når sant skal sies

Det har vært dager jeg har trengt. Jeg fikk ikke slappet av i byen, hu og hei, nei, jeg måtte finne meg en buss og komme meg sørover. Først til Telemark, heim te mor og gull og grønne skoger, og så videre til Grimstad. Der ble jeg - og forelsket meg stort! Søsken og det som er; takk for noen fine dager!

sommerhuset

Hun trengte et hus. Et sommerhus hvor tid får være tid, og avtalene ligger igjen hjemme. Det kunne om så være et lite naust, en liten hytta hvor kravene ble senket, både til omgivelser og luksus, men også til seg selv. Hun skulle male det lyst, i kremfarge, eller ”cappucino” som det stod i fargekartet hun hadde tatt med seg fra den krevsomme byen. På lange sommernetter med josh rouses toner fra radioen skulle hun stå der med kosten og det krøllete saltvannshåret surret rundt en blyant. De skulle omsider bli dekket av lysfargen, veggene, og naustet skulle få personlighet. Den grønne planten skulle komme inn, speilet fra mormor med den gullforgylte rammen skulle minne henne på at slekter kommer og slekter går, og den lille tresengen og dynetrekket i krepp med de store, rosa blomstrene skulle viske at hun var hjemme. Om fingrene aldri hadde vært grønne før, skulle de bli det nå. Av mold og jord og planter i blomsterbeddet. Jeg er ingen gartner, ville hun tenkt, men et naust er et naust, en hytte er en hytta, og uten blomster vil det være en skam. Der ville hun stått i solsteiken med den bare ryggen, pludret og tenkt på mindre alvorlige ting. Året etter ville hun plantet et epletre som skulle sprette ut med store, hvite blomster til alles begeistring.

Og i vinterhagen sin, med de store vinduet som slipper varmen inn skulle hun sitte, sitte i vide t-skjorter og det solblekte håret lekende løst. På det hvite kjøkkenbordet, der skulle hun samle tankene, før hun slapp dem igjen. Ned på papiret. Og der skulle dagene gå, tiden ville kommet, og det lysegrønne stearinlyset skulle brenne inn i sommernatten, mens hun skrev og skrev i en ærlig begeistring. Hav, svaberg og måkeskrik, regndager og soldager, gressletter å løpe i, klær å klatre i. Der skulle hun bare være, sommerne gjennom. Det var blitt hennes nå. Inspirasjon i alle hjørner og retninger og kaffe på kanna.

Og så ville august komme. Hun ville være proppfull av alt hun trengte å være proppfull med, og klar for et liv i byen.

dagane

Siden jeg får en ubeskrivelig rar trang til å løfte begge hendene mine opp til himmelen når jeg hører Odd Nordstogas sang "Dagane" (jeg prøver å ikke bare brenne inne med trangen), fortjener dette en post på første mai. For en storslåtthet.

et tullete liv

I et samfunn hvor det å være vellykket kanskje er en av de sterkeste verdier noensinne, tror jeg vi trenger noen som går i motsatt retning.

«Pass på at ikke hele livet ditt bare blir tull» fikk svogeren min høre som liten gutt av en oppgitt mor som mente sønnen bare tullet med alt og alle. Jeg tror ikke det er hva hvermann trenger å arbeide mest med.

Mennesker som er lite selvhøytidelige tiltrekker meg med en gang. Det er godt å være rundt mennesker med åpne buksesmekker og som kan le av menneskelige feil. Som blåser, sier phøy og snur krisen om til humor. Jeg elsker det! Og det er derfor Dagfinn Enerly, som på en fotballkamp momentant ble lam fra skuldrene og ned, er på min topp 5-liste over vakre mennesker! Han er blitt plassert i en tragisk og uventet situasjon i rullestol, men med glimt i øye og mye selvironi har han et ekstremt vinnende vesen. Ikke bare snur han dyp sorg om til glede for seg selv og sine nærmeste, men han senker på en eller annen måte mine egne krav til det å være menneske. Og kanskje er ikke galgenhumor alltid passende, kanskje kan den også være skadelig. Men fra der de fleste av oss er nå, til skadelig uhøytidelighet – dit er det langt.

I et samfunn hvor det å være vellykket kanskje er en av de sterkeste verdier noensinne, tror jeg vi trenger noen som går i motsatt retning. Og kanskje er det urettferdig å si at det finnes for få uhøytidelige mennesker i Norge. Vi har jo standup-komikere som får folk til å le ved å gjøre narr av hårsveisene vi hadde på 80-tallet og ja, vi har jo fortsatt Kristoffer Schau som de gamle damene mener har gått langt over streken med tullet sitt for lengst. Men jeg kan ikke noe for det, jeg synes fortsatt det finnes altfor få som kan le av situasjoner de ikke hadde eller har full kontroll over.

Normer og moter og alskens uskrevne regler lever alle vi i dette samfunnet under, bevisst eller ikke. Og dette, om det er en gledelig nyhet eller ei, er det ene og alene vi som forsterker eller reduserer. Det er du som bestemmer hva som skal få være med å sette standarden for livet ditt, men ikke minst andres. Og det er vanskelig. Jeg har ikke alltid lyst til å se dummere ut enn andre, jeg vil kanskje heller være som alle andre. For det er ubehagelig når man får enkle spørsmål man ikke klarer å svare på, har litt mer kakemage enn Cindy Crawford eller gav en halvpinlig klem til noen man egentlig ikke skulle gitt en klem til. Men hva så? Det er menneskelig, og det er vel mennesker vi fortsatt er, er det ikke?

Jeg tror vi trenger, mer enn noen gang, å løsne litt opp på slipsknuten og le av oss selv. Tør å være den folk kan le litt av! Det gjør alt for et miljø å endre vellykkethet til menneskelighet. Det gir sunne relasjoner, godt selvbilde og mye latter. Det gir økt livskvalitet.




Publisert i sorthvit: 26/02/2008 - Sist endret: 26/02/2008

om å sette fart

Det var en av disse dagene hvor ryggen verket etter gårdsarbeidet. En av disse dagene når gresset var limegrønt og solen gjorde alt den kunne for å trenge seg ned til oss. Den lyktes. Menneskene klemte hverandre og menneskene kjeftet på hverandre. De gjorde som de ville. De hadde nok med seg selv, og det hadde jeg også. Jeg var kommet til et punkt i min tilværelse hvor perspektivene mine var like snevre og trange som pølseskinn. Så jeg lot menneskene klemme og kjefte så mye de bare ville, og tok på meg løpeskoene. T-skjorten var fra tiden min i Afrika, og ropte ut alt av gamle minner den kunne komme med. Og jeg begynte å løpe.


Theres a million miles to go to where happiness lives.


Den tørre sanden stod opp som røyk bak meg. Tørt som i ørkenen var det, og noen ganger minte det meg om livet mitt. Folk snakket spansk rundt meg, men jeg bare løp. Som trommestikker løp dem, føttene mine, fra den tørre og trange pølseskinnhverdagen min. Jeg løp som om noen skulle vært etter meg med en kjøttkniv. Eneste forskjellen var at jeg smilte. Jeg løp, svettet og smilte om hverandre. Jeg løp fra kaos i hodet og maur i beina. Og mens jeg løper med en støvsky rundt kroppen, en kilometer, to kilometer, fem kilometer, glemmer jeg distansen, jeg glemmer pusten, jeg bare er. Er i bevegelse, både i tanker og kropp.


Også kommer perspektivene tilbake. Etter en times løping på en gård, runder på runder, solen begynner å gå ned. Det blir lysning i tanker, klarning i sinn. Jeg var tilbake. Jeg hadde løpt meg tilbake til de riktige perspektivene.

sen høstkveld

Ringer på ringer. Leppene ble formet, stramme, de lignet nesten litt på de gamle mandarinene som alltid blir liggende igjen etter jul. Som om noe provoserte han til å forme dem slik. Han presset dem utover, i en ubeskrivelig blanding av kontroll og svakhet. Lagde nok en ring. Luften dro han opp fra mellomgulvet, rolig, men standhaftig, han fikk den til å komme fra alle tenkelige steder i kroppen. Også opp, la luften som et skydekke rundt de gule, skjøre tennene, før den måtte ut, luften måtte ut. Jeg forstod aldri hvorfor han absolutt måtte presse luften ut i små ringer, men det var ikke dumt egentlig, nei, det gjorde han litt interessant. Interessant og irriterende.

Vinduet var grått av all forurensingen, doble glass med mørke sotflekker i. De røde vognene slo aldri feil, de skramlet og ristet nedover fra Holmenkollen, fra de pene fruene, vinglassene og leppestiftene. Ringene festet seg til hverandre som ringene i de olympiske leker i nittennittifire. Han smilte hver eneste gang han hadde fått det til, et lekent, men alvorlig smil. Han visste godt dette ikke var lov innendørs. Neste stasjon er Majorstuen.

jeg er funnet verdig til å kjempe kampen

Ja, nå er både lue- og uniformstørrelsen min blitt sendt inn, og snart er staten Norge i gang med å utruste enda en ypperlig kvinne til å kjempe for det frodige landet under åskammen i nord. Rødt, hvitt og blått. Med ære og heder skal jeg bære den blå uniformen, klar for å kjempe til siste slutt. Jeg skal gi mitt alt for sårede soldater, jeg skal bære sandsekker så det holder når flommen kommer innover landet og jeg skal være den siste i letemannskapet som gir seg etter leteaksjonen. Jeg sier, staten norge, dere har gjort et kupp ved å spore opp meg. Jeg kommer til å være den ivrigste tjenestepliktige norske innbygger dere noensinne har hatt.

Jeg er pålagt tjenesteplikt i Sivilforsvaret - ta meg Norge, bruk meg!

(Det morsomste med dette er jo at jeg ikke er ironisk i det jeg skriver. Jeg gleder meg veldig til å gå med den blå uniformen, særlig lua, og yte mitt beste for DIN sikkerhet)

psykologitime

21 år har gått, og det er på tide og se tilbake på livet. Jeg innser at det er hendelser i livet som har formet meg til den jeg er idag, og disse hendelsene har jeg plukket ut og skrevet ned. Det er mulig at noen få punkter er blitt utelatt på grunn av ulike årsaker, blant annet hukommelsen, men det tror jeg ikke er vesentlig.


Desember 1986: Jeg ser dagens lys.
Desember 1986: Jeg blir blå i ansiktet og holder på å dø i Kongo.
Desember 1993: Jeg begynner å samle på frimerker.
Februar 1994: Jeg slutter å samle på frimerker.
Juni 1994: Jeg møter ei dansk jente på campingplassen som ber meg stryke pekefingeren min i ansiktet hennes til hun sovner. (noe jeg selvsagt gjør)
Januar 1998: Jeg kjøper min første cd i en helt ordentlig platebutikk (Celine Dion – Lets talk about love)
Juli 1998: Jeg spiller inn Titanic (hvorav jeg er Rose) på flytebrygga i det lille tjernet i bygda mi
Januar 1999: Jeg får tannregulering.
Mars 1999: Tannlegen min fester gule strikk på reguleringen fordi det er påske.
April 2001: Jeg blir ferska i å kjøpe skoleboller på Rimi i skoletiden og får dårlig samvittighet
Juni 2001: Jeg scorer 7 mål etter hverandre mot et grisedårlig lag, og føler meg som Ronaldo.
Mars 2003: Etter en krangel mellom to helt andre enn meg, får jeg et melkeglass hivd i hodet og blir sendt på legevakten.
Juli 2004: Jeg jobber på Gardermoen, og blir under en av mine inspeksjoner på herretoalettet vitne til store ubehageligheter (jeg måtte gjemme meg bak veggen).
Oktober 2004: En kamerat kommer hjem fra Guatemala og lager dreads på meg. (Hvorfor sa ingen i fra at jeg IKKE burde gått rundt med dette?)
Desember 2004: Jeg forelsker meg.
Juli 2005: Jeg er hjemmehjelp i Seljord kommune, kjører rundt i rød skoda og blir god veninne med ei 70 år gammel dame. Vi ler mye sammen, men hun dør året etter.
Januar 2006: Jeg lærer hvordan jeg skal være sint og uttrykke meg på engelsk.
April 2006: Jeg blir betatt av Kristian Ødegård, påskenøtter på TV2.
Juni 2006: Jeg får øynene opp for sangen African Queen.
Juli 2006: Jeg rister min høyre og ikke påkledde pupp foran en fullstappet bryllupsforsamling i het afrikansk dans.
November 2006: Jeg blir betatt av Harald Rønneberg på Senkveld, TV2.
November 2006: Jeg finner ut at min fremtidige mann må kunne hogge og bære ved, samt sove i telt.
Mars 2008: Odd Nordstogas "Frøken Frantzen" står på repeat på stereoanlegget mitt.

romantisk ungkar?

Jeg synes ikke det er annet enn komisk at Ungkaren blir sett på som lidenskapelig romantisk av jenter med altfor mye hårspray og grå kosebukser.

Den veltrente, solbrune legen som egentlig virker alle tiders. Han tenker på framtiden, han vil ha èi kone å dele gode og onde dager sammen med, han vil kjøre barna i barnehagen og gå på stranda i beige linbukser. Han vil finne en sjelevenn. Fyren er romantisk, å jada, jeg skjønner at det kan bli forvekslet med kjærlighet, men er det egentlig romantisk når ..

.. han på et og samme program med noen minutters mellomrom stirrer intens og lidenskapelig inn i øynene til de tre gjenværende jentene hver for seg, og sier like overbevisende og ømt at det er akkurat henne han vil ha, det er henne han vil dele livet med, det er hun som er den rette. Så bøyer han seg over henne og kysser som bare en ungkar kan kysse. Og så, så er det å sitte med neste jente i armkroken, kanskje skåle litt champagne i boblebadet, og si -like troverdig- til neste kvinne hvor rett han føler det er å ha henne nært seg og dele en framtid med. Og når han har kost seg med dem alle, leid i parken og kysset og gjort best mulig inntrykk på alle svigerfamiliene, og ikke minst overbevist alle jentene om den gode framtiden som "bare de to" skal dele sammen, så begynner den fine, troverdige fyren å dele ut roser til de jentene han vil dele mer boblebad med. En av dem får se å komme seg hjem.

Jeg vet ærlig talt ikke hvor romantisk jeg synes dette er.

de forrige år - en kavalkade

theres a million miles to go
denne tok jeg med meg hjem fra portugal - av alle ting

metadon
noen dager i det siste har jeg følt at jeg går på metadon, jeg har hverken hatt ups eller downs, alt har bare gått rett frem. litt rådvill, litt tom, litt ingenting satt jeg på aker brygge og så utover og tenkte tilbake på alle intrigene vi hadde da vi var litt mindre

hos anja og miriam
nå begynner vi faktisk å få oss egne leiligheter i storbyen. unga vokser tell! deilig å være med gode veninner sammen

kavring
av en eller annen grunn tenker jeg bare på brødrene løvehjerte når jeg ser dette

hatobjekt
tbanevognene i disse dager er tapetsert med plakater om videre studier og jobbsøknader. jeg vet ikke hva det er, men hver gang jeg ser noe som denne plakaten og lignende, har jeg lyst å reise meg opp, rive dem ned fra veggen, bite, rive i hundre biter og hoppe på dem. og hive bløtkake på den som en avslutning, og si høyt foran alle menneskene at dette bør de ikke tolerere. jeg hater disse reklamene, hater! de er stygge å se på, de gir meg negative assosiasjoner og de gir meg alt annet enn livsgnist

IKEA
ikea gjør noe med meg. i første øyeblikk blir jeg så overbegeistret for alt det morsomme i butikken at jeg bare leer av fryd. i neste øyeblikk blir jeg så stressa for aalt det morsomme i butikken at jeg begynner å gråte

idiot-følelsen

urettferdigheten fikk ansikt

I kveld sendte NRKs Brennpunkt den selvinnspilte videodokumentaren av og om Kristoffer Sørli Jørgensen. Som norsk soldat i Afghanistan ble han 22 år gammel drept 8.november 2007 i en vegbombe utenfor Maymaneh, nord i landet. Dokumentaren gjorde stort inntrykk på meg. Ikke bare hulkegråt jeg underveis, men den etterlot meg med spørsmål og en blanding av ulike følelser jeg enda ikke klarer å sette fingeren på.

Hvorfor skulle en så fin, ung gutt dø. En som dro ned for å ta tilbake rettferdighet og gi av det beste han kunne, tiden, til et folk som lider.
Hva er det som gjør at en som har alt, ser verdien av å hjelpe andre så stor at han er villig til å gi sitt eget liv. For det er klart han visste det, at tjenesten hans i verste fall kunne ta fra han livet.

Jeg vet at kenyanerne i disse dager blir slaktet i hundretall. Jeg vet at bak en "mengde ubetydelige afrikanere" ligger like mange følelser, drømmer og tanker som Kristoffer bar på. Jeg vet at de har familiebånd, studieplaner og forelskelse. Likevel trenger jeg enkelthistorier for å ta innover meg urettferdigheten i denne verden.

I kveld fikk urettferdigheten et ansikt.


(Klikk overskrift for mer innblikk)

om å gi seg selv tid

De store snødekte fjella ønska meg velkommen i går natt. Kjøre oppover, oppover, oppover bakkene til Telemark, det får meg bare til å smile. Jeg svinger inn i tunet og det hvite, lune huset ønsker meg velkommen til høyfjellsenteret. Special price for me.

Jeg føler Gud heiv en ekstra skjei fred over dette stedet. Inn i tømmerveggene, i grantrea, i fuglesangen og de nesten to meterene med hvit, ren snø. Her hjemme er det fravær av alt mulig; trikkeskinner, klesbutikker, kebabsjapper, karl johan og alle de 700 menneskene som tar banen opp på søndagene for å gå aleine rundt Sognsvann og kjenne litt på freden (blant de 699 andre).

Dette er rekreasjon for alt det er verdt. Det er å legge seg i dobbeltseng med flanellsengetøy og sove så ufattelig tungt og trygt på grunn av fjellufta. Det er å våkne uten alarm og tusle ned den slitte trappa barføtt til kjøkkenet. Sette over kaffekanna, stearinlys på kjøkkenbordet som gir rommet håp og verdens lengste frokost. Sprak i ovnen og dagens avis. Frukt i alle fat og mor og fars kjærlighet i alle kroker.

Velkommen hjem.

Om det er noe som er verdt å legge vekt på her i livet, er det å stoppe opp. La effektiviteten og tidsfristene kjøre sitt eget løp. Bryte opp og ta seg tid til å tenke gjennom ting, hvile og kjenne på takknemligheten over livet. Gi Gud litt ekstra rom og seg selv litt færre krav.

latskapen har seiret

Jeg tenker at menneskeheten og Åsne Gotehus har et alvorlig problem når det verste de vet er å ta ut det rene av vaskemaskinen. Det tar tid og krefter og er et irriterende greie i hverdagen. Latskapen har seiret nok en gang.

trigge nysgjerrigheten

Jeg lærte iallefall èn ny ting i dag. Helt sikkert flere også, som at man får energi av å vaske huset til reggea. Men det som virkelig var av betydning, var en setning eller to som Leiv Holstad, stifter av Maritastiftelsen, sa i dag da vi snakket. "Vi bør absolutt bli flinkere til å stille spørsmål som trigger mennesker til å lete etter svaret. Slutte å buse ut med fasitene med en gang."

Jeg tror ikke folk tar til seg ferdige svar så lett. De vil teste ut, søke, finne sannhet. La det bli sitt eget. Jeg er jo sånn jeg også, jeg forstår det godt. Og mer tror jeg ikke jeg behøver å si - det er bedre at du leter det frem og tester det ut selv.

jeg er min egen herre

Reiseselskapet Apollo kunne her om dagen reklamere med stikkordene Reis hvordan DU vil. Et nettsted jeg så reklamere rett over nyttår gav meg dette tilbudet: Nyttårsforsett? - få deg NY kjæreste i år. Og rekka fortsetter. Samfunnet bygger opp rundt egoet og selvrealiseringen, og vi følger etter. Innrett deg som DU vil, etter hva som gir deg mest. Kjør på og gjør det hjertet behager. Riv til deg av det du kan få, det som gir deg nytelse og the good feeling. Vi lever tross alt bare en gang, og da skal livet til gjengjeld leves for oss selv.

Eller skal det egentlig det?

tidenes filmopplevelse

Jeg klarte ikke velge om jeg skulle bite av meg armen eller hive coveret i veggen. Jeg følte jeg måtte trekke luft og fikk vondt i magen. Og for hver nye scene lo jeg i min fortvilelse til min samboer på grunn av den dustete storyen og de tragiske vinklingene denne filmen tok. Og så, så går filmen mot en slutt og hva skjer? Jeg griner! Tårene triller, krokodilletårer, og i en absurd sammenblanding av at dette er jo en elendig film, men jeg gråter, innser jeg jo at jeg har blitt helt oppslukt. For en filmopplevelse! For en absurd filmopplevelse!

Folkens, jeg gir dere; The Object of the Affection med Jennifer Aniston.

de siste år - en kavalkade

Del 1

nabogjerde
skulle ikke forundre meg om disse har en sint nabohund. en bulldog kanskje

selvbilde
i halvsvime etter en ettermiddagslur fredag etter jobb tar jeg ukas shot i speilet

give me a break
jada, min gode venn Sha fra Nigeria og jeg avtalte og treffes ved national klokken 3. En time senere sitter jeg der fortsatt, ventende. Sha er fra Afrika og ser ikke så mye vits å være der på slaget. Klokken 4 gikk jeg hjem, uten Sha, da var tålmodigheten min ikke så stor lenger

buttons-mannen
jeg lo småhøyt for meg selv da dette skjedde. jeg så alt på film i hodet. den stakkars mannen som alltid står og selger buttons midt på karl johan ante fred og ingen fare en fredags formiddag. men plutselig høres hornmusikken og marsjerende sko, og alle i gata kommer seg raskt unna. bare ikke buttonsmannen, han fikk det travelt. jeg så for meg hele scenen med buttonsmannen som ikke klarte å pakke unna tingene sine fort nok, og den marsjerende troppen som ikke, med hensyn til musikerne og fasaden, under noen omstendigheter kunne stoppe toget, så det eneste valget de hadde var å marsjere ned hele buttonsmannen. til han lå på asfalten med skospor på seg og en hel del buttons rundt.

romantikk og fryd
her kan jeg love deg det har sitti noen dusin kjærestepar og sikla på hverandre

stockfleths
det gjør så godt med et avbrekk i jobben. da tar jeg og min arbeidskollega en liiiten tur til nærmeste stockfleths for en iskaffe

måkeskiten
det er det sykeste. i dag satt jeg og spiste lunsj på jobben ute. jeg hadde lagt frem mitt flunka nye vg for å begynne å lese. så ser jeg en annen vei, men blir plutselig skremt av en høy lyd jeg ikke forstod hva var. jeg snudde meg til avisen igjen, og DER! midt på fremsiden hadde den måka skiti så det smalt! la oss si omtrent 20 cm fra hodet mitt. og på opptil tre andre steder landa det bæsj samtidig. hva giir du meg for den? møkkamåke, ikke treffsikker heller.

sofa gjennom byen
når man får et tilbud om å få en gratis, hvit ikea-sofa, er det ikke vanskelig å få åsne til å være positiv - selv ikke når man har en bitteliten bil og sofaen må hentes langt unna i en bygård i 4.etg. Vel, jeg sitter i sofaen nå, så jammen går det bra når man bare vil

love hurts
auda. jeg gikk tur i dag og tråkket nesten på denne på veien. min umiddelbare reaksjon var at her hadde en eller annen heltemodig gutt endelig turt å overgå frykten og gitt blomster til jenta han hadde beskuet i det skjulte det siste halvåret. men jenta hadde bare ledd hånlig opp i luften, viftet litt på det blonde håret og sagt "get a life boy!". fortumlet og knust i fillebiter tuslet gutten hjemover igjen, etter først å ha hivd rosen på bakken og tråkket på den. hardt

lange timer på jobb
jobben om sommeren blir tidvis meget stille. da er det godt å kunne more seg med å tegne snurrebart og flippskjegg på keith richards

ikke ensomhet og savn hvertfall

I julen er det tradisjonelt sett tida for å være positiv. Da skal man takke for maten, takke for gaver og gi hverandre litt ekstra klemmer. Man skal ha en eim av takknemlighet over seg, fra tjuetredje desember til godt over nyttår.

Og det er derfor jeg ikke skal si et eneste klagende ord om hvor stille det har vært i jula, som minstebarn og eneste ugifte/ukjærestede, og som dermed er alene med mor og far, og ikke er ute av huset i jula og må leve med svigermors pinnekjøtt eller lutefisk, som mine søsken. Mine tanker går selvsagt til dem. Jeg skal heller ikke bruke plass til å skrive at jeg savner masinga, hvordan man aldri kommer til orde rundt matbordet fordi alle har alskens mulige ting å fortelle. Om hvordan det er brødre og søstre og svogere og svigerinner og nevøer i en hver krok, og at man må ta på seg skoa og gå ut i låven for å få litt fred, og hvor forferdelig mye jeg savner alt det bråket og latteren og gleden som fyller hele tømmerhuset. Jeg skal holde meg unna å klage over at juletreet fant jeg helt alene på ski med pappa i år, og mandelen fikk jeg for første gang i hele mitt liv i fordi sannsynligheten for å få den var blitt saklig femdoblet, kanskje seksdoblet, da det bare var tre grøtfat på kjøkkenbordet denne julemorgenen. I en juletid med takknemlighet skal jeg droppe å bruke krefter og plass på å fortelle at jeg savner å være snurt over storesøster med så mye gullhår (at det burde vært klipt for lenge siden), at hun alltid vinner den elendige marsipangrisen som jeg hater. Nei, jeg storkoser meg alene med mamma og pappa jeg, vi spiller så mye spill at det snart tipper over for oss, alle de 40 litrene med juleøl får jeg for meg selv, nøtter og mandariner og godteri og småkaker i alle fat, jeg trenger ikke legge inn gode argument for å få se på tvkanalen jeg vil se på. Nei, jeg er generelt sett mot å klage og være utakknemlig, spesielt i jula. Nei, det gidder jeg ikke bruke hverken tid eller blogginnlegg på.

Men noen ord kan jeg bruke - KOM HJEM alle svigerinner og søstre og svogere og brødre og nevøer, kom!

heim te mor

De æ no ein gong noko spesielt mæ Telemark.
Me he den finaste dialekti i Norge, dei finaste snodekte gråntrei, den finaste bunaden, den finaste kanalen, dei finaste fjelltoppan, den finaste skisporten, dei finaste nærbutikkan, dei finaste lafta trehusi og stavkyrkjene, den styste mengden mæ sno og nokon av dei finaste menneskji.
Eg vi heim. Heim te mor.

solodøgn

Å sove alene i skogen.
Under ei gran, på granbardekt underlag. Å sitte ved sitt eget bål. I bare strømpebuksa fordi det er så varmt.
Å ha en million stjerner over seg. Å takke Gud. Alenetid. Virkelig alenetid, man er alene i hele universet, slik føles det.
Og helt stille, mye stillhet. Litt bålsprak og noen fugler.

Jeg likte å sove ute alene slik. Solodøgn.

enda deiligere, oppklarende godt

Kjære Oslo Sporveier.

Dette er kanskje en noget uvanlig forespørsel, den handler verken om tbanetider eller trikkesjåfører. Den handler snarere om estetikk.

Det har seg slik at min gode venn Sondre og jeg ofte har stått på Stortinget tbanestasjon. Jeg er usikker på om flere av tbanestasjonene i Oslo ser likedan ut, men Stortinget har iallefall et fasjonabelt fargekart på veggene og en morsom utsmykning. Jeg tenker da på veggene som er formet som fargerike sirupsnipper. Men det er også formet små "bokser" på veggene. Veggene er ikke helt flate, om dere forstår meg. De står delvis ut i vinkler. Jeg og min venn har diskutert dette mang en gang fordi vi aldri kan bli enige - Er det slik at disse "boksene" er laget med en bevisst hensikt for at folk skal kunne stå "inni" dem og lene seg mot kantene (dette er nødvendigvis mer behagelig om vi sammenligner med en helt flat, vanlig vegg. Det er også plass til to stk personer med gjennomsnittlig norsk størrelse i boksen, noe som vil være utmerket for kjærestepar), eller er veggene og fargene på Stortinget tbanestasjon rett og slett bare laget av estetiske grunner, altså mer "tilfeldig"? Jeg håper på en positiv og rask tilbakemelding og et klart svar på mitt spørsmål, da dette har vært grunnlag for mang en diskusjon mellom meg om min gode venn.

Takk for det gode arbeidet dere gjør. Dere kommer (omtrent alltid) i tide.

Med ønske om en god jul,
Åsne Gotehus

Hei Åsne Gotehus, og beklager sent svar. Etter hva jeg har klart å finne ut er dette kun av estetiske årsaker.

Vennlig hilsen Sporveiens kundesenter

H. Tovset, kundekonsulent

Kort og greit. Det er godt ikke alle trenger å utbrodere like mye som meg.Vel, svaret fikk jeg iallefall, og det gjorde godt.

deilig oppklarende

Kjære Norsk Språkråd.

Jeg har i en liten periode i den senere tid tenkt litt mer enn vanlig over et godt innarbeidet uttrykk i vårt norske ordvokabular. Jeg har også luftet problemstillingen med en del av mine nærmeste, men det var heller dårlige svar og hevede skulderblader jeg fikk. Sammen med en venn av meg forstod jeg at tiden nå måtte være inne til å spørre noen med litt ekstraordinær kunnskap på området. Tanken fallt selvsagt på dere i Norsk Språkråd.

Vel, det har seg sånn at jeg har blitt oppmerksom på et uttrykk jeg har brukt en god del i det siste som jeg neimen ikke vet om jeg kan stå inne for. Jeg vil nå presentere det, først som sist: "Å legge noe på hylla". Det sirkulerer ikke lite spørsmål rundt dette finurlige uttrykket. For er det slik at når jeg har lagt en ting på hylla, har jeg skrinlagt prosjektet og lagt det bort for godt? Stuet det inn på kottet, låst med hengelås og svelgt nøkkelen på en måte? Eller har jeg derimot bare lagt det bort for en stund, på den synlige hyllen i stuen, eller på kjøkkenet for den del, og planlegger å ta det ned til bruk snart?

Jeg synes dette er et uttrykk som kan forårsake forvirring i dagliglivet. Jeg og min venn diskuterte om det kunne vært mulig å endre uttrykket slik at betydningen kunne bli entydig og ikke mulig å ta feil av. Hva tenker Norsk Språkråd om dette?

Jeg håper på positiv tilbakemelding.

Mvh

Åsne Gotehus

Kjære Åsne Gotehus

Jeg tror nok at uttrykket "å legge noe på hylla" hovedsakelig brukes om noe en har lagt bort for alltid. Hvis så ikke er tilfelle, vil en nok ofte presisere det med uttrykk som "inntil videre", "til så lenge" e.l. Se f.eks. i nettversjonen av Bokmålsordboka under oppslagsordet "hylle" på adressen http://www.dokpro.uio.no/ordboksoek.html.

Det å justere betydningen av et ord er veldig vanskelig, for ikke å si umulig. Når et nytt ord blir tatt i bruk, kan Språkrådet bestemme at det skal ha en viss betydning, men viss språkbrukerne begynner å legge noe annet i det, er det vanskelig å gripe inn og si at det er en annen betydning som er den riktige. Til sjuende og sist er det språkbrukerne som bestemmer hva de legger i et ord eller uttrykk.

Vennlig hilsen

Åsta Norheim

rådgiver

de med pannelugg

Jenter med pannelugg blir med en gang interessante. Jeg får lyst til å bli kjent med mennesker med pannelugg. De leser mye bøker på tbanen og har meninger om ting jeg ikke engang hadde trodd jeg trengte en mening på. Jeg ser for meg at mennesker med pannelugg spiser sunn, rar mat og har dyp, sensuell stemme. De er verdt å bli kjent med, de med pannelugg. Panneluggmenneskene er dype og intense, og maler streker på papir som skal redde verden fra dens undergang.


Også var det meg da. Det er klart jeg har tenkt på, dette med pannelugg. Er det aktuelt for meg? Men nå er det nå engang slik at å plassere meg i en panneluggverden vil bli å skru tiden tilbake til barneskolen. Og det føles som om jeg vil forbli i den perioden hele livet mitt, helt uavhengig av panneluggen. Jeg bruker barne -og ungdomsbrille og går på barnebillett på bussen allerede.

Ok, jeg dropper pannelugg.

smak av honning

Jeg har aldri tenkt på hva denne sangen egentlig har dreid seg om. Før en liten tid tilbake. Da ble det min sang, med noen av mine vesentligste livsprinsipper. At en sommerdag med en man er glad i er mye mer verdt enn sedler. Jada, av og til er det en drøss av sannheter i kisjène

Smak av honning

Mange lever kun for penger
Som de faktisk ikke trenger
Jobber både natt og dag
I et evig statusjag
Men hva blir det så igjen
Av det søte liv min venn

Å ligge på et svaberg og bare være til
Og kjenne solen varme i en luft som er så mild
Det er hva jeg kaller en smak av honning
Å vite at man ikke har behov for noen ting
Nei bare kjenne gleden for alt som er omkring
Det er hva jeg kaller en smak av honning

Kapitalens krokodiller
Stive blikk bak mørke briller
Alt de ser er kun profitt
Og de glefser: Alt er mitt
Men hva blir det så igjen
Av det søte liv min venn

Å vandre langs en blomstereng med henne du har kjær
Hvor alt er nytt og duggfriskt etter vennlig regnevær
Det er hva jeg kaller en smak av honning
Å høre at hun hvisker: Jeg er så glad i deg
Å kysse henne kjærlig der blant gress og timotei
Det er hva jeg kaller en smak av honning

Mange glemmer det å lytte
For det gir dem ingen nytte
Kjøp og salg er deres sang
Mammons akkompagnement
Men hva blir det så igjen
Av det søte liv min venn
Det er hva jeg kaller en smak av honning

Å lytte til en stemme en stille sommerkveld
Hvor tonen er så fin og myk og varm og sensuell
Det er hva jeg kaller en smak av honning
Å kjenne at du lever med alt som du har kjær
Og vite hun du elsker hun sitter der så nær
Det er hva jeg kaller en smak av honning

øyets sang

Foto: Åsne Gotehus

jeg er brukbar

Nå er jeg ubrukelig på en måte.

Jeg har jo kunnskap. For eksempel vet jeg at agurken består av 97 % vann og at London ligger i England som ligger i Europa. Problemet er bare at det vet alle de andre jeg omgås med også.

Her en dag var jeg ute og løp. Jeg løp forbi en vennlig, smilende far som lekte med sønnen sin. Og idèt jeg løper forbi hører jeg den lille gutten spørre pappa - "hvorfor det?". Det var da det slo meg. Det var da det slo meg at jeg går en lysende fremtid i møte.

Når jeg får et barn, eller 5, kommer hver dag til å gi meg god selvfølelse på kunnskapsfronten. Jeg kommer til å vite så utrolig mye som barna mine er helt klin blanke på. De skal spørre meg hvorfor man setter bokbind på skolebøkene, og jeg skal ivrig fortelle dem at det er for å unngå at spesielt bokryggen blir slitt i skolesekken. Jeg kommer til å fortelle dem at det er sunt å spise blåbær og at våte sko tørker fortere med avispapir i. Dessuten vil jeg nok nevne at de ikke bør putte fingeren på en varm kokeplate fordi det gjør vondt, og at mange mennesker bruker deodorant for å unngå å lukte svette. Jeg kan si hva som helst, jeg kan lire av meg helt dagligdags kunnskap, men for dem vil det være revousjonerende.

Jeg er glad for å kunne si at jeg går en lysende fremtid i møte, jeg kommer til å være langt fra ubrukelig.

jeg og han bjørn

Igår hadde jeg en absurd opplevelse.

Jeg gikk rimelig fort mot KID på Gunerius, dårlig tid, fredag ettermiddag, var sulten og ville hjem, men utenfor en av butikkene så jeg tilfeldigvis på veggen. Nei, er det ikke meg selv jeg står og ser på, tenkte jeg. Hvorfor henger det et bilde her på veggen som ser ut som meg? Jeg tenkte dette i kanskje fem hele sekunder, før hjernen min koblet og forstod at nei, det er ikke meg, det er en poster av Bjørn Dæhli.

Ok, jeg vet ikke helt hva mer jeg skal si om dette, annet enn at det var ytterst merkelig. Enten er Bjørn Dæhli en såpass likanes kar at jeg føler meg ubevisst nært knyttet til han, han er jo så familievennlig. Eller så ligner vi på hverandre, jeg og han Bjørn. Vi stod hverandre hvertfall svært så nær i går på Gunerius.

rart det der

Noen ganger blir ting bare tull. Man sier ting man ikke skulle sagt, ting kommer ut på feil måter og det blir tull opphøyd i annen.

der jeg var 7 måneder siden

tirsdag 06.mars 2007, Mendoza Argentina

"Den ene dagen vil jeg krype under gjerdet og haike tilbake til Norge. Jeg vil det fordi jeg ikke skjønner hva jeg gjør her. Fordi jeg ikke føler folk hverken kjenner meg eller forstår meg. Fordi jeg er lei av å være positiv og arbeide for noe som ikke tjener meg. Fordi ting ikke er som jeg forestilte meg, de ligner ikke slik det er på film. Jeg vil reise hjem og klemme de jeg er glad i, de som faktisk savner meg. Jeg vil fortelle dem at uten dem hadde jeg vært ufattelig ensom. Jeg vil rette ut haiketommelen fordi jeg savner å bo i Oslo by, gå på kafè og le av norske vitser. Jeg vil ligge i hengekøa mi hjemme, høre mamma henge opp tøy og synge, pappa snekre på garasjen som aldri blir ferdig. Jeg vil hjem og bli lei av søsknene mine som maser og som ikke skjønner at jeg snart er tjueen år. Jeg vil hjem og leve et liv hvor man vet hva man har, man kan se seg selv i speilet og gå i trange bukser uten at folk tenker du er bortskjemt og selvfokusert. Jeg vil snakke et språk som ingen ler av meg for og som jeg ikke er underlegen i.

Den neste dagen tenker jeg uff og uff, det er bare fire måneder igjen. Jeg orker ikke tanken på strevsomme og egosentrerte Norge. Jeg orker ikke å betale tyve kroner for en cola og svi rumpa av meg for å kjøpe en bukse. Jeg vil le med de jeg har blitt kjent med her nede. Jeg vil ta bussen alene til byen og bli sett etter av kjekke gutter fordi jeg er alene om å være blond. Jeg vil stå alene ute klokken midnatt med musikken i ørene og stirre opp på den Argentinske nattehimmelen. Og kjenne at jeg lever, at jeg er fri og at ingen kan holde meg tilbake fra noe. Jeg kan glede meg ufattelig mye over at det er helg, at det endelig blir tid til å åpne innboksen og lese alle mailene fra gode venner i Norge. Jeg vil spise mer litersis til 5 norske kroner og sove på rom med Griselda som promper, det gjør meg ingenting. Jeg vil ta situps etter fotballtrening som vi har hver dag, jeg vil gafle i meg søtsaker. Jeg vil ha brun rygg og snakke spansk.

Hvordan kan tilværelsen min forandre seg så hyppig? Eller er det ikke tilværelsen som forandres, er det heller tankene mine rundt det? Ja, det er nettopp det det er, og jeg forstår det ikke. Fra topp til forderva bånn. Fra overdreven livslyst og glede til mørke skyer og dårlige fremtidsutsikter.

Åttifire prosent av tiden er jeg glad for livet. Positiv til å vaske bæsj og til å leve. Og så glad jeg er for at jeg ikke er depressiv. "

helt unødvendige oppdateringer

Helt siden jeg limte de franske, falske neglene på fingrene torsdags kveld, har jeg gledet meg sånn til å skrive et krast og på kornet-kåseri om falske negler. Jeg skal la det bli med en liten tekst.

For om det ikke ble å kaste 89 kroner ut av vinduet, kan jeg iallefall stå ved at det var å bruke 89 kroner på noe veldig, veldig dumt. Greit nok at det var et impulskjøp fra ei som så for seg lekre sekretærhender, slik som på film. Et forsøk på å bli litt mer feminin på enkelte sider som velpleide hender. Lite visste jeg om hvordan fredagen skulle utarte seg med disse falske fingertuppene.

Det startet med at jeg måtte sette vekkerklokka på 15 minutter tidligere enn vanlig, noe som i seg selv er latterlig nok. Ikke fordi jeg skulle rekke en tidligere tbane, nånei. Rett og slett fordi morgenes gjøremål gjøres omtrentlig dobbelt så sakte når man må tenke på dette fjaseriet man har på hendene. Kle på meg gikk stort sett greit, vaske ansiktet måtte jeg droppe da negler faller av i kontakt med vann. Skjære brød, åpne melkekartongen og pakke bagen var bare ubehagelig. Og da det kom til å ta ut vasken fra vaskemaskina (innebærende tunge, våte olabukser), bød det på problemer. I redsel for å knekke de skjøre neglene måtte jeg omtrent ta ut èn og èn sokk med fingertuppene. (Er det så farlig om de beistene blir knekt, tenker du kanskje, dersom de var så ille? Ja, sier jeg høyt og rungende da, for har man betalt omtrent hundrelappen for noe så tullete, skal de ikke slippe unna så lett heller) Olabuksene klarte jeg ikke å riste, det ble for mye å forlange. De lå igjen i vaskemaskinen den morgenen.

Så kom jobben. Endelig var neglene i sitt rette miljø, blant alt sekretærarbeidet. Her skal de få gjøre nytten, tenkte jeg. Jeg tok feil også der. Skrive fort på tastaturet gjorde at pekefingerneglene dunket ned i bokstavene og løsnet. Bla i papirer og løfte permer var tungvint. Jeg unngikk så godt jeg kunne å gå på do da jeg visste hvor lang tid det tok meg og kle av og på meg en trang olabukse med de neglene. Både for knappene skyld, men også selve buksen. Dessuten faller som sagt neglene av i vannkontakt, og jeg måtte av den grunn kutte ned på håndvaskingen.

Jeg skal innrømme at jeg kanskje gir de franske "lim av och på dissa skjøna, naturliga näglana i en fej"-neglene litt mye ufortjent pepper. Jeg har muligens kommet inn i en ond sirkel. Noen gode sider er det absolutt med dette fenomenet. Det skal sies at man kunne klø seg lengre inn i øregangen enn med naturlige negler. Jeg maktet ikke bite negler for de luktet ufyselige. så dette reduserte neglspisingen. Og til sist, jeg følte meg også som en filmkvinne da jeg kunne tørke vekk maskarasot under øynene på en feminin og sexy måte med neglene. (jeg innrømmer det kanskje ikke skal fryktelig mye til for å få meg til å føle meg som en filmkvinne, jeg er enig i den)

Selvom jeg prøvde å gjemme neglene hele fredagen i skam for at noen skulle se at jeg faktisk hadde kjøpt meg gammel-dame-kunstige-negler, vil jeg gi damene som faktisk bruker dette regelmessig litt kred. Jeg tenker, dere damer, dere vet hva det vil si å være kvinner. Dere er feminine fra rota. All ære.

Jeg? Jeg kom meg til fredags kveld før jeg rev dem av i varmt vann.

under samme tak

Det er noe med dette stedet som jeg bare elsker.

Vi er der alle sammen med samme mål. Vi skal enten til eller fra noe og noen, vi er på gjennomreise hele gjengen. Vi strener over golvet med veska under armen og leter etter skjermene som gir oss informasjon om hvor lang tid vi har igjen. Sånn vet vi iallefall hvor mye oppfinnsomhet som trengs for å slå ihjel tida. Også sitter vi der da, på plastikkstolene og kjenner på stemninga. Det er noe med stemninga der, den er full av tid og forventning. For kanskje er vi i ferd med å reise fra gode venner eller så skal vi snart møte pappa som vi ikke har sett på fire måneder. Vi er fulle av forventninger og opplevelser. Og det er nok det eneste vi under dette taket har til felles.

Tilbake til plastikkstolene. Der sitter vi, kanskje fire, kanskje fem på rekke, ser tomt ut i luften eller glaner på de små viatnemeserne med kurvhatter og fotoapparat, venstre lår over høyre lår, aiai sliten, skifter stilling, høyre lår over venstre lår, sånn ja. Vi tar opp bøkene, det får tiden til å gå fortere tenker vi, men så leser vi bare fra side 235 til 236, før vi mister konsentrasjonen av all informasjonen over høytalerne og de arbeidende snellene med lange legger og korte, blå miniskjørt. Får ikke fred, ned igjen med boka. Musikk. Ja, musikk er tidsfordriv. Ned igjen i den store veska med alle tidsfordrivene, fant den, ipoden altså. Tar et sipp av Starbucks-kaffen, et lite krus bare, men 42 kroner måtte vi punge ut med. Men det er verdt det, det gjør reisefølelsen komplett og vi har ikke akkurat det store valget. Det er dyrt her, overalt, men det er det vi har her. Proppene i, men før man har rukket å hviskesynge seg gjennom "save tonight, fight the break of dawn, come tomorrow , tomorrow i'll be gone, sav.." med eagle eye cherry kribler det så mye i føttene at man må kaste inn håndkle. Ned med ipod, æsj. Vi må traske litt, tror jeg. Til damedoen. Har ikke noe spesielt ærend der, men du vet, for å se seg litt i speilet, vaske litt hender, teste håndtørkern, der går det noen ti minutter. Greit nok det, vi er tilbake til plastikkstolene og den gamle mannen som pirker seg så fryktelig lite diskrè langt oppi nesen. Forstår han ikke at vi kan se han? Det ser ikke ut til å bry han, han er også fanget av denne stemningen her inne, det er noe med det. Man kan visst gjøre ting man ikke gjør til vanlig her inne. Man er på en slags måte unnskyldt, vi bryr oss ikke fordi vi har nok å tenke på, hvordan man skal få tid til å vise alle bildene fra det siste halve året til familien, hjem kjære hjem og hvor godt det skal bli å komme tilbake til nærbutikken på hjørnet.

Nei, det er noe med dette stedet, denne stemningen som jeg elsker. Enda så forferdelig kjedelig det er å bare vente, vente på noe, fylle det med noe, så gjør det ingenting.

Jeg elsker flyplasser.

paraguay og isbjorner

Over natta, jeg mener virkelig fra torsdag til fredag, èn natt, ble det vinter i Paraguay. Det gikk fra svett hud til skjerf, fingervanter og vindtett jakke. Èn eneste natt.

Fascinerende.

Om en uke er jeg tilbake i Norge, hvit som en isbjorn. Men som mor sier; opplevelsene har du naar vaar brunfarge er vaska bort. hurra for mor!

Snart hjemme. Kjaere Gud.

i brasil

Det er rart det der, hvordan man savner det man ikke har. Naa onsker jeg meg mammas mat, melk, oslo, grovbrod og norske venner. Om to maneder savner jeg sikkert sleske latinoer, kjott og kaker til frokost, samba, hete og sprakfortvilelse.

en uke med onkel reisende mac

home is where your heart is

Jeg får ganske mye tid til å tenke her nede i Argentina. Når jeg jobber på gården for ekempel, i solsteiken, med spansk musikk i ørene og sol på skuldrene. Jeg tenker på bøyninger. Spanske bøyninger. Så tenker jeg noe mer klisje-tanker også. Som at jeg forstår hvor glad jeg er for å ha mat når jeg vil og et fint bad hjemme med en do som skyller ned. Alt. Så tenker jeg at det må være enklere for mennesker uten så masse materielle ting å finne Gud. Jeg klarer mye bedre å fokusere her nede. Jeg klarer å roe meg ned, jeg får lyst til være stille, søke, finne Gud. Og jeg finner Han, ofte.

Utover dette klarer jeg å le når Griselda på trettiåtte, som forøvrig sover i køyeseng under meg, promper høyt og lenge hver eneste natt i søvne.

Vi har èn vifte. Det er jeg glad for. Den sirkulerer den trange luften.

Argentinere burde vært feitere. De dumper mengder med sukker i alt. Sukkervann med litt kaffe på toppen. Det drikker jeg hver morgen. Godt jeg løper mye.

For det gjør jeg. Jeg fotballerer to ganger hver eneste dag. Herlig. En økt klokken syv om morgenen, en økt klokken åtte om kvelden. Med argentinerne.

Dessuten har jeg funnet ut at Gud er en Gud av nytelse. At en utrolig stor prosentmengde av det han lagde ikke er til for noe annet enn .. nytelse. Det er ren skjønnhet. Pur skjønnhet. Bare til å se på, til å nyte, til å like, til å smile og le av. Det liker jeg tanken på. Det er mye av det jeg gjør her nede, faktisk. Bare nyter. Og leker. Og jobber og strever litt. Men det må til.

Mennesker er like. Overalt. Mennesker kjøper nye klær, skriver at de elsker Carlos Juan på innsiden av dodørene med sprittusj, er kjærester, går i parkene, guttene ser på de tynne, brune jentemagene, drikker kaffe og leker.

Jeg lengter ikke hjem. Ikke enda. For som vi alle vet, home is where your heart is. (vi har hørt det før, jeg vet det, det er en klissete og seig avslutning, men det får gå)

bevare meg vel

jeg skal fra naa av alltid ta meg tid til aa hore paa utlendinger som kommer til norge naar de prover aa snakke norsk. jeg lover, jeg lover! jeg skal aldri mer vaere utolmodig og le naar de sier feil. jeg skal forstaa de bedre naar de synes at kulturen vaar er vanskelig. jeg skal gjore mitt beste for aa forstaa dem bedre enn jeg har gjort for.

naa vet jeg nemlig hva det vil si aa vaere ensom og viggo i et annet land fordi man ikke kan snakke. sjokk, sjokk, sjokk.

bevare meg vel.

utamæsjæl

har du noen gang følt at du står utenfor deg selv?

jeg har det sånn nå, tror jeg. at jeg ikke er ett hundrede prosent inni meg selv. jeg vet ikke helt hva som foregår, jeg vet heller ikke helt hva som vil komme.

jeg tror det er fordi jeg skal dra. og være en stund borte.