gatekunst.

sånn kan man også se på det.

ektemakens lærdommer

jeg har giftet meg med en fin kar. har har hjulpet meg med mye (borre med drillen og hente juletre blant annet),
men to av de kanskje viktigste tingene han har lært meg, er

å være der jeg er til enhver tid, ikke det jeg skal gjøre imorgen eller om tre måneder

å roe ned, ikke stresse, ting ordner seg alltid på et vis

tabuens tomme kalendere

kalenderen er full.

full av viktige aktiviteter, mennesker en skal møte, trening, jobb, skole, hit og dit. tidspresset kveler deg, samtidig som en med bittelitt stolthet kan formidle til andre at en har svært så mye viktig på tapetet. det snakkes nemlig om tidspresset i vårt samfunn. jeg hører det ofte. om hvor slitne vi blir av alt vi må få gjort. at timene er for få. jeg sier det jo selv.

men hva om ikke alle føler det slik? hva om hverdagene er vanskelige å få fyllt? er dette et tabu det ikke snakkes om?

flere enn hver femte nordmann sier de føler seg ensomme. hvor kommer dette høye tallet fra, hvis det ikke bunner i at veldig, veldig mange føler seg alene? de har ikke kalenderne fulle av aktiviteter og mennesker de skal møte. de har mye tid. litt for mye tid. mange mennesker kjenner seg overhodet ikke igjen i bildet som males om tidspresset.

ensomheten er et tabu vi ikke tør å snakke om. det er et tabu som avkler deg og gjør deg naken, hvis du i det hele tatt tør sette ord på det. det er et tabu fordi "alle andre er så busy".

en dame jeg kjenner på sjuognitti sa en gang til meg at hun ikke kunne forstå at barn og barnebarn kunne få seg til å si at de ikke fikk tid til å komme innom henne. hun hadde tårer i øynene. hun kjente på den store ensomheten. "vi har nok av tid", sa den kloke, gamle dama til meg. "vi må bare prioritere den".

sjølvet som vare.

nyliberalismen og konsumerismen er i ferd med å endre subjektas forhold til seg sjølv. marknadens logikk et seg inn i sjela slik at sjølvet får varekarakter og vert omsetteleg på sjølvets marknad der eigenverdi skal vurderast. i dette spelet har vi ikkje blitt mindre, men meir avhengig av kvarandre. i marknaden er der ingen selgar utan kjøpar. tilsvarande er du avhengig av den andre sitt blikk for å fastsetja din verdi - og utan verdsetjing frå andre veit du ikkje lenger din eigen.

å gjere seg synleg - skaffe seg tilgang til den andre sitt blikk - blir ein langt viktigare kompetanse. utan den andres blikk kan du heller ikkje realisere din eigen identitet, eller vite kven du er.
men blikka er flyktige og upålitelige.

i merkevarekulturen bir utfordringa å prestere seg sjølv, prestere sin eigen kropp, sin personlegdom og sin eigenart - gjere seg til teikn og merkevare verdsett av den andres blikk.

paradokset er at i ein kultur der dei fleste er opptekne av å bli sett, er det færre igjen til å sjå. menneske som ikkje blir sett på eit vis om avklarer deira verdi, kan utvikle dramatiske strategiar (t.d. sjølvskading, anoreksi og suicidalitet) i jakta på noko i andres blikk som kan gi tillit og tryggleik:

du er bra nok som du er.

(utdrag fra "psykologi - den gode kunnskapen?" av Tor-Johan Ekeland)

høsttegn.

høsten og mørkere ettermiddager gjør visstnok nordmenn mer innesluttet, tilbaketrukne og mer tungsinnet. jeg ser poenget med det, og jeg kan til tider bli offer for det selv når det er bekmørkt om morgenen og det er lenge til neste sommer med varme. men et slag vil jeg likevel slå for høsten.

den er utrolig vakker.

oslo.

når blomstene i leiligheten dør av kulden, er det ok å sette på varmeovnene da?

fryktløs.

i kjærligheten finnes det ikke frykt: den fullkomne kjærligheten driver frykten ut.

i dag ble frykten drevet ut av kjærligheten. iallefall drevet ut av et ønske om kjærlighet.

jeg så han i øynene, smilte og spurte hvordan det var med han. redselen var plutselig borte.

psykologi og selvkontroll.

endel forskning gjort på menneskers selvkontroll tyder på at det er snakk om en begrenset ressurs. i likhet med en muskel trenger den hvile, konservering og kan trenes opp. det er vist at mennesker som utfører en oppgave som krever selvkontroll vil utføre dårligere på neste oppgave. ressonementet er at selvkontrollen tæres fra et og samme "selvkontrolls-energilager" og at det faktisk blir .. tomt.

jeg liker tanken og kan faktisk bekrefte forskningens funn utfra dagens erfaringer.

etter først å ha brukt selvkontroll i to timer for å komme meg ut av sengen, var jeg virkelig helt tom for selvkontroll resten av dagen. jeg måtte ta forskningen på ordet, gå i byen, ta en kaffe og kose meg litt. imorgen får vi se om selvkontrollslageret er fyllt opp slik at jeg kan ta fatt på pensum.

(u)forutsigbarhet.

det er mye vi ikke kan forutse.

vi vet ikke om tilbudet på grønne druer på nærbutikken fortsatt står ved lag når vi kommer dit imorgen. vi vet ikke om mennesker vi kjenner vil reagere likt som forrige gang. vi vet ikke om nabokatta vil ligge påkjørt i grøftekanten om en uke heller. men det vi i stor grad kan vite, er at høsten alltid kommer etter en mer eller mindre varm sommer.

den kjennes lik ut hvert år. den river i kroppen når du går hjem etter en sen kveld. den sier på en bestemt måte at nå må det grønne gresset vike. den kommer med mørket.

men du, så godt den lukter!

fortsatt ikke et kompliment.

jeg har forstått at det på et eller annet tidspunkt i livsløpet skal være et kompliment å bli forespurt om barnebillett på bussen. Da kan man nemlig utsette innkjøpet av anti-rynkekrem. når det er sagt må jeg likevel si at det å ha følgende samtale på jobb enda ikke oppfattes som noe som helst kompliment. - Hva gjør du utenom denne jobben? - Jeg studerer fulltid. - På videregående da eller? - Nei. Fjerde året på universitetet.

blålørdag.

blålørdag. våkner opp som gressenke, alene, og for sent. fett hår, tørre skiver på fem minutter. planen om å sykle blir forvist idet regnplaskene høres utenfor. eneste kollektivtilbud som går denne lørdagen dit jeg skal, går om fem minutter. i ørska, uten kaffe og med hårfrisyre milevis unna moteblad-standard, bruker jeg hundre kroner på reisekort jeg ikke trenger fordi jeg gjør en feilslutning i tankene. tripper på trikkestoppet, ti minutter over tida, ingen blå venn i sikte, skjønner at sjåføren har funnet det for godt å kutte lørdagens eneste rute. løper hjem, finner sykkelen, tråkker til. etter ti minutter med full tråkk, åpner himmelen seg og gjør meg til en våt katt som kan vri hår og olabukse, sokker og sko (med gjørme grunnet ingen sykkelskjerm) når jeg ankommer jobben femten minutt før jeg skal møte dagens første menneske på en jobbprofesjonell måte. jeg drar av meg den gjennomvåte buksa, kaster den i tørketrommelen med håp i øynene og bukseløs på jobb (helt ny følelse), finner ut at tørketrommelen ikke er en tørketrommel men en vaskemaskin, ti minutter igjen til jobbmøte, drar på meg en gjørmete og gjennomvåte bukse over beina igjen, spør kollegaen min hvor tørketrommelen er, og hun, ja, hun kan gledelig fortelle at tørketrommelen var den maskinen jeg nettopp hadde puttet buksene mine i. buksa går av igjen, inn i det som jeg nå har fått konstatert er en tørketrommel, klokken tikker, buksa sveives rundt og rundt, førtini minutter står det på displayet, fem miutter igjen står det på min agenda. jeg må bite det i meg, stoppe maskina, igjen tre på meg et åletrangt, vått plagg. jeg går ut og møter verden. hello.

skogens gull.

det gryr av dag. vi er klare med fjellskoa på beina før den steikende sola har kommet seg opp på himmelen. i rolig tempo samler vi høydemeterne, det knekker i kvister under føttene. på en bortgjømt staule en halvtime senere møter vi ho i døra. velkomen, seier ho, og spør om vi er klare for molteberging.

tante spør om vi bare har med en  fem-liters bøtte hver. ho har sin ti-liters under armen, aldri om ho går ut på gullsanking uten minst en slik størrelse. jeg liker positiviteten.

over myr og over bekk, opp en topp for å få utsikt over dalføre og toppene når vi har mista los. ned igjen, over ei hei, ned en skråning, under en gran. vi har fått lukten på molta og ser ikke på klokka. det steiker på ryggen, timene flyr, fotsålene er såre.

vannet fra myra surkler under skoa. noen ganger i skoa. jeg ler høylytt når han foran meg plumper så det holder. maurtuene er så store at det er tydelig at de er langt fra late og er levende bevis på at de startet arbeidsdagen lenge før oss, til og med idag.

vi går rolig over myra. en meter i fra oss flakser det til så høyt at vi nesten hopper. om det var orrfugl kan vi ikke si med sikkerhet, men lyden fra vingene rett ved oss tilsier noe stort.

ho er seig som en bjørn, viser ikke antydning til såre føtter eller tung pust, er på vei til neste leite før vi vet ordet av det. det er ikke overflod av de oransje skattene, men de finnes. det kjennes som jeg finner gull hver gang jeg plukker en og slipper den forsiktig ned i bøtta. skogens gull, tenker jeg.

noen matpauser i lyngen og sju timer senere er vi fem kilo gull rikere. det har vært bedre molteår.

mens jeg kjenner på de såre beina får jeg spørsmål om jeg kunne tenkt meg å ha en slik arbeidsdag hver dag.

jeg tenker meg om, kjenner på føttene og tror jeg er glad at dette ikke er hver dag.

en

morgengry

himmelen virker lavere enn den pleier. uten å være mørk, ligger den likevel tung over en stille by.
til tross for værdamenes spådom om at denne dagen må nytes fordi finværet endelig skal gjøre sommeren til sommer, må de nok se seg lurt, igjen, de værdamene. finværet ser ut til å utebli også idag.

det er tidlig. det er timer før både god morgen norge og vekkerklokkene er igang. det er lørdag og det er helt, helt stille. innenfor de låste dørene vet jeg at mennesker ligger langt under sommerdynene sine, ved siden av partnere de er glade i, kanskje en fot utenfor dynekanten, vinduet på gløtt så de siste sommerlydene kan fylle soverommet. jeg føler en slags urettferdighet over at jeg er våken, at jeg ble plukket ut til å holde verden i gang denne lørdagen, jeg måtte karre meg ut av senga etter en elendig nattesøvn og lukke døren stille bak meg mens han jeg er så glad i puster søvntungt videre.

lufta er mettet. mettet av luft, av stillhet og av lukten av kvistbrenning. noen må ha gjort det samme som meg, kjempet seg ut av sengen. de har startet brenning av tørt gress, kvist og døde sommernaturrester denne morgenen, lenge før dagen har våknet. jeg drar ulljakke tettere mot kroppen og trekker inn eimen av barndom. den gang jeg følte jeg trakk vinnerloddet når jeg våknet tidlig og verden utenfør døren lå uberørt og ventet på barneføttene mine.

sommer.

Hun trengte et hus. Et sommerhus hvor tid får være tid, og avtalene ligger igjen hjemme. Det kunne om så være et lite naust, en liten hytta hvor kravene ble senket, både til omgivelser og luksus, men også til seg selv. Hun skulle male det lyst, i kremfarge, eller ”cappucino” som det stod i fargekartet hun hadde tatt med seg fra den krevsomme byen. På lange sommernetter med josh rouses toner fra radioen skulle hun stå der med kosten og det krøllete saltvannshåret surret rundt en blyant. De skulle omsider bli dekket av lysfargen, veggene, og naustet skulle få personlighet. Den grønne planten skulle komme inn, speilet fra mormor med den gullforgylte rammen skulle minne henne på at slekter kommer og slekter går, og den lille tresengen og dynetrekket i krepp med de store, rosa blomstrene skulle viske at hun var hjemme. Om fingrene aldri hadde vært grønne før, skulle de bli det nå. Av mold og jord og planter i blomsterbeddet. Jeg er ingen gartner, ville hun tenkt, men et naust er et naust, en hytte er en hytta, og uten blomster vil det være en skam. Der ville hun stått i solsteiken med den bare ryggen, pludret og tenkt på mindre alvorlige ting. Året etter ville hun plantet et epletre som skulle sprette ut med store, hvite blomster til alles begeistring.

Og i vinterhagen sin, med de store vinduet som slipper varmen inn skulle hun sitte, i vide t-skjorter og det solblekte håret lekende løst. På det hvite kjøkkenbordet, der skulle hun samle tankene, før hun slapp dem igjen. Ned på papiret. Og der skulle dagene gå, tiden ville kommet, og det lysegrønne stearinlyset skulle brenne inn i sommernatten, mens hun skrev og skrev i en ærlig begeistring. Hav, svaberg og måkeskrik, regndager og soldager, gressletter å løpe i, klær å klatre i. Der skulle hun bare være, sommerne gjennom. Det var blitt hennes nå. Inspirasjon i alle hjørner og kaffe på kanna. Og så ville august komme, hun ville være proppfull av alt hun trengte å være proppfull på, og klar for byen.  

fire gode dager

innvandreren

slår du opp meg i folkeregisteret får du følgende historikk:

"Innvandret fra Den demokratiske republikken Kongo i 1988".


Det syns jeg er festlig. Så festlig at jeg lo høyt på kontoret da jeg leste om meg selv,
og gjorde mine tanker om hvorfor jeg kanskje sleit med å få meg jobb for en tid tilbake.

(skifter Muhammed Ali navn til Trond Hansen har han jobbnapp med en gang)

fred på jord

lyden av motorsag, lukten av nykappa vedkubber, sola står høyt på himmelen og steiker på den etterhvert såre ryggen.
nytrakta kaffe i arbeidspausene, en pust i bakken.
telemark er kanskje klisjeenes hjem
 - for her kommer tiden og dagene er eviglange.

på bussen

- Hvor kommer husene fra? (sønn 7 år)
- Menneskene lager dem. (tapper mor)
- Men hvor kommer menneskene fra da?
- ...

Du har en lang busstur foran deg, tenker jeg, og smiler.

påfallende tbanegjester

Det er påfallende hvor mange flere unge jenter med fillipinsk opprinnelse det er å se på t-banen til holmenkollen sammenlignet med andre ruter.

livet i bollen

jeg følte meg som en kyniker av rang da jeg betalte 45 kroner for han.
han i disken spurte om jeg kom til å få sove etter dette og fortalte meg at han ville bli hjerneskada.
samboeren til kjøpmannen bak disken ville iallefall ha kastet han ut av huset om han kom hjem med det samme, får jeg høre. jeg bøyer hodet mellom beina og legger myntene på disken.

ok. jeg har kjøpt meg en liten fisk. og fisken svømmer i en liten bolle.

kyle er enda ikke hjerneskadet, men han svømmer saktere og saktere. enkelte dager ligger han bare helt, helt stille og tenker på fremtiden, tror jeg. han stirrer løst ut i luften.
jeg koseprater med han, men det er lite entusiasme å spore. deretter gir jeg han mat, flere flak (så lenge han ikke sprekker), men det ser ikke ut til å endre nevneverdig på humøret.

jeg håper ikke mannen bak disken får rett.

jeg skal iallefall koseprate om løst og fast,
kosemate kyle med de lekreste letter, simpelthen stå på pinne til mitt ytterste for at
han skal få et verdig, godt og langt liv.

gratis påfyll

i et forbrukersamfunn,
som jeg selv er aktivt med og spytter inn bidrag for å opprettholde,
er det godt å minne seg selv på at -

det aller beste i livet er gratis.

Afrika, mitt Afrika. Ei reiseskildring.

De etiopiske damene vil flette håret jeg har på armene og ler når de tar på meg rosa neglelakk fordi de synes den er helt lik hudfargen min. De vifter med puppene og sjonglerer med dem som noen baller mens de ler, og jeg tenker at de har et sunt og naturlig forhold til kroppen.

I Afrika blir geitene styrt gjennom gatene ved hjelp av bakbeina som trillebår, jeg smiler og lurer på hvorfor de ikke bruker andre metoder. Trafikken er som en putrende kasserolle, den er tut og kjør og helt, helt gal. Det føles uten å overdrive som om sjansen er 50-50 for om en kommer levende ut etter å ha krysset en vei.

Tiden er noe som kommer her, noe det finnes rikelig av. Det resulterer i, til min store glede, at kaffebønner vaskes og brennes ferske på en kullovn før de kvernes og kokes slik at drikken kan serveres så fersk som overhodet mulig hver eneste gang. At de har salt, smør og mer sukker enn kaffe i selve kaffen, det tar jeg som fotnote.

detaljer fra folkeregisteret

etter en kort telefonsamtale til folkeregisteret
kunne de fortelle meg følgende:

1) jeg er ikke gift
2) jeg heter ikke det jeg sier jeg heter

detaljer, sier jeg.

pølsa

hva er det som gjør at man plutselig en natt drømmer om pølsa pettersen??
jeg går her og nå imot freud - drømmetyding kan du ha for deg selv!

framtidsutsikter

norske tenåringer sitter mer stille enn 70-åringene viser nye undersøkelser.
det gjør meg så stolt, vi skal bygge landet!

nattens overraskelse

at det er en som ringer deg midt på natta fordi
han står utenfor og vil legge seg i sengen din
et døgn før forventet ankomst,
overraskende,
er en stor hverdagsglede.
jeg ble rett og slett barnlig glad.

å være to.

det er så godt å være to.

et nytt vennskap.

hun er tre år fra å fylle hundre, har et lurt glimt i øyet og sier jeg må leve mens jeg er ung.
vi sitter i leiligheten hennes, ute støyer hovedstads-trafikken, inne snakker vi om hvordan oljen har gjort et anonymt og
øde land som norge både rikt og sentralt i verdenssammenheng. hun forteller hvordan hun elsket å svømme, bade, være aktiv som ung, idag er hun ute kanskje en gang i året. trist, sier hun, men sånn er det blitt.
jeg smiler, ser henne i øynene, syns det er spennende å høre når hun forteller hvordan hun traff ektemaken sin som har vært en stayer gjennom sytti år.
tenker at ja, jeg må leve mens jeg er ung og gleder meg til å treffe henne neste gang.

oase

det er alle forunt å ha en oase å komme til når det er tørt på innsiden.
takk dere tre.

i sporet etter bolt

hvorfor forteller ingen meg at Norges mest brukte idrettsanlegg og stadion er åpent for alle, hver dag, helt gratis? atpåtil ligger det et steinkast fra sengen min.

å løpe tankene klare i sporet der usain bolt løp sist er slettes ingen dum inspirasjon.

gone with the wind.

jeg leter etter den i gamle, trange skuffer, i vaskemaskina som alltid etterlater seg bare en hersens sokk til tross for at jeg puttet inn to, under senga sammen med de ensomme hybelkaninene som jamrer om å bli sluppet fri, og jeg leter etter den i meg selv.

etter kreativiteten.

lokker på den som jeg lokker på de smådumme kyrne som ikke vil spise de bollene far har fått gratis på rimi, de skjønner ikke at det er godt, dumrianer. de burde da vel ikke bry seg om datostemplingen og at bollene er for harde til å gis menneskegap, men kanskje de gjør det. de står der iallefall i det høye grønne gresset ikke langt fra huset mitt. jeg lokker på kreativiteten som jeg lokker på dem, roper koomme da, kooom koom, kreativiteeeeten, tjorooo.

men den lar vente på seg.

du er velkommen tilbake.

grep

noen ganger må man bare ta noen grep. rett og slett.

enten det er å bite tennene sammen å stå opp tre timer tidligere enn lysta tilsier eller det innebærer å ta den vanskelige jobbtelefonen.

det er sånn en får fart på sakene.