bare låne litt

vi kan ikkje eige kvarandre

vi kan ikkje eige kvarandre, fleire tusen dikt har fortalt oss det

vi kan ikkje eige kvarandre, men vi kan låne

og gløyme å levere tilbake

ukjent

ytterpunkter

det er rart at man kan gjennomgå to så vanvittige ytterpukter.

den ene dagen kan jeg være så lysten på livet at jeg nesten ramler av stolen. jeg kan gå med fryd fra topp til tå over at jeg finnes, over at jeg har føtter så jeg kan gå ut med søpla, at jeg har langt hår og ikke sitter i rullestol. jeg ser for meg fremtiden min og gliser ved tanken på at den kommer til å bli verdens beste. jeg kan elske mennesker så det nesten gjør vondt, gud viser seg i ting jeg forstår og ser og jeg og han er på bølgelengde. jeg føler meg så bra at jeg ikke forstår hvorfor ingen har oppdaget meg før.

den neste dagen kan jeg stikke nesetippen opp fra dyna, åpne det ene øye og tenke at jeg ikke orker å stå opp til en gørr dag. jeg har kvise på haka, håret er bare en stor krøll og jobben kan bare seile sin egen sjø. alt jeg vil er å grave meg ned i dynduna igjen. jeg driter i om jeg er frisk, det betyr ingenting. gå ut vil jeg helst unngå, og må jeg så la meg for all del ikke møte mennesker. de rundt meg er sikkert like irrtert over mine egne dårlige vitser og slitsomme væremåter som jeg selv er. det føles som om gud ikke liker meg heller. det er hvertfall det jeg tenker. aldri blir jeg gift, så jeg kan likesågodt dra i kloster med engang. jeg vet ikke hvor jeg vil gjøre av meg - jeg vil ikke ut i verden, jeg vil ikke bli i norge, livet er bare tomhet og tomheters tomhet. jag etter vind.


jeg er så glad for at jeg er lysten på livet mestenparten av tiden.

tbanen - et mareritt

noe av det mest gufne jeg vet om er å overta en stol, et sete, en benk eller lignede etter andre har sitti der før meg. når det er oppvarmet. det er heslig, og jeg står gjerne en stund ved siden av setet før jeg setter meg, slik at setet kan lufte seg

provoserende navlebeskuelse

Tirsdag for en uke siden var dette en av hovednyhetene på forsiden av riksavisen VG:

"Theodor (7md) -
bortført og
DREPT"

Åpnet vi opp avisen på side 8 og leste denne forferdelige saken, kunne vi lese setninger som "Jeg orker ikke engang tenke på hva som foregikk i hodet på stakkars Theodor de siste minuttene han levde" og "Det er groteskt å tenke på at mennesker kan gjøre dette mot lille Theodor". (setningene er ikke helt ordrett, men innholdet var omtrent det samme)

Vel dere, jeg bør kanskje ikke hisse meg opp over dette, men det gjør jeg altså. Eller, jeg hisser meg ikke opp egentlig, jeg blir istedet bare sittende og flire. Også blir jeg helt slapp i armene og begge bena og får lyst til å rulle meg sammen i en ball på gulvet og være oppgitt. For hvem er Theodor?! Jo dere, Theodor er en hersens KATT! Han er en kattunge på 7 måneder som har blitt BORTFØRT og DREPT!

Jeg forstår vel egentlig hvorfor vi for 6.året på rad er rangert av FN som det best landet å leve i, når forsidesakene på riksavisen er om et lite dyr som har blitt avlivet. Og kanskje bør jeg si amen for det, hvis situasjonen er den at vi ikke finner noe verre å skrive om. Men er det en mulighet at vi bør se litt utover de norske landegrensene?

You know when you've found it,

- There's something I've learned

Cause you feel it when they take it away

- damien rice -

stopp, ta på deg sneglehuset først

De siste dagene har jeg klart å praktisere hvile når jeg egentlig har trodd at jeg burde stresse.

Når butikkøen har vært lang som et vondt år, og den gamle damen før meg i køen med overlesset handlekurv like gjerne kunne hatt et synlig sneglehus på ryggen, - da er det lett å bli utålmodig. Men denne uken har jeg tenkt "Jeg har jo ikke noe hastverk med livet. Jeg skal ikke rekke noen verdens ting så hvorfor gidder jeg å stresse?" Og med den befriende holdningen til livet, har jeg senket skuldrene, smilt til noen ekstra folk og likt tilstedeværelsen. Og tiden.

Hvorfor irriterer jeg meg når jeg må sitte et kvarter og vente på tbanen, når jeg likevel bare skal hjem?
Hvorfor er det fristende å legge seg på tuta når antall biler i bilkøen multipliseres og du må sitte stille i kanskje tyve minutter lengre enn planlagt? Jeg har jo allikevel ikke noen spesielle planer, eller noe jeg MÅ rekke.

Med fare for å ende opp i et hav av klisjèer, eventuelt høres ut som et hvilket som helst kvinnemagasin med overskrifter som "Skaff deg overskudd i hverdagen", "Hvordan få tid til alt du vil og litt til" og "Finn deg selv og din indre kraft" skal jeg avslutte her nå.

Men prøv likevel å praktisere pauseknappen i hverdagen - det gir ufattelig mye tilbake.

overfladisk og lettkledd blondine

I dag vil jeg dele noen følelser som muligens vil gi dere god grunn til å karakterisere meg som overfladisk. Dessuten har jeg har jeg en pussig følelse av at dere ikke deler mine erfaringer, eller forstår hva jeg snakker om.

Men -

når det er vinter, når det er kaldt, når man må pakke seg inn i dunjakker, boblejakker, ullvotter, lange kåper, hekla skjerf, store vintersko med pelspuff og høyhalsede gensere - da føler jeg meg som et halvt menneske. Jeg er helt ærlig, jeg føler meg ikke hel. Jeg burde jo egentlig ha følt meg mer enn hel, jeg burde følt meg full. Full av klær. Istedet sitter jeg hele tiden med en trang til å rive av meg de tjukke klærne og gå i noe mindre. Mindre varmt, mindre stort, mindre fjollete. Ja, der sa jeg det - jeg føler meg fjollete på vinteren. Spesielt føler jeg meg fjollete i vintersko. Når sant skal sies har jeg ikke hatt på meg vintersko siden jeg gikk i cherockser på barneskolen. Nesten.
Jeg tror nesten jeg kan si at Åsne ikke finnes i vinterutgave. Eller jo, hvis jeg kan ha på meg heldress, store fjellsko og polvotter og fjase i snøen, da er jeg hel. Men ikke når jeg skal gå ute og være vinterfin. Nei, ikke da. Da føler jeg meg halv.

Hvis dere forstår.

4 punkter med fjas

1) De siste dagene har verden prøvd å knekke meg. For SAMTLIGE av mennesker jeg har møtt har spurt meg om alderen min. For eksempel har noen av mine venner på Marita stilt spørsmålet om hvorfor jeg jobber der, jeg som er så ung. (og av rusmisbrukere, evt fulle folk eller barn hører man vel sannheten, er det ikke det man sier?) Også anslår de en alder på meg, og kommer ut med 15 år! Til nød 16! Og på fredag da jeg skulle hjem fra Oslo til Telemark med buss, så MERKET jeg hvordan bussjåføren ville spørre meg om jeg gikk på ungdomsbillett, noe som man må være under 16 for å få! Og du tror kanskje jeg er snurt? Sint? Og .. JA, det er jeg. Jeg skal le og klappe i hendene når mine jevngamle venner får rynker og appelsinhud og hengerumper. Mens JEG i en alder av 40 fortsatt blir spurt om leg og bedt ut av kjekke herremenn i tyveårsalderen. DAA dere, DAA vet jeg ganske sikkert hvem som ler sist. Og best!

2) Jeg er hjemme. Og det må være noe med fjelluften, for jeg blir helt ekstremt rolig inni meg. Og det er nå greit nok, det er jo veldig gode bonuser med å komme hjem. MEN fjelluften - den får meg også til å bli himla tenkende og dyp. Jeg blir så tenkende og dyp at det tipper over. Jeg får dystre fremtidsutsikter. Jeg får ekstremt dystre fremtidsutsikter faktisk. Jeg stiller spørsmål til alt og lurer på om jorden er flat eller rund.

3) FJAS, FJAS, FJAS. Det er for lite fjas i verden.

4) Jeg er ikke tilhenger av å hele tiden prøve å bli bedre. Det blir så slitsomt å aldri kunne være fornøyd. MEN jeg skal vedde min venns testikler på at jeg skal bli bedre på èn ting, og det er å ta initiativ. Jeg skal, jeg skal, jeg lover. Jeg skal ringe mennesker jeg aldri ringer, jeg skal be folk på middag og jeg skal sende forundringspakker. Blant annet.

(møkka blogspot. å putte bilder her er som å bestige mount everst i underbuksa uten matlager - umulig. jeg skulle jo da hatt et 70tallsbilde av ingolf håkon teigene her, men skitt heller. stekk og pæss blogspot)

Holder ikke virkeligheten?

Jeg står med to føtter på bakken. Verden raser rundt ørene på meg, og er jeg ikke påpasselig raser det inn i hjertet mitt også. Terrorbomber, voldtekt, bestialske mord, tyveri og ondskap. Naturkatastrofer, gisselaksjoner, terrorisme og sult. Milevis med elendighet. Slik fortoner nyhetsbildet seg i dag, ganske så uavhengig om du ser på NRK eller leser Dagbladet. Dette er den sanne realitet. For veldig mange, der ute, bare ikke helt oss. I fagre Norge er vi ganske så skånet, i grunn. Jada, voldtektene og drapssakene skjer her også, men ikke meg. Men jeg blir kvalm når jeg hører nyhetsreporteren med den alvorlige, grumsete stemmen sin fortelle. Fortelle om familiefaren i Pennsylvania som etter å ha kjørt datteren sin til skolen, selv tråler inn i et klasserom, binder fast fem små jentunger i føttene og skyter dem i hodet på 10 cm avstand. Jeg får lyst til å skrike. Mennesker som utfører de sykeste handlingene i ren og skjær ondskap. Det gjør vondt. Jeg vil kaste opp. Slå i veggen. Men jeg orker ikke ta det innover meg, da blir jeg bare syk. Så mange mennesker, fulle av angst, frykt og redsel. Hele tiden. Usikker morgendag. Knallseriøs realitet. Men midt opp i det hele forstår jeg meg ikke på meg selv.

Enda så vondt jeg får i hjertet av all frykten, angsten, uroen jeg ser i det virkelige liv på nyhetene, er det tydeligvis ikke nok. Jeg må nesten få spørre, for jeg forstår det ikke – hvorfor ser vi da så mye skrekkfilm? Så mange episoder av krim? Dataspill og blod? Ren og skjær fantasi og oppdiktning - men det selger. Vi løper til premieren av skrekkfilmen Fritt Vilt. Vi betaler penger frivillig for å leie skrekkfilmer på videosjappa. Holder ikke virkeligheten for oss? Burde ikke den brutale virkelighet med frykt i 2006 skremme oss, og holde oss borte fra slik underholdning? Det logiske for meg ville være å rope høyt og gjennomskjærende ”Stopp verden, jeg vil av!”. Men det gjør jeg ikke alltid, i stedet setter jeg meg ned og ser litt fantasiskrekk på fjernsyn.

Jeg lurer på om vi ønsker å nærme oss virkeligheten forsiktig. Ta litt del. Kanskje gjennom den skuddsikre fjernsynsskjermen og en god pute foran det ene øyet. Få smake litt av det vonde, litt av angsten og frykten som oppstår i noen filmer, uten å måtte ta de dødelige konsekvensene med på kjøpet. Det er mer lettvint egentlig. Og gir enromt kick, adrenalinkick. Sympatiserer vi kanskje? Eller trenger alle mennesker å føle litt redsel, enten det er frivillig foran skjermen eller i det virkelige liv?

Trolig ville moren som mistet datteren sin i den uløste voldtekts- og drapssaken sett med avsky på oss. At det som har vært realiteten for henne, og som det for alltid vil sitte spor av i hodet, hjertet og sinnet hennes, er helt uskyldig lørdagsunderholdning for oss.

Jeg vet ikke.

jeg har lært litt av livet

foto: Åsne Gotehus

enkle konklusjoner?

Følgende tanken streifet meg her en dag jeg gikk ute i regnet - har Gud skapt regnet som en siste utvei for å få oss mennesker (og da snakker vi kanskje aller mest til jenter) anno 2006 til å bli mer ekte ovenfor seg selv og andre?

Når regnet kommer, da renner sminken av. Da kommer enda mer av hvem vi er frem. Mer naturlighet, om ikke annet.
Når regnet kommer, da blir håret du har stelt i timesvis flatt og vått, og alle timene under rettetanga er bortkastet. Dine ekte krøller kommer frem, slik gud ville dem.
Når regnet kommer, da blir klærne våte, de lukter regn og man ønsker å rive av seg de dyre merkeklærne og gå naken.

Kanskje noget enkel konklusjon, jeg er enig i den. Men tanker som leker er alltid et pluss

Hvorfor er vi så harde mot hverandre?

I går gjorde jeg atter en gang det som både irriterer meg selv og definitivt andre - jeg overhørte en samtale og glante så diskrè som jeg bare klarte på to veninner i tyveårsalderen på t-banen. To veninner som med en giftig tunge snakket setninger deretter. Om ei teit jente i klassen, om han kvisete kvalmingen som maste så himla på sms og som ikke tok et hiint, "og de bare .. og jeg bare åh..". Også litt om mote. Jeg ble lei meg jeg, nesten litt kvalm. Hvorfor må vi spy ut så mye gørr? Hvorfor må vi kritisere andre hele tiden, forsure verden? Vi gjør det så ekstremt mye vanskeligere for oss selv å være menneske. Vi setter listen så høyt for oss selv til hva det vil si å være et bra menneske, og en eller annen gang blir den høye listen slått tilbake i vårt eget tryne. Og på andre kjenner man seg selv - jeg tar meg i å gjøre nettopp det samme.

Først når man har lært å elske seg selv, kan vi elske andre, har jeg engang lært. Jeg tror det ligger en dyp sannhet i det. Jeg tror vi kritiserer og dømmer andre på nettopp de feltene vi sliter med selv. Sett deg ned med et menneske, fang opp det negative som gulpes opp, og du har, desverre veldig ofte, nettopp hva vedkommende sliter med selv. Det er nemlig våre egne feil og mangler vi febrilsk prøver å lete frem i andre.

Hvilke rykter har jeg spredd i det siste? Gjør jeg det enklere eller vanskeligere for andre å være menneske?

Hvorfor kjemper vi etter å bli perfekte, problemfrie? Eller la meg gå til min egen nesetipp - hvorfor prøver jeg å vise at livet mitt er problemfritt og skinnende blankt, når jeg innerst inne vet at det bare skremmer mennesker bort. Hvorfor fremstår veldig mange menigheter som suksessrike og fyllt til randen med problemfrie mennesker som har fiksa livet? Aldri har vel et menneske blitt elsket for sin fullkommenhet, sa min svigerinne en gang, og det er så sant.

Hvorfor er vi så harde mot hverandre?

saft suse

Sniken Kjartan Salvesen. Du burde vel klart deg greit økonomisk med pengesummen du fikk som idol-vinner? Åhnå-neei du, må ringe folkeregisteret, skifte navn til Ridvan Halimi og bli med på NOKAS-ranet i stavanger også.

Det er det jeg sier, har man først fått snusen på krona, gir det seg ikke med det første. Sjokkerende like karer dette

aerobic 2 og realistisk selvbilde

I dag ble bildet av meg selv knust. Eller realiteten kom for en dag, velg hva som passer best. Det bildet jeg har hatt av meg selv helt siden jeg gikk i tøybleier i Afrika og trykte fluer i vinduskarmen med pekefingeren for å spise dem, svant hen. Bildet pappa har vært en meget sterk faktor på å lage - nemlig troen på at ingen ting er umulig for Åsne. Jeg kan klare alt hvis jeg bare vil, jeg er uknuselig. Jeg trenger ikke engang ha noen talenter innenfor feltene. Jeg kan løpe fra Geir Moen på stafetter i NM (og helt sikkert VM også), jeg kan bli skuespiller, fotballproff, gitarstjerne, verdensberømt fotograf, den verden har gått og ventet på. Det finnes rett og slett ikke den ting jeg ikke kan mestre - bare man prøver helhjertet nok. Det sier hvertfall pappa, og det pappa sier er lov. Helt til nå ikveld - da fallt jeg med trynet først og rumpa etter når det kom til dette med å ha troa på at det er mulig å mestre alt.

Urban som jeg har blitt har jeg nemlig begynt å trene på treningssenter gjennom jobben. Hæla i taket og tenna i tapeten. Og det skal sies at jeg trives nok best i salen som har alle apparatene, der man kan løpe som et hamster på en mølle eller ta sit-ups på liggestol. Men er noe billig (eller gratis), skal det ikke stå på meg når det kommer til det å utnytte fasilitetene til det ytterste. Åhnå-neidu! (det har jeg også lært av pappa - "Alt som æ gratis jenta mi, det tek me!") Så hva er vel ikke mer naturlig enn å bruke en kveld med instruktør? Det var jo gratis.

For å prøve å rekke de siste programmene for kvelden, bladde jeg meg som en helt gjennom kveldsoversikten for treningssenteret. Å hey, om 20 minutter begynner jo Aerobic 2! Just my luck, tenkte jeg og dro på meg fotballbuksa og løp opp til sal B. Det skal sies at jeg tok et raskt blikk på hva 2'eren i "Aerobic 2" stod for først. "2 inneholder mer avansert koreografi, og passer for viderekomne". Ja, pappa har da alltid sagt jeg aldri skal ta til takke med det laveste, alltid ha tro på meg selv, ingen over - ingen ved siden, så jeg var mer enn klar for avanserte dansetrinn, koordinerte bein og armer, rytme og fart. Dette er ingen sak. Selv når jeg er datter av den minst rytmiske herremannen i hele kommunen. Viderkomne du liksom

Det begynte jo så greit. (selvom jeg tydeligvis enda ikke hadde kommet inn i kleskodene man skal ha på treningssenter. Fotballbukse i aerobic-sal er for nerder. Man skal ha slik stram tights som gir rumpen et lite løft) Oppvarmingen, opp med armene, gå på stedet hvil med føttene, oh yes. Det hadde vært vanskeligere å stjele smågodt fra et spedbarn enn dette her. Men lite visste vel jeg om det videre programmet da jeg startet, for da første halvtime var gått var jeg rimelig rutinert i dette med å flire av meg selv for å vise de rundt meg at "jada, jeg SER at jeg ikke har helt dreisen på å utføre disse syke, syke koordinasjonene til hyper-rask musikk". For alle hoppene, vendingene, landingene, trippene i riktig rekkefølge med venstre fot først, nei, det gikk ofte ikke helt som jeg ville det skulle. Og de gangene jeg faktisk utførte de riktige stegene, ja da så jeg nok mer ut som en bondetuppe fra Telemark enn noe annet, hvertfall sammenlignet med den smidige instruktøren. Og selv om jeg syns huske at jeg mestret jazzballetten jeg gikk på som yngre rimelig bra, og michael jackson-imitasjonene på russerevyen fortonet seg overraskende naturlig, skulle jeg aldri mer sette min fot på aerobic! Jeg skulle hvertfall holde meg til 1'ern som var beregnet for nybegynnerene (les: de kjipe). Kanskje var det ikke slik at man kan klare alt selvom man vil? Pappa, har virkelig den stødige og realistiske teorien din feilet?

Vel pappa, om den første læresetningen din falt i grus, har du fortsatt er par igjen. For eksempel den om at jeg aldri skal gi opp og så lenge jeg vet med meg selv at jeg er god, kan de andre tenke hva de vil for meg. (gi pappa all ære for å ha gitt meg realistisk og sunt selvbilde)

Forresten pappa, er du ledig neste tirsdag klokken halv 7, tror du? Flott, da sees vi til en ny time med Aerobic 2..

Tilfeldig?

Er det tilfeldig at jeg i dagens tabloidaviser kan lese om ekteskapsbruddet til Harald Eia, med andre ord rett etter at jeg selv gikk ut i pressen og uttalte at jeg her en dag var rimelig giftelysten og var klar for å gå inn i ekteskap?

Neppe.

sansene på treningssenter

I dag har jeg gått tur for å mosjonere sansene mine.

Jeg gikk for å forstå at jeg ikke satt i rullestol. Jeg trakk inn lukten av høstregnet for å merke at luktesansen min er i skjønneste orden. Jeg så på de gamle ekteparene som var ute på søndagsturen sin og forstod at jeg fortsatt har synssans som en ung havørn. Jeg trakk opp et syreblad fra bakken for å smake, og jeg visste at smakssansen min fortsatt er som da jeg var barn. Jeg nøt den motoriske duren av bilene på motorveien under meg for å minne meg selv på at hørselen fortsatt er ved sine fulle fem. Og jeg smilte ekte - for jeg visste at hjertet mitt er der det skal være.

Åsne er blitt alvorlig syk

Her forleden trodde jeg ikke mine egne ører. Eller.. Mulig jeg ikke sa det høyt, men jeg trodde hvertfall ikke min eget hjerte og mine egne følelser. For der og da, jeg tror til og med jeg satt på jobb, tok jeg meg selv i å ville gifte meg! Jeg fikk en inderlig lyst til å gifte meg! Det er det sykeste. Åsne som alltid har hatt planene klare - hun som skulle ut og reise jord og strand, se og lukte og smake nye ting, møte eksotiske mennesker, prioritere en drøss med ulike venner, leve utradisjonelt og gå glisende med banner over hodet med påskriften "Ung, fri, singel!" mens jeg geipet til de parene rundt meg som hadde gitt sine ja. Nå satt de sammen alene i en mørk kjellerleilighet, hånd i hånd og sturte. Uten venner. Uten egne planer. Uten drømmer. (ja takk, bare gi meg ros for min realistiske oppfatning av å gå inn i ekteskap tidlig). Jeg nevnte min plutselige og drastiske personlige forandring vedrørende ekteskap for noen av mine venner, og en av dem gav meg råd så det holdt. Jeg fikk visse kriterier å gå etter i min jakt på ektemannen, og jeg skal love deg de kommer til å sanke inn den rette fremtidige. Jeg synes det var greit at dere fikk ta del i dem med meg. Forøvrig ønsker jeg å rette en takk til min venn for gode råd på veien.


den store EKTEMANNSJEKKLISTA

- er han typen til å legge seg foran bane 3 til mortensrud en dag ting går litt dårlig?
- vil han forsure miljøet (tog du an) etter en litt mektig ertestuing hos svigers?
- hører han på banana airlines?
- har han en trendy og pålitelig smak på bestikk og interiør?
- har han iron maiden t-skjorte i klesskapet?
- leser han litteratur av typen "han begjærte meg, men han var min søsters ektemann, det var forbudt men jeg gjorde det likevel" med tittelen "farlig begjær"?
- ville han spist hund eller katt hvis han hadde sjansen?
- går han på jakt på høsten?
- kommer han isåfall tilbake med fangst?
- legger han den dyre jakka si i sølepytten sånn at du kan gå over den uten å bli våt? (donaldmåten)
- drikker han kaffe?
- hvordan ser han på ISDN?
- ønsker han å parabol i huset sitt?
- er vannpolo kulere enn fotball i hans hode?
- kunne han tenke seg en chevrolet som familiebil?
- hva slags synspunkt har han på cola?
- overlater han bygginga av sitt eget hus til håndverkere fra polen / estland / latvia / bulgaria eller albania?
- hva synes han om gambling?
- har han et positivt syn på det å snike på folk fra vinduer, biler eller steder uten risiko for å bli oppfattet?
- vil han handle på bunnpris / prix / rema / ica / rimi / kiwi / mega / lidl eller handler han ikke i det hele tatt?

Videre bør han også:
- være til å stole på
- ikke slå eller sparke
- ikke smøre avføring utover kjøkkenbenken tilsynelatende helt umotivert og uten grunn
- stelle med hus og hytte
- ta løpeturer med hunden
- kjøpe is til barna, aldri et "Nei drit i å mas drittunger for svarte svingende"
- ville til romania
- ta bilder av det dere gjør sammen
- ikke brenne kirker
- ikke kjøpe lottokupong hver bidige uke

jean paul og stiler dårlige som gammelost

Tidlig for noen morgener siden fikk jeg en sms fra mamma og pappa hvor det stod "God morgen. Takk Gud for at du er ung og frisk og sterk og intelligent, selvom det er morgen!". De vet hvor lite positiv jeg kan være om morgenen. Jeg fikk noe å tenke på da de sendte denne. Jeg tror det var hensikten fra deres side også.

Det hender forbausende ofte at jeg våkner opp av alarmen på mobiltelefonen om morgenen, og alt som står i hodet mitt er appelsinjuice. Jeg MÅ ha appelsinjuicen. Da må jeg hoppe fort ut av sengen med de varme føttene på det kalde gulvet, rive opp døra fra rommet, sprinte bort til kjøleskapet og rive til meg appelsinjuicen. Og helle ned mengder fra tuten. Så er på en måte det skrikende og akutte behovet mettet.

Jeg prøvde å tenke nytt og friskt tidlig her en morgen da jeg stod på badet og så meg i speilet. Jeg tenkte jeg skulle lukte litt annerledes. Jeg ville unngå rutine første dag på jobb etter ferien. Jeg tok derfor på meg parfymen med den kvinneformede flasken, Jean Paul. Jeg merker nå jeg ikke skulle gjort det. Det må nemlig ha vært den parfymen jeg kjøpte på klassetur i Polen i 10.klasse, og nå er ungdomsskoleminnene nærmere enn noen gang.
Følelsen av å komme med skolebussen til Seljord Ungdomsskole og åpne dørene med de store, svarte og firkantede dørhåndtakene på skolebygget. I fronten. Jeg lukter den svette og kalde eimen som alltid var i gangene. Klikkingen fra skoene til norsklæreren som var stor og rund. Det var nok derfor hun alltid var å se med store, fargerike plagg som flagret rundt henne. Hun sluttet på skolen som følge av de psykiske problemene hun fikk av klassen vår. Jeg husker så klart som om det var i går de svarte og hvite flisene som lå sikksakk på gulvene, nyvasket etter helgen. Flisene som jeg alltid måtte gå enten bare på svart-svart, eller hvit-hvit da jeg var barn. Ellers trodde jeg at solen ville deise ned i hodet på meg.
Og benkene! Benkene som stod langs veggene i gangen under alle kleskrokene jeg deiset hodet mitt borti flere ganger. Benkene hvor alle 10.klassingene hang, tøffere enn noensinne. Jeg også.
Og ringeklokka! Den rustne ringeklokken som dirret så høyt at jeg fikk vondt i hjertet hver eneste gang. Lyden som signaliserte at det var på tide med en ny time, Åsne. En ny time med læreren som hadde skeivt ansikt etter en slosskamp som ung. Læreren som gikk i oransje bukser og som elsket å spille bridge. Jeg tror han vant en del også, på den lokale puben hvor de spilte kortspillet hver torsdag. Jeg var ikke den verste eleven hans, langt ifra. Men jeg hadde nok ikke like mange stjerner i boken som noen, de som alltid fikk 6'ere på norskstilen, selvom de var dårlige som gammelost. Jeg mistenker han for å ha gitt 6'ere i lange baner - bare fordi det kom fra deres penner. Men det var greit nok.

Det er en ufattelig mengde minner, lukter og følelser som svermer rundt meg fra ungdomsskolen, bare fordi jeg prøvde å tenke utradisjonelt ved valg av parfyme. Det føles rart. Jeg får en uendelig rekke av minner faktisk, helt ustoppelig. Kunne sikkert sittet til 7.september og bare skrevet ned alt.

følelser

noen ganger føles det som om hode, hjerte og kropp ikke samarbeider særlig godt. de kommer ofte med helt ulike beskjeder

ærlig bønn

Kjære Gud.
Takk for det tomme rom. Takk for uendeligheten. Takk for de fire dimensjoner som begrenser logikken. Takk for at du er uten begynnelse og uten ende, takk for at du ikke er bundet, verken av høyde, bredde, dybde eller tid, slik at du - dimensjonsløs og evigdimensjonal - kan holde vår lille verden idin trygge hånd. Vi fant ut at vi ikke var universets sentrum, Gud. Kopernikus, den gærningen, turde å påstå det. Det ser riktignok ut til at de fleste har glemt det allerede, men takk likevel.Vi har bevist at vi ikke skjønner vårt eget beste, Gud. Vi har drept våre fremste opp gjennom historien - med Jesus i spissen. Vi har ikke oversikt for fem øre. Vi fant ut det med relaitivitet, Gud. Einstein hjalp oss med det. Så nå vet vi at ting bare kan defineres i forhold til noe annet. Altså; en måke er stor i forhold til en spurv. Men den er liten i forhold til en ørn. Greit nok, vi har skjønt det.

Men så begynner vi å trekkeinn galakser, Gud. Og uendelighet. Det er her vi ofte driter oss ut. La meg utdype: Andromeda-galaksen befinner seg ca to millioner lysår herfra. Det tar altså to millioner år før folk her i gata ser hvordan den ser ut i dag. Og det vi ser av den i dag er mermed det den var for to millioner år siden. Det er langt unna, sier man. - Langt iforhold til hva? Meg? Planeten Tellus? I forhold til Gud? Som du skjønner, Gud, så har vi ikke kommet særlig langt siden Kopernikus. Vi har vanvittig lett for å tro at vi er verdens navle. Vi sammenligner alt med oss selv. Vi var riktig fornøyde da vi klarte å regne universets utvidelse tilbake til da alt var energi, brøkdelssekunder før "Big Bang". Wow. Vi fikk et pent tall med høy potens, og alle hjerter gledet seg. Men hva om vi doblet tiden fra "Big Bang" (som forøvrig ikke var noe smell, bare begynnelsen på en treg utvidelse) til i dag og fortsatte fordoblingen hver dag i generasjoner, til jorden ikke hadde plass til alle harddiskene med tallene og potensene - ville vi da være en millimeter nærmere begynnelse eller slutt, etter mening, etter deg, Gud? Tror ikke det. Noen drar til Drammen og skjønner at det ikke nytter å regne ut verden. Andre kan dra til månen og ikke skjønne det. Og så har du de som regner seg tilbake til brøkdels-sekunder etter "Big Bang", klør segi hodet og tenker at om 10-15 år, når matematikken har kommet et skritt videre - da kommer vi til å finne ut av ting.

Jeg måtte til "Big Bang" Gud. Men da gav jeg opp. Heldigvis. Men jeg skjønner at vi henger oss oppi avstander og tid - dimensjoner. Vi kan jo ikke annet. Vi er bundet av dem. Men ikke du, Gud. Du var der i begynnelsen. Sammen med ordet som var Gud.. eh.. og hos Gud.. som har tre deler og ehm.. så videre. Jaja. Tipper det var du som bygde høyden, bredden, dybden og tidenog puttet oss inni. Som i et slags skall. Sånn at vi enten kan klø oss i hodet og prøve å fatte, til vi mister håret og issen blir blank, eller vi kan rett og slett gi opp og finne på noe annet.

Jeg gir opp, Gud. Og finner på noe annet. Jeg droper hele skiten, universet, tiden og Andromeda-galaksen. Jeg leter heller på cafè. Med morgenlys gjennom støvete vindu. Kanskje te. Eller trippel espresso hvis jeg må våkne. Og jeg finner deg, Gud. Tror jeg. Vi burde ha skjønt det nå, Gud. Med alle tallene opphøyd i tretti tusen, at vi har for liten hjerne, og et skrapjern av en logikk. Vi kan ikke vite. Vi kan like gjerne opp - og vi kan tillate oss å tro. Ikke på grunn av tallene, men på grunn av solen og spurvene. de gode brødskivene og smilene. Men det er vel som med galaksene. Vi vet at Andromeda-galaksen - langt ute i gokk - erspiralformet. Men Melkeveien, vår egen, er vi ikke helt sikre på. Vi ser ikke hvordan den er fordi vi er midt oppi den. Vi mangler perspektiv, så går vi over bekken etter vann, og til det ytre rom etter deg og meningen. Nesa er nemlig i veien. Det er klassisk, Gud. Vi trenger å komme ned på jorda. Tipper det er der du er. Jeg vet ikke, Gud. Men jeg tror, midt oppi all tvilen opphøyd i annen. Takk, Gud, for at ikke du er på Orion Nebula, .. i hvertfall ikke bare der.

I JesukristinavnAmmen.

Publisert i sorthvit en god tid tilbake. Skrevet av en kompis av Andreas Hegertun.