Jeg finnes, jeg er jo til

Det er jo blitt litt sånn i dag at man skal være noen. Man bør ha de rette kontaktene, de rette omgivelsene, de rette opplevelsene, de rette bildene, den rette stilen. Man bør kunne være tilgjengelig her og litt der, man bør helst kunne bli funnet på google.com og det bør også være mulig for mennesker rundt deg å følge ditt liv gjennom en daglig blog. De bør kunne vite hvilken cd som var ditt siste kjøp, og se bilder av hvordan det var å kaste freesbee i parken med en kjekk gutt i brun trailercaps i går. Først da kan det virke som du er noen, at du lever på en måte.

Vel, jeg er noen uten en blog. Jeg er noen uten at jeg legger ut bilder av hvordan livet mitt var i sør afrika ifjor eller legger ut en liste av mine siste innkjøpte varer. Og jeg har likevel levd mitt liv til det ytterste uten at man kan bevise det på google. Identitet har jeg like fullt uten bekreftelse fra deg i blogen min. Faktisk.

Jeg finnes og er til, og bananas så deilig det er! Å føle. Og vite. Så lenge man vet det, kan man bare blogge og herje og etterlate så mange spor etter seg selv som man bare orker..