kampen om tilstedeværelsen

Mobilen gripes ofte  automatisk i lomma når jeg entrer trikken. De neste ti minuttene  har jeg likevel ikke noe fore, så musikken kan like gjerne tette igjen ørene. Som en av mange innerarbeidede vaner og langt fra noen særlig bevisst handling, sjekkes de siste bildene på Instagram, en ny sveip innom VG Nett og noen raske scroll nedover mine venners siste oppdateringer på Facebook. Digitale duppeditter er blitt en viktig del av vår hverdag og sanseinntrykkene våre er mange. For kroppen vår sier forskerne at de er like avhengighetsskapende som sukker og røyk.

Sosiale medier og tekniske framskritt gjør meg kanskje både effektiv og tilgjengelig. Jeg kan ta del i min nære venninnes dagligliv på Hitra eller følge søsteren min i Vietnam fra en bygårdsleilighet i Oslo, jeg får oppdateringer på de siste verdensnyhetene så snart de er meddelt av en journalist og jeg kan få hjelp til å huske de gode øyeblikkene ved hjelp av et utvalg bilder på min Instagram-konto. Vi er til enhver tid pålogget. Men er det bare godt for meg?

Asosiale, ukonsentrerte og stressa.

På mange måter gjør informasjonsteknologien livet mitt både effektivt og lettvint, men forskere roper også et helsemessig varsku. 81 prosent av alle amerikanere innrømmer at de avbryter samtaler for å sjekke telefonen. Tre av fem amerikanere sier de bruker mer tid på datamaskina enn de gjør med partneren. Om ikke tallene stemmer eksakt i vårt eget land, er det trolig lignende tendenser. Kontorarbeidere sjekker innboks eller skifter skjermbilde 30-40 ganger i timen. Kanskje ikke det beste utgangspunktet for konsentrasjon eller lengre tids tilstedeværelse. For forskningen viser at våre digitale medvandrere gjør oss også mer asosiale, reduserer vår konsentrasjonsevne og øker stressnivået vårt betydelig. Hjernen er i stadig beredskap. Noen forskere går faktisk så langt som å hevde at hjernens faktiske struktur kan komme til å endre seg som en følge av mediebruken. Vi er stadig pålogget, men er vi derfor også stadig mindre tilstede?

Tilstedeværelse.

Personlig kjenner jeg få mennesker som er så gode å være sammen med som  dem som er tilstede hos meg i samværet, i samtalen, i situasjonen. Andres tilstedeværelse gir meg opplevelsen av å bli sett, lyttet til, akseptert og anerkjent. Andres mobiltasting under en samtale gir meg følelsen av det motsatte; jeg er uinteressant og skjermen er mer spennende enn meg. Jeg tror det finnes koblinger mellom hvordan vi bruker tiden vår når vi er alene og hvordan vi er i relasjon med andre. Jeg tror at skal jeg klare å være et menneske som er tilstede i andres liv, må jeg også kunne være alene i mitt eget. Den som ikke kan holde ut i sitt eget selskap, har ikke noe fundament å stå på når de skal bygge relasjoner til andre.

Stillhetens Gud.

Å gi rom for stillheten er krevende og skummelt. Kanskje er den krevende fordi konsentrasjonen svikter, tankene flyter eller gir meg så lite inntrykk at jeg rett og slett sovner i dørgende kjedsomhet. Stillheten kan for noen være skummel fordi den lar tanker og følelser i oss snakke litt høyere enn vanlig. Men stillheten er livsnødvendig. Det er ofte i stillheten at Gud gjør seg synlig for oss. For Elia måtte først stormen rase forbi og kløyve fjell, deretter kom et jordskjelv. Gud var ikke der. Han kom heller ikke i den påfølgende brennende ilden.  Først da lyden av en svak susing kunne høres, gikk Elia ut av hulen sin. Da snakket Gud. Først når det blir helt stille, uten Spotify på øret, eller en scroll på Instagram, da kan jeg kjenne min egen pust og Gud i meg. Først når jeg lar det blir stille både rundt og i meg, er jeg åpen for Guds livgivende stemme. I stillheten får jeg bare være uten noen krav. I stillheten kan Gud møte meg uten noen krav. I stillheten kan jeg få hjelp til bygge tilstedeværende relasjoner til mine medmennesker.

Ventetid.

Han husker sommermånedene på setra, nyforelska og bedugga. Hvordan han sprang den halve mila gladelig og lettbeint ned til den bestemte steinen for å se om det var kommet brev. Og lå det en sjelden gang en konvolutt fra kjæresten der, så visste han at brevet hadde brukt ukesvis på å komme fra avsenderinna i Østfold, via et par søstre som blant annet hadde tråkka flere kilometer og rodd over en fjord som brevduer i en robåt. Nei, dette er ikke utkast fra Tarjei Vesaas sine kjente verker fra 1900-tallet. Det er min fars fortelling om tiden etter han traff den vakreste jenta i benkeradene på Blindern; min mor. Historien er cirka førti år gammel. Kanskje er jeg noe over gjennomsnittet nostalgisk eller nasjonalromantisk anlagt, og kanskje tenker du at historien er lite tiltrekkende, gammeldags eller klein. Uansett er det noe med denne ventetiden som fascinerer meg. For hva venter jeg på i dag? Vil jeg treffe noen, sender jeg en SMS eller en Facebookmelding og får svar minutter etter. Ønsker jeg meg noe, trenger jeg ikke vente til jul. Kjeder jeg meg, blir stillheten litt for lang eller påtrengende, skrur jeg på radio, svinser mellom fem tv-kanaler eller bedøver tiden med mobil. Stillheten kan paradoksalt nok skrike som en fuglunge som vil ha mat, og jeg metter den så fort den gir lyd fra seg med lyd eller bilde. Er det slik at informasjonsteknologien og sosiale medier gjør oss mer utålmodige etter å få tilfredsstilt behovene våre med en eneste gang? Forskerne peker i alle fall på at følgefeilen kan være tapt konsentrasjon og manglende evne til å være der man er. Og med de stadige påminnelsene om hva andre gjør, hvor du ikke er, men kanskje burde vært, er det vel kanskje ikke så rart om en alenekveld uten trening, venner eller menighetsengasjement kjeder oss ut i fingerspissene. Vi er jo vant til å fylle opp behovene snarlig, uten ventetid.

Bevisst stillhet.

Mye av det vi gjør en vanlig hverdag, skjer helt ubevisst. Vi manøvrere gjennom dagen godt hjulpet av ubevisste handlinger og vaner. Jeg bruker ikke mye av min kognitive kapasitet til å vurdere hvordan jeg skal få vasket hendene. Jeg setter på kaffen mens jeg tenker på helt andre ting, og jeg kjøre flere kilometer i bilen uten å huske så mye av selve kjøringen når jeg er fremme. Jeg har tenkt på helt andre ting enn giringen, klutsjingen eller hvordan jeg foretok svingningen. For mange av oss har bruken av sosiale medier blitt vaner og handlingsmønstre uten stor grad av bevissthet. Men dersom mangelen på stillhet i mitt liv skyldes innlærte vaner av alt for mange digitale stimuli, kan det også avlæres. Det er elementær psykologi. Jeg kan gi hverdagen min bevisste pauser hvor jeg kobler meg av der jeg ofte er pålogga. Et sted hvor jeg lærer meg til å være stille. Både inni og utenfor. Et rom som gir næring til tilstedeværelse i eget og andres liv.  En stillhet som hjelper meg å høre Gud.

Tre stoler i mitt hus.

”Jeg har tre stoler i mitt hus. En for ensomhet, to for vennskap og tre for selskap”. David Thoreau sa det engang på 1800-tallet. Ikke vet jeg hvem han var (et raskt Google-søk kunne sikkert ha hjulpet meg), men det er ikke poenget. For meg betyr den setningen at det er en tid for alt. Noen dager sitter jeg alene på stolen, neste dag er jeg akkompagnert av en god venn og uken etter er det selskap rundt bordet med deilig lyd og masse sanseinntrykk. Vi må ha dem alle tre, men ingen kan stå alene. Bare ensomhet er skadelig, men aldri ensomhet er det samme.


Først publisert på www.sorthvit.no november 13.

Om å strekke til

"Tenk om det er en del av den menneskelige natur, det at vi ikke strekker til? Og at det ligger en tanke bak det; nemlig at vi skal søke sammen, nekte å begrense ressursene kun til sine egne og nekte å begrense tilværelsen til det materielle. Du trenger ikke strekke til. Det holder at du er til. Alt utover det er bonus. "

-Thomas Sjødin, fra boken "Det er mye man ikke må"

hverdags(plagg)erfaring

det er neppe de djupeste refleksjoner i menneskers historie jeg har tenkt på de siste dager, men jeg kan ikke fri fra meg fra den store ironien i følgende hverdagserfaring
- de klesplaggene jeg liker best, vil jeg skal vare lengst. likevel er det de klesplaggene som raskest må kastes fordi de slites fortest. de plaggene jeg derimot med glede kan tenke meg å bytte ut og kvitte meg med, ja de, de er som nye og må bli liggende lengst.

hjerteknuser

står på kjøkkenet og smører meg en ordinær brødskive, det er onsdag kveld, grått og det regner, plutselig kommer kaizers ord ut fra anlegget fra han jeg liker så godt som styrer lyden fra et annet rom

Du og meg e like som et par dråper vann

I hvert fall hvis du tør og spør han

Eg pleier å sette på ei plate som du for meg sang

Du og meg e like som et par dråper vann

i hvert fall hvis du tør og spør han

Eg pleier å sette på ei plate som du for meg sang

heilt til eg sovne i ditt fang

Før såg eg ingenting og det eg såg forsvant

Men nå ser eg alt det som du ser

På min finger har ringen din og på ringen står det blankt

At du er min hjerteknuser

.. og jeg tenker, jeg, jeg er heldig.

tålmodighetens muskel

tålmodigheten min er som en muskel. jeg tar av og til push up med den, noen styrketak, trener den opp til å stadig tåle litt mer. noen dager er den så sliten at jeg kjenner melkesyra sprenge i den, men jeg tenker, hold ut, du trener, litt mer tålmodig for hver dag som går, tåler litt mer rare spørsmål, initiativløshet, venting, kritikk. jeg håper og tror alle trener litt hver dag sammen med meg.

minnet av aprilhimmelen

HUN KUNNE IKKE TA TAK i sine egne, skjelvende rykninger, det var tydelig at hun ikke kunne be dem om å forsvinne, stoppe, de lot ikke vente på seg. I stedet tok de seg inn i kroppen hennes, den spe, bleke kroppen, som når tyskerne angrep Norge i nittenførti, uanmeldt, listig, men brutalt på nakent land. Hun putret som en liten kaffekjele, og jeg så på den nakne halsen som til tross for hulkene strakk seg elegant, lente seg inn mot bilvinduet. Sølvhjertet lå tett inntil halsgropen hennes og nærmest sov. Liten, blek og svak var hun, minte mer om en liten, redd hare der hun satt, men det var noe ved henne likevel. Hun var pen. Og sterk. Det lyse håret var bestemt dratt vekk fra ansiktet, og det fascinerte meg at det fungerte som en stor kontrast til hennes egen umyndighet i øyeblikket, men jeg likte det, jeg likte at ansiktet hennes kom til syne og at jeg kunne følge hele henne. Smykket fulgte hulkene hennes, den hikstende og ujevne pusten. Gråten. Motoren på Volvoen var avslått, en lyseblå gammel kjerre, volvo 760 som hadde vært i slekta siden sent på åttitallet, da pappa var ung familiefar med sideskill. Jeg fortsatte bare å se på henne. De store, åpne øynene hennes så utover, ut på de bare jordene som hadde kommet fram fra snøen, overvintret en lang og stille vinterdvale. Skjelvingen hadde avtatt, nå kom det bare et og annet klynk, mens hun vekselvis tok dype åndedrag.

-Du vet at etter en mørk vinter, kommer det alltid en lysere vår, det er sånn det er.
Hun var hes, ordene kom rolig ut av henne.

-Ja, det er sånn det er, sa jeg, og lukket øynene.

livet er deilig, bare man er karaktersvak nok til å nyte det.

                                                             - Sokrates 

sannhetsserum

Av og til, ikke så sjeldent faktisk, oppleves det som om jeg har svelgt sannhetsserum. Som om noen putta noen dråper oppi kaffen eller bakte det inn i brødet jeg hadde til frokost. De dagene må bare sannheten ut. Og med det mener jeg ikke at jeg snakker sant når jeg blir spurt direkte, det gjør jeg jo hver dag, jeg er da en moralsk kvinne må vite, men jeg snakker om at jeg disse dagene må få ut alt jeg tenker på, alle slags tullete meninger, ideer eller merkelige ressonement, hemmeligheter jeg alltid har tenkt skulle være bare mine hemmeligheter, de bare tyter ut som om serumen har satt i gang en slags lakserende effekt. Og det hele strømmer ut uten snev av blygsel. Jeg klarer ikke dy meg. Og selvom mannen får glede av, eventuelt lider i, dette, tenker jeg at dersom dette har hold, at det finnes et serum, så bør det bakes inn i langt flere frokostbrød og lussekatter. Det er nok av folk som trenger litt starthjelp. 

den følelsen

Når en har snakket i fem minutter med en nytt menneske på klingende trøndersk, svarer bekreftende på at jeg er fra Telemark før jeg sender samme spørsmål tilbake og ho svarer så trøndersk som det kan få blitt at nei, nei ho er fra Trøndelag.. Den følelsen der.

troll i ord

jeg har kommet dit jeg ikke ville komme, dit jeg frykta. det som  ikke skulle skje meg. søren.

hvil i fred

Kan ikke hvile bare få lov til å være hvile, uten at man skal prestere der også? "Bli proff på", "bli god på", "mentaltrenerens tips","de beste rådene" for HVILEN. Paradokset ligger i at en av de få arenaene i livet der skuldrene skal senkes og innsatsen kan legges på vent, plutselig blir en arena hvor en må være bevisst på teknikker, få det beste utfallet på kortest mulig tid og bli god, der også. Hvil for hvilens skyld og gjør det for svingende på den måten du vil! 

hvileløs rundt med håkan, cupcakes og dissonans

går hvileløst rundt i stua, stanger hodet i vinduet mens håkan hellstrøms musikk danser i rommet. jeg blir sliten av alle de som fikser alt. de matter meg ut, de gjør meg misunnelige, de irriterer meg. det er en klassisk greie, jeg vet det, det snakkes om i media, vi må droppe de solskinnsbildene på sosiale medier og drite i å kutte opp frukten som stjerner og hjerter og lage spenstige matbokser til barna eller plettfrie kjøkkeninnredninger med cupcakes. men jeg er ikke der. det er ikke det som gjør meg irritert. de må gjerne lage cupcakes og stjernefrukt for min del, det er liksom ikke der min kamp eller irritasjon ligger. det er kanskje mer at jeg elsker det motsatte - mennesker som er befriende ærlige om at de ikke får til å leve slik de har ønsker og planer om, at livet går litt over styr til tider, og som møter seg selv og livet med en liten klype selvhøytidelighet (uten å miste respekten for seg sjæl). og kanskje kommer irritasjonen fra det gapet som finnes mellom hvem jeg er nå og hvem jeg ønsker å være, og som så mange flinke, sosiale, engasjerte, aktive, kreative folk kan minne meg på. en kognitiv dissonans som psykologien kaller det. og ironien er den at sikkert også jeg skaper en sånn irriterende dissonans hos noen andre. uansett slår jeg et slag for ærligheten og for at vi blir et mer inkluderende og deilig fellesskap når vi senker terskelen litt. så legger jeg meg på gulvet, ser i taket og godtar at det er en av disse dagene.

hverdagshumor

når man sitter på lesesalen og observerer en utmattet student som strekker armene i været, ser litt fraværende ut og plutselig, med et brak, ramler av stolen og ned på gulvet, før han på noen millisekunder forter seg tilbake på stolen som om ingenting har hendt, ser seg noe fortumlet rundt for å se hvem som fikk med seg fadesen, før han raskere enn sin egen skygge er tilbake med nesa ned i pensumsbøkene igjen.

tankespinn er oppspinn

ikke tro på mange av de følelsene og tankene du har i løpet av en dag, sier psykologene. det meste av det er bare tull.

det tilfører jo et interessant perspektiv til hverdagen, må jeg si.

dustefjerten

hater dustefølelsen. følelsen av å være dust. på høykant. kjenner følelsen fysisk i magen som sakte brer seg som en rødlig farge i ansiktet. når jeg sier noe jeg i samme øyeblikk skjønner at burde uteblitt. også sier jeg det likevel. som om jeg ikke kan styre det, det bare tyter ut. og jeg tenker med meg sjøl, come on, dette er teit, dette står jeg ikke inne for, hold kjeft. si ikke noe av det kaliberet igjen, om ikke annet. og noen minutter senere ser jeg meg sjøl si noe igjen med akkurat samme dustekarakter. samme ulla. hvorfor sniker det seg bare ut, som om selvkontrollen ble glemt igjen ifjor, klarer ikke holde kjeft. sier de tingene jeg innerst inne så godt vet bakgrunnen for at jeg sier, men som jeg hater og ikke står inne for. kan jeg ikke bare la det være!

kondis og hjernekoblinger

gøy.

hverdagsekteskap

å være gift med en prest gir noen fordeler. og noen ulemper. men en av fordelene er at vi kan fornye ekteskapsløftene hver dag med håndspåleggelse og velsignelse fra presten sjøl. gifte seg litt hver dag, det høres lovende ut for framtida og troskapen.

Lite bål, sitte tett inntil

Men som Sitting Bull eller Geronimo eller ein annan rundt indianarbålet sa: Hvit mann, stort bål, sitte langt unna. Rød mann, lite bål, sitte tett inntil. Det gjeld å halde seg nære det gode her i livet. Då treng det ikkje vera så stort.

- sitat storebror

mitt store, lille vakre land. lofoten 2014.

Nattens dronning

- Han var gift og hadde en vakker kone hjemme. Jeg prøvde å få han til å forstå at det han gjorde var galt, at han skulle gå hjem til kona si, men han ble sur, presset seg mot meg og bad meg fortsette.

Det har allerede blitt flere år siden vi hadde samtalen på det lille toalettet, men jeg husker det godt. Jeg antar jeg sa noe sånt som 'hm' i fravær av noe lurere å si. Hun dro av seg de skitne buksene, hun hadde ikke rukket å funnet en do før det bare hadde kommet. Jeg forstod det på henne, at hun syntes det var flaut, hun var jo ikke et barn. Buksen jeg hadde funnet til henne var heller ikke ny, men den var ren. Hun var fornøyd hun, og dro den på seg. Den var alt for liten, hun slet med å få den på seg, men vi holdt inne magen og kneppet igjen. Vi lo. Hun rettet på den korte toppen som krøp seg rett over navelen.

-Det er slik det er, man må vise seg frem for å få solgt noe, sa hun og smilte litt halvveis. Du skulle vært et helt annet sted enn her du, tenkte jeg.

Jeg stod og så henne ta på sminken. Øynene ble rammet inn i sort, og den røde leppestiften kom tydeligere på. Håret var stort, langt og krøllete. Hun prøvde å gjemme det slitne ansiktet. Kanskje hun prøvde å gjemme seg selv også, tenkte jeg. 

-I dette gamet må man holde følelsene utenfor, sa hun. Man må være kald og tenke at dette er kun en jobb. Som alle andre jobber. Men det er klart det er vanskelig. Med alle de hundre mennene som har vært kunder hos meg, har jeg måttet tålt mye. 

Hun tok parfymeflasken mot halsen, og sprayet fire fem ganger. Kjære Gud, hun er nydelig, tenkte jeg, hva annet skulle jeg si? Jeg hadde lyst til å si noe fornuftig, noe riktig. Ta henne med meg hjem og låne henne dusjen min. Gi henne et herremåltid, le sammen og la henne kjenne på det gode.

-Tid er penger for meg. Jeg må gå ut igjen nå. Det er fredagskveld og mange som vil ha et ligg. Takk for buksa!

Vi klemte, jeg sa hun måtte være forsiktig. Så gikk hun ut døren og ut i natten. Nattens dronning.