07:48 hver morgen har jeg hovedrollen

Når mobilen begynner å peise på med en dårlig dance-låt fra min Sony Ericsson klokken 06:30 om morgenen og signaliserer at en ny dag er i ferd med å ta til, da er det ikke mye livsgnist i Åsne. Det er ikke mye livsutsikter i det hele tatt, for å være ærlig. Alt som tenkes kan er negativt. Jeg er på en måte manisk negativ på den tiden av døgnet. Om det så skulle vært dagen jeg skulle møtt min helt Sverre Bjørstad Graff eller en annen aktivitet jeg hadde siklet på i lengre tid, ville jeg tenkt "at det umulig kan være verdt mer enn å sove tjuuue minutter til". Alt som står i hodet mitt er på en måte bare .. søvn.

Jeg kvikner litt etterhvert, og kommer meg både til den riktige tbanen og ned til Nationalteateret. Hver morgen. Det har blitt en saftig vanesak, og som det variable og uforutsigbare impulsmenneske jeg tror jeg er (eller kanskje ønsker være?) liker jeg ikke vanesaker. Men derimot elsker jeg den vanesaken som kommer spankulerende rundt hjørnet hver eneste dag..

For på det samme stedet, rett før fotgjengerfeltet vet du, klokken 07:48 hver eneste morgen, møter jeg den rødhårede, litt fyldige unge herremannen i dress. Selvom han spankulerer ganske hurtig og har alltid nesen i sky, ser jeg de mange fregnene han har i ansiktet. Og det er noe med den mannen, om det er figuren eller hva det nå er, så minner han meg så grådig om en tegneseriefigur. Og jeg satt her og teenkte på jobb, hvem eer det nå han ligner på? Og så slo det meg plutselig, som lyn fra klar himmel eller like fort som man treffer tommelen istedet for spikeren, at han er jo en ren kopi av Smørbukk!

Og det er ikke det at han ligner på Smørbukk som gjør det verdt å poste et eget innlegg her. Men når jeg runder Universitetshjørnet, trasker litt hurtig opp brosteinene for å nå jobb i tide og fortsatt tenker på de "tjuuue minuttene" med søvn jeg savner fra i dag morges, men møter Herr Smørbukk spankulerende med nesa i været, punktlig tolv minutter på 8, da VET jeg at enda en dag har kommet til meg, jeg kom meg utrolig nok opp i tide også gitt, og jeg føler meg så levende fordi jeg føler jeg spiller Meg Ryan i hovedrollen i "You've got mail".

Det eneste som avviker -litt- fra Ryan's kjente og romaniske komedier er at de utvikler et kjærlighetsforhold etterhver, hun og den mannen hun møter hver dag. Som regel etter kjærlighet ved første blikk også. Vel, jeg har enda ikke datet Herr Smørbukk, heller ikke har det blitt kjærlighet ved første blikk. Det er jo dessuten helt umulig å møte blikket hans der han spankulerer med nesen i sky, 07:48..