fina dar

dimmiga dar, det var bra dar men vad fanns det att se klart
dimmiga dar, det där var fina dar
men jag såg aldrig riktigt var vi var


-håkan hellstrøm

lykke.li

i dag kunne jeg kjørt til verdens ende
hadde bare ikke fornuften og tida stoppa meg.
alene i bilen, på vårtørr asfalt, med høy musikk
spiller jeg trommer på rattet og synger med full hals
noen lange øyeblikks lykke
-today i rocked

ikke bare burde-burde

hva gjør man når man ikke får til å gjøre det en burde?

da drikker man heller kaffe, springer ut til våren der det regner bikkjer fra himmelen, blir våt, tar lange og varme dusjer til man får skrumpehud på fingrene, hører på radioen og tenker på at snart, snart er sommeren her.

dèt får jeg hvertfall til.

et liv i det fri

De fleste fotoene er tatt i 2007/2008 fra året med Friluftsliv på Idrettshøyskolen i Oslo.

ser deg no

Alt som skjer, skjer for fyrste gong
Det eg syng, er min fyrste song
Eg er ny for kvar dag som renn
Ny for deg

Det står eit tre ved ein vårkledd fjord
Det står ein vase her på mitt bord
Du plukka blomar frå apalgrein
og gav til meg

Eg var blind, men eg ser deg no, du ler
Tenk at i alle år var verda mørk, men i vår
står eg her og ser

Og du ler, ja, eg ser deg no, du ler
Tenk at i alle år var verda mørk, men i vår
står eg her og ser

Vil du vita kva ljoset er,
kom då hit og ver meg nær
Eg skal sjå deg, og seia deg
kva eg ser

Eg vil gå i det vide land
Eg vil syngje om alt eg fann
Eg vil gje av ei open hand
i lag med deg

Eg var blind, men eg ser deg no, du ler
Tenk at i alle år var verda mørk, men i vår
står eg her og ser

Og du ler, ja, eg ser deg no, du ler
Tenk at i alle år var verda mørk, men i vår
står eg her og ser



Tekst/Musikk: Stein Versto/Odd Nordstoga

smak av livet

Jeg er aleine i huset, aleine i bygda. Jeg har skogen for meg sjøl. Jeg setter på høy magisk musikk, åpner verandadøra og mens tonene fyller tømmerveggene, står jeg på trammen og ser hvite bakker, grantre, fjell og fred, og fylles med en genuin takknemlighet som jeg bare opplever her hjemme. Mens jeg puster inn luft, får jeg Gudsopplevelser viktigere enn noen andre her heime, jeg klarer ikke holde tilbake tårer eller de ekte følelsene i meg, og jeg får en etterlengtet smak av livet. Jeg fatter ikke hva det er med dette stedet.

Jeg dusjer, drikker nytraktet kaffe, har altfor mange sider jeg skulle lest, oppgaver gjort, men det gjør ingenting. Jeg er søvnig, legger meg i sofaen og kroppen brenner av sollyset som treffer meg gjennom vinduet. Jeg drømmer, smiler, våkner og retter hendene mot himmelen.

Jeg tenker, danser, er full av følelser og lat på samme tid. Det er en stund siden livet mitt har vært så ekte som nå. Gud, du er alt jeg har, og i deg har jeg alt.

from boston

i fjor vår lå det plutselig en pakke fra boston i postkassa mi. det var en brun konvelutt fra min venn brendan med en cdplate inni.
jeg syns det er like morro å se på den hver gang. jeg blir så glaa!
han synger om tida vår i afrika for tre år siden

vår

det er ikke bare ute det er vår,
det er blitt vår i livet mitt også.

det fascinerer meg at han er så flink til å se detaljer.
du vet, de små, ubetydelige ting som tilsyvende og sist ser ut til å være
det som gir livet mening

drama queen

i mitt alternative liv skulle jeg vært en av de jentene
som gikk i bohemklær, blomstrete kjoler og rød leppestift,
blonder, tights og skjerf
humøret mitt skulle svingt fra beautiful high til sadly low
hvor jeg kastet melkeglass i veggen så det sang hvis jeg var sint
eller kysset en fremmed gammel dame på kinnet hvis jeg var sprutlykkelig
grått i sorg og fortvilelse over tapt kjærlighet mens jeg spiste is rett fra boksen, stappet i meg sjokolade og hatt stort, bustete hår
eller hoppet på toget til frankrike på impuls
jeg skulle vært uforutsigbar så det holdt
og blitt skikkelig sint på de som ikke holdt det de lovte

nå går jeg hverken med høye heler, bemerkelsesverdige klær eller rød leppestift
humøret mitt er relativt stabilt, og jeg vet hva jeg våkner opp til
jeg kysser ikke gamle damer, og blir kvalm av en hel sjokolade
jeg hulkgriner sjelden over sjanser jeg ikke tok eller lost loves
jeg planlegger utenlandsturene mine, tenker over pengebruk og konsekvenser
forutsigbar er jeg stort sett også, og jeg klarer ikke å bli spesielt sint, hvertfall ikke høylytt eller på andre enn meg selv
børster håret gjør jeg også

i mitt alternative liv skulle jeg vært en skikkelig drama queen.

rämlar

i dag
er en av de dagene jeg går hvileløst rundt på åtte kvadratmeter.
lyst til å stange hodet i veggen eller bite av meg armen fordi jeg er så slapp.
jeg våkna av alarmen når sola burde stått opp, men overbeviste meg selv om at dagen idag, da skulle jeg sove
undervisning får heller seile sin egen sjø, om hundre år er allting glømt, og jeg ville bare sove, og kjente befrielsen av at jeg var min egen herre.
hvor har kontrollfriken tatt veien?
jeg har håkan hellström på, han synger om de dimmiga dagarna, om trubbel
og jeg stikker hodet ut av takluka, tar til meg av ubegrenset frisk luft, ser ned på hodene som går under meg, legger meg litt igjen og tenker med meg selv
jasså ja, det er en av disse dagene idag
og det er faktisk helt greit.

et hav av virkelighet

Det var sein ettermiddag, junidagen var på hell. Den fargesterke sola var i ferd med å gå ned i Oslofjorden, men det virket ikke som du så gleden i det. Motorveien var godt trafikkert, det var slutt på jobb for byens innbyggere, de skulle hjem til kone, barn, kanskje pokerkveld med gutta, hva vet vel jeg.
Der satt vi, jeg og du på gresset. Midt i en rundkjøring ved motorveien. Børsen med sine rike menn og kvinner og stresskofferter og aksjekurser så jeg rett bak deg.

Håret ditt hang dødt ned i det bleke ansiktet ditt. Vi snakket sammen, du hadde ikke særlig troa på livet, nok med å overleve dagen. Jeg kunne ønske jeg kunne se farge i ansiktet ditt, at smilehullene dine kunne bli synlige. Det gjorde de ikke.

Sprøytespissene, plastikkskjeene, sigarettstumpene, de lå strødd rundt oss. Jeg tror nok de var kjente elementer for deg. "Sorry, jeg må bare.. dra av meg buksa her, prøve å få satt det inn.."

Jeg så fete biler med mørke bilruter kjøre forbi oss. De så på oss. Kanskje på meg, som hadde satt meg ved siden av dette ludderet mitt i rundkjøringen. Eller på hora selv, jeg vet ikke. Du satt der med de tynne, bleke beina. Buksa var dratt ned for å finne en siste blodåre og stikke hull på. Underbukse hadde du ikke. Jeg lurte på om du var skamfull, du satt der jo naken og sprøyta halvveis inne i lysken. Jeg tror ikke det kunne brydd deg mindre, skammen. Den var for lengst borte etter alle disse årene. Nå gjaldt det å overleve denne dagen.

Samtalen vår dabbet av. Øynene dine seig igjen, kroppen ble som en slapp sekk. Jeg måtte smile av at vi satt der, midt i rundkjøringen ved Børsen med alle bilene som så på oss. Hjertet mitt, derimot, det skreik, der var det krig. Det gjorde fryktelig vondt å se deg sånn. Men det gjorde meg stolt å sitte ved siden av deg fordi du var et så ærlig menneske. Den juniettermiddagen satt jeg ved siden av deg, og så sola gå ned i Oslofjorden.

dagens kaffe

De dagene man blir tilfredsstillt og lykkelig av å klamre hendene rundt en varm kaffekopp med nymalt dagens kaffe under en begredelig kjedelig forelesning,
ja,
de dagene er det godt å være i.
Små barn, små krav, like it.
Gi meg kaffen, og jeg er fornøyd.

vi har alle noen skjelett i skapet.

virkelighetsforståelse

"Hva er Dawkins’ virkelighetsforståelse? Til syvende og sist er det ingen plan, ingen hensikt, ikke noe ondt og godt, ingen ting annet enn blinde prosesser uten noen mening. Vi er biologiske maskiner som produserer DNA. (R. Dawkins: ”River out of Eden”, s.213) Verden er et kaldt, nådeløst og åndløst sted der ingen annen mening eksisterer enn kun det å overleve og å formere seg. Kjærlighet, skjønnhet, rettferdighet, glede og moral er illusjoner i menneskets hjerne. Gud bevare oss alle om han skulle ha rett! "

Børge Bentsen, om evolusjonsteoertikernes
higen etter å kunne forklare verden vitenskapelig

i dag trollbatt du meg

I dag kalla du på meg. Eg kunne ikkje lenger halde meg for øyrene eller seie at eg hadde viktigare ting eg måtte gjera. Eg adlyda, og gjekk ut til deg.

Du låg der urørd og uredd framfor meg. Du var dekt av kvitt lin, du blenkte mot meg i all din prakt. Sola skein på deg og gjorde deg så fin. Eg måtte smile, eg fekk låne deg litt i dag. Eg lo mot deg, ein barnleg latter og eg kjende at hjarta leika seg litt.

Du låg der urørd og gav meg all di merksemd, sjølvom eg godt visste at eg ikkje var den fyrste som fekk trå inn til deg. Men i dag var det du og eg. Åleine i all vår prakt.

I dag kalla du på meg, og eg kunne ikkje seie nei.
Du fine, fine telemarksnatur - i dag trollbatt du meg.

klokkas slaveri

Det slo meg aldri før. Da var jeg bundet til hele og halve timer, til nød kunne jeg gå med på kvarter.
Nå som noen har vist meg dette, har jeg større frihet. Det føles litt rart, men det er gøy.

Å avtale å møte noen 17:37 er jo like gyldig. Det er et like valid klokkeslett som 17:00, 17:30 eller til nød 17:40.
Det setter meg fortsatt litt ut, å få beskjed om å møte noen 17:37, men I'm getting there. En ny verden. Hvorfor gjør ingen andre det, møter hverandre tre minutter på fem for eksempel? Slaver!

Takk til deg som viste meg dette, hurra, jeg er fri!

jeg har møtt en mann

Jeg har møtt en mann.

Han gikk i hva jeg ville kategorisert som snobbete klær. Alltid fresh, dyr klokke og kvalitetsjakke. Solariumsbrun, halvlangt hår og snuste. Han var femogtredve, så kanskje noe yngre ut, men jeg plasserte han rett inn i den kategorien jeg vanligvis ikke er særs begeistret for. "Snobben", sånn er du.

Men så.

Så åpnet han munnen mer og fikk vise -litt- mer av seg selv.

Og så.

Så ble han en mann jeg ler høylytt av i timen fordi han er så morsom. Han er en av de mest ærlige og ekte menneskene jeg har møtt, han husker navn, ansikt og gir deg to øyne som ser. Han var den eneste som oppriktig interesserte seg for hvordan han skulle snakke slik at hun døve i klassen best mulig skulle forstå og ha utbytte av timen. Han gav meg mandariner som egentlig skulle være til å knekke sin egen forkjølelse, and made my day. Han sier takk, skryter av andre, er høflig og har kone. Selvironisk var han også.

Feite. Han utfordret fordommene mine så til de grader!

La det bli lenge til neste gang jeg setter noen i bås.

ei reise

De siste dagene har jeg praktisert og gjort noe jeg sjeldent har klart før:

Jeg har møtt livet og meg selv som jeg er. Ikke mer, ikke mindre. Det er en befriende livsstil.
Det betyr: hiv fra deg kravene og møt virkeligheten.

Og er jeg på bærtur ut i sirkuset igjen, ser jeg på håndleddet med hampbåndet.
Hampbåndet er der for å si: slapp av, di tullhøne, slakk på kravene.

Jeg håper det varer noen dager til.