tisselur på tur

Rett ved hovedinngangen på Oslo City idag står det en mann i 50årene med shorts. Plutselig blir den beige shortsen våt. Og mer våt. Og nedover renner det, vått på lår, vått på legger. Det renner nedover asfalten også. Også står han der med beina litt ut, ser litt fortumla ut og sier halvhøyt et par ganger "Nå gikk det gærent. Nei, nå gikk det gærent." Også kommer kona ut, litt frustrert, men mest oppgitt, tror jeg. "Nei, hva er det du har gjort nå? Måtte du akku.." Også svarer han litt forlegen at "Nå gikk det gærent, ja".

Jeg lo, men prøvde å gjemme det i skjegget. For en episode, det var dødelig morsomt.

råskap

I dag merket jeg at jeg fikk en oppkvekker og en hel del tanker. I et kort øyeblikk så jeg verden med råskap, hat og brutalitet.

På vei hjem fra jobb hørte jeg en skarp guttestemme rope mindre oppbyggelige ting med noe i øynene som jeg ikke likte å se på. Den unge gutten skrek i smerte, vrengte og vrei det han kunne, mens politiet holdt han nede så godt de klarte med makt. De sleit med å holde han i sjakk. Etter å ha påkalt sine kollegaer på walkietalkien kom forsterkning med håndjern og førte han inn i bilen. Rundt stod en stor folkemengde med kinesiske turister, blonde berter, foretningsmenn og småbarn og fulgte veldig intenst med på underholdningen. Jeg så også på, helt til jeg merket hatet i ansiktet til vedkommende som lå på asfalten, og måtte gå lengre unna. Jeg vet fortsatt ikke hva som var forspillet til denne scenen.

Jeg fikk meg en støkk. Jeg forstod at uansett hvor mye jeg er et menneske som bare brenner etter å snakke med fremmede på tbanen, uteliggere, gamle bestemødre eller hvem som helst, lever jeg i en verden hvor jeg tydeligvis ikke alltid bør gjøre dette. Trist. Veldig trist. Jeg forstod at min barnlige naivitet og gode tro om alle rundt meg kan i en hel del tilfelle gjøre meg utsatt. Verden anno 2006 er ikke barnemat. Det er desverre veldig mange mennesker rundt om i dag som ikke ønsker alle rundt seg bare godt.

Det finnes en enorm råskap, et bittert og sterkt hat i veldig mange mennesker. De ble ikke født bitre. De ble ikke født med et dårlig utgangspunkt. Men de har tatt små valg her og der hvor de har valgt å fylle seg med ting som ikke bygger opp. Ting som vrenger det naturlige og gode menneskesynet. Vold, negativ musikk, pcspill, film, oppvekst, miljø. Muligens virker det dumt å påstå at slike ting kan ha negativ innflytelse, men jeg tror det. Jeg har sett det. Det er alle små ting som tilsynelatende ikke gjør en fugl fortred. Uskyldig morro. Men uskyldig morro med hat har store konsekvenser. Mennesker blir medium for destruktive krefter. Og plutselig kommer hjertets innhold ut i en eller annen form for handling. Jeg tror at det hjertet er fyllt av, gjør man.

Tydeligere blir det jo også at det dreier seg om et valg. Det blir desto tydeligere at denne verden er en maktkamp mellom noe godt og noe vondt. Et valg man må ta om hvor man vil stå. Nyhetsbildet er spekket med grusomme hendelser, enten det er naturkatastrofer, trafikkulykker eller bevisste voldshandlinger. Jeg ser hvertfall enda klarere nå at jeg ønsker å være barn av en god Gud. Jeg ser mer og mer at jeg ønsker å tilbe og leve et liv for Han som ER kjærlighet. Jeg vet enda klarere hvilken side jeg vil stå på etter dagens episode.

Bare ekte kjærlighet kan drive frykten ut.

rumba med gunn

I dag fant jeg plutselig et ark jeg hadde skrevet for litt under et år siden.

"2.august 2005

Det er mye jeg er glad for. Jeg er glad for at jeg ikke skriker når det kommer en ball i mot meg. Jeg er glad jeg ikke har så store hofter at jeg ikke kan springe fort. Jeg tror også jeg er glad jeg ikke sugde opp gullfisken til en av hjemmehjelpbrukerne mine i støvsugeren. Hvertfall nå i ettertid, jeg ser jo det. Enda så voldsomt lyst jeg hadde! Det kostet vel bare 15 kroner per fisk, ingen hadde noe personlig forhold til den der den svømte rundt i sirkelbevegelser, sier blubb og glemmer forrige runden den nettopp svømte. Men så tenkte jeg mens jeg gikk, eller rettere sagt danset støvtørkende rundt i stua til "I feel good" på Kanal24, at hva hindrer meg egentlig i å suge opp Herr Gullfisk? Bare uskrevne regler og normer. Sånt gjør man ikke. Men hvorfor? Det hadde blitt en morsom historie, men det bør kanskje ikke være drivkraft for å gjøre noe som helst, kanskje. Likevel synes jeg det er trist å ikke gjøre noe bare fordi man ikke skal, på en måte. Da blir det ikke mye morro da.

Samme dag som jeg møtte dette litt problemet med gullfisken, var jeg en real villbass. Tulleåsne. Jeg prøvde å lukke øynene og telle lengst mulig mens jeg kjørte bil. Men jeg turte ikke mer enn fem og en halv, tror jeg. Det var en fillevei med lite biler.

I dag skulle jeg vaske en kommode. Skikkelig fort! Så for å komme til der jeg stod bøyd, måtte jeg dra ut noe. Og jeg dro det ut, men det "noe" jeg dro i var en skuff, og den dro jeg hardt, og jeg forstod det ikke selv før den singla hardt i mitt eget hode. Eller jeg dro den rett i ansiktet, faktisk. Jeg vet ikke om jeg rødmet der jeg stod alene, men jeg husker jeg ble veldig, veldig flau."

(noget redigert og komprimert)

BRUDDET med harald eia

Hendelsen skjedde for en måned siden nå, jeg har bearbeidet mye og er nå klar for å gå ut med det.

Mor, far, søster og meg ante lite da vi tørket de vietnamesiske serviettene over leppene, klappet oss på magen og betalte etter en god middag ute på en av Oslos asiatiske restauranter. rett og slett fornøyd var jeg. Men der! Rett utenfor restauranten, ved sin egen bil står han der i bar overkropp, rufsete hår og lue. Harald Eia, 5 meter ifra meg, min barndoms største helt, mitt ungdoms største idol og humorbombe! Harald selv! Man kan si mye om jeg takler stress eller ikke, men nå var jeg satt midt opp i situasjon jeg ikke hadde kontroll over. Jeg visste rett og slett hverken ut eller inn. Jeg dultet overivrig bort i min søster, klappet i hendene, så hit og dit. Hva gjør jeg nå? Som om det er mulig å leve et bortimot normalt liv etter dette, fnøys jeg. Men søstern er ikke snau, hun girte meg opp slik hun alltid gjør og får meg til å gjøre dumme ting jeg ikke kan stå inne for. Vel, kort sagt fikk hun meg på gli, sekunder etter stod jeg rett foran han. Jeg var allerede ør.

"Unnskyld, skal vi ta et bilde sammen?" sa jeg plutselig og så Eia inn i øynene. Neei Åsne, hva er det du står og gjøør? Du har nettopp spurt din helt om det du misliker aller mest- ta et mmsbilde med en kjendis. Nå stod jeg der face to face, dette ble litt for meget, jeg var nesten utenfor meg selv. "Å du, kanke vi droppe det'a? Jeg blir så innmari flau av sånn når jeg ikke er på jobb.." repliserte han fort. Travel mann. Bæm, heisen gikk i bunn! Hjerte ble revet i to. Rødmen brant meg opp. "Eh, joda. Selvsagt." Hva skjeer? Hender dette meg nå? Jeg kløyp meg i armen, Eias bakhodet ble fjernere og fjernere. "Jeg ble egentlig innmari flau av det jeg nettopp gjorde nå også, så.." roper jeg svakt, men hørbart etter han. "Hehe, fiint" ler han og vrikker fort med rumpa. Du er min helt. Du var min helt. Og der var det gjort! Knust, vonbroten, au! Hva skjedde egentlig? Tåke.

Jeg fikk litt tid på meg. Til å kjenne etter, føle. Og jeg forstod plutselig hva som nettopp hadde foregått foran øynene mine, Åsne Gotehus var nettopp blitt DUMPET av sin største hero, Harald Eia. Han som fikk meg til å være oppe på onsdagskveldene etter 11 på barneskolen pga LilleLørdag. Han som jeg lo av bare jeg så ansiktet på. Hvordan gikk det til? Det føltes som et mareritt. Resten av kvelden var jeg ute av stand til å fungere normalt.

Harald, du kom som en vind og gjorde meg blind. Harald, du fikk meg til å spørre om bilde på mobilen som jeg vanligvis flirer av når jeg ser de bleikablonde fjortissene gjør. Harald, du dumpet meg. Om jeg så bare hadde spurt om å få ta et bilde av skrukken i stedet ..

time-out

Jeg og Gud måtte ha oss en liten prat på treningsgarderoben her forleden dag. Coachen har jo trent meg opp lenge nå, og virkelig tatt meg gjennom ulike stadier i karrieren min. Jeg har lært en del nye, åndelige finter, noen raske kappløp og et par lette, men målrettede headinger i livet mitt blant annet. Men plutselig gikk midtbanespilleren Gotehus på en saftig smell. Det ble blåsning på banen, oppstyr på stadion, men Coachen tok det som vanlig med knusende ro. Han vet at spiller nummer 3 bare fikk en kraftig leddstrekk, og trengte naturlig nok bare en time-out på sidelinja. Hadde visst blitt litt ufokusert og lite målrettet på banen, svarte Coachen da jeg spurte hva som foregikk. Gotehus trenger kun litt pusterom og hviletid, tid til å bare være, sa han. Ta noen timer uten å tenke på strategi eller målantall, svarte Sjefen rolig da jeg igjen spurte nysgjerrig om statusen. Det er underlig det der forresten, hvordan sjefen vet mer om mine svakheter og styrker på banen enn jeg vet selv. Vet når musklene har blitt litt for stramme og melkesyren kjennes litt for godt til å ta tak på en ny kamp. Kanskje derfor han ble coach også, tenker jeg.

Enn så lenge skal jeg bare ha litt kvalitetstid og gode samtaler med coachen her på benken, så er jeg vel straks klar for nye 90 minutter, tenker jeg.




(inspirert av Midthun, tatt ut fra dagbok skrevet 01.juni 2006)

forandringene slår meg i trynet

Forandring er et tema som jeg stadig må stoppe opp ved for jeg blir aldri helt klok på det. Det ene øyeblikket gir ordet meg fascinasjonsfrysninger på ryggen, en slags iver etter å leve og se mer. Hele tiden mer, nye faser. Og i det neste øyeblikket kommer ordet og innholdet som et hardt slag i trynet og gjør meg blå og bekymret. Og oppgitt, tror jeg? Ja, litt oppgitt. En slags følelse av å ikke ha kontroll. En avmaktsfølelse som gjør den skjulte kontrollfreaken Åsne helt ute av stand til å gjøre noe som helst. Ute av stand til å være impusliv i faste omgivelser.

En god venn av meg fra Chicago sa en gang til meg at det er interessant å se hvordan ulike årstider kommer og går. En tid for alt, på en måte. Årstidene i livet. Vet du, jeg synes det er mer enn bare interessant, slik min venn sa det. Jeg synes ærlig talt det noen ganger har makt til å ta pusten fra meg, og plutselig forstår jeg alvoret av den litt kjente, gode Norgesmelodien "Ein skigard kan'kje vara evig veitdu". Ingenting rundt meg er evigvarende og helt holdbart for alltid. Ser du det? Ja, klart du seer det, men røsker det litt i deg? Jeg har hatt øyeblikk, eller til og med uker og måneder jeg har hatt lyst til å sitte i så lenge, så lenge, Ta et godt tak rundt det og putte det rundt meg som et mykt skjold mot forgjengeligheten, og bare bli i det. Der, akkurat der. Øyeblikk hvor alt er som det skal være, og det slår deg at dette er du ikke istand til å nyte nok. Det får bare røre litt ved deg, men du er sulten på en evighet i akkurat det øyeblikket. Stunder hvor du sitter på en myk gressflate som kiler deg på anklene du nettopp har sluppet løs i vårsola for første gang i år. Et stille vann som rommer mystikk, og som blir speil for de ruvende fjellene i bakgrunn. Himmelhvelvingen som disker opp med lekre fargeretter og etterlater deg måpende. Skolen er slutt, luften begynner å bli varm, du liker deg selv og kjenner sommerfuglene våkner til live i deg når du ser bort på han du har hatt et øye med i det siste. Og han sitter nær deg og smiler tilbake. Og du ville betalt nesen din, og alt du overhodet måtte eie av ting og gjenstander, for å fange opp aalt og sørge for at der ble det. Akkurat slik som nå, men bare for evig.

Jeg tror at det er en gjennomtenkt grunn til at vi vil lete forgjeves etter noe i denne verden som en kan ta tak i og holde fast i for alltid. Jeg tror Gud ville være den eneste som aldri tar slutt. Den eneste man kan tviholde på uten å se renne ut mellom fingrene dine. For sammen med Han, en dag, skal ting bli nettopp hva jeg er desperat etter her - evighet. Ikke forgjengelighet, men evighet. Noe jeg alltid har for hånda.

Årstider kommer og går. Mennesker kommer nær deg - og forsvinner. Puppene dine går fra å ligne på guttene i klassen din sine, til å være i sitt ess, til å henge slappe ned. Fra å være barn, ungdom og plutselig voksen. Fra å elske et menneske til å miste all nærkontakt. En dag, to dager, fem år, et liv. Der var det borte.

Men i all forandringen åpner det seg nye kanaler. Kanaler for nye nytt, stadig noe nytt jeg kan strekke meg etter å ta. Og nyte. Iallefall for en stund.

norsk ved

Det måtte jo komme. Jeg er vel en av 5000 som har posta en blogg om helgas store høydepunkt og glede -
norwegian wood, men deilig var det. Å høre god musikk i finværet,
sitte med gode venner å headbange, møte en kjent her og der.
Da gjorde det kanskje ikke så mye at jeg kjøpte billetten for tohundre kroner for mye?
Men skal jeg komme med noe negativt må det bli å kutte ut et par av de gode artistene til neste års norwegian, for å sitte fra ett på formiddagen til halv elleve på kvelden og bare høre på gode band, det ble nesten litt slitsomt.
La oss kalle det et luksusproblem. Det er rimelig deilig å være norsk i norge også.



kent avsluttet vel med glans.

tbanemafiaen

En kveld satt jeg på tbanen på vei hjem fra etter et eller annet. Og jeg var i det litt syndige humøret, for jeg hadde føttene på setet foran meg. Og jeg tok ikke av meg skoene for å si det sånn, så jeg var jo en liten villbass da. Jeg var helt alene i vogna også, bortsett fra en kort mann helt i den andre enden av vogna, med klinkekulerunde briller og svart hestehale. Helt streit fyr - trodde jeg. Men plutselig sier han veldig høyt, og av en eller annen grunn forstod jeg at det var retta mot meg "Kan du være så snill å ta ned de derre føttene fra setet?" Jeg ble rett og slett litt forfjamset. Var han med i tbane-mafiaen? Får han betalt for å være med i ligaen, forøvrig med lønninger i særklasse, som vokter på syndige blondiner som slenger føttene på sete der min neste skal sette stumpen?

For tre dager siden satte jeg meg ned på nok et tbane-sete på vei hjem, og da jeg løftet blikket så jeg rett inn i klinkekulerunde briller. Ja, tror du ikke det var tbane-mafiaen igjen. Det ble en litt beklemt situasjon på en måte. Hva skulle bli mitt neste trekk nå? Skulle jeg ni-glane han i senk, så han ble så redd at han til slutt la alle de dårlige kortene på bordet og ropte i sin fortvilelse at "jaa, det er jeg som er tbanemafiaen!"? Eller skulle jeg bare se ut av det skitne vinduet og gjøre som mamma har lært meg siden jeg var liten og kom opp i urettferdige situasjoner: heve seg voksent over situasjonen? Da var det jo tbanemafiaen selv som ville blitt flau, tenkte jeg. Jeg var midt oppi et voldsomt dilemma.

Vel, jeg ville ikke ødelegge for tbanemafiaens rykte og hans arbeidsområder, så jeg gjorde ikke noe. Ikke den dagen hvertfall. Men ser jeg han igjen skal jeg be han ta de syndige føttene sine ned fra sete foran - så kanskje jeg blir den neste på invitasjonslisten til mafialigaen selv..

07:48 hver morgen har jeg hovedrollen

Når mobilen begynner å peise på med en dårlig dance-låt fra min Sony Ericsson klokken 06:30 om morgenen og signaliserer at en ny dag er i ferd med å ta til, da er det ikke mye livsgnist i Åsne. Det er ikke mye livsutsikter i det hele tatt, for å være ærlig. Alt som tenkes kan er negativt. Jeg er på en måte manisk negativ på den tiden av døgnet. Om det så skulle vært dagen jeg skulle møtt min helt Sverre Bjørstad Graff eller en annen aktivitet jeg hadde siklet på i lengre tid, ville jeg tenkt "at det umulig kan være verdt mer enn å sove tjuuue minutter til". Alt som står i hodet mitt er på en måte bare .. søvn.

Jeg kvikner litt etterhvert, og kommer meg både til den riktige tbanen og ned til Nationalteateret. Hver morgen. Det har blitt en saftig vanesak, og som det variable og uforutsigbare impulsmenneske jeg tror jeg er (eller kanskje ønsker være?) liker jeg ikke vanesaker. Men derimot elsker jeg den vanesaken som kommer spankulerende rundt hjørnet hver eneste dag..

For på det samme stedet, rett før fotgjengerfeltet vet du, klokken 07:48 hver eneste morgen, møter jeg den rødhårede, litt fyldige unge herremannen i dress. Selvom han spankulerer ganske hurtig og har alltid nesen i sky, ser jeg de mange fregnene han har i ansiktet. Og det er noe med den mannen, om det er figuren eller hva det nå er, så minner han meg så grådig om en tegneseriefigur. Og jeg satt her og teenkte på jobb, hvem eer det nå han ligner på? Og så slo det meg plutselig, som lyn fra klar himmel eller like fort som man treffer tommelen istedet for spikeren, at han er jo en ren kopi av Smørbukk!

Og det er ikke det at han ligner på Smørbukk som gjør det verdt å poste et eget innlegg her. Men når jeg runder Universitetshjørnet, trasker litt hurtig opp brosteinene for å nå jobb i tide og fortsatt tenker på de "tjuuue minuttene" med søvn jeg savner fra i dag morges, men møter Herr Smørbukk spankulerende med nesa i været, punktlig tolv minutter på 8, da VET jeg at enda en dag har kommet til meg, jeg kom meg utrolig nok opp i tide også gitt, og jeg føler meg så levende fordi jeg føler jeg spiller Meg Ryan i hovedrollen i "You've got mail".

Det eneste som avviker -litt- fra Ryan's kjente og romaniske komedier er at de utvikler et kjærlighetsforhold etterhver, hun og den mannen hun møter hver dag. Som regel etter kjærlighet ved første blikk også. Vel, jeg har enda ikke datet Herr Smørbukk, heller ikke har det blitt kjærlighet ved første blikk. Det er jo dessuten helt umulig å møte blikket hans der han spankulerer med nesen i sky, 07:48..

Nästa dag

Jag ville vara den som får dina ögon att lysa
Jag ville vara den som får dina kinder att blossa
Jag ville vara den som får dina händer att darra
Jag ville vara den som får dina tankar att lossa
och stiga upp mot skyn och högre ändå
jag ville vara den det kan väl vem som helst förstå
Jag ville vara den du tänker på

Innan du står upp för att gå och möta nästa dag
Jag ville vara den ja
Innan du står upp...

Jag ville ge den kraft som gudar alena besitta
Jag ville ge dig det som får dig att lyfta din blick
Jag ville ge dig det enklaste utav det enkla
Det du glömt att du har som liknas vid magiska trick
Jag ville ge dig det och mer ändå
jag ville ge dig det det kan väl vem som helst förstå
Jag ville vara den du tänker på

Innan du står upp för att gåoch möta nästa dag
jag ville vara den ja

Så släpp in mig...

maur i endetarmen

Som liten drømmer man jo. Jeg gjorde også det. Inn i fantasiverdener med lange prinsessekjoler eller som fotballproff. Og så ble Åsne plutselig kastet inn i ungdomsverdenen, og realiteten slo meg i trynet. Tannregulering, menstruasjon, miss sixty-bukser og svart øyensminke. Auda. Jeg levde i realiteten og turte vel ikke å tenke så mye større enn det jeg var oppi, tror jeg. Det holdt for meg. Og jeg forstod aldri helt søsteren min Anne, når hun veivet med hendene og fortalte hvor slitsomt det er å drømme så mye som hun gjør .. hit og dit, opp og ned. Slitsomt? Særlig, for et luksusproblem, drømmer må da være alle tiders, tenkte jeg og fnyste litt.

Fra september til mars var jeg i afrika og hadde the time of my life. Jeg elsket det, og var virkelig i nuet. Og jeg vet ikke hva som skjedde med meg der, men noe åpnet det hvertfall opp for, det kan jeg love deg. Kanskje Gud fikk meg til å drømme stort og større? Nå har iallefall alle drømmene mine nesten blitt slitsomt for meg. Jeg har så mange ideer, så mange tanker og ønsker og drømmer, at alt bare summer rundt småkaotisk. Jeg har bare et liv å fylle på en måte?

For hvordan skal jeg kombinere en forfatterkariere med fotografi og skuespill? Og arbeid blant rusmisbrukere i Oslo og prostituerte i Asia? Og spille fotball med gatebarna i Afrika? Og snakke spansk flytende mens jeg danser salsa med en latino? Og besøke alle verdensdeler og småsteder? Skal jeg kanskje bare redde verden når jeg først er i siget?

Vel, drømmer er gode. Drømmer tar deg med dit du ikke er akkurat der og da. Drømmer får deg til å løfte blikket. Jeg tror drømmer er vakre og helt nødvendige, Gud har gitt meg dem. Drømmer bør være så store at jeg ikke kan oppnå dem selv, til og med. Da blir det en drøm, da! Stor og tilsynelatende oppnåelig - men som man likevel jobber mot og smiler når man tenker på. Likevel forstår jeg jo hvor viktig det er å ikke leve i drømmene mine, da blir det jo bare slitsomt og gir meg maur i endetarmen. Det er nødvendig å leve der jeg er nå, ikke om 5 og et halvt år. 100% tilstedeværelse nå, fullstendig og helt i den situasjonen jeg befinner meg i. Det er livsgivende, det! Begynne å fange store, hvite snøfnugg med munnen, istedet for å ønske seg til Afrika? Eller smile litt ekstra og si takk til den sure dama med de opptegnede øyenbrynene bak kassa på ICA? Jeg tror det.

Jeg slår et slag for tilstedeværelsen. Og masse drømmer.

de nære ting

Det er noen ting jeg blir ekstra glad for. Glad når det skjer eller glad når jeg hører. Eller glad når jeg gjør. Dette er ting jeg verdsetter og som gjør at hjertet mitt gliser:
-Tarjei som synger til "Hallelujah" av Jeff Buckley. Og den sangen i seg selv. Syng mer, syng meer.
- Når prestekragen har akkurat passe hvite blad, slik at det slutter på det positive, som regel "elsker". Da blir jeg som et lite barn igjen .. åå, det er deilig
-Når jeg er helt alene og mobilen min sier sånn "plirreping" på grunn av en melding, og jeg veet at noen har tenkt på meg noen minutter. (dette er litt stusselig punkt, men pytt)

-Når jeg ligger i en dyp hengekøye og hører på de lillos
-Når jeg lufttørker etter en dusj
-De gangene jeg ser et annet menneske inn i øynene, og jeg bare føler trygghet og behagelighet (noen er enklere å se inn i øynene)
-Gå barbeint. I noe mjukt
-Når Martin synger, men spesielt en åndelig jesus-sang
-Nærhet, bare den ikke blir overdreven. Litt kostbar
-Når Karen Amalie åpner hjertet sitt for meg

-Når noen bruker navnet mitt, og jeg skvetter litt til fordi det er uvant, men merker at det egentlig bare er godt
-Når solen vekker meg ved å skinne på og varme ansiktet mitt. Uten en eeeneste alarm
-Når Gud viser seg i tegn jeg forstår og ser

-Når jeg ler av pappa som er så morsom og raar
-Når Daniel blir splittet inn i to, og Mons plutselig dukker opp
-Når noen man liker godt liker deg tilbake, og gir små hint om det

-Når jeg legger meg i nyvasket sengetøy som lukter sommer, jeg er nydusjet og kan ta høyre foten over venstre legg og kjenne at den er nybarbert og heelt glatt
-Blikk
-Når mamma får lættis
-Gi noe man er stolt av til noen man er glad i

-Se de prostituerte kvinnene i Oslo inn i øynene og se uskyldigheten i dem

-Se Anja le

-Spise av en sånn skje med tjukt og rundt skaft med bobler i
-Vekke rusmisbrukerne på Marita opp når de har sovna i grøten
-Sånne detaljer som får meg til å føle at jeg er på film
-Når mamma har lagd brødlompe til meg rett på plata, og jeg tror jeg er 5 år igjen. Uansvarlig og lekende

Jeg finnes, jeg er jo til

Det er jo blitt litt sånn i dag at man skal være noen. Man bør ha de rette kontaktene, de rette omgivelsene, de rette opplevelsene, de rette bildene, den rette stilen. Man bør kunne være tilgjengelig her og litt der, man bør helst kunne bli funnet på google.com og det bør også være mulig for mennesker rundt deg å følge ditt liv gjennom en daglig blog. De bør kunne vite hvilken cd som var ditt siste kjøp, og se bilder av hvordan det var å kaste freesbee i parken med en kjekk gutt i brun trailercaps i går. Først da kan det virke som du er noen, at du lever på en måte.

Vel, jeg er noen uten en blog. Jeg er noen uten at jeg legger ut bilder av hvordan livet mitt var i sør afrika ifjor eller legger ut en liste av mine siste innkjøpte varer. Og jeg har likevel levd mitt liv til det ytterste uten at man kan bevise det på google. Identitet har jeg like fullt uten bekreftelse fra deg i blogen min. Faktisk.

Jeg finnes og er til, og bananas så deilig det er! Å føle. Og vite. Så lenge man vet det, kan man bare blogge og herje og etterlate så mange spor etter seg selv som man bare orker..