maur i endetarmen

Som liten drømmer man jo. Jeg gjorde også det. Inn i fantasiverdener med lange prinsessekjoler eller som fotballproff. Og så ble Åsne plutselig kastet inn i ungdomsverdenen, og realiteten slo meg i trynet. Tannregulering, menstruasjon, miss sixty-bukser og svart øyensminke. Auda. Jeg levde i realiteten og turte vel ikke å tenke så mye større enn det jeg var oppi, tror jeg. Det holdt for meg. Og jeg forstod aldri helt søsteren min Anne, når hun veivet med hendene og fortalte hvor slitsomt det er å drømme så mye som hun gjør .. hit og dit, opp og ned. Slitsomt? Særlig, for et luksusproblem, drømmer må da være alle tiders, tenkte jeg og fnyste litt.

Fra september til mars var jeg i afrika og hadde the time of my life. Jeg elsket det, og var virkelig i nuet. Og jeg vet ikke hva som skjedde med meg der, men noe åpnet det hvertfall opp for, det kan jeg love deg. Kanskje Gud fikk meg til å drømme stort og større? Nå har iallefall alle drømmene mine nesten blitt slitsomt for meg. Jeg har så mange ideer, så mange tanker og ønsker og drømmer, at alt bare summer rundt småkaotisk. Jeg har bare et liv å fylle på en måte?

For hvordan skal jeg kombinere en forfatterkariere med fotografi og skuespill? Og arbeid blant rusmisbrukere i Oslo og prostituerte i Asia? Og spille fotball med gatebarna i Afrika? Og snakke spansk flytende mens jeg danser salsa med en latino? Og besøke alle verdensdeler og småsteder? Skal jeg kanskje bare redde verden når jeg først er i siget?

Vel, drømmer er gode. Drømmer tar deg med dit du ikke er akkurat der og da. Drømmer får deg til å løfte blikket. Jeg tror drømmer er vakre og helt nødvendige, Gud har gitt meg dem. Drømmer bør være så store at jeg ikke kan oppnå dem selv, til og med. Da blir det en drøm, da! Stor og tilsynelatende oppnåelig - men som man likevel jobber mot og smiler når man tenker på. Likevel forstår jeg jo hvor viktig det er å ikke leve i drømmene mine, da blir det jo bare slitsomt og gir meg maur i endetarmen. Det er nødvendig å leve der jeg er nå, ikke om 5 og et halvt år. 100% tilstedeværelse nå, fullstendig og helt i den situasjonen jeg befinner meg i. Det er livsgivende, det! Begynne å fange store, hvite snøfnugg med munnen, istedet for å ønske seg til Afrika? Eller smile litt ekstra og si takk til den sure dama med de opptegnede øyenbrynene bak kassa på ICA? Jeg tror det.

Jeg slår et slag for tilstedeværelsen. Og masse drømmer.