nyttårsfeiring

fyr på peisen, setesdalsheier og snødekte fjell, god mat, tolv-tretten gode venner, skiturer og brettspill i stearinlys - det er ingen dum nyttårsfeiring

jeg elsker de morgenene man våkner opp, gløtter på øynene og vet at en hel dag står tom og venter på deg

kulden

Om du har problemer med å kjenne at du faktisk er i live, så gjør du det til de (kulde)grader om du går utenfor døra i dag. Det er bitende kaldt, det kjennes som om det stikkes kniver inn i alle celler og huden går fra hvit, lyserød, mørkerød til blå. Og kulden et tosidig i sitt virke; først aktiverer den alt man har av forsvarsmekanismer, blodsirkulasjon, aggresjon og så videre, før den går over til å lamme alle kroppsmekansimer, man går rett og slett inn i en passiv tilstand. Og overalt går, sitter og står mennesker, jeg inkludert, med grimaser i ansiktene og kroppen i den kjente hat-stillingen, - skuldrene høyt hevet, armene strakt ned langs sidene og et tomt, tomt blikk ut i luften. Noen har tatt affære, satt seg på en benk og snurpet seg inn i dunjakka med hette så hodet er blitt borte. Og i dag måtte jeg le høyt når jeg så på alle menneskene (så langt det lot seg gjøre å le når alle smilemuskler er stive og huden har mistet all elastisitet) som har blitt plassert helt nord på globusen, og værsågod må prøve å overleve denne bitende, kalde årstiden. Jeg er ikke stolt over at nordmenn er et kaldt og innesluttet folkeslag, det er ikke det jeg sier, selv om de varme og eksotiske menneskene som kommer til Norge på visitt mener dette, men come on! - hvor naturlig er det å smile til folk og spørre de om matoppskrifter eller ønske de en god dag når man har mer enn nok med å overleve kulden selv inntullet i 3 lag med strømpebukser, dunjakker digre som dyner og hodet snurpet inn i en russerlue?

livet i revy

(det er omtrent akkurat ett år siden pølle og jeg møttes for første gang. det er litt kortere siden vi tok den siste avskjeden. dette innlegget er en reprise for å ære en nær, men avdød gammel venn.


Suma sumarum. Vannbollen og dets hektiske liv i perioden 11. desember til 7.juni.

11.desember. En ung, men moden fisk ankommer bollen. Skinnet glinser, og Pølle er i sitt rette ess blant 5 fine jenter i kollektivet. Mye oppmerksomhet, bra, tenker Pølle. Svømmer på, en liten akrobat er han. Lykkelig og tilfreds. Snart jul.

På nyåret. Mørketiden har defintivt satt inn. Pølle viser antyding til depresjon. Mørket har senket seg over bollen, og livet i bollen fortoner seg muggent. Noe magevondt etter pepperkakedeigen i romjula. Små biter, men dog, sterk kost for en fisk. I denne perioden signaliserer også Pølle ensomhet.

Tidlig april. Gerd er alt en fisk kan drømme om. Få pigmenter (en liten albino) og store, røde øyne. Halen henger elegant på baken hennes og gjør en hver mann yr. Pølle er intet unntak. Vinterdepresjonen forsvinner på et blunk når Gerd og Pølle slippes sammen i bollen. De første dagene er de i elskovs rus (spesielt Pølle, det lurvetjafset, kan ikke styre seg).

Sent april. Som gutter flest lærer også Pølle og ta kontrollen. Han er sersjanten i bollen, giv akt, og viser sin mandom stadig vekk. Tanken er sikkert god den, men alt med måte. Gerd blir noe apatisk og satt på sidelinjen i denne perioden, for Pølle svømmer alltid fortere og snapper maten fra henne. Gerd går ned i vekt. Pølle går opp.

Mai. Det virker som den første forelskelsen er over for Pølles del. Han har sluttet å svømme etter Gerd og dytte henne i rumpa. Og for lite flørting fører, som alle vet, til mindre lekenhet og raushet. Gerd har blitt en bitter fisk, grepet av kvinnefrigjøringen og likestillingen og alt det der, og bryr seg katten om hun stjeler maten til Pølle. Rollene har snudd, nå er Gerd raskest og frekkest. Pølle har mistet gutsen, og begynner å bli gusten i huden.

17.mai - det er fest. I ordets rette forstand, med norske flagg, potetgull og det som verre er. Noen av de besøkende (Daniel Saxe) har sosiale antenner knekt helt av, og gir Pølle og Gerd Maarud potetgull. De sluker det rått, hver for seg selvsagt (forholdet er fortsatt litt halvdårlig, Gerd har fått appelsinhud på venstre finne, og Pølle synes ikke hun er så innmari sexy lenger). Miljøet i bollen er betent.

Noen dager senere. Pølle er oppblåst, og makter ikke bevege seg på dybt vann. Han flyter bare opp pga mageluften, og ligger en tomme under vannflaten. I denne perioden gis det mye ros og kjærlighet til Pølle i håp om mindre tarmgass. Vi sier ting som "Flink fisk", "How low can you go?" og "Du er den slankeste fisken vi noensinne har hatt". Dette uten noe hell. Pølle ligger mer og mer stille med øynene vidåpne og glaner ut på våren utenfor bollen. Våren han aldri fikk oppleve.

Ytterligere dager senere. Pølles kropp heller bare mot venstre og ligger vannrett i bollen. Må ha ødelagt balanseorganet sitt (mulig dette ligger i tarmområdet). "Du er en sirkusfisk du, lille venn" sier jeg.

Early June. Endelig finner jeg Pølle langt fra overflaten, han er langt nede på bunn. Fortsatt sidelengs, men dog. "Gutten er i form, ser jeg, tarmgassen er borte siden du beveger deg på djupt vann?" Ingen respons. Og da ser jeg det, øynene til Pølle har sprettet delvis ut av hodet. Intet liv, Pølle er død. Bisettelsen foregår med Pølles 4 nærmeste venner, og begravelsen er en verdig avslutning med samstemt "Ikke en spurv til jorden" i moll mens vi bærer kisten til doskåla. Plask, og Pølle entrer fiskehimmelen. (må bare gjennom noen rør først).

Lang historie kort, - dager senere møter Gerd samme skjebne. Som kvinner flest holdt hun ut lengre (sterkere psyke), men dog, hun måtte til slutt kaste inn håndkleet. Hun døde, 2 måneder gammel. Bisettelsen foregikk i stillhet, gaver til Fiskenes Fellesforbund ble mottatt med takk.

eksamensstrategi

det lønner seg å slutte å lese pensum når en bølge av optimisme har skylt innover en. akkurat da, når man ser som lysest på sine egne ferdigheter og opparbeidede kunnskaper, må man bare legge inne årene og ønske eksamen hjertlig velkommen. man må for all del, nei trøste og bære, fortsette å bla i flere av de uleste pensumsbøkene som ligger i haugen i hjørnet på rommet så og si ubrukte. gjør man det, synker skuta og en kan like gjerne droppe å møte opp og hilse de veldig søte, skrukkete eksamensvaktene god morgen. nei, jeg får slutte mens leken er god og jeg enda ikke har rukket å avsløre mine egne, bristende strategier

- det er tross alt juleferie imorgen klokken tre null null

gull i munn, du

i dag tidlig, i bekmørke og fortvilelse, ringer alarmen. jeg må stå opp, sier den, det er morgen, det er på tide å gripe dagen. uten overdrivelse føles det som en forbrytelse mot menneskerettighetene mine, det føles som en krenkelse, dra meg ut or svevnen på den måten. så tidlig (07:30), så brutalt og uten et fnugg av medmenneskelighet. og i slumringen tenker jeg i fullt alvor på å ringe amnesty og å følge opp saken videre ved menneskerettighetsdomstolene i haag. morgenstund har ikke gull i munn, tro meg.

en multitaskers bekjennelser

jeg er en av dem de mediekritiske forskerne snakker om. jeg er multitaskingens barn. jeg er utfallet av en teknologisk medieverden. jeg har vært utsatt for mobilstråling, mikrobølgestråling, tamagotchi og game boy siden jeg var et lite barn, hadde lua ned i øynene, snørr i nesa, cherrox og livet foran meg. det er med et sukk og et anger jeg må innrømme at de fikk rett, de dystre og kritiske medieforskerne. ja, jeg har hukommelse som en liten gullfisk, bruker lesebriller, er distre og klarer ikke holde oppmerksomhet og fokus mer enn noen minutter. jeg er medienes offer, et tilfeldig og blindt offer som ufrivillig ble dratt med inn i digitalisering og polyfoniske ringetoner. det fikk fatale konsekvenser.

heltidsansettelse

strengt tatt kunne man vel vært heltidsansatt som tenker.

et møte

Hun gir seg selv harde slag for feiltrinnene sine. Bøyer hodet ned til jorden, stor skam. Men drømmene er fortsatt sterke, drømmene om en ny start, om fullstendig forvandling fra skitten larve til ren og vakker sommerfugl.

Hun legger merke til fingeren hans skrive i sanden. Han retter seg opp, ser på de giftige anklagerne som fordømmer henne. Hore! Billige hore. Han tar til orde og sier rolig, men bemyndiget

”Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne”

Han senker blikket, de kjærlige øynene hans ser mot sanden, på henne, og ned i sanden igjen. Han fortsetter å skrive. Det er helt stille, bare en lett sommerlig vind leker seg i bladene. Hun letter og flyr inn i frihetens vindpust.

når skal skjønnheten slutte å torturere oss fattige?


-louis ferdinand

en midtsommernatts drøm

jeg drømmer om mye og har et til tider for romantisk syn på fremtiden. mye av det jeg drømmer vil jeg sikkert drømme om til jeg dør. men en drøm jeg håper å få leve, er denne -

å få feire en midtsommernatt i sverige.

en svensk kompis fortalte meg at der, blant våra svenska grannor, feirer de midtsommernatta hvert år. de har stort bål som brenner intenst, mens de danser ut i den varme sommernatten. jeg ser for meg at jentene går i blomstrete kjoler og har blomsterkranser på hodet. yndige og smilende. guttene går i sixpence og hvite linskjorter. min kompis sa også at de danser som små dverger rundt bålet mens de synger "små gubbarna, små gubbarna, dom dansar lett i ring". det er metervis av bord med god mat, frukt og drikke, det er romantikk og det er flørt, det er glede, lek og latter, det er svensk og det er gode relasjoner. rundt oss er det hvite sommerhus, gressletter, det lukter av syrin og roser og hva det enn måtte vokse der.

en dag, om jeg så måtte bli 60 år før jeg får ha på meg en småblomstrete kjole og blomsterkrans på hodet og danse "små gubbarna" i ring rundt bålet, skal jeg aldri gi opp den drømmen. en midtsommernatts drøm.

søppeltømmerkred

kjære samfunn.
jeg må si at jeg er sterkt uenig i hvordan du er lagt opp. jeg mener at du gir penger og cred til feil folk. du gir mer penger til de menneskene som er late, som sitter på lesesalen med kaffe og gnuffer nesa ned i jusbøker, psykologibøker, medisinbøker og andre akademiske bøker i mangevis av år. du gir cred til de som med sine teorier tror de kan løse verdenskriser og mener å ha funnet meningen med livet ifølge den vitenskapelige forskningen. så får akademikerne et papir på at de har lest tusenvis av fine bøker etter endt studium, før de blir ansatt i en fin stilling med eget kontor, kaffemaskin og pc. der kan de sitte i regnværet på rumpa med teorier så det tyter ut av ørene og drikke kaffe, lese aftenposten på nett og komme med noen uttalelser i media i ny og ne.

men igår forstod jeg det, hvem du egentlig burde gitt creden din til, kjære samfunn. Søppelmennene!

i regnværet stod jeg der, med kaffen i hånda og dårlig tid i hodet. så kommer det en søppelmann, en ung gutt med orange kjeledress og klypestang som kan klype opp søppelet fra bakken. for en tjener, tenker jeg, han skulle hatt bøkksa våre! her tusler han rundt i alskens vær, plukker andres søppel og gjør livet triveligere. uten han hadde vi ikke trengt de oppblåste akademikerteoriene, jeg mener, uten han er vi ingenting! kjære søppelmann, jeg skal skrive brev til Jens og be om lønnsforhøyelse til deg. Du har det i fingra og ikke bare i teorien. gi oss flere søppeltømmere, tenker jeg. søppeltømmere, vaskedamer, bussjåfører og heismontører. dere er praktiske genier, og er det noen som fortjener kaffemaskin og eget kontor er det dere.

obsession

forferdelig unaturlig

jeg merker at det er så forferdelig unaturlig å skulle stå opp tidligere en 9,
sette seg på en hard stol, helt, helt stille i 5-6 timer for å lese bøker jeg i utgangspunket ikke er interessert i. Hvertfall ikke i den unaturlige posisjonen.
det er en unaturlig situasjon, unaturlig stilling, det er så forferdelig unaturlig å la kroppen være stille så lenge uten å snakke med folk, uten å springe eller bevege kroppen.

sorry, men akkurat nå føles det forferdelig unaturlig å sitte inne på lesesalen når den fargesterke høsten er ute, jula er snart her (oh yes, happy komers thinking, yes) og de jeg tenker på ikke sitter rundt meg

pene mennesker

pene mennesker trenger også komplimenter
de vet det ikke alltid selv, de heller

sivert lever hverdagene videre

Dagene går, tredje og siste klasse på videregående er forbi. Det gikk fort og seint på samme tid. Og nå har Sivert altså begynt i jobb, det e jo klart du må ha dej en jobb sønnen min, hadde moren sagt. Du kan itte bare reka rundt slek må måfå. Og Sivert hadde gjort som hun bad om.

Han bare følger dagene som de kommer, Sivert, han pakker den brune veska, smører matpakka. Tusler avgårde til fabrikken i morgengry, det var der han fikk jobb og nå bærer han sementsekker så svetten siler.

Han er ikke ensom, Sivert, om du trodde det. Nei, han har rikelig med venner, han er omgjengelig og tolerant må vite. Guttene liker han, de får komme til han på fredagskveldene, noe ganger hender det at de kommer lørdag også, for å spille og linke pcene sammen til et stort nettverk. De er som gutter flest, kjøper inn kasser med cola og øl, potetchips med salt og benker seg foran dataen for å knuse hverandre i nettspill. De ler høyt, roper og hoier, noen ganger så høyt at Magda, moren til Sivert, nesten kommer opp på rommet for å finne ut hva som skjer. Men Magda holder seg i tøylene, hun husker hvordan det er å være ung, og neimen om hun skulle være en av de gamle mødrene som bryr seg med hva guttungen gjør på fritida. Magda er snill slik sett. Sivert liker moren sin, det er ikke noen ugreiheter der i gården, nei, de har et greit forhold. Snarere tvert imot, skal jeg være ærlig.

Sivert er høy og lang og tynn, nettopp fylt nitten og har rommet fullt av gutter fra gamleklassen, men noen dager, når guttene i klassen er langt borte og mørket legger seg over det grå huset i Tranebærsveien 4, da lusker han ned i stuen til moren. Hun sitter som vanlig i den slitte skinnsofaen, colaen på bordet og fjernkontrollen i hånden. Det tar nesten ikke feil at hun sitter der med en litt for kort t-skjorte slik at den hvite, litt lubne magen er synlig nedenfor t-skjortekanten. Og ikke vet jeg om Magda bare er veldig klumsete eller om det kunne hendt hvem som helst, men t-skjortene er alltid skitne. Det varierer om det er kaffeflekker, sausflekker eller ketchup, men noe er det på klærne hennes bestandig. Magda følger med på Ungkaren og alle de andre programmene som inneholder kjærlighet og skjebner og begjær. Så setter Sivert seg ned ved siden av moren, slenger bena på bordet helt til Magda kremter som hun pleier, og Sivert skjønner at beina må ned igjen på gulvet der Magda mener de hører hjemme. Og slik sitter de, til både elleve og halv tolv, midnatt nærmer seg, og verden i den lille tv-boksen blir deres lille verden. I krig og kjærlighet er alt lov, pleier Magda å si.

Han er nitten, og skulle gjerne hatt litt mer kjærlighet å skryte av, men det kommer, det kommer sier moren, snart kjæmm drømmedama rekanes på ei fjøl, gutten min, itte vær redd. Sivert blir flau når hun sier det, men han later som ingenting, ser ut i lufta og mumler bekreftende. Men er han helt ærlig med seg selv, gjør det godt når moren sier det, at kjærligheten bare lar vente på seg, men at den kommer. Det gir Sivert fremtidshåp og tro.

same old shit in new wrapping

jeg kunne ønske jeg kunne skrevet noe som var så slående, så treffende, så magisk, så revolusjonerende, så vakkert, at ingenting var sagt før, alt var nytt. 
det kan jeg ikke. det blir 
"same old shit in new wrapping". unni wilhelmsen synger det, 
hun med det røde håret. 

alt er skrevet før, 
og ikke av meg. 

krøll på tråden

at jeg er hjemme uten mobildekning er èn ting
at mobilen datt i do (med alt noe sånn måtte innebære)
er en helt annen historie

nå har jeg hvertfall hverken mobildekning eller telefon

danmark

mulighetstyranniet

Professor i psykologi ved Universitet i Oslo, Fanny Duckert, sier følgende: "Den moderne opphengtheten i diagnoser og individuell patologi, gjør at vi lett mister kontakten med livet som komplisert og krevende. Det er en normal del av livet å føle sorg og å være nedfor. Vi har nok en tendens til å gå for kjapt ut og tenke diagnose, og ikke ha toleranse for ulykkelighet."

I dagens Vårt Land kan vi lese ettertanke(r) fra prest Sunniva Gylver: "Det er en trend i tiden: Å tenke positivt, gripe mulighetene, følge sine drømmer, tro på at bare du vil noe nok, så blir det sånn. Det er en kjerne av sannhet i dette. Det handler om at vår egen innstilling er viktig. Men det kan også bli noe nådeløst over det. Mulighetstyranniet. Har vi det ikke bra, er det vår egen skyld. Jeg møter mange mennesker som har store kamper å kjempe, som ofte skyldes andres svik eller overgrep. De opplever mulighetstyranniet som et nådeløst hån."

Livet er komplekst, og vi er veldig ulike. Å øves opp i å tenke positive tanker tror jeg er sunt og viktig, men det må ikke av den grunn bety at det er feil å ha en mørk vinter over livet sitt i perioder. Skal vi møte, forstå og takle livet, må vi kanskje erkjenne at det ikke er mulig å ta lykkepiller til en hver tid. Det er greit å sitte med følelser som er vonde, det er viktig å ikke undertrykke disse periodene i livet. Utfordringen blir å balansere disse to aspektene; sitt eget ansvar og mulighet til å ta fatt på livet og fylle det med glede, og sitt eget ansvar til å møte livet med troverdighet og akseptere at det kan slå deg i trynet. Jeg synes det ligger noe veldig befriende i denne balansen.