






De fleste fotoene er tatt i 2007/2008 fra året med Friluftsliv på Idrettshøyskolen i Oslo.
change this something normal into something beautiful








Som Sitting Bull eller Geronimo eller ein annan rundt indianarbålet sa: Hvit mann, stort bål, sitte langt unna. Rød mann, lite bål, sitte tett inntil. Det gjeld å halde seg nære det gode her i livet. Då treng det ikkje vera så stort.
Det er bare å henge i, ikke no unnasluntring, skal vi komme oss framover kan vi ikke legge inn årene og sove nå. Vi må bare gi jernet, ikke slippe opp, la oss vise verden de kreftene vi har og ikke la latskapen overta. En dag skal vi nyte fruktene av dette strevet, jeg lover deg, du og jeg.
Han så på henne, og sa:
Jeg blåser i hva du gjør, så lenge du ikke gir opp. Det må du aldri gjøre.
Skulle ønskje det var ein annan måte
Eg konne elske deg på
Så vi ikkje alltid måtte vera samen
Men kunne reise te og frå
Du skulle fått presangar
Når eg kom innom ein gong iblant
Og du skulle ta imot meg
Om eg enn var litt på ein kant
Skulle ønskje at dette livet
Konne livast ein gong te
Då skulle eg først vore snill og god
Og seinare galen og vill
Eg skulle kome tidleg heim
Og uppvasken skulle eg tatt
Og tenkje at i neste liv
Så skø eg ta det att
Eg skulle ønskje det var litt lettare
Å liva dag etter dag
Og vi av og te konne roe han ned
Og ikkje gjere det slag
Du ser slik på meg stundom
Og eg prøvar å forstå
Og eg skulle ønskje det var ein annan måte
Eg konne elske deg på
Tekst/Musikk: Hovland/Odd Nordstoga
Jeg lover deg en spesiell opplevelse hvis du setter denne sangen på et høyt volum og lukker øynene. Lover. Intenst vakkert dette her.
Det føles som en stor, stor ironi å sitte å lese pensumbøkene mine i psykologi.
I høst ble jeg slengt ut i store pensumbøker, noen på engelsk og påfølgende lange dager, et lite menneske i en mylder av folk og fart og retninger på universitetet. Overgangen fra bekymringsløs reising i verden og fjellturer, skiturer, kajakkturer i hele fjor til timer på lesesalen var stor, og jeg opplevde et stort spekter i følelseslivet mitt. Og på mine verste dager og tankene mine var på de dystreste angående fremtiden og meningen med det hele (var kanskje to dager), akkurat i denne perioden prestererer pensumet å handle om ulike psykiske lidelser, deriblant depresjon. Ironien var stor, og jeg måtte le av at jeg satt og leste om symptomer og tankebaner og kjennetegn som lignet på mine egne.
Jeg følte ikke jeg progresserte i min lesing, alle andre rundt meg var flittige og smilende og klare på forelesning, engasjerte jenter med bleket hår og perleøredobber som var stereotypen på gode psykolog-studenter, og jeg kunne ikke tenke annet enn herlighet, er det verdt all den lesingen, hva skal jeg bruke psykologien til uansett, kan jeg ikke heller bare løpe ut herfra og gjøre noe helt, helt annet? Jeg sleit med motivasjonen, vurderte å slutte, og, du gjetter det sikkert, jeg åpnet pensumbøkene og leste ukens tema: "Motivasjoner og emosjoner". Jeg kunne plassere meg selv inn i de ulike stadiene, hvilken personlighet jeg hadde og hvordan jeg skulle snu motivasjon min. Når skulle pensumbøkene slutte å le meg i ansiktet og fortelle meg alt om de pågående tankene, følelsene og kognitive nivåene mine?
Eksamen nærmer seg gradvis, og det slo meg at jeg faktisk skal bevise at jeg kan og husker stoffet på en kommende eksamen. Jeg opplevde noen dager med mye stresshormoner, og jeg trenger ikke si hva kapittelet jeg var i ferd med å starte med het. Stresskapittelet tok for seg alt av nivåer jeg hadde gått gjennom, hvordan dette påvirket hverdagen (som å lese min egen dagbok de dagene..) og hva som skulle til for å mestre stresset.
Det er en stor, stor ironi å sitte å lese pensumbøkene mine i psykologi. Jeg tør ikke se hva neste ukes kapittel har til overskrift..
Jeg var tretten, fjorten, femten år, satt på ungdomsskolen i Telemark og så ut av skitne klasseromsvinduer. Dette her går ikke lenger, tenkte jeg, her er vi ufreshe, bygdeoriginaler og tidvis ganske trangsynte hele gjengen. Jeg må ut, jeg må ut og se verden, møte byen, tråkke asfalt og høre trikker. Jeg må møte nye mennesker, må ut og leve i et daglig rusj av nye inntrykk, stemmer og eksos. Og det var gode tanker jeg tenkte der jeg satt og så ut av vinduet, så gode at de fikk meg til å reise ut. Ut av Norge noen år, og så til landets hovedstad. Jeg elsket det. Elsket de eksotiske luktene, cafèturene, menneskene med rare stiler og hårsveiser, bøttevis av folk og aktiviteter.
Men så, ut fra tilsynelatende intet, har jeg fått en voldsom trang til å hoppe i høyet det siste året. Jeg har fallt pladask for Odd Nordstoga, telemarksski, gamle tømmerhus, hvite bomullsskjorter, bukseseler og sixpence. Jeg legger om til Telemarksdialekt så fort noen over 40 fra Telemark ringer meg på telefonen (blir fortsatt bare ledd av hvis jeg legger om dialekta med mine venner..), smiler når jeg tenker på lokale matbutikker med rare navn og få hyller, og vil mer enn gjerne bruke timesvis på å pusse opp et gammelt uthus mens barna mine (engang) spør om jeg kan kjøre de til fotballtreninga tre mil (og førtifem minutts kjøring) unna. En bygdetilværelse (særlig i Telemark) med en kjekk kar som kan hesje høyet og hogge ved er alt jeg er hellig overbevist om at jeg trenger. Da kan vi hoppe i høyet hver dag og gå i rare klær mens vi maler huset. Jeg romantiserer bygdelivet til de grader, og ser verdien av rein luft og mål på mål med fri natur.
Jeg vet faktisk ikke helt hvor dette kommer fra, men det slår meg at oppvekstmiljø og foreldre nok har mer å si for oss enn vi tror. Kanskje er dette en av de mange ideene jeg girer på og som plutselig forsvinner i andre ting jeg heller vil. Eller har jeg blitt voksen? Jeg vet ikke, men nasjonalromantikken har til de grader nådd meg, og det kan jeg ikke gjøre noe med. Og jeg kan heller ikke gjøre noe med at dagen i dag er som om du puttet julaften, forelskelse, sommerferie og sitt eget bryllup på èn og samme dag: det er Odd Nordstoga-konsert ikveld..
Hun trengte et hus. Et sommerhus hvor tid får være tid, og avtalene ligger igjen hjemme. Det kunne om så være et lite naust, en liten hytta hvor kravene ble senket, både til omgivelser og luksus, men også til seg selv. Hun skulle male det lyst, i kremfarge, eller ”cappucino” som det stod i fargekartet hun hadde tatt med seg fra den krevsomme byen. På lange sommernetter med josh rouses toner fra radioen skulle hun stå der med kosten og det krøllete saltvannshåret surret rundt en blyant. De skulle omsider bli dekket av lysfargen, veggene, og naustet skulle få personlighet. Den grønne planten skulle komme inn, speilet fra mormor med den gullforgylte rammen skulle minne henne på at slekter kommer og slekter går, og den lille tresengen og dynetrekket i krepp med de store, rosa blomstrene skulle viske at hun var hjemme. Om fingrene aldri hadde vært grønne før, skulle de bli det nå. Av mold og jord og planter i blomsterbeddet. Jeg er ingen gartner, ville hun tenkt, men et naust er et naust, en hytte er en hytta, og uten blomster vil det være en skam. Der ville hun stått i solsteiken med den bare ryggen, pludret og tenkt på mindre alvorlige ting. Året etter ville hun plantet et epletre som skulle sprette ut med store, hvite blomster til alles begeistring.
Og så ville august komme. Hun ville være proppfull av alt hun trengte å være proppfull med, og klar for et liv i byen.
