i brasil

Det er rart det der, hvordan man savner det man ikke har. Naa onsker jeg meg mammas mat, melk, oslo, grovbrod og norske venner. Om to maneder savner jeg sikkert sleske latinoer, kjott og kaker til frokost, samba, hete og sprakfortvilelse.

en uke med onkel reisende mac

home is where your heart is

Jeg får ganske mye tid til å tenke her nede i Argentina. Når jeg jobber på gården for ekempel, i solsteiken, med spansk musikk i ørene og sol på skuldrene. Jeg tenker på bøyninger. Spanske bøyninger. Så tenker jeg noe mer klisje-tanker også. Som at jeg forstår hvor glad jeg er for å ha mat når jeg vil og et fint bad hjemme med en do som skyller ned. Alt. Så tenker jeg at det må være enklere for mennesker uten så masse materielle ting å finne Gud. Jeg klarer mye bedre å fokusere her nede. Jeg klarer å roe meg ned, jeg får lyst til være stille, søke, finne Gud. Og jeg finner Han, ofte.

Utover dette klarer jeg å le når Griselda på trettiåtte, som forøvrig sover i køyeseng under meg, promper høyt og lenge hver eneste natt i søvne.

Vi har èn vifte. Det er jeg glad for. Den sirkulerer den trange luften.

Argentinere burde vært feitere. De dumper mengder med sukker i alt. Sukkervann med litt kaffe på toppen. Det drikker jeg hver morgen. Godt jeg løper mye.

For det gjør jeg. Jeg fotballerer to ganger hver eneste dag. Herlig. En økt klokken syv om morgenen, en økt klokken åtte om kvelden. Med argentinerne.

Dessuten har jeg funnet ut at Gud er en Gud av nytelse. At en utrolig stor prosentmengde av det han lagde ikke er til for noe annet enn .. nytelse. Det er ren skjønnhet. Pur skjønnhet. Bare til å se på, til å nyte, til å like, til å smile og le av. Det liker jeg tanken på. Det er mye av det jeg gjør her nede, faktisk. Bare nyter. Og leker. Og jobber og strever litt. Men det må til.

Mennesker er like. Overalt. Mennesker kjøper nye klær, skriver at de elsker Carlos Juan på innsiden av dodørene med sprittusj, er kjærester, går i parkene, guttene ser på de tynne, brune jentemagene, drikker kaffe og leker.

Jeg lengter ikke hjem. Ikke enda. For som vi alle vet, home is where your heart is. (vi har hørt det før, jeg vet det, det er en klissete og seig avslutning, men det får gå)

bevare meg vel

jeg skal fra naa av alltid ta meg tid til aa hore paa utlendinger som kommer til norge naar de prover aa snakke norsk. jeg lover, jeg lover! jeg skal aldri mer vaere utolmodig og le naar de sier feil. jeg skal forstaa de bedre naar de synes at kulturen vaar er vanskelig. jeg skal gjore mitt beste for aa forstaa dem bedre enn jeg har gjort for.

naa vet jeg nemlig hva det vil si aa vaere ensom og viggo i et annet land fordi man ikke kan snakke. sjokk, sjokk, sjokk.

bevare meg vel.

utamæsjæl

har du noen gang følt at du står utenfor deg selv?

jeg har det sånn nå, tror jeg. at jeg ikke er ett hundrede prosent inni meg selv. jeg vet ikke helt hva som foregår, jeg vet heller ikke helt hva som vil komme.

jeg tror det er fordi jeg skal dra. og være en stund borte.

bare låne litt

vi kan ikkje eige kvarandre

vi kan ikkje eige kvarandre, fleire tusen dikt har fortalt oss det

vi kan ikkje eige kvarandre, men vi kan låne

og gløyme å levere tilbake

ukjent

ytterpunkter

det er rart at man kan gjennomgå to så vanvittige ytterpukter.

den ene dagen kan jeg være så lysten på livet at jeg nesten ramler av stolen. jeg kan gå med fryd fra topp til tå over at jeg finnes, over at jeg har føtter så jeg kan gå ut med søpla, at jeg har langt hår og ikke sitter i rullestol. jeg ser for meg fremtiden min og gliser ved tanken på at den kommer til å bli verdens beste. jeg kan elske mennesker så det nesten gjør vondt, gud viser seg i ting jeg forstår og ser og jeg og han er på bølgelengde. jeg føler meg så bra at jeg ikke forstår hvorfor ingen har oppdaget meg før.

den neste dagen kan jeg stikke nesetippen opp fra dyna, åpne det ene øye og tenke at jeg ikke orker å stå opp til en gørr dag. jeg har kvise på haka, håret er bare en stor krøll og jobben kan bare seile sin egen sjø. alt jeg vil er å grave meg ned i dynduna igjen. jeg driter i om jeg er frisk, det betyr ingenting. gå ut vil jeg helst unngå, og må jeg så la meg for all del ikke møte mennesker. de rundt meg er sikkert like irrtert over mine egne dårlige vitser og slitsomme væremåter som jeg selv er. det føles som om gud ikke liker meg heller. det er hvertfall det jeg tenker. aldri blir jeg gift, så jeg kan likesågodt dra i kloster med engang. jeg vet ikke hvor jeg vil gjøre av meg - jeg vil ikke ut i verden, jeg vil ikke bli i norge, livet er bare tomhet og tomheters tomhet. jag etter vind.


jeg er så glad for at jeg er lysten på livet mestenparten av tiden.

tbanen - et mareritt

noe av det mest gufne jeg vet om er å overta en stol, et sete, en benk eller lignede etter andre har sitti der før meg. når det er oppvarmet. det er heslig, og jeg står gjerne en stund ved siden av setet før jeg setter meg, slik at setet kan lufte seg

provoserende navlebeskuelse

Tirsdag for en uke siden var dette en av hovednyhetene på forsiden av riksavisen VG:

"Theodor (7md) -
bortført og
DREPT"

Åpnet vi opp avisen på side 8 og leste denne forferdelige saken, kunne vi lese setninger som "Jeg orker ikke engang tenke på hva som foregikk i hodet på stakkars Theodor de siste minuttene han levde" og "Det er groteskt å tenke på at mennesker kan gjøre dette mot lille Theodor". (setningene er ikke helt ordrett, men innholdet var omtrent det samme)

Vel dere, jeg bør kanskje ikke hisse meg opp over dette, men det gjør jeg altså. Eller, jeg hisser meg ikke opp egentlig, jeg blir istedet bare sittende og flire. Også blir jeg helt slapp i armene og begge bena og får lyst til å rulle meg sammen i en ball på gulvet og være oppgitt. For hvem er Theodor?! Jo dere, Theodor er en hersens KATT! Han er en kattunge på 7 måneder som har blitt BORTFØRT og DREPT!

Jeg forstår vel egentlig hvorfor vi for 6.året på rad er rangert av FN som det best landet å leve i, når forsidesakene på riksavisen er om et lite dyr som har blitt avlivet. Og kanskje bør jeg si amen for det, hvis situasjonen er den at vi ikke finner noe verre å skrive om. Men er det en mulighet at vi bør se litt utover de norske landegrensene?

You know when you've found it,

- There's something I've learned

Cause you feel it when they take it away

- damien rice -

stopp, ta på deg sneglehuset først

De siste dagene har jeg klart å praktisere hvile når jeg egentlig har trodd at jeg burde stresse.

Når butikkøen har vært lang som et vondt år, og den gamle damen før meg i køen med overlesset handlekurv like gjerne kunne hatt et synlig sneglehus på ryggen, - da er det lett å bli utålmodig. Men denne uken har jeg tenkt "Jeg har jo ikke noe hastverk med livet. Jeg skal ikke rekke noen verdens ting så hvorfor gidder jeg å stresse?" Og med den befriende holdningen til livet, har jeg senket skuldrene, smilt til noen ekstra folk og likt tilstedeværelsen. Og tiden.

Hvorfor irriterer jeg meg når jeg må sitte et kvarter og vente på tbanen, når jeg likevel bare skal hjem?
Hvorfor er det fristende å legge seg på tuta når antall biler i bilkøen multipliseres og du må sitte stille i kanskje tyve minutter lengre enn planlagt? Jeg har jo allikevel ikke noen spesielle planer, eller noe jeg MÅ rekke.

Med fare for å ende opp i et hav av klisjèer, eventuelt høres ut som et hvilket som helst kvinnemagasin med overskrifter som "Skaff deg overskudd i hverdagen", "Hvordan få tid til alt du vil og litt til" og "Finn deg selv og din indre kraft" skal jeg avslutte her nå.

Men prøv likevel å praktisere pauseknappen i hverdagen - det gir ufattelig mye tilbake.

overfladisk og lettkledd blondine

I dag vil jeg dele noen følelser som muligens vil gi dere god grunn til å karakterisere meg som overfladisk. Dessuten har jeg har jeg en pussig følelse av at dere ikke deler mine erfaringer, eller forstår hva jeg snakker om.

Men -

når det er vinter, når det er kaldt, når man må pakke seg inn i dunjakker, boblejakker, ullvotter, lange kåper, hekla skjerf, store vintersko med pelspuff og høyhalsede gensere - da føler jeg meg som et halvt menneske. Jeg er helt ærlig, jeg føler meg ikke hel. Jeg burde jo egentlig ha følt meg mer enn hel, jeg burde følt meg full. Full av klær. Istedet sitter jeg hele tiden med en trang til å rive av meg de tjukke klærne og gå i noe mindre. Mindre varmt, mindre stort, mindre fjollete. Ja, der sa jeg det - jeg føler meg fjollete på vinteren. Spesielt føler jeg meg fjollete i vintersko. Når sant skal sies har jeg ikke hatt på meg vintersko siden jeg gikk i cherockser på barneskolen. Nesten.
Jeg tror nesten jeg kan si at Åsne ikke finnes i vinterutgave. Eller jo, hvis jeg kan ha på meg heldress, store fjellsko og polvotter og fjase i snøen, da er jeg hel. Men ikke når jeg skal gå ute og være vinterfin. Nei, ikke da. Da føler jeg meg halv.

Hvis dere forstår.

4 punkter med fjas

1) De siste dagene har verden prøvd å knekke meg. For SAMTLIGE av mennesker jeg har møtt har spurt meg om alderen min. For eksempel har noen av mine venner på Marita stilt spørsmålet om hvorfor jeg jobber der, jeg som er så ung. (og av rusmisbrukere, evt fulle folk eller barn hører man vel sannheten, er det ikke det man sier?) Også anslår de en alder på meg, og kommer ut med 15 år! Til nød 16! Og på fredag da jeg skulle hjem fra Oslo til Telemark med buss, så MERKET jeg hvordan bussjåføren ville spørre meg om jeg gikk på ungdomsbillett, noe som man må være under 16 for å få! Og du tror kanskje jeg er snurt? Sint? Og .. JA, det er jeg. Jeg skal le og klappe i hendene når mine jevngamle venner får rynker og appelsinhud og hengerumper. Mens JEG i en alder av 40 fortsatt blir spurt om leg og bedt ut av kjekke herremenn i tyveårsalderen. DAA dere, DAA vet jeg ganske sikkert hvem som ler sist. Og best!

2) Jeg er hjemme. Og det må være noe med fjelluften, for jeg blir helt ekstremt rolig inni meg. Og det er nå greit nok, det er jo veldig gode bonuser med å komme hjem. MEN fjelluften - den får meg også til å bli himla tenkende og dyp. Jeg blir så tenkende og dyp at det tipper over. Jeg får dystre fremtidsutsikter. Jeg får ekstremt dystre fremtidsutsikter faktisk. Jeg stiller spørsmål til alt og lurer på om jorden er flat eller rund.

3) FJAS, FJAS, FJAS. Det er for lite fjas i verden.

4) Jeg er ikke tilhenger av å hele tiden prøve å bli bedre. Det blir så slitsomt å aldri kunne være fornøyd. MEN jeg skal vedde min venns testikler på at jeg skal bli bedre på èn ting, og det er å ta initiativ. Jeg skal, jeg skal, jeg lover. Jeg skal ringe mennesker jeg aldri ringer, jeg skal be folk på middag og jeg skal sende forundringspakker. Blant annet.

(møkka blogspot. å putte bilder her er som å bestige mount everst i underbuksa uten matlager - umulig. jeg skulle jo da hatt et 70tallsbilde av ingolf håkon teigene her, men skitt heller. stekk og pæss blogspot)

Holder ikke virkeligheten?

Jeg står med to føtter på bakken. Verden raser rundt ørene på meg, og er jeg ikke påpasselig raser det inn i hjertet mitt også. Terrorbomber, voldtekt, bestialske mord, tyveri og ondskap. Naturkatastrofer, gisselaksjoner, terrorisme og sult. Milevis med elendighet. Slik fortoner nyhetsbildet seg i dag, ganske så uavhengig om du ser på NRK eller leser Dagbladet. Dette er den sanne realitet. For veldig mange, der ute, bare ikke helt oss. I fagre Norge er vi ganske så skånet, i grunn. Jada, voldtektene og drapssakene skjer her også, men ikke meg. Men jeg blir kvalm når jeg hører nyhetsreporteren med den alvorlige, grumsete stemmen sin fortelle. Fortelle om familiefaren i Pennsylvania som etter å ha kjørt datteren sin til skolen, selv tråler inn i et klasserom, binder fast fem små jentunger i føttene og skyter dem i hodet på 10 cm avstand. Jeg får lyst til å skrike. Mennesker som utfører de sykeste handlingene i ren og skjær ondskap. Det gjør vondt. Jeg vil kaste opp. Slå i veggen. Men jeg orker ikke ta det innover meg, da blir jeg bare syk. Så mange mennesker, fulle av angst, frykt og redsel. Hele tiden. Usikker morgendag. Knallseriøs realitet. Men midt opp i det hele forstår jeg meg ikke på meg selv.

Enda så vondt jeg får i hjertet av all frykten, angsten, uroen jeg ser i det virkelige liv på nyhetene, er det tydeligvis ikke nok. Jeg må nesten få spørre, for jeg forstår det ikke – hvorfor ser vi da så mye skrekkfilm? Så mange episoder av krim? Dataspill og blod? Ren og skjær fantasi og oppdiktning - men det selger. Vi løper til premieren av skrekkfilmen Fritt Vilt. Vi betaler penger frivillig for å leie skrekkfilmer på videosjappa. Holder ikke virkeligheten for oss? Burde ikke den brutale virkelighet med frykt i 2006 skremme oss, og holde oss borte fra slik underholdning? Det logiske for meg ville være å rope høyt og gjennomskjærende ”Stopp verden, jeg vil av!”. Men det gjør jeg ikke alltid, i stedet setter jeg meg ned og ser litt fantasiskrekk på fjernsyn.

Jeg lurer på om vi ønsker å nærme oss virkeligheten forsiktig. Ta litt del. Kanskje gjennom den skuddsikre fjernsynsskjermen og en god pute foran det ene øyet. Få smake litt av det vonde, litt av angsten og frykten som oppstår i noen filmer, uten å måtte ta de dødelige konsekvensene med på kjøpet. Det er mer lettvint egentlig. Og gir enromt kick, adrenalinkick. Sympatiserer vi kanskje? Eller trenger alle mennesker å føle litt redsel, enten det er frivillig foran skjermen eller i det virkelige liv?

Trolig ville moren som mistet datteren sin i den uløste voldtekts- og drapssaken sett med avsky på oss. At det som har vært realiteten for henne, og som det for alltid vil sitte spor av i hodet, hjertet og sinnet hennes, er helt uskyldig lørdagsunderholdning for oss.

Jeg vet ikke.

jeg har lært litt av livet

foto: Åsne Gotehus

enkle konklusjoner?

Følgende tanken streifet meg her en dag jeg gikk ute i regnet - har Gud skapt regnet som en siste utvei for å få oss mennesker (og da snakker vi kanskje aller mest til jenter) anno 2006 til å bli mer ekte ovenfor seg selv og andre?

Når regnet kommer, da renner sminken av. Da kommer enda mer av hvem vi er frem. Mer naturlighet, om ikke annet.
Når regnet kommer, da blir håret du har stelt i timesvis flatt og vått, og alle timene under rettetanga er bortkastet. Dine ekte krøller kommer frem, slik gud ville dem.
Når regnet kommer, da blir klærne våte, de lukter regn og man ønsker å rive av seg de dyre merkeklærne og gå naken.

Kanskje noget enkel konklusjon, jeg er enig i den. Men tanker som leker er alltid et pluss

Hvorfor er vi så harde mot hverandre?

I går gjorde jeg atter en gang det som både irriterer meg selv og definitivt andre - jeg overhørte en samtale og glante så diskrè som jeg bare klarte på to veninner i tyveårsalderen på t-banen. To veninner som med en giftig tunge snakket setninger deretter. Om ei teit jente i klassen, om han kvisete kvalmingen som maste så himla på sms og som ikke tok et hiint, "og de bare .. og jeg bare åh..". Også litt om mote. Jeg ble lei meg jeg, nesten litt kvalm. Hvorfor må vi spy ut så mye gørr? Hvorfor må vi kritisere andre hele tiden, forsure verden? Vi gjør det så ekstremt mye vanskeligere for oss selv å være menneske. Vi setter listen så høyt for oss selv til hva det vil si å være et bra menneske, og en eller annen gang blir den høye listen slått tilbake i vårt eget tryne. Og på andre kjenner man seg selv - jeg tar meg i å gjøre nettopp det samme.

Først når man har lært å elske seg selv, kan vi elske andre, har jeg engang lært. Jeg tror det ligger en dyp sannhet i det. Jeg tror vi kritiserer og dømmer andre på nettopp de feltene vi sliter med selv. Sett deg ned med et menneske, fang opp det negative som gulpes opp, og du har, desverre veldig ofte, nettopp hva vedkommende sliter med selv. Det er nemlig våre egne feil og mangler vi febrilsk prøver å lete frem i andre.

Hvilke rykter har jeg spredd i det siste? Gjør jeg det enklere eller vanskeligere for andre å være menneske?

Hvorfor kjemper vi etter å bli perfekte, problemfrie? Eller la meg gå til min egen nesetipp - hvorfor prøver jeg å vise at livet mitt er problemfritt og skinnende blankt, når jeg innerst inne vet at det bare skremmer mennesker bort. Hvorfor fremstår veldig mange menigheter som suksessrike og fyllt til randen med problemfrie mennesker som har fiksa livet? Aldri har vel et menneske blitt elsket for sin fullkommenhet, sa min svigerinne en gang, og det er så sant.

Hvorfor er vi så harde mot hverandre?

saft suse

Sniken Kjartan Salvesen. Du burde vel klart deg greit økonomisk med pengesummen du fikk som idol-vinner? Åhnå-neei du, må ringe folkeregisteret, skifte navn til Ridvan Halimi og bli med på NOKAS-ranet i stavanger også.

Det er det jeg sier, har man først fått snusen på krona, gir det seg ikke med det første. Sjokkerende like karer dette

aerobic 2 og realistisk selvbilde

I dag ble bildet av meg selv knust. Eller realiteten kom for en dag, velg hva som passer best. Det bildet jeg har hatt av meg selv helt siden jeg gikk i tøybleier i Afrika og trykte fluer i vinduskarmen med pekefingeren for å spise dem, svant hen. Bildet pappa har vært en meget sterk faktor på å lage - nemlig troen på at ingen ting er umulig for Åsne. Jeg kan klare alt hvis jeg bare vil, jeg er uknuselig. Jeg trenger ikke engang ha noen talenter innenfor feltene. Jeg kan løpe fra Geir Moen på stafetter i NM (og helt sikkert VM også), jeg kan bli skuespiller, fotballproff, gitarstjerne, verdensberømt fotograf, den verden har gått og ventet på. Det finnes rett og slett ikke den ting jeg ikke kan mestre - bare man prøver helhjertet nok. Det sier hvertfall pappa, og det pappa sier er lov. Helt til nå ikveld - da fallt jeg med trynet først og rumpa etter når det kom til dette med å ha troa på at det er mulig å mestre alt.

Urban som jeg har blitt har jeg nemlig begynt å trene på treningssenter gjennom jobben. Hæla i taket og tenna i tapeten. Og det skal sies at jeg trives nok best i salen som har alle apparatene, der man kan løpe som et hamster på en mølle eller ta sit-ups på liggestol. Men er noe billig (eller gratis), skal det ikke stå på meg når det kommer til det å utnytte fasilitetene til det ytterste. Åhnå-neidu! (det har jeg også lært av pappa - "Alt som æ gratis jenta mi, det tek me!") Så hva er vel ikke mer naturlig enn å bruke en kveld med instruktør? Det var jo gratis.

For å prøve å rekke de siste programmene for kvelden, bladde jeg meg som en helt gjennom kveldsoversikten for treningssenteret. Å hey, om 20 minutter begynner jo Aerobic 2! Just my luck, tenkte jeg og dro på meg fotballbuksa og løp opp til sal B. Det skal sies at jeg tok et raskt blikk på hva 2'eren i "Aerobic 2" stod for først. "2 inneholder mer avansert koreografi, og passer for viderekomne". Ja, pappa har da alltid sagt jeg aldri skal ta til takke med det laveste, alltid ha tro på meg selv, ingen over - ingen ved siden, så jeg var mer enn klar for avanserte dansetrinn, koordinerte bein og armer, rytme og fart. Dette er ingen sak. Selv når jeg er datter av den minst rytmiske herremannen i hele kommunen. Viderkomne du liksom

Det begynte jo så greit. (selvom jeg tydeligvis enda ikke hadde kommet inn i kleskodene man skal ha på treningssenter. Fotballbukse i aerobic-sal er for nerder. Man skal ha slik stram tights som gir rumpen et lite løft) Oppvarmingen, opp med armene, gå på stedet hvil med føttene, oh yes. Det hadde vært vanskeligere å stjele smågodt fra et spedbarn enn dette her. Men lite visste vel jeg om det videre programmet da jeg startet, for da første halvtime var gått var jeg rimelig rutinert i dette med å flire av meg selv for å vise de rundt meg at "jada, jeg SER at jeg ikke har helt dreisen på å utføre disse syke, syke koordinasjonene til hyper-rask musikk". For alle hoppene, vendingene, landingene, trippene i riktig rekkefølge med venstre fot først, nei, det gikk ofte ikke helt som jeg ville det skulle. Og de gangene jeg faktisk utførte de riktige stegene, ja da så jeg nok mer ut som en bondetuppe fra Telemark enn noe annet, hvertfall sammenlignet med den smidige instruktøren. Og selv om jeg syns huske at jeg mestret jazzballetten jeg gikk på som yngre rimelig bra, og michael jackson-imitasjonene på russerevyen fortonet seg overraskende naturlig, skulle jeg aldri mer sette min fot på aerobic! Jeg skulle hvertfall holde meg til 1'ern som var beregnet for nybegynnerene (les: de kjipe). Kanskje var det ikke slik at man kan klare alt selvom man vil? Pappa, har virkelig den stødige og realistiske teorien din feilet?

Vel pappa, om den første læresetningen din falt i grus, har du fortsatt er par igjen. For eksempel den om at jeg aldri skal gi opp og så lenge jeg vet med meg selv at jeg er god, kan de andre tenke hva de vil for meg. (gi pappa all ære for å ha gitt meg realistisk og sunt selvbilde)

Forresten pappa, er du ledig neste tirsdag klokken halv 7, tror du? Flott, da sees vi til en ny time med Aerobic 2..

Tilfeldig?

Er det tilfeldig at jeg i dagens tabloidaviser kan lese om ekteskapsbruddet til Harald Eia, med andre ord rett etter at jeg selv gikk ut i pressen og uttalte at jeg her en dag var rimelig giftelysten og var klar for å gå inn i ekteskap?

Neppe.