Tatt av bygda

Hva er det med denne uber-nasjonalromantiske eimen som har blåst over meg det siste året?

Jeg var tretten, fjorten, femten år, satt på ungdomsskolen i Telemark og så ut av skitne klasseromsvinduer. Dette her går ikke lenger, tenkte jeg, her er vi ufreshe, bygdeoriginaler og tidvis ganske trangsynte hele gjengen. Jeg må ut, jeg må ut og se verden, møte byen, tråkke asfalt og høre trikker. Jeg må møte nye mennesker, må ut og leve i et daglig rusj av nye inntrykk, stemmer og eksos. Og det var gode tanker jeg tenkte der jeg satt og så ut av vinduet, så gode at de fikk meg til å reise ut. Ut av Norge noen år, og så til landets hovedstad. Jeg elsket det. Elsket de eksotiske luktene, cafèturene, menneskene med rare stiler og hårsveiser, bøttevis av folk og aktiviteter.

Men så, ut fra tilsynelatende intet, har jeg fått en voldsom trang til å hoppe i høyet det siste året. Jeg har fallt pladask for Odd Nordstoga, telemarksski, gamle tømmerhus, hvite bomullsskjorter, bukseseler og sixpence. Jeg legger om til Telemarksdialekt så fort noen over 40 fra Telemark ringer meg på telefonen (blir fortsatt bare ledd av hvis jeg legger om dialekta med mine venner..), smiler når jeg tenker på lokale matbutikker med rare navn og få hyller, og vil mer enn gjerne bruke timesvis på å pusse opp et gammelt uthus mens barna mine (engang) spør om jeg kan kjøre de til fotballtreninga tre mil (og førtifem minutts kjøring) unna. En bygdetilværelse (særlig i Telemark) med en kjekk kar som kan hesje høyet og hogge ved er alt jeg er hellig overbevist om at jeg trenger. Da kan vi hoppe i høyet hver dag og gå i rare klær mens vi maler huset. Jeg romantiserer bygdelivet til de grader, og ser verdien av rein luft og mål på mål med fri natur.

Jeg vet faktisk ikke helt hvor dette kommer fra, men det slår meg at oppvekstmiljø og foreldre nok har mer å si for oss enn vi tror. Kanskje er dette en av de mange ideene jeg girer på og som plutselig forsvinner i andre ting jeg heller vil. Eller har jeg blitt voksen? Jeg vet ikke, men nasjonalromantikken har til de grader nådd meg, og det kan jeg ikke gjøre noe med. Og jeg kan heller ikke gjøre noe med at dagen i dag er som om du puttet julaften, forelskelse, sommerferie og sitt eget bryllup på èn og samme dag: det er Odd Nordstoga-konsert ikveld..

bollens mørke side

Suma sumarum. Vannbollen og dets hektiske liv i perioden 11. desember til 7.juni.

11.desember. En ung, men moden fisk ankommer bollen. Skinnet glinser, og Pølle er i sitt rette ess blant 5 fine jenter i kollektivet. Mye oppmerksomhet, bra, tenker Pølle. Svømmer på, en liten akrobat er han. Lykkelig og tilfreds. Snart jul.

På nyåret. Mørketiden har defintivt satt inn. Pølle viser antyding til depresjon. Mørket har senket seg over bollen, og livet i bollen fortoner seg muggent. Noe magevondt etter pepperkakedeigen i romjula. Små biter, men dog, sterk kost for en fisk. I denne perioden signaliserer også Pølle ensomhet.

Tidlig april. Gerd er alt en fisk kan drømme om. Få pigmenter (en liten albino) og store, røde øyne. Halen henger elegant på baken hennes og gjør en hver mann yr. Pølle er intet unntak. Vinterdepresjonen forsvinner på et blunk når Gerd og Pølle slippes sammen i bollen. De første dagene er de i elskovs rus (spesielt Pølle, det lurvetjafset, kan ikke styre seg).

Sent april. Som gutter flest lærer også Pølle og ta kontrollen. Han er sersjanten i bollen, giv akt, og viser sin mandom stadig vekk. Tanken er sikkert god den, men alt med måte. Gerd blir noe apatisk og satt på sidelinjen i denne perioden, for Pølle svømmer alltid fortere og snapper maten fra henne. Gerd går ned i vekt. Pølle går opp.

Mai. Det virker som den første forelskelsen er over for Pølles del. Han har sluttet å svømme etter Gerd og dytte henne i rumpa. Og for lite flørting fører, som alle vet, til mindre lekenhet og raushet. Gerd har blitt en bitter fisk, grepet av kvinnefrigjøringen og likestillingen og alt det der, og bryr seg katten om hun stjeler maten til Pølle. Rollene har snudd, nå er Gerd raskest og frekkest. Pølle har mistet gutsen, og begynner å bli gusten i huden.

17.mai - det er fest. I ordets rette forstand, med norske flagg, potetgull og det som verre er. Noen av de besøkende (Daniel Saxe) har sosiale antenner knekt helt av, og gir Pølle og Gerd Maarud potetgull. De sluker det rått, hver for seg selvsagt (forholdet er fortsatt litt halvdårlig, Gerd har fått appelsinhud på venstre finne, og Pølle synes ikke hun er så innmari sexy lenger). Miljøet i bollen er betent.

Noen dager senere. Pølle er oppblåst, og makter ikke bevege seg på dybt vann. Han flyter bare opp pga mageluften, og ligger en tomme under vannflaten. I denne perioden gis det mye ros og kjærlighet til Pølle i håp om mindre tarmgass. Vi sier ting som "Flink fisk", "How low can you go?" og "Du er den slankeste fisken vi noensinne har hatt". Dette uten noe hell. Pølle ligger mer og mer stille med øynene vidåpne og glaner ut på våren utenfor bollen. Våren han aldri fikk oppleve.

Ytterligere dager senere. Pølles kropp heller bare mot venstre og ligger vannrett i bollen. Må ha ødelagt balanseorganet sitt (mulig dette ligger i tarmområdet). "Du er en sirkusfisk du, lille venn" sier jeg.

Early June. Endelig finner jeg Pølle langt fra overflaten, han er langt nede på bunn. Fortsatt sidelengs, men dog. "Gutten er i form, ser jeg, tarmgassen er borte siden du beveger deg på djupt vann?" Ingen respons. Og da ser jeg det, øynene til Pølle har sprettet delvis ut av hodet. Intet liv, Pølle er død. Bisettelsen foregår med Pølles 4 nærmeste venner, og begravelsen er en verdig avslutning med samstemt "Ikke en spurv til jorden" i moll mens vi bærer kisten til doskåla. Plask, og Pølle entrer fiskehimmelen. (må bare gjennom noen rør først).

Lang historie kort, - dager senere møter Gerd samme skjebne. Som kvinner flest holdt hun ut lengre (sterkere psyke), men dog, hun måtte til slutt kaste inn håndkleet. Hun døde, 2 måneder gammel. Bisettelsen foregikk i stillhet, gaver til Fiskenes Fellesforbund ble mottat med takk.

høffe de æ så gødt å vera heime

nattens dronning

-Han var gift og hadde en vakker kone hjemme. Jeg prøvde å få han til å forstå at det han gjorde var galt, at han skulle gå hjem til kona si, men han ble sur, presset seg mot meg og bad meg fortsette.

Det har allerede blitt nesten to år siden vi hadde samtalen på det lille toalettet, men jeg husker det godt. Jeg antar jeg sa noe sånt som 'hm' i fravær av noe lurere å si. Hun dro av seg de skitne buksene, hun hadde ikke rukket å funnet en do før det bare hadde kommet. Jeg forstod det på henne, at hun syntes det var flaut, hun var jo ikke et barn. Buksen jeg hadde funnet til henne var heller ikke ny, men den var ren. Hun var fornøyd hun, og dro den på seg. Den var alt for liten, hun slet med å få den på seg, men vi holdt inne magen og kneppet igjen. Vi lo. Hun rettet på den korte toppen som krøp seg rett over navelen.

-Det er slik det er, man må vise seg frem for å få solgt noe, sa hun og smilte litt halvveis. Du skulle vært et helt annet sted enn her du, tenkte jeg.

Jeg stod og så henne ta på sminken. Øynene ble rammet inn i sort, og den røde leppestiften kom tydeligere på. Håret var stort, langt og krøllete. Hun prøvde å gjemme det slitne ansiktet. Kanskje hun prøvde å gjemme seg selv også, tenkte jeg. -I dette gamet må man holde følelsene utenfor, sa hun. Man må være kald og tenke at dette er kun en jobb. Som alle andre jobber. Men det er klart det er vanskelig. Med alle de hundre mennene som har vært kunder hos meg, har jeg måttet tålt mye. Hun tok parfymeflasken mot halsen, og sprayet fire fem ganger. Kjære Gud, hun er nydelig, tenkte jeg, hva annet skulle jeg si? Jeg hadde lyst til å si noe fornuftig, noe riktig. Ta henne med meg hjem og låne henne dusjen min. Gi henne et herremåltid, le sammen og la henne kjenne på det gode.

-Tid er penger for meg. Jeg må gå ut igjen nå. Det er fredagskveld og mange som vil ha et ligg. Takk for buksa!

Vi klemte, jeg sa hun måtte være forsiktig. Så gikk hun ut døren og ut i natten. Nattens dronning.

når sant skal sies

Det har vært dager jeg har trengt. Jeg fikk ikke slappet av i byen, hu og hei, nei, jeg måtte finne meg en buss og komme meg sørover. Først til Telemark, heim te mor og gull og grønne skoger, og så videre til Grimstad. Der ble jeg - og forelsket meg stort! Søsken og det som er; takk for noen fine dager!

sommerhuset

Hun trengte et hus. Et sommerhus hvor tid får være tid, og avtalene ligger igjen hjemme. Det kunne om så være et lite naust, en liten hytta hvor kravene ble senket, både til omgivelser og luksus, men også til seg selv. Hun skulle male det lyst, i kremfarge, eller ”cappucino” som det stod i fargekartet hun hadde tatt med seg fra den krevsomme byen. På lange sommernetter med josh rouses toner fra radioen skulle hun stå der med kosten og det krøllete saltvannshåret surret rundt en blyant. De skulle omsider bli dekket av lysfargen, veggene, og naustet skulle få personlighet. Den grønne planten skulle komme inn, speilet fra mormor med den gullforgylte rammen skulle minne henne på at slekter kommer og slekter går, og den lille tresengen og dynetrekket i krepp med de store, rosa blomstrene skulle viske at hun var hjemme. Om fingrene aldri hadde vært grønne før, skulle de bli det nå. Av mold og jord og planter i blomsterbeddet. Jeg er ingen gartner, ville hun tenkt, men et naust er et naust, en hytte er en hytta, og uten blomster vil det være en skam. Der ville hun stått i solsteiken med den bare ryggen, pludret og tenkt på mindre alvorlige ting. Året etter ville hun plantet et epletre som skulle sprette ut med store, hvite blomster til alles begeistring.

Og i vinterhagen sin, med de store vinduet som slipper varmen inn skulle hun sitte, sitte i vide t-skjorter og det solblekte håret lekende løst. På det hvite kjøkkenbordet, der skulle hun samle tankene, før hun slapp dem igjen. Ned på papiret. Og der skulle dagene gå, tiden ville kommet, og det lysegrønne stearinlyset skulle brenne inn i sommernatten, mens hun skrev og skrev i en ærlig begeistring. Hav, svaberg og måkeskrik, regndager og soldager, gressletter å løpe i, klær å klatre i. Der skulle hun bare være, sommerne gjennom. Det var blitt hennes nå. Inspirasjon i alle hjørner og retninger og kaffe på kanna.

Og så ville august komme. Hun ville være proppfull av alt hun trengte å være proppfull med, og klar for et liv i byen.

dagane

Siden jeg får en ubeskrivelig rar trang til å løfte begge hendene mine opp til himmelen når jeg hører Odd Nordstogas sang "Dagane" (jeg prøver å ikke bare brenne inne med trangen), fortjener dette en post på første mai. For en storslåtthet.

et tullete liv

I et samfunn hvor det å være vellykket kanskje er en av de sterkeste verdier noensinne, tror jeg vi trenger noen som går i motsatt retning.

«Pass på at ikke hele livet ditt bare blir tull» fikk svogeren min høre som liten gutt av en oppgitt mor som mente sønnen bare tullet med alt og alle. Jeg tror ikke det er hva hvermann trenger å arbeide mest med.

Mennesker som er lite selvhøytidelige tiltrekker meg med en gang. Det er godt å være rundt mennesker med åpne buksesmekker og som kan le av menneskelige feil. Som blåser, sier phøy og snur krisen om til humor. Jeg elsker det! Og det er derfor Dagfinn Enerly, som på en fotballkamp momentant ble lam fra skuldrene og ned, er på min topp 5-liste over vakre mennesker! Han er blitt plassert i en tragisk og uventet situasjon i rullestol, men med glimt i øye og mye selvironi har han et ekstremt vinnende vesen. Ikke bare snur han dyp sorg om til glede for seg selv og sine nærmeste, men han senker på en eller annen måte mine egne krav til det å være menneske. Og kanskje er ikke galgenhumor alltid passende, kanskje kan den også være skadelig. Men fra der de fleste av oss er nå, til skadelig uhøytidelighet – dit er det langt.

I et samfunn hvor det å være vellykket kanskje er en av de sterkeste verdier noensinne, tror jeg vi trenger noen som går i motsatt retning. Og kanskje er det urettferdig å si at det finnes for få uhøytidelige mennesker i Norge. Vi har jo standup-komikere som får folk til å le ved å gjøre narr av hårsveisene vi hadde på 80-tallet og ja, vi har jo fortsatt Kristoffer Schau som de gamle damene mener har gått langt over streken med tullet sitt for lengst. Men jeg kan ikke noe for det, jeg synes fortsatt det finnes altfor få som kan le av situasjoner de ikke hadde eller har full kontroll over.

Normer og moter og alskens uskrevne regler lever alle vi i dette samfunnet under, bevisst eller ikke. Og dette, om det er en gledelig nyhet eller ei, er det ene og alene vi som forsterker eller reduserer. Det er du som bestemmer hva som skal få være med å sette standarden for livet ditt, men ikke minst andres. Og det er vanskelig. Jeg har ikke alltid lyst til å se dummere ut enn andre, jeg vil kanskje heller være som alle andre. For det er ubehagelig når man får enkle spørsmål man ikke klarer å svare på, har litt mer kakemage enn Cindy Crawford eller gav en halvpinlig klem til noen man egentlig ikke skulle gitt en klem til. Men hva så? Det er menneskelig, og det er vel mennesker vi fortsatt er, er det ikke?

Jeg tror vi trenger, mer enn noen gang, å løsne litt opp på slipsknuten og le av oss selv. Tør å være den folk kan le litt av! Det gjør alt for et miljø å endre vellykkethet til menneskelighet. Det gir sunne relasjoner, godt selvbilde og mye latter. Det gir økt livskvalitet.




Publisert i sorthvit: 26/02/2008 - Sist endret: 26/02/2008

om å sette fart

Det var en av disse dagene hvor ryggen verket etter gårdsarbeidet. En av disse dagene når gresset var limegrønt og solen gjorde alt den kunne for å trenge seg ned til oss. Den lyktes. Menneskene klemte hverandre og menneskene kjeftet på hverandre. De gjorde som de ville. De hadde nok med seg selv, og det hadde jeg også. Jeg var kommet til et punkt i min tilværelse hvor perspektivene mine var like snevre og trange som pølseskinn. Så jeg lot menneskene klemme og kjefte så mye de bare ville, og tok på meg løpeskoene. T-skjorten var fra tiden min i Afrika, og ropte ut alt av gamle minner den kunne komme med. Og jeg begynte å løpe.


Theres a million miles to go to where happiness lives.


Den tørre sanden stod opp som røyk bak meg. Tørt som i ørkenen var det, og noen ganger minte det meg om livet mitt. Folk snakket spansk rundt meg, men jeg bare løp. Som trommestikker løp dem, føttene mine, fra den tørre og trange pølseskinnhverdagen min. Jeg løp som om noen skulle vært etter meg med en kjøttkniv. Eneste forskjellen var at jeg smilte. Jeg løp, svettet og smilte om hverandre. Jeg løp fra kaos i hodet og maur i beina. Og mens jeg løper med en støvsky rundt kroppen, en kilometer, to kilometer, fem kilometer, glemmer jeg distansen, jeg glemmer pusten, jeg bare er. Er i bevegelse, både i tanker og kropp.


Også kommer perspektivene tilbake. Etter en times løping på en gård, runder på runder, solen begynner å gå ned. Det blir lysning i tanker, klarning i sinn. Jeg var tilbake. Jeg hadde løpt meg tilbake til de riktige perspektivene.

sen høstkveld

Ringer på ringer. Leppene ble formet, stramme, de lignet nesten litt på de gamle mandarinene som alltid blir liggende igjen etter jul. Som om noe provoserte han til å forme dem slik. Han presset dem utover, i en ubeskrivelig blanding av kontroll og svakhet. Lagde nok en ring. Luften dro han opp fra mellomgulvet, rolig, men standhaftig, han fikk den til å komme fra alle tenkelige steder i kroppen. Også opp, la luften som et skydekke rundt de gule, skjøre tennene, før den måtte ut, luften måtte ut. Jeg forstod aldri hvorfor han absolutt måtte presse luften ut i små ringer, men det var ikke dumt egentlig, nei, det gjorde han litt interessant. Interessant og irriterende.

Vinduet var grått av all forurensingen, doble glass med mørke sotflekker i. De røde vognene slo aldri feil, de skramlet og ristet nedover fra Holmenkollen, fra de pene fruene, vinglassene og leppestiftene. Ringene festet seg til hverandre som ringene i de olympiske leker i nittennittifire. Han smilte hver eneste gang han hadde fått det til, et lekent, men alvorlig smil. Han visste godt dette ikke var lov innendørs. Neste stasjon er Majorstuen.

jeg er funnet verdig til å kjempe kampen

Ja, nå er både lue- og uniformstørrelsen min blitt sendt inn, og snart er staten Norge i gang med å utruste enda en ypperlig kvinne til å kjempe for det frodige landet under åskammen i nord. Rødt, hvitt og blått. Med ære og heder skal jeg bære den blå uniformen, klar for å kjempe til siste slutt. Jeg skal gi mitt alt for sårede soldater, jeg skal bære sandsekker så det holder når flommen kommer innover landet og jeg skal være den siste i letemannskapet som gir seg etter leteaksjonen. Jeg sier, staten norge, dere har gjort et kupp ved å spore opp meg. Jeg kommer til å være den ivrigste tjenestepliktige norske innbygger dere noensinne har hatt.

Jeg er pålagt tjenesteplikt i Sivilforsvaret - ta meg Norge, bruk meg!

(Det morsomste med dette er jo at jeg ikke er ironisk i det jeg skriver. Jeg gleder meg veldig til å gå med den blå uniformen, særlig lua, og yte mitt beste for DIN sikkerhet)

psykologitime

21 år har gått, og det er på tide og se tilbake på livet. Jeg innser at det er hendelser i livet som har formet meg til den jeg er idag, og disse hendelsene har jeg plukket ut og skrevet ned. Det er mulig at noen få punkter er blitt utelatt på grunn av ulike årsaker, blant annet hukommelsen, men det tror jeg ikke er vesentlig.


Desember 1986: Jeg ser dagens lys.
Desember 1986: Jeg blir blå i ansiktet og holder på å dø i Kongo.
Desember 1993: Jeg begynner å samle på frimerker.
Februar 1994: Jeg slutter å samle på frimerker.
Juni 1994: Jeg møter ei dansk jente på campingplassen som ber meg stryke pekefingeren min i ansiktet hennes til hun sovner. (noe jeg selvsagt gjør)
Januar 1998: Jeg kjøper min første cd i en helt ordentlig platebutikk (Celine Dion – Lets talk about love)
Juli 1998: Jeg spiller inn Titanic (hvorav jeg er Rose) på flytebrygga i det lille tjernet i bygda mi
Januar 1999: Jeg får tannregulering.
Mars 1999: Tannlegen min fester gule strikk på reguleringen fordi det er påske.
April 2001: Jeg blir ferska i å kjøpe skoleboller på Rimi i skoletiden og får dårlig samvittighet
Juni 2001: Jeg scorer 7 mål etter hverandre mot et grisedårlig lag, og føler meg som Ronaldo.
Mars 2003: Etter en krangel mellom to helt andre enn meg, får jeg et melkeglass hivd i hodet og blir sendt på legevakten.
Juli 2004: Jeg jobber på Gardermoen, og blir under en av mine inspeksjoner på herretoalettet vitne til store ubehageligheter (jeg måtte gjemme meg bak veggen).
Oktober 2004: En kamerat kommer hjem fra Guatemala og lager dreads på meg. (Hvorfor sa ingen i fra at jeg IKKE burde gått rundt med dette?)
Desember 2004: Jeg forelsker meg.
Juli 2005: Jeg er hjemmehjelp i Seljord kommune, kjører rundt i rød skoda og blir god veninne med ei 70 år gammel dame. Vi ler mye sammen, men hun dør året etter.
Januar 2006: Jeg lærer hvordan jeg skal være sint og uttrykke meg på engelsk.
April 2006: Jeg blir betatt av Kristian Ødegård, påskenøtter på TV2.
Juni 2006: Jeg får øynene opp for sangen African Queen.
Juli 2006: Jeg rister min høyre og ikke påkledde pupp foran en fullstappet bryllupsforsamling i het afrikansk dans.
November 2006: Jeg blir betatt av Harald Rønneberg på Senkveld, TV2.
November 2006: Jeg finner ut at min fremtidige mann må kunne hogge og bære ved, samt sove i telt.
Mars 2008: Odd Nordstogas "Frøken Frantzen" står på repeat på stereoanlegget mitt.

romantisk ungkar?

Jeg synes ikke det er annet enn komisk at Ungkaren blir sett på som lidenskapelig romantisk av jenter med altfor mye hårspray og grå kosebukser.

Den veltrente, solbrune legen som egentlig virker alle tiders. Han tenker på framtiden, han vil ha èi kone å dele gode og onde dager sammen med, han vil kjøre barna i barnehagen og gå på stranda i beige linbukser. Han vil finne en sjelevenn. Fyren er romantisk, å jada, jeg skjønner at det kan bli forvekslet med kjærlighet, men er det egentlig romantisk når ..

.. han på et og samme program med noen minutters mellomrom stirrer intens og lidenskapelig inn i øynene til de tre gjenværende jentene hver for seg, og sier like overbevisende og ømt at det er akkurat henne han vil ha, det er henne han vil dele livet med, det er hun som er den rette. Så bøyer han seg over henne og kysser som bare en ungkar kan kysse. Og så, så er det å sitte med neste jente i armkroken, kanskje skåle litt champagne i boblebadet, og si -like troverdig- til neste kvinne hvor rett han føler det er å ha henne nært seg og dele en framtid med. Og når han har kost seg med dem alle, leid i parken og kysset og gjort best mulig inntrykk på alle svigerfamiliene, og ikke minst overbevist alle jentene om den gode framtiden som "bare de to" skal dele sammen, så begynner den fine, troverdige fyren å dele ut roser til de jentene han vil dele mer boblebad med. En av dem får se å komme seg hjem.

Jeg vet ærlig talt ikke hvor romantisk jeg synes dette er.

de forrige år - en kavalkade

theres a million miles to go
denne tok jeg med meg hjem fra portugal - av alle ting

metadon
noen dager i det siste har jeg følt at jeg går på metadon, jeg har hverken hatt ups eller downs, alt har bare gått rett frem. litt rådvill, litt tom, litt ingenting satt jeg på aker brygge og så utover og tenkte tilbake på alle intrigene vi hadde da vi var litt mindre

hos anja og miriam
nå begynner vi faktisk å få oss egne leiligheter i storbyen. unga vokser tell! deilig å være med gode veninner sammen

kavring
av en eller annen grunn tenker jeg bare på brødrene løvehjerte når jeg ser dette

hatobjekt
tbanevognene i disse dager er tapetsert med plakater om videre studier og jobbsøknader. jeg vet ikke hva det er, men hver gang jeg ser noe som denne plakaten og lignende, har jeg lyst å reise meg opp, rive dem ned fra veggen, bite, rive i hundre biter og hoppe på dem. og hive bløtkake på den som en avslutning, og si høyt foran alle menneskene at dette bør de ikke tolerere. jeg hater disse reklamene, hater! de er stygge å se på, de gir meg negative assosiasjoner og de gir meg alt annet enn livsgnist

IKEA
ikea gjør noe med meg. i første øyeblikk blir jeg så overbegeistret for alt det morsomme i butikken at jeg bare leer av fryd. i neste øyeblikk blir jeg så stressa for aalt det morsomme i butikken at jeg begynner å gråte

idiot-følelsen

urettferdigheten fikk ansikt

I kveld sendte NRKs Brennpunkt den selvinnspilte videodokumentaren av og om Kristoffer Sørli Jørgensen. Som norsk soldat i Afghanistan ble han 22 år gammel drept 8.november 2007 i en vegbombe utenfor Maymaneh, nord i landet. Dokumentaren gjorde stort inntrykk på meg. Ikke bare hulkegråt jeg underveis, men den etterlot meg med spørsmål og en blanding av ulike følelser jeg enda ikke klarer å sette fingeren på.

Hvorfor skulle en så fin, ung gutt dø. En som dro ned for å ta tilbake rettferdighet og gi av det beste han kunne, tiden, til et folk som lider.
Hva er det som gjør at en som har alt, ser verdien av å hjelpe andre så stor at han er villig til å gi sitt eget liv. For det er klart han visste det, at tjenesten hans i verste fall kunne ta fra han livet.

Jeg vet at kenyanerne i disse dager blir slaktet i hundretall. Jeg vet at bak en "mengde ubetydelige afrikanere" ligger like mange følelser, drømmer og tanker som Kristoffer bar på. Jeg vet at de har familiebånd, studieplaner og forelskelse. Likevel trenger jeg enkelthistorier for å ta innover meg urettferdigheten i denne verden.

I kveld fikk urettferdigheten et ansikt.


(Klikk overskrift for mer innblikk)

om å gi seg selv tid

De store snødekte fjella ønska meg velkommen i går natt. Kjøre oppover, oppover, oppover bakkene til Telemark, det får meg bare til å smile. Jeg svinger inn i tunet og det hvite, lune huset ønsker meg velkommen til høyfjellsenteret. Special price for me.

Jeg føler Gud heiv en ekstra skjei fred over dette stedet. Inn i tømmerveggene, i grantrea, i fuglesangen og de nesten to meterene med hvit, ren snø. Her hjemme er det fravær av alt mulig; trikkeskinner, klesbutikker, kebabsjapper, karl johan og alle de 700 menneskene som tar banen opp på søndagene for å gå aleine rundt Sognsvann og kjenne litt på freden (blant de 699 andre).

Dette er rekreasjon for alt det er verdt. Det er å legge seg i dobbeltseng med flanellsengetøy og sove så ufattelig tungt og trygt på grunn av fjellufta. Det er å våkne uten alarm og tusle ned den slitte trappa barføtt til kjøkkenet. Sette over kaffekanna, stearinlys på kjøkkenbordet som gir rommet håp og verdens lengste frokost. Sprak i ovnen og dagens avis. Frukt i alle fat og mor og fars kjærlighet i alle kroker.

Velkommen hjem.

Om det er noe som er verdt å legge vekt på her i livet, er det å stoppe opp. La effektiviteten og tidsfristene kjøre sitt eget løp. Bryte opp og ta seg tid til å tenke gjennom ting, hvile og kjenne på takknemligheten over livet. Gi Gud litt ekstra rom og seg selv litt færre krav.

latskapen har seiret

Jeg tenker at menneskeheten og Åsne Gotehus har et alvorlig problem når det verste de vet er å ta ut det rene av vaskemaskinen. Det tar tid og krefter og er et irriterende greie i hverdagen. Latskapen har seiret nok en gang.

trigge nysgjerrigheten

Jeg lærte iallefall èn ny ting i dag. Helt sikkert flere også, som at man får energi av å vaske huset til reggea. Men det som virkelig var av betydning, var en setning eller to som Leiv Holstad, stifter av Maritastiftelsen, sa i dag da vi snakket. "Vi bør absolutt bli flinkere til å stille spørsmål som trigger mennesker til å lete etter svaret. Slutte å buse ut med fasitene med en gang."

Jeg tror ikke folk tar til seg ferdige svar så lett. De vil teste ut, søke, finne sannhet. La det bli sitt eget. Jeg er jo sånn jeg også, jeg forstår det godt. Og mer tror jeg ikke jeg behøver å si - det er bedre at du leter det frem og tester det ut selv.

jeg er min egen herre

Reiseselskapet Apollo kunne her om dagen reklamere med stikkordene Reis hvordan DU vil. Et nettsted jeg så reklamere rett over nyttår gav meg dette tilbudet: Nyttårsforsett? - få deg NY kjæreste i år. Og rekka fortsetter. Samfunnet bygger opp rundt egoet og selvrealiseringen, og vi følger etter. Innrett deg som DU vil, etter hva som gir deg mest. Kjør på og gjør det hjertet behager. Riv til deg av det du kan få, det som gir deg nytelse og the good feeling. Vi lever tross alt bare en gang, og da skal livet til gjengjeld leves for oss selv.

Eller skal det egentlig det?