mobilløse kår

hvordan det kan ha formet ei bygdejente som meg, skal jeg ikke si så mye om. men at jeg er vokst opp på den lille garden på hele kartet (som er markert hvitt) som ikke har mobildekning, det kan jeg slå fast. og det grønne, joda, de har kontakt med omverden.

deilige mobiløse sted, du gir meg retreat og full fred hver gang!

god argumentasjonsteknikk en tidlig morgen

kravet for hva som regnes som gode argumenter og særdeles god argumentasjonsteknikk, er noget mindre om morgenen.

i dag bråvåkner min bedre halvdel, sier navnet mitt og informerer om at vi har forsovet oss over en time. han fortsetter i halvsøvne med at vi bør slumre til klokken 09.00 fordi det er, og hør nå venner, fordi det er et rundt tall. jeg prosesserer argumentene hans halvveis inne i drømmeland, bruker fornuften og konkluderer med at ja, jo, det bør bli sånn, vi må jo stå opp på et rundt tall, før vi begge durer videre til søvnens svøpe og forblir der til klokka atter river oss ut igjen.

rundt tall, ja. et særdeles godt argument, mr. jeg gikk rett på limpinnen!

så ble det påske i år også.

morgondagens glede

det gode liv.

i morgondisen,
kanotur på vannsjø 2008

dokumentert effekt påvist; skravle i vei

mange mennesker gjennomlever traumatiske episoder i løpet av livet. psykologien har påvist at å la dem gi uttrykk for dette, enten ved å skrive ned episoden, tanker og følelser rundt dette, eller snakke med noen og sette ord på det, har konkret og dokumentert positiv effekt. antall hvite blodlegemer øker nemlig signifikant. og økte hvite blodlegemer bidrar til iallefall èn ting: styrket immunforsvar og bedret helse.

og uten at jeg selv har forsket på det, tror jeg de samme mekanismene er til stede om en ikke har de helt store traumene å vise til. de gjelder mest sannsynlig også for mer "normale" og hverdagslige traumer vi alle har i løpet av livet.

jeg fryder meg over slik forskning! det betyr nemlig at jeg med empirien i hånda og vitenskapsfolka på min side kan fortsette å utbrodere om liv og følelser i det lange og det brede. det er gode nyheter på en fredag for en skravlende emosjonsklump som meg. det gir meg også god støtte for å ta en kopp kaffe med gode venner og lyttende ører.

starten på noe nytt.

jeg går opp rulletrappen, dit jeg for flere år siden nå gikk med han i hælene. nølende, nervøs, men stolt. bevegelsene mine er helt rolige denne kvelden, hjertet dunker ikke i nervøs galopp, en kjær folkemusiker synger deilig poesi til meg og gir situasjonen en melankolsk dimensjon. jeg vet at stedet jeg går mot er av betydning for livet mitt. den fikk stor betydning for livet mitt. men ikke fordi det var så vakre omgivelser eller fordi det er et sted jeg regelmessig går til.

jeg står utenfor vindusrutene og ser inn. jeg kjenner jeg smiler mens jeg ser mot skinnsetene, det brune, innrøkte kafebordet, bildet på veggen i sorthvit. der satt vi den ettermiddagen. der fikk jeg høre de beste ordene på lenge, ordene som fikk meg til å smårope høyt i lokalet fordi de overrasket meg, overrumplet meg, berørte meg og jeg visste i det de ble sagt at nå, nå endrer livet seg. nå skjer det.

i fem minutter står jeg sånn, ser inn, smiler. ser på to andre mennesker som denne kvelden sitter på nøyaktig samme sted, som kanskje nettopp lager starten av sin historie der de også. der inne har jeg minner jeg vil ta med meg resten av livet, tenker jeg, og tusler videre.

virkelighetsorientering

idag stopper hun opp, sirenene hyler rundt oss begge og jeg følger henne med øynene. hun følger den raske ambulansen med øynene hun også, hun ser ettertenksom ut. håret er nok tynnere enn det en gang var, grå er hun blitt også. skrittene er ustø og jeg tenker at hun tenker over hvem som er i sykebilen.

gatekunst.

sånn kan man også se på det.

ektemakens lærdommer

jeg har giftet meg med en fin kar. har har hjulpet meg med mye (borre med drillen og hente juletre blant annet),
men to av de kanskje viktigste tingene han har lært meg, er

å være der jeg er til enhver tid, ikke det jeg skal gjøre imorgen eller om tre måneder

å roe ned, ikke stresse, ting ordner seg alltid på et vis

tabuens tomme kalendere

kalenderen er full.

full av viktige aktiviteter, mennesker en skal møte, trening, jobb, skole, hit og dit. tidspresset kveler deg, samtidig som en med bittelitt stolthet kan formidle til andre at en har svært så mye viktig på tapetet. det snakkes nemlig om tidspresset i vårt samfunn. jeg hører det ofte. om hvor slitne vi blir av alt vi må få gjort. at timene er for få. jeg sier det jo selv.

men hva om ikke alle føler det slik? hva om hverdagene er vanskelige å få fyllt? er dette et tabu det ikke snakkes om?

flere enn hver femte nordmann sier de føler seg ensomme. hvor kommer dette høye tallet fra, hvis det ikke bunner i at veldig, veldig mange føler seg alene? de har ikke kalenderne fulle av aktiviteter og mennesker de skal møte. de har mye tid. litt for mye tid. mange mennesker kjenner seg overhodet ikke igjen i bildet som males om tidspresset.

ensomheten er et tabu vi ikke tør å snakke om. det er et tabu som avkler deg og gjør deg naken, hvis du i det hele tatt tør sette ord på det. det er et tabu fordi "alle andre er så busy".

en dame jeg kjenner på sjuognitti sa en gang til meg at hun ikke kunne forstå at barn og barnebarn kunne få seg til å si at de ikke fikk tid til å komme innom henne. hun hadde tårer i øynene. hun kjente på den store ensomheten. "vi har nok av tid", sa den kloke, gamle dama til meg. "vi må bare prioritere den".

sjølvet som vare.

nyliberalismen og konsumerismen er i ferd med å endre subjektas forhold til seg sjølv. marknadens logikk et seg inn i sjela slik at sjølvet får varekarakter og vert omsetteleg på sjølvets marknad der eigenverdi skal vurderast. i dette spelet har vi ikkje blitt mindre, men meir avhengig av kvarandre. i marknaden er der ingen selgar utan kjøpar. tilsvarande er du avhengig av den andre sitt blikk for å fastsetja din verdi - og utan verdsetjing frå andre veit du ikkje lenger din eigen.

å gjere seg synleg - skaffe seg tilgang til den andre sitt blikk - blir ein langt viktigare kompetanse. utan den andres blikk kan du heller ikkje realisere din eigen identitet, eller vite kven du er.
men blikka er flyktige og upålitelige.

i merkevarekulturen bir utfordringa å prestere seg sjølv, prestere sin eigen kropp, sin personlegdom og sin eigenart - gjere seg til teikn og merkevare verdsett av den andres blikk.

paradokset er at i ein kultur der dei fleste er opptekne av å bli sett, er det færre igjen til å sjå. menneske som ikkje blir sett på eit vis om avklarer deira verdi, kan utvikle dramatiske strategiar (t.d. sjølvskading, anoreksi og suicidalitet) i jakta på noko i andres blikk som kan gi tillit og tryggleik:

du er bra nok som du er.

(utdrag fra "psykologi - den gode kunnskapen?" av Tor-Johan Ekeland)

høsttegn.

høsten og mørkere ettermiddager gjør visstnok nordmenn mer innesluttet, tilbaketrukne og mer tungsinnet. jeg ser poenget med det, og jeg kan til tider bli offer for det selv når det er bekmørkt om morgenen og det er lenge til neste sommer med varme. men et slag vil jeg likevel slå for høsten.

den er utrolig vakker.

oslo.

når blomstene i leiligheten dør av kulden, er det ok å sette på varmeovnene da?

fryktløs.

i kjærligheten finnes det ikke frykt: den fullkomne kjærligheten driver frykten ut.

i dag ble frykten drevet ut av kjærligheten. iallefall drevet ut av et ønske om kjærlighet.

jeg så han i øynene, smilte og spurte hvordan det var med han. redselen var plutselig borte.

psykologi og selvkontroll.

endel forskning gjort på menneskers selvkontroll tyder på at det er snakk om en begrenset ressurs. i likhet med en muskel trenger den hvile, konservering og kan trenes opp. det er vist at mennesker som utfører en oppgave som krever selvkontroll vil utføre dårligere på neste oppgave. ressonementet er at selvkontrollen tæres fra et og samme "selvkontrolls-energilager" og at det faktisk blir .. tomt.

jeg liker tanken og kan faktisk bekrefte forskningens funn utfra dagens erfaringer.

etter først å ha brukt selvkontroll i to timer for å komme meg ut av sengen, var jeg virkelig helt tom for selvkontroll resten av dagen. jeg måtte ta forskningen på ordet, gå i byen, ta en kaffe og kose meg litt. imorgen får vi se om selvkontrollslageret er fyllt opp slik at jeg kan ta fatt på pensum.

(u)forutsigbarhet.

det er mye vi ikke kan forutse.

vi vet ikke om tilbudet på grønne druer på nærbutikken fortsatt står ved lag når vi kommer dit imorgen. vi vet ikke om mennesker vi kjenner vil reagere likt som forrige gang. vi vet ikke om nabokatta vil ligge påkjørt i grøftekanten om en uke heller. men det vi i stor grad kan vite, er at høsten alltid kommer etter en mer eller mindre varm sommer.

den kjennes lik ut hvert år. den river i kroppen når du går hjem etter en sen kveld. den sier på en bestemt måte at nå må det grønne gresset vike. den kommer med mørket.

men du, så godt den lukter!

fortsatt ikke et kompliment.

jeg har forstått at det på et eller annet tidspunkt i livsløpet skal være et kompliment å bli forespurt om barnebillett på bussen. Da kan man nemlig utsette innkjøpet av anti-rynkekrem. når det er sagt må jeg likevel si at det å ha følgende samtale på jobb enda ikke oppfattes som noe som helst kompliment. - Hva gjør du utenom denne jobben? - Jeg studerer fulltid. - På videregående da eller? - Nei. Fjerde året på universitetet.

blålørdag.

blålørdag. våkner opp som gressenke, alene, og for sent. fett hår, tørre skiver på fem minutter. planen om å sykle blir forvist idet regnplaskene høres utenfor. eneste kollektivtilbud som går denne lørdagen dit jeg skal, går om fem minutter. i ørska, uten kaffe og med hårfrisyre milevis unna moteblad-standard, bruker jeg hundre kroner på reisekort jeg ikke trenger fordi jeg gjør en feilslutning i tankene. tripper på trikkestoppet, ti minutter over tida, ingen blå venn i sikte, skjønner at sjåføren har funnet det for godt å kutte lørdagens eneste rute. løper hjem, finner sykkelen, tråkker til. etter ti minutter med full tråkk, åpner himmelen seg og gjør meg til en våt katt som kan vri hår og olabukse, sokker og sko (med gjørme grunnet ingen sykkelskjerm) når jeg ankommer jobben femten minutt før jeg skal møte dagens første menneske på en jobbprofesjonell måte. jeg drar av meg den gjennomvåte buksa, kaster den i tørketrommelen med håp i øynene og bukseløs på jobb (helt ny følelse), finner ut at tørketrommelen ikke er en tørketrommel men en vaskemaskin, ti minutter igjen til jobbmøte, drar på meg en gjørmete og gjennomvåte bukse over beina igjen, spør kollegaen min hvor tørketrommelen er, og hun, ja, hun kan gledelig fortelle at tørketrommelen var den maskinen jeg nettopp hadde puttet buksene mine i. buksa går av igjen, inn i det som jeg nå har fått konstatert er en tørketrommel, klokken tikker, buksa sveives rundt og rundt, førtini minutter står det på displayet, fem miutter igjen står det på min agenda. jeg må bite det i meg, stoppe maskina, igjen tre på meg et åletrangt, vått plagg. jeg går ut og møter verden. hello.

skogens gull.

det gryr av dag. vi er klare med fjellskoa på beina før den steikende sola har kommet seg opp på himmelen. i rolig tempo samler vi høydemeterne, det knekker i kvister under føttene. på en bortgjømt staule en halvtime senere møter vi ho i døra. velkomen, seier ho, og spør om vi er klare for molteberging.

tante spør om vi bare har med en  fem-liters bøtte hver. ho har sin ti-liters under armen, aldri om ho går ut på gullsanking uten minst en slik størrelse. jeg liker positiviteten.

over myr og over bekk, opp en topp for å få utsikt over dalføre og toppene når vi har mista los. ned igjen, over ei hei, ned en skråning, under en gran. vi har fått lukten på molta og ser ikke på klokka. det steiker på ryggen, timene flyr, fotsålene er såre.

vannet fra myra surkler under skoa. noen ganger i skoa. jeg ler høylytt når han foran meg plumper så det holder. maurtuene er så store at det er tydelig at de er langt fra late og er levende bevis på at de startet arbeidsdagen lenge før oss, til og med idag.

vi går rolig over myra. en meter i fra oss flakser det til så høyt at vi nesten hopper. om det var orrfugl kan vi ikke si med sikkerhet, men lyden fra vingene rett ved oss tilsier noe stort.

ho er seig som en bjørn, viser ikke antydning til såre føtter eller tung pust, er på vei til neste leite før vi vet ordet av det. det er ikke overflod av de oransje skattene, men de finnes. det kjennes som jeg finner gull hver gang jeg plukker en og slipper den forsiktig ned i bøtta. skogens gull, tenker jeg.

noen matpauser i lyngen og sju timer senere er vi fem kilo gull rikere. det har vært bedre molteår.

mens jeg kjenner på de såre beina får jeg spørsmål om jeg kunne tenkt meg å ha en slik arbeidsdag hver dag.

jeg tenker meg om, kjenner på føttene og tror jeg er glad at dette ikke er hver dag.

en

morgengry

himmelen virker lavere enn den pleier. uten å være mørk, ligger den likevel tung over en stille by.
til tross for værdamenes spådom om at denne dagen må nytes fordi finværet endelig skal gjøre sommeren til sommer, må de nok se seg lurt, igjen, de værdamene. finværet ser ut til å utebli også idag.

det er tidlig. det er timer før både god morgen norge og vekkerklokkene er igang. det er lørdag og det er helt, helt stille. innenfor de låste dørene vet jeg at mennesker ligger langt under sommerdynene sine, ved siden av partnere de er glade i, kanskje en fot utenfor dynekanten, vinduet på gløtt så de siste sommerlydene kan fylle soverommet. jeg føler en slags urettferdighet over at jeg er våken, at jeg ble plukket ut til å holde verden i gang denne lørdagen, jeg måtte karre meg ut av senga etter en elendig nattesøvn og lukke døren stille bak meg mens han jeg er så glad i puster søvntungt videre.

lufta er mettet. mettet av luft, av stillhet og av lukten av kvistbrenning. noen må ha gjort det samme som meg, kjempet seg ut av sengen. de har startet brenning av tørt gress, kvist og døde sommernaturrester denne morgenen, lenge før dagen har våknet. jeg drar ulljakke tettere mot kroppen og trekker inn eimen av barndom. den gang jeg følte jeg trakk vinnerloddet når jeg våknet tidlig og verden utenfør døren lå uberørt og ventet på barneføttene mine.

sommer.

Hun trengte et hus. Et sommerhus hvor tid får være tid, og avtalene ligger igjen hjemme. Det kunne om så være et lite naust, en liten hytta hvor kravene ble senket, både til omgivelser og luksus, men også til seg selv. Hun skulle male det lyst, i kremfarge, eller ”cappucino” som det stod i fargekartet hun hadde tatt med seg fra den krevsomme byen. På lange sommernetter med josh rouses toner fra radioen skulle hun stå der med kosten og det krøllete saltvannshåret surret rundt en blyant. De skulle omsider bli dekket av lysfargen, veggene, og naustet skulle få personlighet. Den grønne planten skulle komme inn, speilet fra mormor med den gullforgylte rammen skulle minne henne på at slekter kommer og slekter går, og den lille tresengen og dynetrekket i krepp med de store, rosa blomstrene skulle viske at hun var hjemme. Om fingrene aldri hadde vært grønne før, skulle de bli det nå. Av mold og jord og planter i blomsterbeddet. Jeg er ingen gartner, ville hun tenkt, men et naust er et naust, en hytte er en hytta, og uten blomster vil det være en skam. Der ville hun stått i solsteiken med den bare ryggen, pludret og tenkt på mindre alvorlige ting. Året etter ville hun plantet et epletre som skulle sprette ut med store, hvite blomster til alles begeistring.

Og i vinterhagen sin, med de store vinduet som slipper varmen inn skulle hun sitte, i vide t-skjorter og det solblekte håret lekende løst. På det hvite kjøkkenbordet, der skulle hun samle tankene, før hun slapp dem igjen. Ned på papiret. Og der skulle dagene gå, tiden ville kommet, og det lysegrønne stearinlyset skulle brenne inn i sommernatten, mens hun skrev og skrev i en ærlig begeistring. Hav, svaberg og måkeskrik, regndager og soldager, gressletter å løpe i, klær å klatre i. Der skulle hun bare være, sommerne gjennom. Det var blitt hennes nå. Inspirasjon i alle hjørner og kaffe på kanna. Og så ville august komme, hun ville være proppfull av alt hun trengte å være proppfull på, og klar for byen.  

fire gode dager

innvandreren

slår du opp meg i folkeregisteret får du følgende historikk:

"Innvandret fra Den demokratiske republikken Kongo i 1988".


Det syns jeg er festlig. Så festlig at jeg lo høyt på kontoret da jeg leste om meg selv,
og gjorde mine tanker om hvorfor jeg kanskje sleit med å få meg jobb for en tid tilbake.

(skifter Muhammed Ali navn til Trond Hansen har han jobbnapp med en gang)

fred på jord

lyden av motorsag, lukten av nykappa vedkubber, sola står høyt på himmelen og steiker på den etterhvert såre ryggen.
nytrakta kaffe i arbeidspausene, en pust i bakken.
telemark er kanskje klisjeenes hjem
 - for her kommer tiden og dagene er eviglange.

på bussen

- Hvor kommer husene fra? (sønn 7 år)
- Menneskene lager dem. (tapper mor)
- Men hvor kommer menneskene fra da?
- ...

Du har en lang busstur foran deg, tenker jeg, og smiler.

påfallende tbanegjester

Det er påfallende hvor mange flere unge jenter med fillipinsk opprinnelse det er å se på t-banen til holmenkollen sammenlignet med andre ruter.

livet i bollen

jeg følte meg som en kyniker av rang da jeg betalte 45 kroner for han.
han i disken spurte om jeg kom til å få sove etter dette og fortalte meg at han ville bli hjerneskada.
samboeren til kjøpmannen bak disken ville iallefall ha kastet han ut av huset om han kom hjem med det samme, får jeg høre. jeg bøyer hodet mellom beina og legger myntene på disken.

ok. jeg har kjøpt meg en liten fisk. og fisken svømmer i en liten bolle.

kyle er enda ikke hjerneskadet, men han svømmer saktere og saktere. enkelte dager ligger han bare helt, helt stille og tenker på fremtiden, tror jeg. han stirrer løst ut i luften.
jeg koseprater med han, men det er lite entusiasme å spore. deretter gir jeg han mat, flere flak (så lenge han ikke sprekker), men det ser ikke ut til å endre nevneverdig på humøret.

jeg håper ikke mannen bak disken får rett.

jeg skal iallefall koseprate om løst og fast,
kosemate kyle med de lekreste letter, simpelthen stå på pinne til mitt ytterste for at
han skal få et verdig, godt og langt liv.

gratis påfyll

i et forbrukersamfunn,
som jeg selv er aktivt med og spytter inn bidrag for å opprettholde,
er det godt å minne seg selv på at -

det aller beste i livet er gratis.

Afrika, mitt Afrika. Ei reiseskildring.

De etiopiske damene vil flette håret jeg har på armene og ler når de tar på meg rosa neglelakk fordi de synes den er helt lik hudfargen min. De vifter med puppene og sjonglerer med dem som noen baller mens de ler, og jeg tenker at de har et sunt og naturlig forhold til kroppen.

I Afrika blir geitene styrt gjennom gatene ved hjelp av bakbeina som trillebår, jeg smiler og lurer på hvorfor de ikke bruker andre metoder. Trafikken er som en putrende kasserolle, den er tut og kjør og helt, helt gal. Det føles uten å overdrive som om sjansen er 50-50 for om en kommer levende ut etter å ha krysset en vei.

Tiden er noe som kommer her, noe det finnes rikelig av. Det resulterer i, til min store glede, at kaffebønner vaskes og brennes ferske på en kullovn før de kvernes og kokes slik at drikken kan serveres så fersk som overhodet mulig hver eneste gang. At de har salt, smør og mer sukker enn kaffe i selve kaffen, det tar jeg som fotnote.

detaljer fra folkeregisteret

etter en kort telefonsamtale til folkeregisteret
kunne de fortelle meg følgende:

1) jeg er ikke gift
2) jeg heter ikke det jeg sier jeg heter

detaljer, sier jeg.

pølsa

hva er det som gjør at man plutselig en natt drømmer om pølsa pettersen??
jeg går her og nå imot freud - drømmetyding kan du ha for deg selv!

framtidsutsikter

norske tenåringer sitter mer stille enn 70-åringene viser nye undersøkelser.
det gjør meg så stolt, vi skal bygge landet!

nattens overraskelse

at det er en som ringer deg midt på natta fordi
han står utenfor og vil legge seg i sengen din
et døgn før forventet ankomst,
overraskende,
er en stor hverdagsglede.
jeg ble rett og slett barnlig glad.

å være to.

det er så godt å være to.

et nytt vennskap.

hun er tre år fra å fylle hundre, har et lurt glimt i øyet og sier jeg må leve mens jeg er ung.
vi sitter i leiligheten hennes, ute støyer hovedstads-trafikken, inne snakker vi om hvordan oljen har gjort et anonymt og
øde land som norge både rikt og sentralt i verdenssammenheng. hun forteller hvordan hun elsket å svømme, bade, være aktiv som ung, idag er hun ute kanskje en gang i året. trist, sier hun, men sånn er det blitt.
jeg smiler, ser henne i øynene, syns det er spennende å høre når hun forteller hvordan hun traff ektemaken sin som har vært en stayer gjennom sytti år.
tenker at ja, jeg må leve mens jeg er ung og gleder meg til å treffe henne neste gang.

oase

det er alle forunt å ha en oase å komme til når det er tørt på innsiden.
takk dere tre.

i sporet etter bolt

hvorfor forteller ingen meg at Norges mest brukte idrettsanlegg og stadion er åpent for alle, hver dag, helt gratis? atpåtil ligger det et steinkast fra sengen min.

å løpe tankene klare i sporet der usain bolt løp sist er slettes ingen dum inspirasjon.

gone with the wind.

jeg leter etter den i gamle, trange skuffer, i vaskemaskina som alltid etterlater seg bare en hersens sokk til tross for at jeg puttet inn to, under senga sammen med de ensomme hybelkaninene som jamrer om å bli sluppet fri, og jeg leter etter den i meg selv.

etter kreativiteten.

lokker på den som jeg lokker på de smådumme kyrne som ikke vil spise de bollene far har fått gratis på rimi, de skjønner ikke at det er godt, dumrianer. de burde da vel ikke bry seg om datostemplingen og at bollene er for harde til å gis menneskegap, men kanskje de gjør det. de står der iallefall i det høye grønne gresset ikke langt fra huset mitt. jeg lokker på kreativiteten som jeg lokker på dem, roper koomme da, kooom koom, kreativiteeeeten, tjorooo.

men den lar vente på seg.

du er velkommen tilbake.

grep

noen ganger må man bare ta noen grep. rett og slett.

enten det er å bite tennene sammen å stå opp tre timer tidligere enn lysta tilsier eller det innebærer å ta den vanskelige jobbtelefonen.

det er sånn en får fart på sakene.

en god høst

alt i alt, en god høst.

det er en fin dag. rett og slett.

munken

idag har jeg møtt en munk.

jeg har intervjuet pater og bror arnfinn haram. for andre gang, og jeg må si at andre gang var ikke det grann mindre inspirerende enn første.

i sin hvite munkekappe av ull lever han sitt liv midt i st. dominikus kloster på majorstua. seks ganger om dagen ber han, han får mat og ullstrømper og det lille han trenger gjennom en felleskasse med penger som de syv munkebrødrene deler. og han savner ikke noe mer. han har jo gitt bort lønna si i alle år.

og mens byen sover, starter arnfinns dag med bønn midt på natten. slik det har vært i urkirken i mange hundre år, slik skal det være. munkekappa flagrer etter han i de kalde, tomme gangene. han korser seg og bøyer kne når vi entrer klosteret.

han er samfunnsengasjert til tusen, har kloke refleksjoner av en annen verden og så ofte han kan tar han på seg shortsen og går tur i fjellet eller jogger.

det fasinerer meg, men ikke minst utfordrer meg, at han tar troen på alvor og lever det til det ytterste.

og som han sier det selv:
katolisismen er for meg maksvarianten av kristendommen og jeg ville ta den helt ut.



foto:frelsesarmeen

lysluggene

det blir storinnrykk denne helgen
og jeg ønsker 15 songar på ein gong velkommen til byen.
gleder meg til lyslugga tantebarn fyller opp alle rommene
med seg selv og de rare spørsmålene de har
og de dansende små føttene sine

hverdagsgleder

noen ganger må en bare skru på persektivene, klaske seg litt i ansiktet og innse hvor godt man har det. ta seg litt i ørene, rett og slett. og jeg snakker om de evinnelige hverdagsgledene, som er så lett å ta lett på, som kan irritere meg når andre i sine positive liv bæljer høyt om, men som jeg gang på gang innser at gjør livet godt.

jeg snakker om at to fine veninner spiser hverdagsmiddag med meg. at teen er varm og stearinlyset tent. at det er tre uker til juleferie og bare noen uker til før julen nok en gang gir meg tomtebrygg og julemusikk. mennesker som sprer gode vibber og som ser. klementiner til 12,90 pr kg. en ektemann jeg liker bare bedre og bedre. at beina er døslitne etter en treningsøkt. at jeg har blitt tante for femte gang. for kjendiser som byr på seg selv. for lekeslossing og for fred.

livskunsten

Kunsten å leve, står det på tekoppen min.
For å leve kan av og til være en kunst, og da må vi hjelpe hverandre å forstå at det noen ganger er greit å tegne stygt og rotete med store pensler. Vi kan ikke sette for store krav, selvom flink-pike-syndromet i takt med samfunnets påalgte velykkhet prøver å si at det er det eneste rette.

tidenes musikal

når strikkeprosjektet mitt psyker meg ut (jeg er ingen strikker), når jeg ville løpe på veggen og samtidig ligge helt stille fordi jeg er en blanding av rastløs og lei, når badekaret med varmt vann og aldri så mange telys heller gir meg flere maur i rumpa enn ro i sjelen og jeg generelt er ganske ensom fordi jeg hadde vært alene i over to timer

DA

finner jeg fram levende videoer fra dagen jeg var brur
og mer eller mindre femten deilige venner gir meg tidenes musikal-opplevelse
som de lar meg være hovedpersonen i

DA

gråter jeg en liten skvett,
finner roen i hjertet og henter fram smilet
og føler meg som verdens heldigste som har så mange
gode venner rundt meg.

takk, takk, takk.
that made my night tonight.

takksemd.

et stort tårevått takk
(du vet hvem du er)

hausten

når høsten river i nesa og gjør den glødende rød, løvet er så fargesterkt og leikende, da tenker jeg: verden er da sannelig et vakkert sted.

vekst.

jeg vokser på utfordringer, jeg vokser på utfordringer, jeg vokser på utfordringer.

høstferiehelg

med fiskestang ved et stille vann.

der er willy

alle husker bøkene "hvor er willy" vi lånte på biblioteket i tredje. en bokserie bestående av fargerike sider hvor en tynn, liten mann med rødstripete genser og topplue er gjemt i et eller annet miljø. bak en busk eller oppe på et stupetårn kunne willy stå, på et eller annet tilfeldig og rart sted.

jeg bor ikke i en bok, men byen jeg bor i har to slike willyer. de går ikke med topplue eller stripete genseren, men med jevne mellom ser jeg dem likevel. og på helt ulike steder hver gang. de går aldri sammen, den ene er en nok en enslig familiefar som ligner på smørbukk, den andre en ung gutt med mørkt hår som alltid er velkledd. ikke noe utenom det vanlige, det er ikke derfor jeg ser dem.

uansett har hvor er willy-bøkene fra barndommen blitt min virkelighet, og inni meg peker jeg på smørbukken og unggutten hver gang jeg ser dem og sier lavt til meg selvt: "der er willy".

et hjertelig kompliment

at en eldre mann gir meg setet sitt på bussen og sier jeg ser sliten ut, er kanskje ikke lovende for en kvinne i sin beste alder?

bali.

livet går både litt raskere og litt senere på bali.
honeymoon skulle man vel uansett hatt litt oftere.

hjemreise

har dratt hjem for å gifte meg.
vi snakkes.

en annerledes sommer

det har vært en annerledes og rar sommer. sommeren for kontraster - fra dype tragiske ulykker til å pusse opp en monsterleilighet og skulle være brur og feire kjærligheten med en kar som gir meg utrolig hverdagsglede.

korps til besvær

Kjære Universitetet i Oslo.

Det er forståelig at dere prøver å innlemme litt mer kultur og klasse inn i akademia, jeg kan støtte deres tanke om at det behøves mer enn tørre teorier og vitenskapelige metoder for å stimulere unge studenter. Men ærlig talt! Dere trenger ikke invitere en hær av ivrige korpsentusiaster som blåser og pumper og trykker på sine fæle blåseinstrument i gangen på det største biblioteket på campus med flest stressa, eksamenslesende studenter så det runger opp og ned i fire etasjer.

Og nei, ikke engang øreproppene stenger lyden ute, to (!) etasjer over det ivrige korpset. Vent til neste 17. mai. Eller beste fall Sankthansaften. Men ikke idag!

et skritt nærmere

idag hentet jeg den,
og i følge min personlige nedtellingsassistent er det
74 dager til den skal brukes.
glede!

barndommens fotballgleder

å sitte på et bibliotek med utsikt over en fotballbane når man skal lese til eksamen, er kanskje ingen god strategi. der ute virrer det titalls 6-årige gutter i for store drakter og nye fotballsko, så ivrige etter å leke, spille og gjøre en innsats som bare seksåringer kan være. noen må man bare smile av; ballen rekker dem til knærne og bevegelsene er umotoriske. andre av dem imponerer med finter og hurtighet.

jeg lengter tilbake til fotballbanen som lite barn, gressletta var evig stor, ros tok en til seg som den rene selvfølge uten mistanker og fotballtreninger med guttene representerte vår og en tid der kjønn spilte liten rolle.

små gutter i for store shortser og bolleklipte sveiser på fotballbanen gir meg deilige perspektiver på livet.

diagnose

diagnose: cognitive overload
behandling: dra på ferie, stikk av og glem all verdens bekymringer igjen hjemme

koppestell

kaffe er kaffe, så hvorfor stresse med å vaske koppen etter forrige gjest?

på kaffebar i etiopia

Jeg sitter håpløs og fortvilet på en grå lesesal, se våren gå meg hus forbi utenfor vinduet, mens jeg (nesten) forgjeves prøver å sette meg inn i bacheloroppgavens problemstilling. Når alt håp er ute (det er viktig å svartmale for å få fram et poeng), kjenner jeg en varm hånd på skulderen. Han rekker fram en fersk smoothie og en lapp som uttrykker kjærlighet.

Dagens kjærleikshistorie.

adopsjon

hun er herved adoptert.

en bæljer

jeg er en svamp. en bæljer. en hulker. jeg gråter i strie strømmer selvom det bare er avskjed for noen dager. jeg får krokodilletårer når en fremmed onkel til en ny svoger sier et par fine ord i en tale. en relasjon jeg ikke kjenner til og en onkel jeg aldri har sett før engang! jeg blir så bevega av fine ord, av stemninger, av blikk, av ros, av takknemlighet, av overganger og oppbrudd. jeg blir rørt av naturlige relasjoner og ei niese på to som strigriner når tanta setter seg i bilen for å dra. når mennesker prøver å si noe hedrende, selvom det er aldri så klumsete. det er noe sjarmerende og skjørt ved det.

men er ikke det fint da, sier du? for det å være rørt høres kanskje ut som en positiv egenskap, jeg har jo tross alt ikke steinhjerte. men når ansiktet ser ut som en rødsprengt rosin og underleppa rister ukontrollerbart som en liten snørrunge, da skal jeg love deg at jeg ikke er henta ut fra en fin filmscene.

det er bare flaut, sier jeg. jeg skulle gitt fra meg et års forbruk på kaffe eller sjokolade hvis jeg slapp å være sånn.

trikken

jeg får en barnlig glede når jeg vet jeg snart skal få kjøre trikk. det er litt som da jeg ventet i kø for å kjøre karusell som liten, kanskje i noe mindre grad. (kanskje ikke).

på trikken er det legitimt å stirre litt på mer eller mindre rare og pene folk, fordi man sitter jo bare der likevel, tenker på vårt og skal samme sted.

trikken viser at en, til tross for at menneskeheten og teknologien har kommet så langt, fortsatt er bundet til skinner og elektrisitet. - i 2011! tenk det.

dessuten er trikken blå og gammeldags, og jeg kan for en stakket stund være tilbake i 1970 da mor gikk med knekorte skjørt og far med kordfløyelsesbukser ala the 70s, unge og lovende og nyforelsket i christiania.

sånn er det

ligger våken om nettene som en annen aldrende dame, søvnløs, et vrak, og sympatiserer med de som har søvnlidelser. ser jenter med langt og stort hår på trikken og tenker at de må være lykkelige. leser om schizofreni, kreative folk, og ikke så langt fra de fleste av oss kanskje, om vi bare hadde løsnet litt på snippen. ikveld kommer han hjem og jeg gleder meg som et barn til å hente han på stasjonen.

som dine dager er skal også din styrke være

en nevø

jeg har en nevø med hvitere hår enn meg, som elsker å knørve og herje, som spør de rareste spørsmål, som elsker oppmerksomhet (bare han blir litt varm i trøya først), som har nydelige og morsomme teorier om livet, som elsker kos og som lurer på hvorfor ikke jeg og kristian er gift når vi er så glade i hverandre. dette er en hyllest til en nevø jeg gleder meg veldig til at skal komme på oslo-besøk til helga!



to tanter og en knørve-nevø på en benk i danmark

en stille søndag

en dag som denne, når byen ligger stille, det er søndagsstemning og snøen gjør sitt for at lyden dempes. på en dag som denne, når alle mennesker jeg kjenner er opptatt, bortreist, tar jeg med meg en bok, setter meg på en kafè med sjel og spiser ferske bakvarer og drikker varm kaffe fra en stor kopp som nesten dekker ansiktet. det er en tid for alt.

takknemlighet

jeg har blitt hekta

på sushi.

kunne ønske det gikk ann å få sushi-stipend, for det blir så dyrt i lengden

student med vinnerinstinkt

du husker hvordan det var å ha svett gymtime på videregående? det er styrketrening, og gymlærer'n har funnet ut at det vil være morsomt å teste hele klassa på utholdenhet og styrke, så han ber dere alle gå til veggen, sette dere i stolposisjon (uten stol), før han drar frem gymlærerstoppeklokka si, klar-ferdig-gå. den som sitter lengst har seiret.

jeg husker det godt. vinnerinnstinktet slo kolbøtte og ble overraskende sterkt. jeg så en og annen deise i bakken, gi opp, heise flagg og takke for seg. jeg står der lent inn mot veggen, lårene verker. jeg ser på de andre sprekkferdige elevene, rødsprengte og med seier i blikket. de skulle heller ikke gi seg selvom melkesyren skvulpa. jeg siger ned mot gulvet. sakte, men sikkert måtte jeg forlate skuta jeg også, beseiret av mine noget mer muskuløse og motiverte medelever.

og hvor vil jeg med en slik historie, en studentdag i januar?

jeg sitter på lesesalen, ser titalls studenthoder stikke opp fra sine pulter. de har vinnerinnstinkt de også. ingen skal gi seg, ingen skal gå hjem. det er fredags ettermiddag, lesemusklene i hodet verker og øynene har melkesyre, vi ser på hverandre, retter blikket i boka. et kvarter til, jeg sitter et kvarter til.

akkurat som i gymtimen seks år tilbake på videregående, må jeg også i dag innse at slaget er tapt. jeg ser de andre studentene seire, mens jeg lutrygget går ut av lesesalen. en taper, en svekling, jeg overgir meg.

de er noen hardhauser, de psykologistudentene.

på gjengrodde stier

I dag oppsøkte jeg nostalgien til de grader. Jeg gjorde det for å føle litt på de vemodige følelsene man får av å tenke på at tida går, den tida som ingen kan stoppe og alt det der. Jeg ville kjenne litt på en bestemors nostalgi, tenke tilbake på glemte minner, lukte gamle lukter, gjenoppleve momenter fra barndommen med nye og voksne øyne (muligens litt for tidlig, men dog). Jeg bestemte meg for å innta rollen som voksen og nostalgisk. Jeg skulle prøve ut alt som kunne sende meg tilbake til barnlige år. Jeg tok for meg den ene aktiviteten etter den andre, aktiviteter og steder jeg fyllte dagene mine med femten år tilbake. Jeg gikk på gjengrodde stier.

Jeg begynte det hele med å klatre på det massive fjellet bak huset for å nok en gang kjenne på høydeskrekken og oversikten jeg følte jeg hadde den gang. Jeg husker at dette fjellet var mitt første møtet med fjellklatringssporten. Jeg var sikkert åtte år, gikk i skuffen til mor og fyllte en liten pose med hvetemel som jeg på finurlig vis, med taustumper og stropper, klarte å henge på hofta. Dette var kalkposen som skulle hjelpe meg å bestige denne fjellmassen. Jeg husker det ru fjellet, de små sprekkene, den store høyden. I dag var fjellet blitt et lite berg jeg kunne gå opp på uten noen som helst kalkpose. Den store utsikten over bygda var blitt mindre med årene også. Jeg satt der på berget en halvtimes tid og sugde til meg av nostalgien.

Så kom turen til leikehytta. Den store leikehytta jeg bygde selv (dette trenger man riktignok ikke være detektiv for å skjønne) av gammel plank og spiker. "Ta av skoa" stod det ved inngangen (om det kan kalles en inngang). Jeg vet ikke hvem som noen gang tok av seg skoa i denne skitne fillehytta, men jeg husker at det var viktig for meg å ha dette skiltet der. 'Hytta er da ingen alminnelig lekehytte heller', må jeg ha tenkt, 'det er en stor og fin hytte som skal respekteres og behandles som et hvilket som helst hus'. Jeg måtte le i dag da jeg så på det falleferdige skrotet av en hytte som hang skeivt og nedbrutt i treet. Gardinene var våte og solbleiket, og det sang nostalgi i alle kroker. Take me back to those days.

Til slutt var det rulleskøytene sin tur. Jeg vant et gavekort på Brio til 700 kroner, og jeg husker jeg vurderte fram og tilbake i flere uker om det var rulleskøyter eller noe til Barbien jeg burde bruke de pengene til. Jeg var et gjennomtenkt barn, må vite. Det ble rulleskøyter, og jeg husker jeg stotra meg framover på veien. I dag ble jeg sendt rett tilbake til barneskolen da jeg tok på meg skøytene i vårsola og satte fart sørover i bygda. Og at jeg heller ikke den gang var noe særlig naturtalent på rulleskøyter, ja, det ble jeg idag mint på.

Nostalgiens dag ble avsluttet med ost, kjeks og te rundt matbordet med mamma og pappa som fortalte om sine fattige kår som barn, hvordan pappa ble avhengig av flipper-spillet da han gikk på framhaldsskolen og mammas rygg som verkte etter ukesvis på åkeren for å få råd til å kjøpe sydvest.

Tida går og den er det ingen som kan stoppe. Derfor er det morro å hoppe tilbake femten år og suge til seg av de barnlige følelsene. Og vemoden over at, akk, jeg har da blitt eldre jeg også. Jeg er visst ikke udødelig jeg heller, som de fleste andre.

2011

2011 er ikke som alle andre år. 2011 blir faktisk litt annerledes enn alle andre år.

jeg startet året på en liten veranda under en mørk nattehimmel i afrika.

jeg gifter meg med en utrolig gutt, jeg fullfører en grad, jeg flytter ut fra et fantastisk kollektiv jeg har bodd de siste fire årene (les: sju årene )med noen av de fineste jentene jeg kjenner, jeg skal finne egen leilighet hvor det ikke finnes vaskelister i.

det er en gryende følelse av at noe nytt skal skje, en stille forventning om en ny tid. det er spennende, fint, annerledes, rart og veldig godt.

listeri

Jeg elsker lister. Lister gjør meg glad. De gir meg et siste håp om at verden fortsatt kan fremstilles oversiktlig og med streng, systematisk orden. Om det er navnlister, julegavelister, middagslister eller handlelister, det spiller ingen rolle, så lenge jeg har et tomt ark og en nyspissa blyant eller en god penn.

Jeg får en indre ro av lister, de ligger der og holder på informasjon, beskjedne og rolige. Og i kategorien med lister kommer også søknadsskjemaer og lignende. Skjemaene ligger nyvasket og strøket foran deg og ber om din hjelp. Og min hjelp skal den få, tenker jeg, javisst. For er det noe jeg kan er det å svare på nettopp de spørsmålene skjemaene ber så fint om. Fødselsnummer, fornavn, etternavn, spør det. Værsågod, sier jeg, du har kommet til rette person for denne kunnskapen innehar jeg. Det gir en mestringfølelse, en erkjennelse av høy IQ, et frisk pust i en travel hverdag.

Jeg er til og med av den typen som kan tenke meg, jeg vet dette taler mot mitt ønske og håp om impulsivitet i livet, - middagslister. Mandag har vi fisk, tirsdag har vi suppe. En vet hva en får, en vet hva en går til. Livet fremstår så fornøyelig oversiktlig i listens univers.

Jeg har en voksende følelse av at det neste halvåret vil kreve noen flere lister enn før. Jeg går en fornøyelig tid i møte.

bakrus

jeg er fortsatt i bakrus etter søndagens to timer lange, mesterlige odd nordstoga-konsert med kjæresten

om å vise ansikt

den som kaster maska viser ansikt,
og et ansikt kan man elske

kollektiv

det er først når en er alene i en stor og tom leilighet at en virkelig skjønner gleden ved å bo i et kollektiv. jeg savner dere, jenter, rommene er for stille uten dere

tilgjengelig vaskehjelp

jeg vil tipse om at skal du hyre meg som vaske-og ryddehjelp, bør du time det slik at det blir rett før jeg skal ha eksamen. da er jeg nemlig latterlig effektiv og interessert i å vaske kjøkkenbenker, komfyrer, rydde ut av vaskemaskin og feie gulv

viljen

jeg har vondt i viljen.

den enkle analysen

Det sies at å være oppmerksom på hva et mennesket snakker om kan fange opp hva vedkommendes hode er fyllt med. Med utgangspunkt i dette bør en vel på samme måte kunne se på en blogg, og ut fra denne trekke slutninger om hva innehaveren tenker på.

Jeg har gjort en analyse av denne bloggen (og av meg selv) med bakgrunn i hvilke tema som ligger bak innleggene. Og for å si det sånn - jeg trengte ikke de lengste og mest omfattende analysene for å trekke følgende slutninger om hva jeg består av:

- kaffe
- tenke positivt (glede og fred, kan vi ikke alle bare være glade i hverandre?)
- odd nordstoga
- eksamenslesing
- forelskelse

Mitt sinn er enkelt, ukomplisert. Jeg burde selvsagt debattert rundt tilbaketrekningen av amerikanske styrker i Afghanistan, forhandlinger mellom palestinske og israelske myndigheter eller en lengre analyse av Karl Ove Knausgårds fembinds-verk etterfulgt av en litterærkritisk diskusjon.

Men like raskt som jeg gjennomførte en analyse av bloggen, like raskt vil jeg kunne predikere endringer for denne bloggen: det kommer ikke til å skje.

Så send meg kaffen, vær forelska, sett på Odd og tenk positivt; det er alt jeg behøver. Verden er mye enklere sånn.

kaffe-tid: en hyllest

Vi skulle ikke tatt en kaffe en dag da?

I vår dagligtale er dette omtrent like ofte hørt som hei og hallo og takk for sist. Og det som fascinerer er at det ligger så mye mer bak dette utsagnet enn kaffen i seg selv. Det er ikke først og fremst den verdensomspente varme drikken man er sugen på når man foreslår dette for noen. Det er vel så mye det som følger med. Den gode samtalen mellom to mennesker på en stemningfull kafè eller ordene utvekslet mellom mennesker på en utekafè i byen en tidlig høstkveld. "Å ta en kaffe" virker til å være ensbetydende med "Du, gode gamle venn, er det ikke lenge siden vi har snakket sammen nå, sånn ordentlig? Jeg savner det." Og jeg går så langt at jeg tør påstå at man til og med kan "ta en kaffe", men faktisk drikke en smoothie eller en tekopp. Det ville jeg ikke stusset på en gang, for det er til syvende og sist ikke kaffen som står i sentrum.

Til tross for at tekoppen eller smoothien kan benyttes når "man tar en kaffe", viser det likevel at kaffen er en symbolsk brobygger, en drikk som forener. Noe som innbyr til et pust i bakken, en sofakrok, en velfortjent pause og en kvalitetssamtale mellom to personer som trenger å oppdatertes på hverandres liv.

en tid for alt

en stakkar

i dag er jeg så lei, så lei, så lei av eksamen, av lesing, av fokusert oppmerksomhet. vil bite av meg armen, stange hodet i veggen, lage snøballer fra snøen som kom i natt. jeg ser på flybilletter til afrika, drikker overdrevne mengder vann så jeg kan få rettferdiggjort pause i lesingen med toalettbesøk. jeg ønsker meg, ironisk nok, både mer og mindre tid samtidig. jeg vil ha mindre tidspress, mer kaffe, mer motivasjon og mindre mål.

sånn.

kveldsfred

De som møtte meg med hundene sine denne høstkvelden ville sagt de så en jente som gikk hvileløst omkring. Jeg kjente mer fred enn jeg har gjort på lenge.

De samme veiene, de samme husene, den samme parken som jeg vanligvis ser med raske øyne, det jeg som regel opplever når jeg skal fort fra a til b, jeg ser dem, men ser dem ikke likevel.

I kveld så jeg med alle sansene. Jeg var tilstede med oppriktig og ikke tilgjort takknemlighet.

Jeg opplevde at høstfargene var sterkere enn vanlig, konturene av det svarte kirkespiret som tydelig pekte oppover mot en blåsvart, men klar høsthimmel og jeg skjønte på ordentlig at noen virkelige mennesker, som meg, en gang har reist opp en storslått bygning, lagd magiske glassmalerier i sterke farger, de har brukt timer, dager, krefter og år på å lage et gudshus. Løvtrærne kikket på meg i stillhet. Det var frisk og kald bris i ansiktet, men jeg var varm utenpå og inni.

Tiden går så fort i livet mitt. Byen og tiden jeg er i gjør kanskje sitt, og jeg kan ta meg i å leve flere trinn foran der jeg egentlig er. Om morgenen kan jeg tenke på skoledagens slutt, om kvelden kan jeg grue meg til vekkerklokka. Derfor ble det ekstra godt at denne kvelden gav meg tid, jeg gav meg til kvelden, og jeg var der jeg var. Sanseinntrykkene ble sterkere, takknemligheten sterkere, freden kjentes sterkere ut den også.

Noen ganger i kvartalet må en rejustere perspektivene sine, kjenne etter hvordan det står til med helsa i hjerte.

Jeg har fred.

en dements bekjennelser

Jeg har dårlig hukommelse. Jeg er under gjennomsnitt i både korttids-og langtidshukommelse, og jeg vet det. Kjæresten min vet det også. Vi kan nok begge bekrefte at jeg er under gjennomsnittet i gjenkalling av minner.

Som den evige optimist jeg er liker jeg å se det positive i en ellers brutal verden. Å ha dårlig hukommelse glirmer med sine fordeler, som at jeg fortere glemmer dårlige erfaringer og idiotiske opplevelser, for å nevne noe. Det ser jeg som en udiskutabel overlevelsesmekanisme, en fordel og et framtrinn. Optimister lever, som vi har vært inne på før, både lengre og bedre. Vi er ikke langsinte, bitre eller angrende.

Når det er sagt har alle fordeler også en bakside. Medaljen har jo flere sider og så videre. Ulempen med å glemme fort og å gjøre negative erfaringer til noe positivt, har visse konsekvenser. Jeg har flere enn en gang måtte notere ned beskjeder til meg selv; "Du kommer til å glemme det du nettopp erfarte, huske det som noe positivt og derfor ville prøve dette på nytt om en stund. Men kjære venn, dette var en DÅRLIG opplevelse, så ikke prøv dette på nytt". Jeg har en slik liste som minner meg på hva jeg ikke bør gjenta.

De siste dagene har jeg fått et nytt punkt på denne listen. Jeg skal ikke utbrodere noe særlig, men jeg kan si at konsekvensene kostet penger.

dumskap

nordstoga-nørd

det er litt nørd at jeg kan sitte på skolen og egentlig ville dra hjem bare for å høre på odd nordstogas nyutslipte plate som ligger på rommet, jeg vet det. men har en først blitt bergtatt, så er det sånn det blir.


(og nå skal jeg la nordstoga-tema utebli en stund, jeg lover)

det evige håp

Slik som du tenkte meg
slik skal eg verta -
-slik skal eg skine,
som meininga var -
ikkje som bror min
og alle de hine
men slik du på ferda mi forma meg, far

Bestefar Aslak Flatin

en lykkens dag

jeg har ventet og jeg har vært tålmodig, jeg har spart kronestykker og sjekket mulige oppdateringer daglig. jeg kan nå meddele at jeg er en svært LYKKELIG kvinne og nedtellingen har til de grader begynt, for igår kveld kjøpte jeg billetter til konsert med

ODD NORDSTOGA


oh lykke stor,tross bitende kulde og slapsesnø, la fjortende november bare komme

den lille nyansen

å være alene frivillig er én ting. det er nødvendig og vakkert. å være alene fordi du ikke har noe valg er noe helt annet. det er vondt. hjelp meg å se den lille nyansen og dem som lider under den.

glede er

glede er, ironisk nok, når en er oppe ved morgengry klar for en ny dag, med det store skjerfet tullet rundt halsen, en varm kaffekopp i hånda og høsten er frisk og kald utenfor lesesalsvinduet

effektiviteten

De dagene man utpeker seg som en effektiv og arbeidsom, liten maur, de dagene bør gripes, på stående fot, med strak arm.
Jeg hadde en av disse dagene her forleden, jeg kostet og feiet og vasket, løp en time, syklet til en annen matvarebutikk lengre unna fordi en melk koster 12 og ikke 13 kroner der  (penger spart, er penger tjent), og var i det hele tatt uhyre effektiv. Jeg tok tak i livet, kom hit, ikke snik deg unna, nå skal ting unnagjøres, sa jeg, her er det jeg som er sjefen. Og det er godt med slike dager, som kommer sjeldent, men like fullt, de kommer, for de dagene må man huske.
Jeg marinerer meg nemlig fortsatt i den gode samvittigheten fra den dagen.

farsund.

gå ut fra det hvite sørlandssommerhuset, ned til bryggen og ta et kaldt morgenbad i saltvann, tennis i julivarme til vi får senebetennelse, sette fiskesnøret fast i bunn, miste fisketålmodigheten mot en noe mer fiskeengasjert kjæreste, håve inn fire stramme makrell som kjæreste mener ikke er storfisk, men som man blir i ekstase av likevel, drikke kaffe sent på kvelden og vite at det gjør ingen verdens ting om man ikke får sove når natta skumrer, fordi man har ferie. gode måltider rundt et hyttebord med en ny, men kjær familie, spille kortspill med kjærestens farmor, drikke sterk cappucino på en sjarmerende kaffebar i en fiskebu og se ut mot sterke bølger som slår mot land og snakke om mindre alvorlige ting, ligge i hvit sand på kjærestens brune arm etter et kaldt saltvannsbad med blå lepper, kjøre båt en hel dag med deilig veninne i skjærgården, traske på brosteinslagte gater blant hvite sørlandshus og se på bøker og nips, gå til bakeren nedi gata, kjøpe ferskt, varmt brød til frokost og få med en bolle på kjøpet for sommerens skyld, volleyball på stranden med "ny" lillebror, telys inne og te rundt bordet, lukt, lyd og smak av ferie, legge seg på et svaberg, saltvannshår, spise seg mett på moreller som vokser fritt ved landeveien, volleyball, fotball og ulike former for rar turn i en liten limegrønn hage med to sterkt energifulle gutter, bli bedre kjent med fine mennesker, fjase i en bil som kjører med beach boys på bilanlegget som bare har en høytaler, vind i håret, kyss på panne og lange, gode samtaler til langt på natt.

takk for en utrolig vakker ferieuke. alle sammen.

puppens historie

Kvinnelige kroppsideal opp gjennom historien har inneholdt stor variasjon i hvilken figur og hvilke former som har blitt ansett som vakkert. I Svendbys slående kronikk i Aftenposten, kan en lese om puppenes historie, hvor puppenes form og fasong har vært med som en del av motetrendene fra begynnelsen av 1900-tallet og frem til i dag. Puppetrenden har vært følgende: fra store, til flate, til runde, til spisse, til flate igjen, til vi når 80-90-tallet, hvor silikonpuppene med dets fylde får renessanse.

At det i det hele tatt kan snakkes om et "kroppsideal" i seg selv er latterlig. Men at vi går med på å følge, eller overhodet omtale og snakke om moter og trender på noe så permanent og naturlig som en medfødt kroppsdel, er et sikkert tegn på et skakkjørt samfunn på den fronten. At vi er lydhøre og skjærer og fyller, pusher og suger, stuffer og løfter ettersom motene forandres, er jo til å le av. Nei come on folkens, la oss avsløre hele tullet. La de strutte hvis de strutter og henge hvis de henger - vi har mer i hodet enn at vi gidder å bruke energi og krefter på dette.

Boobs up!

regntungt

høljeregn ute gjør det magisk og stille inne
jeg trenger disse dagene

elendige økonomiske tilstander

jeg hører på radionyhetene, de melder at det etter Hove-festivalen i sommer ligger igjen over 400 soveposer og liggeunderlag, og en haug med telt. jeg tenker at det er synd på norsk ungdom som sliter med dårlig økonomi, høye studielån og trange kår. HUFF.