idiot-følelsen

urettferdigheten fikk ansikt

I kveld sendte NRKs Brennpunkt den selvinnspilte videodokumentaren av og om Kristoffer Sørli Jørgensen. Som norsk soldat i Afghanistan ble han 22 år gammel drept 8.november 2007 i en vegbombe utenfor Maymaneh, nord i landet. Dokumentaren gjorde stort inntrykk på meg. Ikke bare hulkegråt jeg underveis, men den etterlot meg med spørsmål og en blanding av ulike følelser jeg enda ikke klarer å sette fingeren på.

Hvorfor skulle en så fin, ung gutt dø. En som dro ned for å ta tilbake rettferdighet og gi av det beste han kunne, tiden, til et folk som lider.
Hva er det som gjør at en som har alt, ser verdien av å hjelpe andre så stor at han er villig til å gi sitt eget liv. For det er klart han visste det, at tjenesten hans i verste fall kunne ta fra han livet.

Jeg vet at kenyanerne i disse dager blir slaktet i hundretall. Jeg vet at bak en "mengde ubetydelige afrikanere" ligger like mange følelser, drømmer og tanker som Kristoffer bar på. Jeg vet at de har familiebånd, studieplaner og forelskelse. Likevel trenger jeg enkelthistorier for å ta innover meg urettferdigheten i denne verden.

I kveld fikk urettferdigheten et ansikt.


(Klikk overskrift for mer innblikk)

om å gi seg selv tid

De store snødekte fjella ønska meg velkommen i går natt. Kjøre oppover, oppover, oppover bakkene til Telemark, det får meg bare til å smile. Jeg svinger inn i tunet og det hvite, lune huset ønsker meg velkommen til høyfjellsenteret. Special price for me.

Jeg føler Gud heiv en ekstra skjei fred over dette stedet. Inn i tømmerveggene, i grantrea, i fuglesangen og de nesten to meterene med hvit, ren snø. Her hjemme er det fravær av alt mulig; trikkeskinner, klesbutikker, kebabsjapper, karl johan og alle de 700 menneskene som tar banen opp på søndagene for å gå aleine rundt Sognsvann og kjenne litt på freden (blant de 699 andre).

Dette er rekreasjon for alt det er verdt. Det er å legge seg i dobbeltseng med flanellsengetøy og sove så ufattelig tungt og trygt på grunn av fjellufta. Det er å våkne uten alarm og tusle ned den slitte trappa barføtt til kjøkkenet. Sette over kaffekanna, stearinlys på kjøkkenbordet som gir rommet håp og verdens lengste frokost. Sprak i ovnen og dagens avis. Frukt i alle fat og mor og fars kjærlighet i alle kroker.

Velkommen hjem.

Om det er noe som er verdt å legge vekt på her i livet, er det å stoppe opp. La effektiviteten og tidsfristene kjøre sitt eget løp. Bryte opp og ta seg tid til å tenke gjennom ting, hvile og kjenne på takknemligheten over livet. Gi Gud litt ekstra rom og seg selv litt færre krav.

latskapen har seiret

Jeg tenker at menneskeheten og Åsne Gotehus har et alvorlig problem når det verste de vet er å ta ut det rene av vaskemaskinen. Det tar tid og krefter og er et irriterende greie i hverdagen. Latskapen har seiret nok en gang.

trigge nysgjerrigheten

Jeg lærte iallefall èn ny ting i dag. Helt sikkert flere også, som at man får energi av å vaske huset til reggea. Men det som virkelig var av betydning, var en setning eller to som Leiv Holstad, stifter av Maritastiftelsen, sa i dag da vi snakket. "Vi bør absolutt bli flinkere til å stille spørsmål som trigger mennesker til å lete etter svaret. Slutte å buse ut med fasitene med en gang."

Jeg tror ikke folk tar til seg ferdige svar så lett. De vil teste ut, søke, finne sannhet. La det bli sitt eget. Jeg er jo sånn jeg også, jeg forstår det godt. Og mer tror jeg ikke jeg behøver å si - det er bedre at du leter det frem og tester det ut selv.

jeg er min egen herre

Reiseselskapet Apollo kunne her om dagen reklamere med stikkordene Reis hvordan DU vil. Et nettsted jeg så reklamere rett over nyttår gav meg dette tilbudet: Nyttårsforsett? - få deg NY kjæreste i år. Og rekka fortsetter. Samfunnet bygger opp rundt egoet og selvrealiseringen, og vi følger etter. Innrett deg som DU vil, etter hva som gir deg mest. Kjør på og gjør det hjertet behager. Riv til deg av det du kan få, det som gir deg nytelse og the good feeling. Vi lever tross alt bare en gang, og da skal livet til gjengjeld leves for oss selv.

Eller skal det egentlig det?

tidenes filmopplevelse

Jeg klarte ikke velge om jeg skulle bite av meg armen eller hive coveret i veggen. Jeg følte jeg måtte trekke luft og fikk vondt i magen. Og for hver nye scene lo jeg i min fortvilelse til min samboer på grunn av den dustete storyen og de tragiske vinklingene denne filmen tok. Og så, så går filmen mot en slutt og hva skjer? Jeg griner! Tårene triller, krokodilletårer, og i en absurd sammenblanding av at dette er jo en elendig film, men jeg gråter, innser jeg jo at jeg har blitt helt oppslukt. For en filmopplevelse! For en absurd filmopplevelse!

Folkens, jeg gir dere; The Object of the Affection med Jennifer Aniston.

de siste år - en kavalkade

Del 1

nabogjerde
skulle ikke forundre meg om disse har en sint nabohund. en bulldog kanskje

selvbilde
i halvsvime etter en ettermiddagslur fredag etter jobb tar jeg ukas shot i speilet

give me a break
jada, min gode venn Sha fra Nigeria og jeg avtalte og treffes ved national klokken 3. En time senere sitter jeg der fortsatt, ventende. Sha er fra Afrika og ser ikke så mye vits å være der på slaget. Klokken 4 gikk jeg hjem, uten Sha, da var tålmodigheten min ikke så stor lenger

buttons-mannen
jeg lo småhøyt for meg selv da dette skjedde. jeg så alt på film i hodet. den stakkars mannen som alltid står og selger buttons midt på karl johan ante fred og ingen fare en fredags formiddag. men plutselig høres hornmusikken og marsjerende sko, og alle i gata kommer seg raskt unna. bare ikke buttonsmannen, han fikk det travelt. jeg så for meg hele scenen med buttonsmannen som ikke klarte å pakke unna tingene sine fort nok, og den marsjerende troppen som ikke, med hensyn til musikerne og fasaden, under noen omstendigheter kunne stoppe toget, så det eneste valget de hadde var å marsjere ned hele buttonsmannen. til han lå på asfalten med skospor på seg og en hel del buttons rundt.

romantikk og fryd
her kan jeg love deg det har sitti noen dusin kjærestepar og sikla på hverandre

stockfleths
det gjør så godt med et avbrekk i jobben. da tar jeg og min arbeidskollega en liiiten tur til nærmeste stockfleths for en iskaffe

måkeskiten
det er det sykeste. i dag satt jeg og spiste lunsj på jobben ute. jeg hadde lagt frem mitt flunka nye vg for å begynne å lese. så ser jeg en annen vei, men blir plutselig skremt av en høy lyd jeg ikke forstod hva var. jeg snudde meg til avisen igjen, og DER! midt på fremsiden hadde den måka skiti så det smalt! la oss si omtrent 20 cm fra hodet mitt. og på opptil tre andre steder landa det bæsj samtidig. hva giir du meg for den? møkkamåke, ikke treffsikker heller.

sofa gjennom byen
når man får et tilbud om å få en gratis, hvit ikea-sofa, er det ikke vanskelig å få åsne til å være positiv - selv ikke når man har en bitteliten bil og sofaen må hentes langt unna i en bygård i 4.etg. Vel, jeg sitter i sofaen nå, så jammen går det bra når man bare vil

love hurts
auda. jeg gikk tur i dag og tråkket nesten på denne på veien. min umiddelbare reaksjon var at her hadde en eller annen heltemodig gutt endelig turt å overgå frykten og gitt blomster til jenta han hadde beskuet i det skjulte det siste halvåret. men jenta hadde bare ledd hånlig opp i luften, viftet litt på det blonde håret og sagt "get a life boy!". fortumlet og knust i fillebiter tuslet gutten hjemover igjen, etter først å ha hivd rosen på bakken og tråkket på den. hardt

lange timer på jobb
jobben om sommeren blir tidvis meget stille. da er det godt å kunne more seg med å tegne snurrebart og flippskjegg på keith richards

ikke ensomhet og savn hvertfall

I julen er det tradisjonelt sett tida for å være positiv. Da skal man takke for maten, takke for gaver og gi hverandre litt ekstra klemmer. Man skal ha en eim av takknemlighet over seg, fra tjuetredje desember til godt over nyttår.

Og det er derfor jeg ikke skal si et eneste klagende ord om hvor stille det har vært i jula, som minstebarn og eneste ugifte/ukjærestede, og som dermed er alene med mor og far, og ikke er ute av huset i jula og må leve med svigermors pinnekjøtt eller lutefisk, som mine søsken. Mine tanker går selvsagt til dem. Jeg skal heller ikke bruke plass til å skrive at jeg savner masinga, hvordan man aldri kommer til orde rundt matbordet fordi alle har alskens mulige ting å fortelle. Om hvordan det er brødre og søstre og svogere og svigerinner og nevøer i en hver krok, og at man må ta på seg skoa og gå ut i låven for å få litt fred, og hvor forferdelig mye jeg savner alt det bråket og latteren og gleden som fyller hele tømmerhuset. Jeg skal holde meg unna å klage over at juletreet fant jeg helt alene på ski med pappa i år, og mandelen fikk jeg for første gang i hele mitt liv i fordi sannsynligheten for å få den var blitt saklig femdoblet, kanskje seksdoblet, da det bare var tre grøtfat på kjøkkenbordet denne julemorgenen. I en juletid med takknemlighet skal jeg droppe å bruke krefter og plass på å fortelle at jeg savner å være snurt over storesøster med så mye gullhår (at det burde vært klipt for lenge siden), at hun alltid vinner den elendige marsipangrisen som jeg hater. Nei, jeg storkoser meg alene med mamma og pappa jeg, vi spiller så mye spill at det snart tipper over for oss, alle de 40 litrene med juleøl får jeg for meg selv, nøtter og mandariner og godteri og småkaker i alle fat, jeg trenger ikke legge inn gode argument for å få se på tvkanalen jeg vil se på. Nei, jeg er generelt sett mot å klage og være utakknemlig, spesielt i jula. Nei, det gidder jeg ikke bruke hverken tid eller blogginnlegg på.

Men noen ord kan jeg bruke - KOM HJEM alle svigerinner og søstre og svogere og brødre og nevøer, kom!

heim te mor

De æ no ein gong noko spesielt mæ Telemark.
Me he den finaste dialekti i Norge, dei finaste snodekte gråntrei, den finaste bunaden, den finaste kanalen, dei finaste fjelltoppan, den finaste skisporten, dei finaste nærbutikkan, dei finaste lafta trehusi og stavkyrkjene, den styste mengden mæ sno og nokon av dei finaste menneskji.
Eg vi heim. Heim te mor.

solodøgn

Å sove alene i skogen.
Under ei gran, på granbardekt underlag. Å sitte ved sitt eget bål. I bare strømpebuksa fordi det er så varmt.
Å ha en million stjerner over seg. Å takke Gud. Alenetid. Virkelig alenetid, man er alene i hele universet, slik føles det.
Og helt stille, mye stillhet. Litt bålsprak og noen fugler.

Jeg likte å sove ute alene slik. Solodøgn.

enda deiligere, oppklarende godt

Kjære Oslo Sporveier.

Dette er kanskje en noget uvanlig forespørsel, den handler verken om tbanetider eller trikkesjåfører. Den handler snarere om estetikk.

Det har seg slik at min gode venn Sondre og jeg ofte har stått på Stortinget tbanestasjon. Jeg er usikker på om flere av tbanestasjonene i Oslo ser likedan ut, men Stortinget har iallefall et fasjonabelt fargekart på veggene og en morsom utsmykning. Jeg tenker da på veggene som er formet som fargerike sirupsnipper. Men det er også formet små "bokser" på veggene. Veggene er ikke helt flate, om dere forstår meg. De står delvis ut i vinkler. Jeg og min venn har diskutert dette mang en gang fordi vi aldri kan bli enige - Er det slik at disse "boksene" er laget med en bevisst hensikt for at folk skal kunne stå "inni" dem og lene seg mot kantene (dette er nødvendigvis mer behagelig om vi sammenligner med en helt flat, vanlig vegg. Det er også plass til to stk personer med gjennomsnittlig norsk størrelse i boksen, noe som vil være utmerket for kjærestepar), eller er veggene og fargene på Stortinget tbanestasjon rett og slett bare laget av estetiske grunner, altså mer "tilfeldig"? Jeg håper på en positiv og rask tilbakemelding og et klart svar på mitt spørsmål, da dette har vært grunnlag for mang en diskusjon mellom meg om min gode venn.

Takk for det gode arbeidet dere gjør. Dere kommer (omtrent alltid) i tide.

Med ønske om en god jul,
Åsne Gotehus

Hei Åsne Gotehus, og beklager sent svar. Etter hva jeg har klart å finne ut er dette kun av estetiske årsaker.

Vennlig hilsen Sporveiens kundesenter

H. Tovset, kundekonsulent

Kort og greit. Det er godt ikke alle trenger å utbrodere like mye som meg.Vel, svaret fikk jeg iallefall, og det gjorde godt.

deilig oppklarende

Kjære Norsk Språkråd.

Jeg har i en liten periode i den senere tid tenkt litt mer enn vanlig over et godt innarbeidet uttrykk i vårt norske ordvokabular. Jeg har også luftet problemstillingen med en del av mine nærmeste, men det var heller dårlige svar og hevede skulderblader jeg fikk. Sammen med en venn av meg forstod jeg at tiden nå måtte være inne til å spørre noen med litt ekstraordinær kunnskap på området. Tanken fallt selvsagt på dere i Norsk Språkråd.

Vel, det har seg sånn at jeg har blitt oppmerksom på et uttrykk jeg har brukt en god del i det siste som jeg neimen ikke vet om jeg kan stå inne for. Jeg vil nå presentere det, først som sist: "Å legge noe på hylla". Det sirkulerer ikke lite spørsmål rundt dette finurlige uttrykket. For er det slik at når jeg har lagt en ting på hylla, har jeg skrinlagt prosjektet og lagt det bort for godt? Stuet det inn på kottet, låst med hengelås og svelgt nøkkelen på en måte? Eller har jeg derimot bare lagt det bort for en stund, på den synlige hyllen i stuen, eller på kjøkkenet for den del, og planlegger å ta det ned til bruk snart?

Jeg synes dette er et uttrykk som kan forårsake forvirring i dagliglivet. Jeg og min venn diskuterte om det kunne vært mulig å endre uttrykket slik at betydningen kunne bli entydig og ikke mulig å ta feil av. Hva tenker Norsk Språkråd om dette?

Jeg håper på positiv tilbakemelding.

Mvh

Åsne Gotehus

Kjære Åsne Gotehus

Jeg tror nok at uttrykket "å legge noe på hylla" hovedsakelig brukes om noe en har lagt bort for alltid. Hvis så ikke er tilfelle, vil en nok ofte presisere det med uttrykk som "inntil videre", "til så lenge" e.l. Se f.eks. i nettversjonen av Bokmålsordboka under oppslagsordet "hylle" på adressen http://www.dokpro.uio.no/ordboksoek.html.

Det å justere betydningen av et ord er veldig vanskelig, for ikke å si umulig. Når et nytt ord blir tatt i bruk, kan Språkrådet bestemme at det skal ha en viss betydning, men viss språkbrukerne begynner å legge noe annet i det, er det vanskelig å gripe inn og si at det er en annen betydning som er den riktige. Til sjuende og sist er det språkbrukerne som bestemmer hva de legger i et ord eller uttrykk.

Vennlig hilsen

Åsta Norheim

rådgiver

de med pannelugg

Jenter med pannelugg blir med en gang interessante. Jeg får lyst til å bli kjent med mennesker med pannelugg. De leser mye bøker på tbanen og har meninger om ting jeg ikke engang hadde trodd jeg trengte en mening på. Jeg ser for meg at mennesker med pannelugg spiser sunn, rar mat og har dyp, sensuell stemme. De er verdt å bli kjent med, de med pannelugg. Panneluggmenneskene er dype og intense, og maler streker på papir som skal redde verden fra dens undergang.


Også var det meg da. Det er klart jeg har tenkt på, dette med pannelugg. Er det aktuelt for meg? Men nå er det nå engang slik at å plassere meg i en panneluggverden vil bli å skru tiden tilbake til barneskolen. Og det føles som om jeg vil forbli i den perioden hele livet mitt, helt uavhengig av panneluggen. Jeg bruker barne -og ungdomsbrille og går på barnebillett på bussen allerede.

Ok, jeg dropper pannelugg.

smak av honning

Jeg har aldri tenkt på hva denne sangen egentlig har dreid seg om. Før en liten tid tilbake. Da ble det min sang, med noen av mine vesentligste livsprinsipper. At en sommerdag med en man er glad i er mye mer verdt enn sedler. Jada, av og til er det en drøss av sannheter i kisjène

Smak av honning

Mange lever kun for penger
Som de faktisk ikke trenger
Jobber både natt og dag
I et evig statusjag
Men hva blir det så igjen
Av det søte liv min venn

Å ligge på et svaberg og bare være til
Og kjenne solen varme i en luft som er så mild
Det er hva jeg kaller en smak av honning
Å vite at man ikke har behov for noen ting
Nei bare kjenne gleden for alt som er omkring
Det er hva jeg kaller en smak av honning

Kapitalens krokodiller
Stive blikk bak mørke briller
Alt de ser er kun profitt
Og de glefser: Alt er mitt
Men hva blir det så igjen
Av det søte liv min venn

Å vandre langs en blomstereng med henne du har kjær
Hvor alt er nytt og duggfriskt etter vennlig regnevær
Det er hva jeg kaller en smak av honning
Å høre at hun hvisker: Jeg er så glad i deg
Å kysse henne kjærlig der blant gress og timotei
Det er hva jeg kaller en smak av honning

Mange glemmer det å lytte
For det gir dem ingen nytte
Kjøp og salg er deres sang
Mammons akkompagnement
Men hva blir det så igjen
Av det søte liv min venn
Det er hva jeg kaller en smak av honning

Å lytte til en stemme en stille sommerkveld
Hvor tonen er så fin og myk og varm og sensuell
Det er hva jeg kaller en smak av honning
Å kjenne at du lever med alt som du har kjær
Og vite hun du elsker hun sitter der så nær
Det er hva jeg kaller en smak av honning

øyets sang

Foto: Åsne Gotehus

jeg er brukbar

Nå er jeg ubrukelig på en måte.

Jeg har jo kunnskap. For eksempel vet jeg at agurken består av 97 % vann og at London ligger i England som ligger i Europa. Problemet er bare at det vet alle de andre jeg omgås med også.

Her en dag var jeg ute og løp. Jeg løp forbi en vennlig, smilende far som lekte med sønnen sin. Og idèt jeg løper forbi hører jeg den lille gutten spørre pappa - "hvorfor det?". Det var da det slo meg. Det var da det slo meg at jeg går en lysende fremtid i møte.

Når jeg får et barn, eller 5, kommer hver dag til å gi meg god selvfølelse på kunnskapsfronten. Jeg kommer til å vite så utrolig mye som barna mine er helt klin blanke på. De skal spørre meg hvorfor man setter bokbind på skolebøkene, og jeg skal ivrig fortelle dem at det er for å unngå at spesielt bokryggen blir slitt i skolesekken. Jeg kommer til å fortelle dem at det er sunt å spise blåbær og at våte sko tørker fortere med avispapir i. Dessuten vil jeg nok nevne at de ikke bør putte fingeren på en varm kokeplate fordi det gjør vondt, og at mange mennesker bruker deodorant for å unngå å lukte svette. Jeg kan si hva som helst, jeg kan lire av meg helt dagligdags kunnskap, men for dem vil det være revousjonerende.

Jeg er glad for å kunne si at jeg går en lysende fremtid i møte, jeg kommer til å være langt fra ubrukelig.

jeg og han bjørn

Igår hadde jeg en absurd opplevelse.

Jeg gikk rimelig fort mot KID på Gunerius, dårlig tid, fredag ettermiddag, var sulten og ville hjem, men utenfor en av butikkene så jeg tilfeldigvis på veggen. Nei, er det ikke meg selv jeg står og ser på, tenkte jeg. Hvorfor henger det et bilde her på veggen som ser ut som meg? Jeg tenkte dette i kanskje fem hele sekunder, før hjernen min koblet og forstod at nei, det er ikke meg, det er en poster av Bjørn Dæhli.

Ok, jeg vet ikke helt hva mer jeg skal si om dette, annet enn at det var ytterst merkelig. Enten er Bjørn Dæhli en såpass likanes kar at jeg føler meg ubevisst nært knyttet til han, han er jo så familievennlig. Eller så ligner vi på hverandre, jeg og han Bjørn. Vi stod hverandre hvertfall svært så nær i går på Gunerius.

rart det der

Noen ganger blir ting bare tull. Man sier ting man ikke skulle sagt, ting kommer ut på feil måter og det blir tull opphøyd i annen.

der jeg var 7 måneder siden

tirsdag 06.mars 2007, Mendoza Argentina

"Den ene dagen vil jeg krype under gjerdet og haike tilbake til Norge. Jeg vil det fordi jeg ikke skjønner hva jeg gjør her. Fordi jeg ikke føler folk hverken kjenner meg eller forstår meg. Fordi jeg er lei av å være positiv og arbeide for noe som ikke tjener meg. Fordi ting ikke er som jeg forestilte meg, de ligner ikke slik det er på film. Jeg vil reise hjem og klemme de jeg er glad i, de som faktisk savner meg. Jeg vil fortelle dem at uten dem hadde jeg vært ufattelig ensom. Jeg vil rette ut haiketommelen fordi jeg savner å bo i Oslo by, gå på kafè og le av norske vitser. Jeg vil ligge i hengekøa mi hjemme, høre mamma henge opp tøy og synge, pappa snekre på garasjen som aldri blir ferdig. Jeg vil hjem og bli lei av søsknene mine som maser og som ikke skjønner at jeg snart er tjueen år. Jeg vil hjem og leve et liv hvor man vet hva man har, man kan se seg selv i speilet og gå i trange bukser uten at folk tenker du er bortskjemt og selvfokusert. Jeg vil snakke et språk som ingen ler av meg for og som jeg ikke er underlegen i.

Den neste dagen tenker jeg uff og uff, det er bare fire måneder igjen. Jeg orker ikke tanken på strevsomme og egosentrerte Norge. Jeg orker ikke å betale tyve kroner for en cola og svi rumpa av meg for å kjøpe en bukse. Jeg vil le med de jeg har blitt kjent med her nede. Jeg vil ta bussen alene til byen og bli sett etter av kjekke gutter fordi jeg er alene om å være blond. Jeg vil stå alene ute klokken midnatt med musikken i ørene og stirre opp på den Argentinske nattehimmelen. Og kjenne at jeg lever, at jeg er fri og at ingen kan holde meg tilbake fra noe. Jeg kan glede meg ufattelig mye over at det er helg, at det endelig blir tid til å åpne innboksen og lese alle mailene fra gode venner i Norge. Jeg vil spise mer litersis til 5 norske kroner og sove på rom med Griselda som promper, det gjør meg ingenting. Jeg vil ta situps etter fotballtrening som vi har hver dag, jeg vil gafle i meg søtsaker. Jeg vil ha brun rygg og snakke spansk.

Hvordan kan tilværelsen min forandre seg så hyppig? Eller er det ikke tilværelsen som forandres, er det heller tankene mine rundt det? Ja, det er nettopp det det er, og jeg forstår det ikke. Fra topp til forderva bånn. Fra overdreven livslyst og glede til mørke skyer og dårlige fremtidsutsikter.

Åttifire prosent av tiden er jeg glad for livet. Positiv til å vaske bæsj og til å leve. Og så glad jeg er for at jeg ikke er depressiv. "