Om å strekke til

"Tenk om det er en del av den menneskelige natur, det at vi ikke strekker til? Og at det ligger en tanke bak det; nemlig at vi skal søke sammen, nekte å begrense ressursene kun til sine egne og nekte å begrense tilværelsen til det materielle. Du trenger ikke strekke til. Det holder at du er til. Alt utover det er bonus. "

-Thomas Sjødin, fra boken "Det er mye man ikke må"

hverdags(plagg)erfaring

det er neppe de djupeste refleksjoner i menneskers historie jeg har tenkt på de siste dager, men jeg kan ikke fri fra meg fra den store ironien i følgende hverdagserfaring
- de klesplaggene jeg liker best, vil jeg skal vare lengst. likevel er det de klesplaggene som raskest må kastes fordi de slites fortest. de plaggene jeg derimot med glede kan tenke meg å bytte ut og kvitte meg med, ja de, de er som nye og må bli liggende lengst.

hjerteknuser

står på kjøkkenet og smører meg en ordinær brødskive, det er onsdag kveld, grått og det regner, plutselig kommer kaizers ord ut fra anlegget fra han jeg liker så godt som styrer lyden fra et annet rom

Du og meg e like som et par dråper vann

I hvert fall hvis du tør og spør han

Eg pleier å sette på ei plate som du for meg sang

Du og meg e like som et par dråper vann

i hvert fall hvis du tør og spør han

Eg pleier å sette på ei plate som du for meg sang

heilt til eg sovne i ditt fang

Før såg eg ingenting og det eg såg forsvant

Men nå ser eg alt det som du ser

På min finger har ringen din og på ringen står det blankt

At du er min hjerteknuser

.. og jeg tenker, jeg, jeg er heldig.

tålmodighetens muskel

tålmodigheten min er som en muskel. jeg tar av og til push up med den, noen styrketak, trener den opp til å stadig tåle litt mer. noen dager er den så sliten at jeg kjenner melkesyra sprenge i den, men jeg tenker, hold ut, du trener, litt mer tålmodig for hver dag som går, tåler litt mer rare spørsmål, initiativløshet, venting, kritikk. jeg håper og tror alle trener litt hver dag sammen med meg.

minnet av aprilhimmelen

HUN KUNNE IKKE TA TAK i sine egne, skjelvende rykninger, det var tydelig at hun ikke kunne be dem om å forsvinne, stoppe, de lot ikke vente på seg. I stedet tok de seg inn i kroppen hennes, den spe, bleke kroppen, som når tyskerne angrep Norge i nittenførti, uanmeldt, listig, men brutalt på nakent land. Hun putret som en liten kaffekjele, og jeg så på den nakne halsen som til tross for hulkene strakk seg elegant, lente seg inn mot bilvinduet. Sølvhjertet lå tett inntil halsgropen hennes og nærmest sov. Liten, blek og svak var hun, minte mer om en liten, redd hare der hun satt, men det var noe ved henne likevel. Hun var pen. Og sterk. Det lyse håret var bestemt dratt vekk fra ansiktet, og det fascinerte meg at det fungerte som en stor kontrast til hennes egen umyndighet i øyeblikket, men jeg likte det, jeg likte at ansiktet hennes kom til syne og at jeg kunne følge hele henne. Smykket fulgte hulkene hennes, den hikstende og ujevne pusten. Gråten. Motoren på Volvoen var avslått, en lyseblå gammel kjerre, volvo 760 som hadde vært i slekta siden sent på åttitallet, da pappa var ung familiefar med sideskill. Jeg fortsatte bare å se på henne. De store, åpne øynene hennes så utover, ut på de bare jordene som hadde kommet fram fra snøen, overvintret en lang og stille vinterdvale. Skjelvingen hadde avtatt, nå kom det bare et og annet klynk, mens hun vekselvis tok dype åndedrag.

-Du vet at etter en mørk vinter, kommer det alltid en lysere vår, det er sånn det er.
Hun var hes, ordene kom rolig ut av henne.

-Ja, det er sånn det er, sa jeg, og lukket øynene.

livet er deilig, bare man er karaktersvak nok til å nyte det.

                                                             - Sokrates 

sannhetsserum

Av og til, ikke så sjeldent faktisk, oppleves det som om jeg har svelgt sannhetsserum. Som om noen putta noen dråper oppi kaffen eller bakte det inn i brødet jeg hadde til frokost. De dagene må bare sannheten ut. Og med det mener jeg ikke at jeg snakker sant når jeg blir spurt direkte, det gjør jeg jo hver dag, jeg er da en moralsk kvinne må vite, men jeg snakker om at jeg disse dagene må få ut alt jeg tenker på, alle slags tullete meninger, ideer eller merkelige ressonement, hemmeligheter jeg alltid har tenkt skulle være bare mine hemmeligheter, de bare tyter ut som om serumen har satt i gang en slags lakserende effekt. Og det hele strømmer ut uten snev av blygsel. Jeg klarer ikke dy meg. Og selvom mannen får glede av, eventuelt lider i, dette, tenker jeg at dersom dette har hold, at det finnes et serum, så bør det bakes inn i langt flere frokostbrød og lussekatter. Det er nok av folk som trenger litt starthjelp. 

den følelsen

Når en har snakket i fem minutter med en nytt menneske på klingende trøndersk, svarer bekreftende på at jeg er fra Telemark før jeg sender samme spørsmål tilbake og ho svarer så trøndersk som det kan få blitt at nei, nei ho er fra Trøndelag.. Den følelsen der.

troll i ord

jeg har kommet dit jeg ikke ville komme, dit jeg frykta. det som  ikke skulle skje meg. søren.

hvil i fred

Kan ikke hvile bare få lov til å være hvile, uten at man skal prestere der også? "Bli proff på", "bli god på", "mentaltrenerens tips","de beste rådene" for HVILEN. Paradokset ligger i at en av de få arenaene i livet der skuldrene skal senkes og innsatsen kan legges på vent, plutselig blir en arena hvor en må være bevisst på teknikker, få det beste utfallet på kortest mulig tid og bli god, der også. Hvil for hvilens skyld og gjør det for svingende på den måten du vil! 

hvileløs rundt med håkan, cupcakes og dissonans

går hvileløst rundt i stua, stanger hodet i vinduet mens håkan hellstrøms musikk danser i rommet. jeg blir sliten av alle de som fikser alt. de matter meg ut, de gjør meg misunnelige, de irriterer meg. det er en klassisk greie, jeg vet det, det snakkes om i media, vi må droppe de solskinnsbildene på sosiale medier og drite i å kutte opp frukten som stjerner og hjerter og lage spenstige matbokser til barna eller plettfrie kjøkkeninnredninger med cupcakes. men jeg er ikke der. det er ikke det som gjør meg irritert. de må gjerne lage cupcakes og stjernefrukt for min del, det er liksom ikke der min kamp eller irritasjon ligger. det er kanskje mer at jeg elsker det motsatte - mennesker som er befriende ærlige om at de ikke får til å leve slik de har ønsker og planer om, at livet går litt over styr til tider, og som møter seg selv og livet med en liten klype selvhøytidelighet (uten å miste respekten for seg sjæl). og kanskje kommer irritasjonen fra det gapet som finnes mellom hvem jeg er nå og hvem jeg ønsker å være, og som så mange flinke, sosiale, engasjerte, aktive, kreative folk kan minne meg på. en kognitiv dissonans som psykologien kaller det. og ironien er den at sikkert også jeg skaper en sånn irriterende dissonans hos noen andre. uansett slår jeg et slag for ærligheten og for at vi blir et mer inkluderende og deilig fellesskap når vi senker terskelen litt. så legger jeg meg på gulvet, ser i taket og godtar at det er en av disse dagene.

hverdagshumor

når man sitter på lesesalen og observerer en utmattet student som strekker armene i været, ser litt fraværende ut og plutselig, med et brak, ramler av stolen og ned på gulvet, før han på noen millisekunder forter seg tilbake på stolen som om ingenting har hendt, ser seg noe fortumlet rundt for å se hvem som fikk med seg fadesen, før han raskere enn sin egen skygge er tilbake med nesa ned i pensumsbøkene igjen.

tankespinn er oppspinn

ikke tro på mange av de følelsene og tankene du har i løpet av en dag, sier psykologene. det meste av det er bare tull.

det tilfører jo et interessant perspektiv til hverdagen, må jeg si.

dustefjerten

hater dustefølelsen. følelsen av å være dust. på høykant. kjenner følelsen fysisk i magen som sakte brer seg som en rødlig farge i ansiktet. når jeg sier noe jeg i samme øyeblikk skjønner at burde uteblitt. også sier jeg det likevel. som om jeg ikke kan styre det, det bare tyter ut. og jeg tenker med meg sjøl, come on, dette er teit, dette står jeg ikke inne for, hold kjeft. si ikke noe av det kaliberet igjen, om ikke annet. og noen minutter senere ser jeg meg sjøl si noe igjen med akkurat samme dustekarakter. samme ulla. hvorfor sniker det seg bare ut, som om selvkontrollen ble glemt igjen ifjor, klarer ikke holde kjeft. sier de tingene jeg innerst inne så godt vet bakgrunnen for at jeg sier, men som jeg hater og ikke står inne for. kan jeg ikke bare la det være!

kondis og hjernekoblinger

gøy.

hverdagsekteskap

å være gift med en prest gir noen fordeler. og noen ulemper. men en av fordelene er at vi kan fornye ekteskapsløftene hver dag med håndspåleggelse og velsignelse fra presten sjøl. gifte seg litt hver dag, det høres lovende ut for framtida og troskapen.

Lite bål, sitte tett inntil

Men som Sitting Bull eller Geronimo eller ein annan rundt indianarbålet sa: Hvit mann, stort bål, sitte langt unna. Rød mann, lite bål, sitte tett inntil. Det gjeld å halde seg nære det gode her i livet. Då treng det ikkje vera så stort.

- sitat storebror

mitt store, lille vakre land. lofoten 2014.

Nattens dronning

- Han var gift og hadde en vakker kone hjemme. Jeg prøvde å få han til å forstå at det han gjorde var galt, at han skulle gå hjem til kona si, men han ble sur, presset seg mot meg og bad meg fortsette.

Det har allerede blitt flere år siden vi hadde samtalen på det lille toalettet, men jeg husker det godt. Jeg antar jeg sa noe sånt som 'hm' i fravær av noe lurere å si. Hun dro av seg de skitne buksene, hun hadde ikke rukket å funnet en do før det bare hadde kommet. Jeg forstod det på henne, at hun syntes det var flaut, hun var jo ikke et barn. Buksen jeg hadde funnet til henne var heller ikke ny, men den var ren. Hun var fornøyd hun, og dro den på seg. Den var alt for liten, hun slet med å få den på seg, men vi holdt inne magen og kneppet igjen. Vi lo. Hun rettet på den korte toppen som krøp seg rett over navelen.

-Det er slik det er, man må vise seg frem for å få solgt noe, sa hun og smilte litt halvveis. Du skulle vært et helt annet sted enn her du, tenkte jeg.

Jeg stod og så henne ta på sminken. Øynene ble rammet inn i sort, og den røde leppestiften kom tydeligere på. Håret var stort, langt og krøllete. Hun prøvde å gjemme det slitne ansiktet. Kanskje hun prøvde å gjemme seg selv også, tenkte jeg. 

-I dette gamet må man holde følelsene utenfor, sa hun. Man må være kald og tenke at dette er kun en jobb. Som alle andre jobber. Men det er klart det er vanskelig. Med alle de hundre mennene som har vært kunder hos meg, har jeg måttet tålt mye. 

Hun tok parfymeflasken mot halsen, og sprayet fire fem ganger. Kjære Gud, hun er nydelig, tenkte jeg, hva annet skulle jeg si? Jeg hadde lyst til å si noe fornuftig, noe riktig. Ta henne med meg hjem og låne henne dusjen min. Gi henne et herremåltid, le sammen og la henne kjenne på det gode.

-Tid er penger for meg. Jeg må gå ut igjen nå. Det er fredagskveld og mange som vil ha et ligg. Takk for buksa!

Vi klemte, jeg sa hun måtte være forsiktig. Så gikk hun ut døren og ut i natten. Nattens dronning.

det fulle bildet

Lev i øyeblikket, vær tilstede i livet, fang dagen, lær deg oppmerksomt nærvær, gå på livsstilskurs, ta kontroll over egne tankemønster og tenk positivt, grip muligheter og anvend egne ressursser til det ytterste. Innred hjemmene personlig, stram opp kroppen og definer muskelmasser, lag blåbærsmoothie proppfull av antioksidanter og spis kortreist mat.

En liten flytur unna, til Irak, flykter mennesker i uhåndterbar frykt fra en terrorgruppe som ikke skyr noen midler i sine henrettelser av mennesker dersom de ikke konverterer til deres galne ideologi. Begraver kvinner og barn levende. Slakter på bestialske vis. Gruppen er så voldelige at selv Al-Quaida tar avstand fra deres handlinger.

I denne spenningen er det absurd å være nordmann. Et lite mindretall av mennesker i vår verden er i en situasjon hvor viktigheten av kortreist mat for egen rynkeprosess eller bekymringer over sesongens bikinikropp overhodet kan få noen plass. Å fokusere på oppmerksomt nærvær og å gripe dagen, blir så fullstendig absurd de gangene jeg klarer å tenke på de to situasjonene parallelt. Som regel håndterer jeg det ved å fokusere på mitt eget trygge liv, og lar være og tenke på andre menneskers livssituasjon. Det er enklest slik.

En klok mann, Thomas Sjødin, sier at øyeblikket har sin verdi, men også sine begrensninger. Vektleggingen av nuet blir alene nokså endimensjonelt. I blant undres han på om årsaken til hans og vår tids desorientering skyldes at vi kun leser en liten side av kartet om gangen. Vi bytter ut det store bildet av våre liv til et lite og mer hendig format. Men det blir vanskelig eller umulig å orientere livet etter disse. Mennesker har alltid hatt behov for spørsmålene hvorfra og hvorhen. Risikoen med å bare leve i nuet er at man mister seg selv i det. Vi trenger de lange linjene, noe som kan gi oss perspektiv på livet.

Denne verdens skjevhet, avstanden mellom i-landsproblemene og den reelle kampen om livet i Midtøsten, blir ikke mer forståelig eller håndterbar for meg selvom jeg trekker inn de lange linjene. Det er fortsatt så smertefullt at jeg ofte må skru av fjernsynssendingene. Men de lange linjene gjør det i det minste enklere for meg å ha de riktige perspektivene og prioriteringene og takknemligheten i mitt eget hverdagsliv. Dimensjonene hvorfra og hvorhen gir meg dessuten en sterkere tro på at det finnes et håp, og at all smerte og lidelse en gang skal opphøre.