forandringene slår meg i trynet

Forandring er et tema som jeg stadig må stoppe opp ved for jeg blir aldri helt klok på det. Det ene øyeblikket gir ordet meg fascinasjonsfrysninger på ryggen, en slags iver etter å leve og se mer. Hele tiden mer, nye faser. Og i det neste øyeblikket kommer ordet og innholdet som et hardt slag i trynet og gjør meg blå og bekymret. Og oppgitt, tror jeg? Ja, litt oppgitt. En slags følelse av å ikke ha kontroll. En avmaktsfølelse som gjør den skjulte kontrollfreaken Åsne helt ute av stand til å gjøre noe som helst. Ute av stand til å være impusliv i faste omgivelser.

En god venn av meg fra Chicago sa en gang til meg at det er interessant å se hvordan ulike årstider kommer og går. En tid for alt, på en måte. Årstidene i livet. Vet du, jeg synes det er mer enn bare interessant, slik min venn sa det. Jeg synes ærlig talt det noen ganger har makt til å ta pusten fra meg, og plutselig forstår jeg alvoret av den litt kjente, gode Norgesmelodien "Ein skigard kan'kje vara evig veitdu". Ingenting rundt meg er evigvarende og helt holdbart for alltid. Ser du det? Ja, klart du seer det, men røsker det litt i deg? Jeg har hatt øyeblikk, eller til og med uker og måneder jeg har hatt lyst til å sitte i så lenge, så lenge, Ta et godt tak rundt det og putte det rundt meg som et mykt skjold mot forgjengeligheten, og bare bli i det. Der, akkurat der. Øyeblikk hvor alt er som det skal være, og det slår deg at dette er du ikke istand til å nyte nok. Det får bare røre litt ved deg, men du er sulten på en evighet i akkurat det øyeblikket. Stunder hvor du sitter på en myk gressflate som kiler deg på anklene du nettopp har sluppet løs i vårsola for første gang i år. Et stille vann som rommer mystikk, og som blir speil for de ruvende fjellene i bakgrunn. Himmelhvelvingen som disker opp med lekre fargeretter og etterlater deg måpende. Skolen er slutt, luften begynner å bli varm, du liker deg selv og kjenner sommerfuglene våkner til live i deg når du ser bort på han du har hatt et øye med i det siste. Og han sitter nær deg og smiler tilbake. Og du ville betalt nesen din, og alt du overhodet måtte eie av ting og gjenstander, for å fange opp aalt og sørge for at der ble det. Akkurat slik som nå, men bare for evig.

Jeg tror at det er en gjennomtenkt grunn til at vi vil lete forgjeves etter noe i denne verden som en kan ta tak i og holde fast i for alltid. Jeg tror Gud ville være den eneste som aldri tar slutt. Den eneste man kan tviholde på uten å se renne ut mellom fingrene dine. For sammen med Han, en dag, skal ting bli nettopp hva jeg er desperat etter her - evighet. Ikke forgjengelighet, men evighet. Noe jeg alltid har for hånda.

Årstider kommer og går. Mennesker kommer nær deg - og forsvinner. Puppene dine går fra å ligne på guttene i klassen din sine, til å være i sitt ess, til å henge slappe ned. Fra å være barn, ungdom og plutselig voksen. Fra å elske et menneske til å miste all nærkontakt. En dag, to dager, fem år, et liv. Der var det borte.

Men i all forandringen åpner det seg nye kanaler. Kanaler for nye nytt, stadig noe nytt jeg kan strekke meg etter å ta. Og nyte. Iallefall for en stund.