et liv i det fri

De fleste fotoene er tatt i 2007/2008 fra året med Friluftsliv på Idrettshøyskolen i Oslo.

ser deg no

Alt som skjer, skjer for fyrste gong
Det eg syng, er min fyrste song
Eg er ny for kvar dag som renn
Ny for deg

Det står eit tre ved ein vårkledd fjord
Det står ein vase her på mitt bord
Du plukka blomar frå apalgrein
og gav til meg

Eg var blind, men eg ser deg no, du ler
Tenk at i alle år var verda mørk, men i vår
står eg her og ser

Og du ler, ja, eg ser deg no, du ler
Tenk at i alle år var verda mørk, men i vår
står eg her og ser

Vil du vita kva ljoset er,
kom då hit og ver meg nær
Eg skal sjå deg, og seia deg
kva eg ser

Eg vil gå i det vide land
Eg vil syngje om alt eg fann
Eg vil gje av ei open hand
i lag med deg

Eg var blind, men eg ser deg no, du ler
Tenk at i alle år var verda mørk, men i vår
står eg her og ser

Og du ler, ja, eg ser deg no, du ler
Tenk at i alle år var verda mørk, men i vår
står eg her og ser



Tekst/Musikk: Stein Versto/Odd Nordstoga

smak av livet

Jeg er aleine i huset, aleine i bygda. Jeg har skogen for meg sjøl. Jeg setter på høy magisk musikk, åpner verandadøra og mens tonene fyller tømmerveggene, står jeg på trammen og ser hvite bakker, grantre, fjell og fred, og fylles med en genuin takknemlighet som jeg bare opplever her hjemme. Mens jeg puster inn luft, får jeg Gudsopplevelser viktigere enn noen andre her heime, jeg klarer ikke holde tilbake tårer eller de ekte følelsene i meg, og jeg får en etterlengtet smak av livet. Jeg fatter ikke hva det er med dette stedet.

Jeg dusjer, drikker nytraktet kaffe, har altfor mange sider jeg skulle lest, oppgaver gjort, men det gjør ingenting. Jeg er søvnig, legger meg i sofaen og kroppen brenner av sollyset som treffer meg gjennom vinduet. Jeg drømmer, smiler, våkner og retter hendene mot himmelen.

Jeg tenker, danser, er full av følelser og lat på samme tid. Det er en stund siden livet mitt har vært så ekte som nå. Gud, du er alt jeg har, og i deg har jeg alt.

from boston

i fjor vår lå det plutselig en pakke fra boston i postkassa mi. det var en brun konvelutt fra min venn brendan med en cdplate inni.
jeg syns det er like morro å se på den hver gang. jeg blir så glaa!
han synger om tida vår i afrika for tre år siden

vår

det er ikke bare ute det er vår,
det er blitt vår i livet mitt også.

det fascinerer meg at han er så flink til å se detaljer.
du vet, de små, ubetydelige ting som tilsyvende og sist ser ut til å være
det som gir livet mening

drama queen

i mitt alternative liv skulle jeg vært en av de jentene
som gikk i bohemklær, blomstrete kjoler og rød leppestift,
blonder, tights og skjerf
humøret mitt skulle svingt fra beautiful high til sadly low
hvor jeg kastet melkeglass i veggen så det sang hvis jeg var sint
eller kysset en fremmed gammel dame på kinnet hvis jeg var sprutlykkelig
grått i sorg og fortvilelse over tapt kjærlighet mens jeg spiste is rett fra boksen, stappet i meg sjokolade og hatt stort, bustete hår
eller hoppet på toget til frankrike på impuls
jeg skulle vært uforutsigbar så det holdt
og blitt skikkelig sint på de som ikke holdt det de lovte

nå går jeg hverken med høye heler, bemerkelsesverdige klær eller rød leppestift
humøret mitt er relativt stabilt, og jeg vet hva jeg våkner opp til
jeg kysser ikke gamle damer, og blir kvalm av en hel sjokolade
jeg hulkgriner sjelden over sjanser jeg ikke tok eller lost loves
jeg planlegger utenlandsturene mine, tenker over pengebruk og konsekvenser
forutsigbar er jeg stort sett også, og jeg klarer ikke å bli spesielt sint, hvertfall ikke høylytt eller på andre enn meg selv
børster håret gjør jeg også

i mitt alternative liv skulle jeg vært en skikkelig drama queen.

rämlar

i dag
er en av de dagene jeg går hvileløst rundt på åtte kvadratmeter.
lyst til å stange hodet i veggen eller bite av meg armen fordi jeg er så slapp.
jeg våkna av alarmen når sola burde stått opp, men overbeviste meg selv om at dagen idag, da skulle jeg sove
undervisning får heller seile sin egen sjø, om hundre år er allting glømt, og jeg ville bare sove, og kjente befrielsen av at jeg var min egen herre.
hvor har kontrollfriken tatt veien?
jeg har håkan hellström på, han synger om de dimmiga dagarna, om trubbel
og jeg stikker hodet ut av takluka, tar til meg av ubegrenset frisk luft, ser ned på hodene som går under meg, legger meg litt igjen og tenker med meg selv
jasså ja, det er en av disse dagene idag
og det er faktisk helt greit.

et hav av virkelighet

Det var sein ettermiddag, junidagen var på hell. Den fargesterke sola var i ferd med å gå ned i Oslofjorden, men det virket ikke som du så gleden i det. Motorveien var godt trafikkert, det var slutt på jobb for byens innbyggere, de skulle hjem til kone, barn, kanskje pokerkveld med gutta, hva vet vel jeg.
Der satt vi, jeg og du på gresset. Midt i en rundkjøring ved motorveien. Børsen med sine rike menn og kvinner og stresskofferter og aksjekurser så jeg rett bak deg.

Håret ditt hang dødt ned i det bleke ansiktet ditt. Vi snakket sammen, du hadde ikke særlig troa på livet, nok med å overleve dagen. Jeg kunne ønske jeg kunne se farge i ansiktet ditt, at smilehullene dine kunne bli synlige. Det gjorde de ikke.

Sprøytespissene, plastikkskjeene, sigarettstumpene, de lå strødd rundt oss. Jeg tror nok de var kjente elementer for deg. "Sorry, jeg må bare.. dra av meg buksa her, prøve å få satt det inn.."

Jeg så fete biler med mørke bilruter kjøre forbi oss. De så på oss. Kanskje på meg, som hadde satt meg ved siden av dette ludderet mitt i rundkjøringen. Eller på hora selv, jeg vet ikke. Du satt der med de tynne, bleke beina. Buksa var dratt ned for å finne en siste blodåre og stikke hull på. Underbukse hadde du ikke. Jeg lurte på om du var skamfull, du satt der jo naken og sprøyta halvveis inne i lysken. Jeg tror ikke det kunne brydd deg mindre, skammen. Den var for lengst borte etter alle disse årene. Nå gjaldt det å overleve denne dagen.

Samtalen vår dabbet av. Øynene dine seig igjen, kroppen ble som en slapp sekk. Jeg måtte smile av at vi satt der, midt i rundkjøringen ved Børsen med alle bilene som så på oss. Hjertet mitt, derimot, det skreik, der var det krig. Det gjorde fryktelig vondt å se deg sånn. Men det gjorde meg stolt å sitte ved siden av deg fordi du var et så ærlig menneske. Den juniettermiddagen satt jeg ved siden av deg, og så sola gå ned i Oslofjorden.

dagens kaffe

De dagene man blir tilfredsstillt og lykkelig av å klamre hendene rundt en varm kaffekopp med nymalt dagens kaffe under en begredelig kjedelig forelesning,
ja,
de dagene er det godt å være i.
Små barn, små krav, like it.
Gi meg kaffen, og jeg er fornøyd.

vi har alle noen skjelett i skapet.

virkelighetsforståelse

"Hva er Dawkins’ virkelighetsforståelse? Til syvende og sist er det ingen plan, ingen hensikt, ikke noe ondt og godt, ingen ting annet enn blinde prosesser uten noen mening. Vi er biologiske maskiner som produserer DNA. (R. Dawkins: ”River out of Eden”, s.213) Verden er et kaldt, nådeløst og åndløst sted der ingen annen mening eksisterer enn kun det å overleve og å formere seg. Kjærlighet, skjønnhet, rettferdighet, glede og moral er illusjoner i menneskets hjerne. Gud bevare oss alle om han skulle ha rett! "

Børge Bentsen, om evolusjonsteoertikernes
higen etter å kunne forklare verden vitenskapelig

i dag trollbatt du meg

I dag kalla du på meg. Eg kunne ikkje lenger halde meg for øyrene eller seie at eg hadde viktigare ting eg måtte gjera. Eg adlyda, og gjekk ut til deg.

Du låg der urørd og uredd framfor meg. Du var dekt av kvitt lin, du blenkte mot meg i all din prakt. Sola skein på deg og gjorde deg så fin. Eg måtte smile, eg fekk låne deg litt i dag. Eg lo mot deg, ein barnleg latter og eg kjende at hjarta leika seg litt.

Du låg der urørd og gav meg all di merksemd, sjølvom eg godt visste at eg ikkje var den fyrste som fekk trå inn til deg. Men i dag var det du og eg. Åleine i all vår prakt.

I dag kalla du på meg, og eg kunne ikkje seie nei.
Du fine, fine telemarksnatur - i dag trollbatt du meg.

klokkas slaveri

Det slo meg aldri før. Da var jeg bundet til hele og halve timer, til nød kunne jeg gå med på kvarter.
Nå som noen har vist meg dette, har jeg større frihet. Det føles litt rart, men det er gøy.

Å avtale å møte noen 17:37 er jo like gyldig. Det er et like valid klokkeslett som 17:00, 17:30 eller til nød 17:40.
Det setter meg fortsatt litt ut, å få beskjed om å møte noen 17:37, men I'm getting there. En ny verden. Hvorfor gjør ingen andre det, møter hverandre tre minutter på fem for eksempel? Slaver!

Takk til deg som viste meg dette, hurra, jeg er fri!

jeg har møtt en mann

Jeg har møtt en mann.

Han gikk i hva jeg ville kategorisert som snobbete klær. Alltid fresh, dyr klokke og kvalitetsjakke. Solariumsbrun, halvlangt hår og snuste. Han var femogtredve, så kanskje noe yngre ut, men jeg plasserte han rett inn i den kategorien jeg vanligvis ikke er særs begeistret for. "Snobben", sånn er du.

Men så.

Så åpnet han munnen mer og fikk vise -litt- mer av seg selv.

Og så.

Så ble han en mann jeg ler høylytt av i timen fordi han er så morsom. Han er en av de mest ærlige og ekte menneskene jeg har møtt, han husker navn, ansikt og gir deg to øyne som ser. Han var den eneste som oppriktig interesserte seg for hvordan han skulle snakke slik at hun døve i klassen best mulig skulle forstå og ha utbytte av timen. Han gav meg mandariner som egentlig skulle være til å knekke sin egen forkjølelse, and made my day. Han sier takk, skryter av andre, er høflig og har kone. Selvironisk var han også.

Feite. Han utfordret fordommene mine så til de grader!

La det bli lenge til neste gang jeg setter noen i bås.

ei reise

De siste dagene har jeg praktisert og gjort noe jeg sjeldent har klart før:

Jeg har møtt livet og meg selv som jeg er. Ikke mer, ikke mindre. Det er en befriende livsstil.
Det betyr: hiv fra deg kravene og møt virkeligheten.

Og er jeg på bærtur ut i sirkuset igjen, ser jeg på håndleddet med hampbåndet.
Hampbåndet er der for å si: slapp av, di tullhøne, slakk på kravene.

Jeg håper det varer noen dager til.

omtrent slik

Altfor mange lause ting, altfor myrke krokar, altfor mykje skummelt rot,
altfor store flokar, altfor store rom, altfor mange ord,
altfor mange gode råd gjev altfor mykje å tenke på.

Odd Nordstoga, "Lause ting"

i got married in vegas!

2 av 5 veninner i kollektivet jeg bor i skal gifte seg i juli. Med andre ord er det daglig kost med bryllupsmagasiner, bryllupssnakk, brudekjoleoppvisning og gjesteliste-snakk. Jeg er en sterk og uavhengig kvinne, men come on, det blir for mye kjærlighetssnakk også for meg. Så jeg gjorde hva enhver kvinne ville gjort, dro til uniten og got married in vegas!

time and a little something

ting skal gå fort.

har vi problemer med ulike tekniske vidunder skal det helst løses raskt over en servicetelefon, og må vi sitte for lenge i kø og høre pausemusikk, da kjører vi det heller på dynga og kjøper et nytt samme kveld. vi sender mailer og meldinger før vi får rukket og tenkt oss om. vi tar piller for å få sove, lykkepiller for å smile, matpiller så vi slipper å spise på den naturlige måten, koffeinpiller så vi får energi uten å trene og hodepinetabletter når vi har sovet for lite. det kan virke som vi ikke har tid til å vente eller løse ting langsiktig. og ting går generelt ganske fort. det gjør iallefall det i mitt liv.

men så er det ting som ikke kan løses over en servicetelefon eller ved å lese "10 steps to.." -bøkene.

vennskap. relasjoner. forhold til gud eller mennesker rundt en. selvbilde. identitet. standard og integritet.
dette finnes det ikke piller for. det tar tid å jobbe med et godt og sunt selvbilde. det tar til å utvikle de gode relasjonene. det finnes rett og slett ingen gode snarveier til de resultatene.

eneste vei er tid.

la krigen leve

i disse dager: demonstrasjoner mot konflikten på gaza-stripen.

demonstrasjoner hvor de setter fyr på søppelkasser, kaster egg, sko og stein på politiet, raserer, skyter raketter inn i folkemengden, fyrer av fyrverkeri og brannbomber og slår ned folk for fred.

det er en fin måte å gjøre det på.
jeg får sterke assosiasjoner til fred ved å se på demonstrantene i oslo i disse dager.

too much of nothing

vi er for lite eller for mye.
for frampå eller for tilbaketrukne.
for alvorlige eller for tullete.
for høye eller for lave.
for fnisete eller for seriøse.

vi bruker energi på å tenke og ønske oss
litt mer av hans utstråling, hennes klesstil,
hennes framtoning eller hans overkropp.

vi skulle vært bedre, mer hengivne, mindre rotete,
mer åpne, mindre sinte.

det er alltid noe mer vi skulle hatt. med den jakka
ser jeg mer interessant ut. med de skia går jeg oftere i nordmarka.
med det interiøret vil dagene mine bli mer avslappende.
jeg lover.

kan vi ikke se hvor fine folk vi er? kan vi ikke skryte mer av oss selv
og av andre? kan vi ikke få lov til å føle oss bra, fine, kjekke, gode uten
at det skal tolkes som kvalmt, overlegent eller innbilsk? kan vi ikke snu
janteloven til noe som ligner takknemlighet og tilfredshet.
kan vi ikke slippe å fylle 80 år og tenke at jeg brukte mye av tiden min på
å ville være noen andre.

plis a, du ER jo fin, nå. i kid you not.
ikke bruk opp livet på å tenke noe annet.

glemte minner

året er på hell

dette har skjedd siden sist:

-Jeg fikk snusen i at mørkeromsutstyret (manuell fotofremkalling) til pappa og brodern fra 70-tallet skulle kastes. Nå er det blitt mitt. Når tiden er inne og jeg finner et ledig rom, skal jeg begynne framkallingen. Om det blir en uke, et år eller 15 vet jeg ikke, men en dag skal jeg vitterlig stå, kanskje i sommerhuset mitt, og framkalle mine egne svart-hvitt fotografier. Klenodium!

- Jeg har, som nordmenn flest, bestemt meg for å begynne å trene litt mer. I det nye året som kommer.

-Jeg fikk morgenkåpe til jul. Den håper jeg å drikke mye kaffe ved kjøkkenbordet med. I det nye året som kommer.

arkansas, usa

sometimes, livin' is easy.

something beautiful

Snøen på isen glitret i gjenskinnet av fullmånen. Det var natt, og alle andre sov. Untatt vi to, vi lekte oss på isen i piruetter og danset lekent. Fulle av klær i den kalde desembernatta. Det var den natta jeg fikk skikkelig sansen for det mennesket. Eventyrisk, var det. Er det bare jeg som husker den natta? Det var som om 17 år av lekenhet kom ut der på isen. Den eneste lyden den natta, utenom isen som dundret under føttene våre, var latteren.
Senere tente vi røkelse, delte blod på at vi alltid skulle være venner. At veiene våre aldri skulle skilles. Buksa di var opprevet på kneet, du gikk barbeint. Vi skrev dikt og brev på en gammel, blå skrivemaskin fra 60-tallet. Vi hørte på Ekdahl, Mike Scott og black eyed peas mens vi kjørte i bilen din. Ut i natten, mens vi lo og sang. De perfekte sangene til tiden vi var inne i.

Jeg finner stadig minner fra de månedene. Gamle dikt, svarthvitt-bilder av oss to, en cdplate, et gammelt glasshjerte med snor. Alt ligger i den store, brune boksen min på rommet. Mye av livet ble fyllt de månedene det året. Latterkramper på gulvet, lister over hva vi hadde igjen å gjøre, tårer i sengen. Jeg innså ikke hvor unge vi var, før jeg så tilbake på den tiden her om dagen. Hjertet mitt vil huske det mye bedre enn en dagbok noen gang vil gjøre.

ding dong merrily on high

det slår aldri feil. det blir jul i år igjen.

fargesterke danmark

Hvis man bare kunne blitt hakket flinkere til å "gå når man går, spise når man spiser, løpe når man løper og leve når man lever" (K.Køhn), kunne man kanskje opplevd en sterkere følelse av livet. Impulsturen til danmark på to hjul er et av de beste ferieminnene mine. Jeg husker ikke, men jeg håper jeg klarte å sykle når jeg syklet, le når jeg lo og gi uttrykk for gleden over de to jentene jeg syklet sammen med.

min storebrors visdom

Som Sitting Bull eller Geronimo eller ein annan rundt indianarbålet sa: Hvit mann, stort bål, sitte langt unna. Rød mann, lite bål, sitte tett inntil. Det gjeld å halde seg nære det gode her i livet. Då treng det ikkje vera så stort.

å halde på minnene

take me to the stars

Ta meg med på fisketur. Eller si at vi skal legge oss i høstløvet og puste inn så mye ny og frisk luft at vi ikke ante det var mulig. Les en bok for meg, en bok som drar meg med inn i en annen virkelighet. Lag kaffe til meg, den beste du noensinne har laget. Jeg skal smile og si at jeg aldri har smakt noe så intenst og godt noen gang.
Vær kreativ, vær lite selvhøytidelig, tull og få meg til å le så jeg glemmer alle bekymringer. Gjør det.
Lag veddemål om hvem av oss som kan klatre høyest i trærne eller kjøre bil lengst uten å se på veien. For spenningens skyld.

Eller noe annet. Hva som helst, så lenge jeg blir dratt vekk herifra.

Fra denne lite inspirerende lesesalen!

det som ble sagt

Det er bare å henge i, ikke no unnasluntring, skal vi komme oss framover kan vi ikke legge inn årene og sove nå. Vi må bare gi jernet, ikke slippe opp, la oss vise verden de kreftene vi har og ikke la latskapen overta. En dag skal vi nyte fruktene av dette strevet, jeg lover deg, du og jeg.

Han så på henne, og sa:

Jeg blåser i hva du gjør, så lenge du ikke gir opp. Det må du aldri gjøre.

fine jenter på en fin kveld

3 fine grunner til hvorfor jeg vil bli værende i Oslo. Jeg liker dere, søtiser! A lot.

inspirasjonen

Det finnes mennesker som har en utrolig stor radius med kjærlighet. Jeg kjenner to av dem.

Jeg kjenner noen som alltid setter meg foran dem selv. Noen som kunne kjørt bilen sin femti mil for å frakte en sekk eller en stor sovepose de tenkte ville være slitsom for meg å ta med på bussen.
Jeg kjenner noen som bare har velvillighet i sine svar, i sine liv.
Noen som er så fleksible at jeg ikke ante det kunne gå ann.
Jeg kjenner noen som lever liv i kjærlighet, og som oppriktig talt finner mening i å gi av seg selv
for å se andre ha det litt enklere.
Som fikser sykkelkjeder, utgåtte sko, sekker, oppgåtte sømmer, baker brød og sylter syltetøy til hybelen din, stopper sokker
og hjelper til med selvangivelser.

Jeg kjenner to - de er i særklasse.
Tusen takk for inspirasjonen.

du fant meg liggende

De neste dagene fram mot begavelsen føltes som et halvt år. Som om han fløt gjennom dagen mye saktere enn de andre menneskene rundt han. De løp med brødskivene i ene hånda, spisende, kofferten og ungen som allerede var en time for sein til barnehagen i den andre. De stresset ut og inn av butikkene på Karl Johan, ikke pokker om Harald skjønte hva de stresset sånn for, om det var en ny vinterkolleksjon eller høstsalget som hadde begynt. Det brydde han seg egentlig ikke heller noe om. Men de stresset i hvert fall, og det var alt han observerte. Mens Harald, han gikk nedover i regnet, nedover brosteinene, uten mye retning. Han merket at snøsluddet trakk seg ned i hårroten hans, nedover nakken og gjorde skuldrene våte. Hva så, jeg er vanntett, jeg kan gå hjem og dusje, ta på meg tørre klær og jeg er som ny. Det var faktisk godt å kjenne på kulden, kjenne at kroppen fortsatt hadde reaksjoner på ytre faktorer. Han var ikke følelsesløs og kynisk som Sverre hadde mumla før han gikk ut av døra på fredag. Han følte, ja, Harald følte kulden på både skuldrene og gjennom de tynne tøyskoene. Jeg har pokkers så mye følelser, tenkte Harald, det skulle ingen ta fra han.

Ein annan måte

Skulle ønskje det var ein annan måte
Eg konne elske deg på
Så vi ikkje alltid måtte vera samen
Men kunne reise te og frå
Du skulle fått presangar
Når eg kom innom ein gong iblant
Og du skulle ta imot meg
Om eg enn var litt på ein kant

Skulle ønskje at dette livet
Konne livast ein gong te
Då skulle eg først vore snill og god
Og seinare galen og vill
Eg skulle kome tidleg heim
Og uppvasken skulle eg tatt
Og tenkje at i neste liv
Så skø eg ta det att

Eg skulle ønskje det var litt lettare
Å liva dag etter dag
Og vi av og te konne roe han ned
Og ikkje gjere det slag
Du ser slik på meg stundom
Og eg prøvar å forstå
Og eg skulle ønskje det var ein annan måte
Eg konne elske deg på

Tekst/Musikk: Hovland/Odd Nordstoga

Jeg lover deg en spesiell opplevelse hvis du setter denne sangen på et høyt volum og lukker øynene. Lover. Intenst vakkert dette her.

Ironiens høysete

Det føles som en stor, stor ironi å sitte å lese pensumbøkene mine i psykologi.

I høst ble jeg slengt ut i store pensumbøker, noen på engelsk og påfølgende lange dager, et lite menneske i en mylder av folk og fart og retninger på universitetet. Overgangen fra bekymringsløs reising i verden og fjellturer, skiturer, kajakkturer i hele fjor til timer på lesesalen var stor, og jeg opplevde et stort spekter i følelseslivet mitt. Og på mine verste dager og tankene mine var på de dystreste angående fremtiden og meningen med det hele (var kanskje to dager), akkurat i denne perioden prestererer pensumet å handle om ulike psykiske lidelser, deriblant depresjon. Ironien var stor, og jeg måtte le av at jeg satt og leste om symptomer og tankebaner og kjennetegn som lignet på mine egne.

Jeg følte ikke jeg progresserte i min lesing, alle andre rundt meg var flittige og smilende og klare på forelesning, engasjerte jenter med bleket hår og perleøredobber som var stereotypen på gode psykolog-studenter, og jeg kunne ikke tenke annet enn herlighet, er det verdt all den lesingen, hva skal jeg bruke psykologien til uansett, kan jeg ikke heller bare løpe ut herfra og gjøre noe helt, helt annet? Jeg sleit med motivasjonen, vurderte å slutte, og, du gjetter det sikkert, jeg åpnet pensumbøkene og leste ukens tema: "Motivasjoner og emosjoner". Jeg kunne plassere meg selv inn i de ulike stadiene, hvilken personlighet jeg hadde og hvordan jeg skulle snu motivasjon min. Når skulle pensumbøkene slutte å le meg i ansiktet og fortelle meg alt om de pågående tankene, følelsene og kognitive nivåene mine?

Eksamen nærmer seg gradvis, og det slo meg at jeg faktisk skal bevise at jeg kan og husker stoffet på en kommende eksamen. Jeg opplevde noen dager med mye stresshormoner, og jeg trenger ikke si hva kapittelet jeg var i ferd med å starte med het. Stresskapittelet tok for seg alt av nivåer jeg hadde gått gjennom, hvordan dette påvirket hverdagen (som å lese min egen dagbok de dagene..) og hva som skulle til for å mestre stresset.

Det er en stor, stor ironi å sitte å lese pensumbøkene mine i psykologi. Jeg tør ikke se hva neste ukes kapittel har til overskrift..

Tatt av bygda

Hva er det med denne uber-nasjonalromantiske eimen som har blåst over meg det siste året?

Jeg var tretten, fjorten, femten år, satt på ungdomsskolen i Telemark og så ut av skitne klasseromsvinduer. Dette her går ikke lenger, tenkte jeg, her er vi ufreshe, bygdeoriginaler og tidvis ganske trangsynte hele gjengen. Jeg må ut, jeg må ut og se verden, møte byen, tråkke asfalt og høre trikker. Jeg må møte nye mennesker, må ut og leve i et daglig rusj av nye inntrykk, stemmer og eksos. Og det var gode tanker jeg tenkte der jeg satt og så ut av vinduet, så gode at de fikk meg til å reise ut. Ut av Norge noen år, og så til landets hovedstad. Jeg elsket det. Elsket de eksotiske luktene, cafèturene, menneskene med rare stiler og hårsveiser, bøttevis av folk og aktiviteter.

Men så, ut fra tilsynelatende intet, har jeg fått en voldsom trang til å hoppe i høyet det siste året. Jeg har fallt pladask for Odd Nordstoga, telemarksski, gamle tømmerhus, hvite bomullsskjorter, bukseseler og sixpence. Jeg legger om til Telemarksdialekt så fort noen over 40 fra Telemark ringer meg på telefonen (blir fortsatt bare ledd av hvis jeg legger om dialekta med mine venner..), smiler når jeg tenker på lokale matbutikker med rare navn og få hyller, og vil mer enn gjerne bruke timesvis på å pusse opp et gammelt uthus mens barna mine (engang) spør om jeg kan kjøre de til fotballtreninga tre mil (og førtifem minutts kjøring) unna. En bygdetilværelse (særlig i Telemark) med en kjekk kar som kan hesje høyet og hogge ved er alt jeg er hellig overbevist om at jeg trenger. Da kan vi hoppe i høyet hver dag og gå i rare klær mens vi maler huset. Jeg romantiserer bygdelivet til de grader, og ser verdien av rein luft og mål på mål med fri natur.

Jeg vet faktisk ikke helt hvor dette kommer fra, men det slår meg at oppvekstmiljø og foreldre nok har mer å si for oss enn vi tror. Kanskje er dette en av de mange ideene jeg girer på og som plutselig forsvinner i andre ting jeg heller vil. Eller har jeg blitt voksen? Jeg vet ikke, men nasjonalromantikken har til de grader nådd meg, og det kan jeg ikke gjøre noe med. Og jeg kan heller ikke gjøre noe med at dagen i dag er som om du puttet julaften, forelskelse, sommerferie og sitt eget bryllup på èn og samme dag: det er Odd Nordstoga-konsert ikveld..

bollens mørke side

Suma sumarum. Vannbollen og dets hektiske liv i perioden 11. desember til 7.juni.

11.desember. En ung, men moden fisk ankommer bollen. Skinnet glinser, og Pølle er i sitt rette ess blant 5 fine jenter i kollektivet. Mye oppmerksomhet, bra, tenker Pølle. Svømmer på, en liten akrobat er han. Lykkelig og tilfreds. Snart jul.

På nyåret. Mørketiden har defintivt satt inn. Pølle viser antyding til depresjon. Mørket har senket seg over bollen, og livet i bollen fortoner seg muggent. Noe magevondt etter pepperkakedeigen i romjula. Små biter, men dog, sterk kost for en fisk. I denne perioden signaliserer også Pølle ensomhet.

Tidlig april. Gerd er alt en fisk kan drømme om. Få pigmenter (en liten albino) og store, røde øyne. Halen henger elegant på baken hennes og gjør en hver mann yr. Pølle er intet unntak. Vinterdepresjonen forsvinner på et blunk når Gerd og Pølle slippes sammen i bollen. De første dagene er de i elskovs rus (spesielt Pølle, det lurvetjafset, kan ikke styre seg).

Sent april. Som gutter flest lærer også Pølle og ta kontrollen. Han er sersjanten i bollen, giv akt, og viser sin mandom stadig vekk. Tanken er sikkert god den, men alt med måte. Gerd blir noe apatisk og satt på sidelinjen i denne perioden, for Pølle svømmer alltid fortere og snapper maten fra henne. Gerd går ned i vekt. Pølle går opp.

Mai. Det virker som den første forelskelsen er over for Pølles del. Han har sluttet å svømme etter Gerd og dytte henne i rumpa. Og for lite flørting fører, som alle vet, til mindre lekenhet og raushet. Gerd har blitt en bitter fisk, grepet av kvinnefrigjøringen og likestillingen og alt det der, og bryr seg katten om hun stjeler maten til Pølle. Rollene har snudd, nå er Gerd raskest og frekkest. Pølle har mistet gutsen, og begynner å bli gusten i huden.

17.mai - det er fest. I ordets rette forstand, med norske flagg, potetgull og det som verre er. Noen av de besøkende (Daniel Saxe) har sosiale antenner knekt helt av, og gir Pølle og Gerd Maarud potetgull. De sluker det rått, hver for seg selvsagt (forholdet er fortsatt litt halvdårlig, Gerd har fått appelsinhud på venstre finne, og Pølle synes ikke hun er så innmari sexy lenger). Miljøet i bollen er betent.

Noen dager senere. Pølle er oppblåst, og makter ikke bevege seg på dybt vann. Han flyter bare opp pga mageluften, og ligger en tomme under vannflaten. I denne perioden gis det mye ros og kjærlighet til Pølle i håp om mindre tarmgass. Vi sier ting som "Flink fisk", "How low can you go?" og "Du er den slankeste fisken vi noensinne har hatt". Dette uten noe hell. Pølle ligger mer og mer stille med øynene vidåpne og glaner ut på våren utenfor bollen. Våren han aldri fikk oppleve.

Ytterligere dager senere. Pølles kropp heller bare mot venstre og ligger vannrett i bollen. Må ha ødelagt balanseorganet sitt (mulig dette ligger i tarmområdet). "Du er en sirkusfisk du, lille venn" sier jeg.

Early June. Endelig finner jeg Pølle langt fra overflaten, han er langt nede på bunn. Fortsatt sidelengs, men dog. "Gutten er i form, ser jeg, tarmgassen er borte siden du beveger deg på djupt vann?" Ingen respons. Og da ser jeg det, øynene til Pølle har sprettet delvis ut av hodet. Intet liv, Pølle er død. Bisettelsen foregår med Pølles 4 nærmeste venner, og begravelsen er en verdig avslutning med samstemt "Ikke en spurv til jorden" i moll mens vi bærer kisten til doskåla. Plask, og Pølle entrer fiskehimmelen. (må bare gjennom noen rør først).

Lang historie kort, - dager senere møter Gerd samme skjebne. Som kvinner flest holdt hun ut lengre (sterkere psyke), men dog, hun måtte til slutt kaste inn håndkleet. Hun døde, 2 måneder gammel. Bisettelsen foregikk i stillhet, gaver til Fiskenes Fellesforbund ble mottat med takk.

høffe de æ så gødt å vera heime

nattens dronning

-Han var gift og hadde en vakker kone hjemme. Jeg prøvde å få han til å forstå at det han gjorde var galt, at han skulle gå hjem til kona si, men han ble sur, presset seg mot meg og bad meg fortsette.

Det har allerede blitt nesten to år siden vi hadde samtalen på det lille toalettet, men jeg husker det godt. Jeg antar jeg sa noe sånt som 'hm' i fravær av noe lurere å si. Hun dro av seg de skitne buksene, hun hadde ikke rukket å funnet en do før det bare hadde kommet. Jeg forstod det på henne, at hun syntes det var flaut, hun var jo ikke et barn. Buksen jeg hadde funnet til henne var heller ikke ny, men den var ren. Hun var fornøyd hun, og dro den på seg. Den var alt for liten, hun slet med å få den på seg, men vi holdt inne magen og kneppet igjen. Vi lo. Hun rettet på den korte toppen som krøp seg rett over navelen.

-Det er slik det er, man må vise seg frem for å få solgt noe, sa hun og smilte litt halvveis. Du skulle vært et helt annet sted enn her du, tenkte jeg.

Jeg stod og så henne ta på sminken. Øynene ble rammet inn i sort, og den røde leppestiften kom tydeligere på. Håret var stort, langt og krøllete. Hun prøvde å gjemme det slitne ansiktet. Kanskje hun prøvde å gjemme seg selv også, tenkte jeg. -I dette gamet må man holde følelsene utenfor, sa hun. Man må være kald og tenke at dette er kun en jobb. Som alle andre jobber. Men det er klart det er vanskelig. Med alle de hundre mennene som har vært kunder hos meg, har jeg måttet tålt mye. Hun tok parfymeflasken mot halsen, og sprayet fire fem ganger. Kjære Gud, hun er nydelig, tenkte jeg, hva annet skulle jeg si? Jeg hadde lyst til å si noe fornuftig, noe riktig. Ta henne med meg hjem og låne henne dusjen min. Gi henne et herremåltid, le sammen og la henne kjenne på det gode.

-Tid er penger for meg. Jeg må gå ut igjen nå. Det er fredagskveld og mange som vil ha et ligg. Takk for buksa!

Vi klemte, jeg sa hun måtte være forsiktig. Så gikk hun ut døren og ut i natten. Nattens dronning.

når sant skal sies

Det har vært dager jeg har trengt. Jeg fikk ikke slappet av i byen, hu og hei, nei, jeg måtte finne meg en buss og komme meg sørover. Først til Telemark, heim te mor og gull og grønne skoger, og så videre til Grimstad. Der ble jeg - og forelsket meg stort! Søsken og det som er; takk for noen fine dager!

sommerhuset

Hun trengte et hus. Et sommerhus hvor tid får være tid, og avtalene ligger igjen hjemme. Det kunne om så være et lite naust, en liten hytta hvor kravene ble senket, både til omgivelser og luksus, men også til seg selv. Hun skulle male det lyst, i kremfarge, eller ”cappucino” som det stod i fargekartet hun hadde tatt med seg fra den krevsomme byen. På lange sommernetter med josh rouses toner fra radioen skulle hun stå der med kosten og det krøllete saltvannshåret surret rundt en blyant. De skulle omsider bli dekket av lysfargen, veggene, og naustet skulle få personlighet. Den grønne planten skulle komme inn, speilet fra mormor med den gullforgylte rammen skulle minne henne på at slekter kommer og slekter går, og den lille tresengen og dynetrekket i krepp med de store, rosa blomstrene skulle viske at hun var hjemme. Om fingrene aldri hadde vært grønne før, skulle de bli det nå. Av mold og jord og planter i blomsterbeddet. Jeg er ingen gartner, ville hun tenkt, men et naust er et naust, en hytte er en hytta, og uten blomster vil det være en skam. Der ville hun stått i solsteiken med den bare ryggen, pludret og tenkt på mindre alvorlige ting. Året etter ville hun plantet et epletre som skulle sprette ut med store, hvite blomster til alles begeistring.

Og i vinterhagen sin, med de store vinduet som slipper varmen inn skulle hun sitte, sitte i vide t-skjorter og det solblekte håret lekende løst. På det hvite kjøkkenbordet, der skulle hun samle tankene, før hun slapp dem igjen. Ned på papiret. Og der skulle dagene gå, tiden ville kommet, og det lysegrønne stearinlyset skulle brenne inn i sommernatten, mens hun skrev og skrev i en ærlig begeistring. Hav, svaberg og måkeskrik, regndager og soldager, gressletter å løpe i, klær å klatre i. Der skulle hun bare være, sommerne gjennom. Det var blitt hennes nå. Inspirasjon i alle hjørner og retninger og kaffe på kanna.

Og så ville august komme. Hun ville være proppfull av alt hun trengte å være proppfull med, og klar for et liv i byen.

dagane

Siden jeg får en ubeskrivelig rar trang til å løfte begge hendene mine opp til himmelen når jeg hører Odd Nordstogas sang "Dagane" (jeg prøver å ikke bare brenne inne med trangen), fortjener dette en post på første mai. For en storslåtthet.

et tullete liv

I et samfunn hvor det å være vellykket kanskje er en av de sterkeste verdier noensinne, tror jeg vi trenger noen som går i motsatt retning.

«Pass på at ikke hele livet ditt bare blir tull» fikk svogeren min høre som liten gutt av en oppgitt mor som mente sønnen bare tullet med alt og alle. Jeg tror ikke det er hva hvermann trenger å arbeide mest med.

Mennesker som er lite selvhøytidelige tiltrekker meg med en gang. Det er godt å være rundt mennesker med åpne buksesmekker og som kan le av menneskelige feil. Som blåser, sier phøy og snur krisen om til humor. Jeg elsker det! Og det er derfor Dagfinn Enerly, som på en fotballkamp momentant ble lam fra skuldrene og ned, er på min topp 5-liste over vakre mennesker! Han er blitt plassert i en tragisk og uventet situasjon i rullestol, men med glimt i øye og mye selvironi har han et ekstremt vinnende vesen. Ikke bare snur han dyp sorg om til glede for seg selv og sine nærmeste, men han senker på en eller annen måte mine egne krav til det å være menneske. Og kanskje er ikke galgenhumor alltid passende, kanskje kan den også være skadelig. Men fra der de fleste av oss er nå, til skadelig uhøytidelighet – dit er det langt.

I et samfunn hvor det å være vellykket kanskje er en av de sterkeste verdier noensinne, tror jeg vi trenger noen som går i motsatt retning. Og kanskje er det urettferdig å si at det finnes for få uhøytidelige mennesker i Norge. Vi har jo standup-komikere som får folk til å le ved å gjøre narr av hårsveisene vi hadde på 80-tallet og ja, vi har jo fortsatt Kristoffer Schau som de gamle damene mener har gått langt over streken med tullet sitt for lengst. Men jeg kan ikke noe for det, jeg synes fortsatt det finnes altfor få som kan le av situasjoner de ikke hadde eller har full kontroll over.

Normer og moter og alskens uskrevne regler lever alle vi i dette samfunnet under, bevisst eller ikke. Og dette, om det er en gledelig nyhet eller ei, er det ene og alene vi som forsterker eller reduserer. Det er du som bestemmer hva som skal få være med å sette standarden for livet ditt, men ikke minst andres. Og det er vanskelig. Jeg har ikke alltid lyst til å se dummere ut enn andre, jeg vil kanskje heller være som alle andre. For det er ubehagelig når man får enkle spørsmål man ikke klarer å svare på, har litt mer kakemage enn Cindy Crawford eller gav en halvpinlig klem til noen man egentlig ikke skulle gitt en klem til. Men hva så? Det er menneskelig, og det er vel mennesker vi fortsatt er, er det ikke?

Jeg tror vi trenger, mer enn noen gang, å løsne litt opp på slipsknuten og le av oss selv. Tør å være den folk kan le litt av! Det gjør alt for et miljø å endre vellykkethet til menneskelighet. Det gir sunne relasjoner, godt selvbilde og mye latter. Det gir økt livskvalitet.




Publisert i sorthvit: 26/02/2008 - Sist endret: 26/02/2008

om å sette fart

Det var en av disse dagene hvor ryggen verket etter gårdsarbeidet. En av disse dagene når gresset var limegrønt og solen gjorde alt den kunne for å trenge seg ned til oss. Den lyktes. Menneskene klemte hverandre og menneskene kjeftet på hverandre. De gjorde som de ville. De hadde nok med seg selv, og det hadde jeg også. Jeg var kommet til et punkt i min tilværelse hvor perspektivene mine var like snevre og trange som pølseskinn. Så jeg lot menneskene klemme og kjefte så mye de bare ville, og tok på meg løpeskoene. T-skjorten var fra tiden min i Afrika, og ropte ut alt av gamle minner den kunne komme med. Og jeg begynte å løpe.


Theres a million miles to go to where happiness lives.


Den tørre sanden stod opp som røyk bak meg. Tørt som i ørkenen var det, og noen ganger minte det meg om livet mitt. Folk snakket spansk rundt meg, men jeg bare løp. Som trommestikker løp dem, føttene mine, fra den tørre og trange pølseskinnhverdagen min. Jeg løp som om noen skulle vært etter meg med en kjøttkniv. Eneste forskjellen var at jeg smilte. Jeg løp, svettet og smilte om hverandre. Jeg løp fra kaos i hodet og maur i beina. Og mens jeg løper med en støvsky rundt kroppen, en kilometer, to kilometer, fem kilometer, glemmer jeg distansen, jeg glemmer pusten, jeg bare er. Er i bevegelse, både i tanker og kropp.


Også kommer perspektivene tilbake. Etter en times løping på en gård, runder på runder, solen begynner å gå ned. Det blir lysning i tanker, klarning i sinn. Jeg var tilbake. Jeg hadde løpt meg tilbake til de riktige perspektivene.

sen høstkveld

Ringer på ringer. Leppene ble formet, stramme, de lignet nesten litt på de gamle mandarinene som alltid blir liggende igjen etter jul. Som om noe provoserte han til å forme dem slik. Han presset dem utover, i en ubeskrivelig blanding av kontroll og svakhet. Lagde nok en ring. Luften dro han opp fra mellomgulvet, rolig, men standhaftig, han fikk den til å komme fra alle tenkelige steder i kroppen. Også opp, la luften som et skydekke rundt de gule, skjøre tennene, før den måtte ut, luften måtte ut. Jeg forstod aldri hvorfor han absolutt måtte presse luften ut i små ringer, men det var ikke dumt egentlig, nei, det gjorde han litt interessant. Interessant og irriterende.

Vinduet var grått av all forurensingen, doble glass med mørke sotflekker i. De røde vognene slo aldri feil, de skramlet og ristet nedover fra Holmenkollen, fra de pene fruene, vinglassene og leppestiftene. Ringene festet seg til hverandre som ringene i de olympiske leker i nittennittifire. Han smilte hver eneste gang han hadde fått det til, et lekent, men alvorlig smil. Han visste godt dette ikke var lov innendørs. Neste stasjon er Majorstuen.