dere trenger ikke invitere en hær av ivrige korpsentusiaster som blåser og pumper og trykker på sine fæle blåseinstrument i gangen på det største biblioteket på campus med flest stressa, eksamenslesende studenter så det runger opp og ned i fire etasjer.

Og nei, ikke engang øreproppene stenger lyden ute, to (!) etasjer over det ivrige korpset. Vent til neste 17. mai. Eller beste fall Sankthansaften. Men ikke idag!

et skritt nærmere

idag hentet jeg den,
og i følge min personlige nedtellingsassistent er det
74 dager til den skal brukes.
glede!

barndommens fotballgleder

å sitte på et bibliotek med utsikt over en fotballbane når man skal lese til eksamen, er kanskje ingen god strategi. der ute virrer det titalls 6-årige gutter i for store drakter og nye fotballsko, så ivrige etter å leke, spille og gjøre en innsats som bare seksåringer kan være. noen må man bare smile av; ballen rekker dem til knærne og bevegelsene er umotoriske. andre av dem imponerer med finter og hurtighet.

jeg lengter tilbake til fotballbanen som lite barn, gressletta var evig stor, ros tok en til seg som den rene selvfølge uten mistanker og fotballtreninger med guttene representerte vår og en tid der kjønn spilte liten rolle.

små gutter i for store shortser og bolleklipte sveiser på fotballbanen gir meg deilige perspektiver på livet.

diagnose

diagnose: cognitive overload
behandling: dra på ferie, stikk av og glem all verdens bekymringer igjen hjemme

koppestell

kaffe er kaffe, så hvorfor stresse med å vaske koppen etter forrige gjest?

på kaffebar i etiopia

Jeg sitter håpløs og fortvilet på en grå lesesal, se våren gå meg hus forbi utenfor vinduet, mens jeg (nesten) forgjeves prøver å sette meg inn i bacheloroppgavens problemstilling. Når alt håp er ute (det er viktig å svartmale for å få fram et poeng), kjenner jeg en varm hånd på skulderen. Han rekker fram en fersk smoothie og en lapp som uttrykker kjærlighet.

Dagens kjærleikshistorie.

adopsjon

hun er herved adoptert.

en bæljer

jeg er en svamp. en bæljer. en hulker. jeg gråter i strie strømmer selvom det bare er avskjed for noen dager. jeg får krokodilletårer når en fremmed onkel til en ny svoger sier et par fine ord i en tale. en relasjon jeg ikke kjenner til og en onkel jeg aldri har sett før engang! jeg blir så bevega av fine ord, av stemninger, av blikk, av ros, av takknemlighet, av overganger og oppbrudd. jeg blir rørt av naturlige relasjoner og ei niese på to som strigriner når tanta setter seg i bilen for å dra. når mennesker prøver å si noe hedrende, selvom det er aldri så klumsete. det er noe sjarmerende og skjørt ved det.

men er ikke det fint da, sier du? for det å være rørt høres kanskje ut som en positiv egenskap, jeg har jo tross alt ikke steinhjerte. men når ansiktet ser ut som en rødsprengt rosin og underleppa rister ukontrollerbart som en liten snørrunge, da skal jeg love deg at jeg ikke er henta ut fra en fin filmscene.

det er bare flaut, sier jeg. jeg skulle gitt fra meg et års forbruk på kaffe eller sjokolade hvis jeg slapp å være sånn.

trikken

jeg får en barnlig glede når jeg vet jeg snart skal få kjøre trikk. det er litt som da jeg ventet i kø for å kjøre karusell som liten, kanskje i noe mindre grad. (kanskje ikke).

på trikken er det legitimt å stirre litt på mer eller mindre rare og pene folk, fordi man sitter jo bare der likevel, tenker på vårt og skal samme sted.

trikken viser at en, til tross for at menneskeheten og teknologien har kommet så langt, fortsatt er bundet til skinner og elektrisitet. - i 2011! tenk det.

dessuten er trikken blå og gammeldags, og jeg kan for en stakket stund være tilbake i 1970 da mor gikk med knekorte skjørt og far med kordfløyelsesbukser ala the 70s, unge og lovende og nyforelsket i christiania.

sånn er det

ligger våken om nettene som en annen aldrende dame, søvnløs, et vrak, og sympatiserer med de som har søvnlidelser. ser jenter med langt og stort hår på trikken og tenker at de må være lykkelige. leser om schizofreni, kreative folk, og ikke så langt fra de fleste av oss kanskje, om vi bare hadde løsnet litt på snippen. ikveld kommer han hjem og jeg gleder meg som et barn til å hente han på stasjonen.

som dine dager er skal også din styrke være

en nevø

jeg har en nevø med hvitere hår enn meg, som elsker å knørve og herje, som spør de rareste spørsmål, som elsker oppmerksomhet (bare han blir litt varm i trøya først), som har nydelige og morsomme teorier om livet, som elsker kos og som lurer på hvorfor ikke jeg og kristian er gift når vi er så glade i hverandre. dette er en hyllest til en nevø jeg gleder meg veldig til at skal komme på oslo-besøk til helga!



to tanter og en knørve-nevø på en benk i danmark

en stille søndag

en dag som denne, når byen ligger stille, det er søndagsstemning og snøen gjør sitt for at lyden dempes. på en dag som denne, når alle mennesker jeg kjenner er opptatt, bortreist, tar jeg med meg en bok, setter meg på en kafè med sjel og spiser ferske bakvarer og drikker varm kaffe fra en stor kopp som nesten dekker ansiktet. det er en tid for alt.

takknemlighet

jeg har blitt hekta

på sushi.

kunne ønske det gikk ann å få sushi-stipend, for det blir så dyrt i lengden

student med vinnerinstinkt

du husker hvordan det var å ha svett gymtime på videregående? det er styrketrening, og gymlærer'n har funnet ut at det vil være morsomt å teste hele klassa på utholdenhet og styrke, så han ber dere alle gå til veggen, sette dere i stolposisjon (uten stol), før han drar frem gymlærerstoppeklokka si, klar-ferdig-gå. den som sitter lengst har seiret.

jeg husker det godt. vinnerinnstinktet slo kolbøtte og ble overraskende sterkt. jeg så en og annen deise i bakken, gi opp, heise flagg og takke for seg. jeg står der lent inn mot veggen, lårene verker. jeg ser på de andre sprekkferdige elevene, rødsprengte og med seier i blikket. de skulle heller ikke gi seg selvom melkesyren skvulpa. jeg siger ned mot gulvet. sakte, men sikkert måtte jeg forlate skuta jeg også, beseiret av mine noget mer muskuløse og motiverte medelever.

og hvor vil jeg med en slik historie, en studentdag i januar?

jeg sitter på lesesalen, ser titalls studenthoder stikke opp fra sine pulter. de har vinnerinnstinkt de også. ingen skal gi seg, ingen skal gå hjem. det er fredags ettermiddag, lesemusklene i hodet verker og øynene har melkesyre, vi ser på hverandre, retter blikket i boka. et kvarter til, jeg sitter et kvarter til.

akkurat som i gymtimen seks år tilbake på videregående, må jeg også i dag innse at slaget er tapt. jeg ser de andre studentene seire, mens jeg lutrygget går ut av lesesalen. en taper, en svekling, jeg overgir meg.

de er noen hardhauser, de psykologistudentene.

på gjengrodde stier

I dag oppsøkte jeg nostalgien til de grader. Jeg gjorde det for å føle litt på de vemodige følelsene man får av å tenke på at tida går, den tida som ingen kan stoppe og alt det der. Jeg ville kjenne litt på en bestemors nostalgi, tenke tilbake på glemte minner, lukte gamle lukter, gjenoppleve momenter fra barndommen med nye og voksne øyne (muligens litt for tidlig, men dog). Jeg bestemte meg for å innta rollen som voksen og nostalgisk. Jeg skulle prøve ut alt som kunne sende meg tilbake til barnlige år. Jeg tok for meg den ene aktiviteten etter den andre, aktiviteter og steder jeg fyllte dagene mine med femten år tilbake. Jeg gikk på gjengrodde stier.

Jeg begynte det hele med å klatre på det massive fjellet bak huset for å nok en gang kjenne på høydeskrekken og oversikten jeg følte jeg hadde den gang. Jeg husker at dette fjellet var mitt første møtet med fjellklatringssporten. Jeg var sikkert åtte år, gikk i skuffen til mor og fyllte en liten pose med hvetemel som jeg på finurlig vis, med taustumper og stropper, klarte å henge på hofta. Dette var kalkposen som skulle hjelpe meg å bestige denne fjellmassen. Jeg husker det ru fjellet, de små sprekkene, den store høyden. I dag var fjellet blitt et lite berg jeg kunne gå opp på uten noen som helst kalkpose. Den store utsikten over bygda var blitt mindre med årene også. Jeg satt der på berget en halvtimes tid og sugde til meg av nostalgien.

Så kom turen til leikehytta. Den store leikehytta jeg bygde selv (dette trenger man riktignok ikke være detektiv for å skjønne) av gammel plank og spiker. "Ta av skoa" stod det ved inngangen (om det kan kalles en inngang). Jeg vet ikke hvem som noen gang tok av seg skoa i denne skitne fillehytta, men jeg husker at det var viktig for meg å ha dette skiltet der. 'Hytta er da ingen alminnelig lekehytte heller', må jeg ha tenkt, 'det er en stor og fin hytte som skal respekteres og behandles som et hvilket som helst hus'. Jeg måtte le i dag da jeg så på det falleferdige skrotet av en hytte som hang skeivt og nedbrutt i treet. Gardinene var våte og solbleiket, og det sang nostalgi i alle kroker. Take me back to those days.

Til slutt var det rulleskøytene sin tur. Jeg vant et gavekort på Brio til 700 kroner, og jeg husker jeg vurderte fram og tilbake i flere uker om det var rulleskøyter eller noe til Barbien jeg burde bruke de pengene til. Jeg var et gjennomtenkt barn, må vite. Det ble rulleskøyter, og jeg husker jeg stotra meg framover på veien. I dag ble jeg sendt rett tilbake til barneskolen da jeg tok på meg skøytene i vårsola og satte fart sørover i bygda. Og at jeg heller ikke den gang var noe særlig naturtalent på rulleskøyter, ja, det ble jeg idag mint på.

Nostalgiens dag ble avsluttet med ost, kjeks og te rundt matbordet med mamma og pappa som fortalte om sine fattige kår som barn, hvordan pappa ble avhengig av flipper-spillet da han gikk på framhaldsskolen og mammas rygg som verkte etter ukesvis på åkeren for å få råd til å kjøpe sydvest.

Tida går og den er det ingen som kan stoppe. Derfor er det morro å hoppe tilbake femten år og suge til seg av de barnlige følelsene. Og vemoden over at, akk, jeg har da blitt eldre jeg også. Jeg er visst ikke udødelig jeg heller, som de fleste andre.

2011

2011 er ikke som alle andre år. 2011 blir faktisk litt annerledes enn alle andre år.

jeg startet året på en liten veranda under en mørk nattehimmel i afrika.

jeg gifter meg med en utrolig gutt, jeg fullfører en grad, jeg flytter ut fra et fantastisk kollektiv jeg har bodd de siste fire årene (les: sju årene )med noen av de fineste jentene jeg kjenner, jeg skal finne egen leilighet hvor det ikke finnes vaskelister i.

det er en gryende følelse av at noe nytt skal skje, en stille forventning om en ny tid. det er spennende, fint, annerledes, rart og veldig godt.