bare låne litt

vi kan ikkje eige kvarandre

vi kan ikkje eige kvarandre, fleire tusen dikt har fortalt oss det

vi kan ikkje eige kvarandre, men vi kan låne

og gløyme å levere tilbake

ukjent

ytterpunkter

det er rart at man kan gjennomgå to så vanvittige ytterpukter.

den ene dagen kan jeg være så lysten på livet at jeg nesten ramler av stolen. jeg kan gå med fryd fra topp til tå over at jeg finnes, over at jeg har føtter så jeg kan gå ut med søpla, at jeg har langt hår og ikke sitter i rullestol. jeg ser for meg fremtiden min og gliser ved tanken på at den kommer til å bli verdens beste. jeg kan elske mennesker så det nesten gjør vondt, gud viser seg i ting jeg forstår og ser og jeg og han er på bølgelengde. jeg føler meg så bra at jeg ikke forstår hvorfor ingen har oppdaget meg før.

den neste dagen kan jeg stikke nesetippen opp fra dyna, åpne det ene øye og tenke at jeg ikke orker å stå opp til en gørr dag. jeg har kvise på haka, håret er bare en stor krøll og jobben kan bare seile sin egen sjø. alt jeg vil er å grave meg ned i dynduna igjen. jeg driter i om jeg er frisk, det betyr ingenting. gå ut vil jeg helst unngå, og må jeg så la meg for all del ikke møte mennesker. de rundt meg er sikkert like irrtert over mine egne dårlige vitser og slitsomme væremåter som jeg selv er. det føles som om gud ikke liker meg heller. det er hvertfall det jeg tenker. aldri blir jeg gift, så jeg kan likesågodt dra i kloster med engang. jeg vet ikke hvor jeg vil gjøre av meg - jeg vil ikke ut i verden, jeg vil ikke bli i norge, livet er bare tomhet og tomheters tomhet. jag etter vind.


jeg er så glad for at jeg er lysten på livet mestenparten av tiden.

tbanen - et mareritt

noe av det mest gufne jeg vet om er å overta en stol, et sete, en benk eller lignede etter andre har sitti der før meg. når det er oppvarmet. det er heslig, og jeg står gjerne en stund ved siden av setet før jeg setter meg, slik at setet kan lufte seg

provoserende navlebeskuelse

Tirsdag for en uke siden var dette en av hovednyhetene på forsiden av riksavisen VG:

"Theodor (7md) -
bortført og
DREPT"

Åpnet vi opp avisen på side 8 og leste denne forferdelige saken, kunne vi lese setninger som "Jeg orker ikke engang tenke på hva som foregikk i hodet på stakkars Theodor de siste minuttene han levde" og "Det er groteskt å tenke på at mennesker kan gjøre dette mot lille Theodor". (setningene er ikke helt ordrett, men innholdet var omtrent det samme)

Vel dere, jeg bør kanskje ikke hisse meg opp over dette, men det gjør jeg altså. Eller, jeg hisser meg ikke opp egentlig, jeg blir istedet bare sittende og flire. Også blir jeg helt slapp i armene og begge bena og får lyst til å rulle meg sammen i en ball på gulvet og være oppgitt. For hvem er Theodor?! Jo dere, Theodor er en hersens KATT! Han er en kattunge på 7 måneder som har blitt BORTFØRT og DREPT!

Jeg forstår vel egentlig hvorfor vi for 6.året på rad er rangert av FN som det best landet å leve i, når forsidesakene på riksavisen er om et lite dyr som har blitt avlivet. Og kanskje bør jeg si amen for det, hvis situasjonen er den at vi ikke finner noe verre å skrive om. Men er det en mulighet at vi bør se litt utover de norske landegrensene?

You know when you've found it,

- There's something I've learned

Cause you feel it when they take it away

- damien rice -

stopp, ta på deg sneglehuset først

De siste dagene har jeg klart å praktisere hvile når jeg egentlig har trodd at jeg burde stresse.

Når butikkøen har vært lang som et vondt år, og den gamle damen før meg i køen med overlesset handlekurv like gjerne kunne hatt et synlig sneglehus på ryggen, - da er det lett å bli utålmodig. Men denne uken har jeg tenkt "Jeg har jo ikke noe hastverk med livet. Jeg skal ikke rekke noen verdens ting så hvorfor gidder jeg å stresse?" Og med den befriende holdningen til livet, har jeg senket skuldrene, smilt til noen ekstra folk og likt tilstedeværelsen. Og tiden.

Hvorfor irriterer jeg meg når jeg må sitte et kvarter og vente på tbanen, når jeg likevel bare skal hjem?
Hvorfor er det fristende å legge seg på tuta når antall biler i bilkøen multipliseres og du må sitte stille i kanskje tyve minutter lengre enn planlagt? Jeg har jo allikevel ikke noen spesielle planer, eller noe jeg MÅ rekke.

Med fare for å ende opp i et hav av klisjèer, eventuelt høres ut som et hvilket som helst kvinnemagasin med overskrifter som "Skaff deg overskudd i hverdagen", "Hvordan få tid til alt du vil og litt til" og "Finn deg selv og din indre kraft" skal jeg avslutte her nå.

Men prøv likevel å praktisere pauseknappen i hverdagen - det gir ufattelig mye tilbake.

overfladisk og lettkledd blondine

I dag vil jeg dele noen følelser som muligens vil gi dere god grunn til å karakterisere meg som overfladisk. Dessuten har jeg har jeg en pussig følelse av at dere ikke deler mine erfaringer, eller forstår hva jeg snakker om.

Men -

når det er vinter, når det er kaldt, når man må pakke seg inn i dunjakker, boblejakker, ullvotter, lange kåper, hekla skjerf, store vintersko med pelspuff og høyhalsede gensere - da føler jeg meg som et halvt menneske. Jeg er helt ærlig, jeg føler meg ikke hel. Jeg burde jo egentlig ha følt meg mer enn hel, jeg burde følt meg full. Full av klær. Istedet sitter jeg hele tiden med en trang til å rive av meg de tjukke klærne og gå i noe mindre. Mindre varmt, mindre stort, mindre fjollete. Ja, der sa jeg det - jeg føler meg fjollete på vinteren. Spesielt føler jeg meg fjollete i vintersko. Når sant skal sies har jeg ikke hatt på meg vintersko siden jeg gikk i cherockser på barneskolen. Nesten.
Jeg tror nesten jeg kan si at Åsne ikke finnes i vinterutgave. Eller jo, hvis jeg kan ha på meg heldress, store fjellsko og polvotter og fjase i snøen, da er jeg hel. Men ikke når jeg skal gå ute og være vinterfin. Nei, ikke da. Da føler jeg meg halv.

Hvis dere forstår.

4 punkter med fjas

1) De siste dagene har verden prøvd å knekke meg. For SAMTLIGE av mennesker jeg har møtt har spurt meg om alderen min. For eksempel har noen av mine venner på Marita stilt spørsmålet om hvorfor jeg jobber der, jeg som er så ung. (og av rusmisbrukere, evt fulle folk eller barn hører man vel sannheten, er det ikke det man sier?) Også anslår de en alder på meg, og kommer ut med 15 år! Til nød 16! Og på fredag da jeg skulle hjem fra Oslo til Telemark med buss, så MERKET jeg hvordan bussjåføren ville spørre meg om jeg gikk på ungdomsbillett, noe som man må være under 16 for å få! Og du tror kanskje jeg er snurt? Sint? Og .. JA, det er jeg. Jeg skal le og klappe i hendene når mine jevngamle venner får rynker og appelsinhud og hengerumper. Mens JEG i en alder av 40 fortsatt blir spurt om leg og bedt ut av kjekke herremenn i tyveårsalderen. DAA dere, DAA vet jeg ganske sikkert hvem som ler sist. Og best!

2) Jeg er hjemme. Og det må være noe med fjelluften, for jeg blir helt ekstremt rolig inni meg. Og det er nå greit nok, det er jo veldig gode bonuser med å komme hjem. MEN fjelluften - den får meg også til å bli himla tenkende og dyp. Jeg blir så tenkende og dyp at det tipper over. Jeg får dystre fremtidsutsikter. Jeg får ekstremt dystre fremtidsutsikter faktisk. Jeg stiller spørsmål til alt og lurer på om jorden er flat eller rund.

3) FJAS, FJAS, FJAS. Det er for lite fjas i verden.

4) Jeg er ikke tilhenger av å hele tiden prøve å bli bedre. Det blir så slitsomt å aldri kunne være fornøyd. MEN jeg skal vedde min venns testikler på at jeg skal bli bedre på èn ting, og det er å ta initiativ. Jeg skal, jeg skal, jeg lover. Jeg skal ringe mennesker jeg aldri ringer, jeg skal be folk på middag og jeg skal sende forundringspakker. Blant annet.

(møkka blogspot. å putte bilder her er som å bestige mount everst i underbuksa uten matlager - umulig. jeg skulle jo da hatt et 70tallsbilde av ingolf håkon teigene her, men skitt heller. stekk og pæss blogspot)

Holder ikke virkeligheten?

Jeg står med to føtter på bakken. Verden raser rundt ørene på meg, og er jeg ikke påpasselig raser det inn i hjertet mitt også. Terrorbomber, voldtekt, bestialske mord, tyveri og ondskap. Naturkatastrofer, gisselaksjoner, terrorisme og sult. Milevis med elendighet. Slik fortoner nyhetsbildet seg i dag, ganske så uavhengig om du ser på NRK eller leser Dagbladet. Dette er den sanne realitet. For veldig mange, der ute, bare ikke helt oss. I fagre Norge er vi ganske så skånet, i grunn. Jada, voldtektene og drapssakene skjer her også, men ikke meg. Men jeg blir kvalm når jeg hører nyhetsreporteren med den alvorlige, grumsete stemmen sin fortelle. Fortelle om familiefaren i Pennsylvania som etter å ha kjørt datteren sin til skolen, selv tråler inn i et klasserom, binder fast fem små jentunger i føttene og skyter dem i hodet på 10 cm avstand. Jeg får lyst til å skrike. Mennesker som utfører de sykeste handlingene i ren og skjær ondskap. Det gjør vondt. Jeg vil kaste opp. Slå i veggen. Men jeg orker ikke ta det innover meg, da blir jeg bare syk. Så mange mennesker, fulle av angst, frykt og redsel. Hele tiden. Usikker morgendag. Knallseriøs realitet. Men midt opp i det hele forstår jeg meg ikke på meg selv.

Enda så vondt jeg får i hjertet av all frykten, angsten, uroen jeg ser i det virkelige liv på nyhetene, er det tydeligvis ikke nok. Jeg må nesten få spørre, for jeg forstår det ikke – hvorfor ser vi da så mye skrekkfilm? Så mange episoder av krim? Dataspill og blod? Ren og skjær fantasi og oppdiktning - men det selger. Vi løper til premieren av skrekkfilmen Fritt Vilt. Vi betaler penger frivillig for å leie skrekkfilmer på videosjappa. Holder ikke virkeligheten for oss? Burde ikke den brutale virkelighet med frykt i 2006 skremme oss, og holde oss borte fra slik underholdning? Det logiske for meg ville være å rope høyt og gjennomskjærende ”Stopp verden, jeg vil av!”. Men det gjør jeg ikke alltid, i stedet setter jeg meg ned og ser litt fantasiskrekk på fjernsyn.

Jeg lurer på om vi ønsker å nærme oss virkeligheten forsiktig. Ta litt del. Kanskje gjennom den skuddsikre fjernsynsskjermen og en god pute foran det ene øyet. Få smake litt av det vonde, litt av angsten og frykten som oppstår i noen filmer, uten å måtte ta de dødelige konsekvensene med på kjøpet. Det er mer lettvint egentlig. Og gir enromt kick, adrenalinkick. Sympatiserer vi kanskje? Eller trenger alle mennesker å føle litt redsel, enten det er frivillig foran skjermen eller i det virkelige liv?

Trolig ville moren som mistet datteren sin i den uløste voldtekts- og drapssaken sett med avsky på oss. At det som har vært realiteten for henne, og som det for alltid vil sitte spor av i hodet, hjertet og sinnet hennes, er helt uskyldig lørdagsunderholdning for oss.

Jeg vet ikke.

jeg har lært litt av livet

foto: Åsne Gotehus

enkle konklusjoner?

Følgende tanken streifet meg her en dag jeg gikk ute i regnet - har Gud skapt regnet som en siste utvei for å få oss mennesker (og da snakker vi kanskje aller mest til jenter) anno 2006 til å bli mer ekte ovenfor seg selv og andre?

Når regnet kommer, da renner sminken av. Da kommer enda mer av hvem vi er frem. Mer naturlighet, om ikke annet.
Når regnet kommer, da blir håret du har stelt i timesvis flatt og vått, og alle timene under rettetanga er bortkastet. Dine ekte krøller kommer frem, slik gud ville dem.
Når regnet kommer, da blir klærne våte, de lukter regn og man ønsker å rive av seg de dyre merkeklærne og gå naken.

Kanskje noget enkel konklusjon, jeg er enig i den. Men tanker som leker er alltid et pluss

Hvorfor er vi så harde mot hverandre?

I går gjorde jeg atter en gang det som både irriterer meg selv og definitivt andre - jeg overhørte en samtale og glante så diskrè som jeg bare klarte på to veninner i tyveårsalderen på t-banen. To veninner som med en giftig tunge snakket setninger deretter. Om ei teit jente i klassen, om han kvisete kvalmingen som maste så himla på sms og som ikke tok et hiint, "og de bare .. og jeg bare åh..". Også litt om mote. Jeg ble lei meg jeg, nesten litt kvalm. Hvorfor må vi spy ut så mye gørr? Hvorfor må vi kritisere andre hele tiden, forsure verden? Vi gjør det så ekstremt mye vanskeligere for oss selv å være menneske. Vi setter listen så høyt for oss selv til hva det vil si å være et bra menneske, og en eller annen gang blir den høye listen slått tilbake i vårt eget tryne. Og på andre kjenner man seg selv - jeg tar meg i å gjøre nettopp det samme.

Først når man har lært å elske seg selv, kan vi elske andre, har jeg engang lært. Jeg tror det ligger en dyp sannhet i det. Jeg tror vi kritiserer og dømmer andre på nettopp de feltene vi sliter med selv. Sett deg ned med et menneske, fang opp det negative som gulpes opp, og du har, desverre veldig ofte, nettopp hva vedkommende sliter med selv. Det er nemlig våre egne feil og mangler vi febrilsk prøver å lete frem i andre.

Hvilke rykter har jeg spredd i det siste? Gjør jeg det enklere eller vanskeligere for andre å være menneske?

Hvorfor kjemper vi etter å bli perfekte, problemfrie? Eller la meg gå til min egen nesetipp - hvorfor prøver jeg å vise at livet mitt er problemfritt og skinnende blankt, når jeg innerst inne vet at det bare skremmer mennesker bort. Hvorfor fremstår veldig mange menigheter som suksessrike og fyllt til randen med problemfrie mennesker som har fiksa livet? Aldri har vel et menneske blitt elsket for sin fullkommenhet, sa min svigerinne en gang, og det er så sant.

Hvorfor er vi så harde mot hverandre?

saft suse

Sniken Kjartan Salvesen. Du burde vel klart deg greit økonomisk med pengesummen du fikk som idol-vinner? Åhnå-neei du, må ringe folkeregisteret, skifte navn til Ridvan Halimi og bli med på NOKAS-ranet i stavanger også.

Det er det jeg sier, har man først fått snusen på krona, gir det seg ikke med det første. Sjokkerende like karer dette

aerobic 2 og realistisk selvbilde

I dag ble bildet av meg selv knust. Eller realiteten kom for en dag, velg hva som passer best. Det bildet jeg har hatt av meg selv helt siden jeg gikk i tøybleier i Afrika og trykte fluer i vinduskarmen med pekefingeren for å spise dem, svant hen. Bildet pappa har vært en meget sterk faktor på å lage - nemlig troen på at ingen ting er umulig for Åsne. Jeg kan klare alt hvis jeg bare vil, jeg er uknuselig. Jeg trenger ikke engang ha noen talenter innenfor feltene. Jeg kan løpe fra Geir Moen på stafetter i NM (og helt sikkert VM også), jeg kan bli skuespiller, fotballproff, gitarstjerne, verdensberømt fotograf, den verden har gått og ventet på. Det finnes rett og slett ikke den ting jeg ikke kan mestre - bare man prøver helhjertet nok. Det sier hvertfall pappa, og det pappa sier er lov. Helt til nå ikveld - da fallt jeg med trynet først og rumpa etter når det kom til dette med å ha troa på at det er mulig å mestre alt.

Urban som jeg har blitt har jeg nemlig begynt å trene på treningssenter gjennom jobben. Hæla i taket og tenna i tapeten. Og det skal sies at jeg trives nok best i salen som har alle apparatene, der man kan løpe som et hamster på en mølle eller ta sit-ups på liggestol. Men er noe billig (eller gratis), skal det ikke stå på meg når det kommer til det å utnytte fasilitetene til det ytterste. Åhnå-neidu! (det har jeg også lært av pappa - "Alt som æ gratis jenta mi, det tek me!") Så hva er vel ikke mer naturlig enn å bruke en kveld med instruktør? Det var jo gratis.

For å prøve å rekke de siste programmene for kvelden, bladde jeg meg som en helt gjennom kveldsoversikten for treningssenteret. Å hey, om 20 minutter begynner jo Aerobic 2! Just my luck, tenkte jeg og dro på meg fotballbuksa og løp opp til sal B. Det skal sies at jeg tok et raskt blikk på hva 2'eren i "Aerobic 2" stod for først. "2 inneholder mer avansert koreografi, og passer for viderekomne". Ja, pappa har da alltid sagt jeg aldri skal ta til takke med det laveste, alltid ha tro på meg selv, ingen over - ingen ved siden, så jeg var mer enn klar for avanserte dansetrinn, koordinerte bein og armer, rytme og fart. Dette er ingen sak. Selv når jeg er datter av den minst rytmiske herremannen i hele kommunen. Viderkomne du liksom

Det begynte jo så greit. (selvom jeg tydeligvis enda ikke hadde kommet inn i kleskodene man skal ha på treningssenter. Fotballbukse i aerobic-sal er for nerder. Man skal ha slik stram tights som gir rumpen et lite løft) Oppvarmingen, opp med armene, gå på stedet hvil med føttene, oh yes. Det hadde vært vanskeligere å stjele smågodt fra et spedbarn enn dette her. Men lite visste vel jeg om det videre programmet da jeg startet, for da første halvtime var gått var jeg rimelig rutinert i dette med å flire av meg selv for å vise de rundt meg at "jada, jeg SER at jeg ikke har helt dreisen på å utføre disse syke, syke koordinasjonene til hyper-rask musikk". For alle hoppene, vendingene, landingene, trippene i riktig rekkefølge med venstre fot først, nei, det gikk ofte ikke helt som jeg ville det skulle. Og de gangene jeg faktisk utførte de riktige stegene, ja da så jeg nok mer ut som en bondetuppe fra Telemark enn noe annet, hvertfall sammenlignet med den smidige instruktøren. Og selv om jeg syns huske at jeg mestret jazzballetten jeg gikk på som yngre rimelig bra, og michael jackson-imitasjonene på russerevyen fortonet seg overraskende naturlig, skulle jeg aldri mer sette min fot på aerobic! Jeg skulle hvertfall holde meg til 1'ern som var beregnet for nybegynnerene (les: de kjipe). Kanskje var det ikke slik at man kan klare alt selvom man vil? Pappa, har virkelig den stødige og realistiske teorien din feilet?

Vel pappa, om den første læresetningen din falt i grus, har du fortsatt er par igjen. For eksempel den om at jeg aldri skal gi opp og så lenge jeg vet med meg selv at jeg er god, kan de andre tenke hva de vil for meg. (gi pappa all ære for å ha gitt meg realistisk og sunt selvbilde)

Forresten pappa, er du ledig neste tirsdag klokken halv 7, tror du? Flott, da sees vi til en ny time med Aerobic 2..

Tilfeldig?

Er det tilfeldig at jeg i dagens tabloidaviser kan lese om ekteskapsbruddet til Harald Eia, med andre ord rett etter at jeg selv gikk ut i pressen og uttalte at jeg her en dag var rimelig giftelysten og var klar for å gå inn i ekteskap?

Neppe.

sansene på treningssenter

I dag har jeg gått tur for å mosjonere sansene mine.

Jeg gikk for å forstå at jeg ikke satt i rullestol. Jeg trakk inn lukten av høstregnet for å merke at luktesansen min er i skjønneste orden. Jeg så på de gamle ekteparene som var ute på søndagsturen sin og forstod at jeg fortsatt har synssans som en ung havørn. Jeg trakk opp et syreblad fra bakken for å smake, og jeg visste at smakssansen min fortsatt er som da jeg var barn. Jeg nøt den motoriske duren av bilene på motorveien under meg for å minne meg selv på at hørselen fortsatt er ved sine fulle fem. Og jeg smilte ekte - for jeg visste at hjertet mitt er der det skal være.

Åsne er blitt alvorlig syk

Her forleden trodde jeg ikke mine egne ører. Eller.. Mulig jeg ikke sa det høyt, men jeg trodde hvertfall ikke min eget hjerte og mine egne følelser. For der og da, jeg tror til og med jeg satt på jobb, tok jeg meg selv i å ville gifte meg! Jeg fikk en inderlig lyst til å gifte meg! Det er det sykeste. Åsne som alltid har hatt planene klare - hun som skulle ut og reise jord og strand, se og lukte og smake nye ting, møte eksotiske mennesker, prioritere en drøss med ulike venner, leve utradisjonelt og gå glisende med banner over hodet med påskriften "Ung, fri, singel!" mens jeg geipet til de parene rundt meg som hadde gitt sine ja. Nå satt de sammen alene i en mørk kjellerleilighet, hånd i hånd og sturte. Uten venner. Uten egne planer. Uten drømmer. (ja takk, bare gi meg ros for min realistiske oppfatning av å gå inn i ekteskap tidlig). Jeg nevnte min plutselige og drastiske personlige forandring vedrørende ekteskap for noen av mine venner, og en av dem gav meg råd så det holdt. Jeg fikk visse kriterier å gå etter i min jakt på ektemannen, og jeg skal love deg de kommer til å sanke inn den rette fremtidige. Jeg synes det var greit at dere fikk ta del i dem med meg. Forøvrig ønsker jeg å rette en takk til min venn for gode råd på veien.


den store EKTEMANNSJEKKLISTA

- er han typen til å legge seg foran bane 3 til mortensrud en dag ting går litt dårlig?
- vil han forsure miljøet (tog du an) etter en litt mektig ertestuing hos svigers?
- hører han på banana airlines?
- har han en trendy og pålitelig smak på bestikk og interiør?
- har han iron maiden t-skjorte i klesskapet?
- leser han litteratur av typen "han begjærte meg, men han var min søsters ektemann, det var forbudt men jeg gjorde det likevel" med tittelen "farlig begjær"?
- ville han spist hund eller katt hvis han hadde sjansen?
- går han på jakt på høsten?
- kommer han isåfall tilbake med fangst?
- legger han den dyre jakka si i sølepytten sånn at du kan gå over den uten å bli våt? (donaldmåten)
- drikker han kaffe?
- hvordan ser han på ISDN?
- ønsker han å parabol i huset sitt?
- er vannpolo kulere enn fotball i hans hode?
- kunne han tenke seg en chevrolet som familiebil?
- hva slags synspunkt har han på cola?
- overlater han bygginga av sitt eget hus til håndverkere fra polen / estland / latvia / bulgaria eller albania?
- hva synes han om gambling?
- har han et positivt syn på det å snike på folk fra vinduer, biler eller steder uten risiko for å bli oppfattet?
- vil han handle på bunnpris / prix / rema / ica / rimi / kiwi / mega / lidl eller handler han ikke i det hele tatt?

Videre bør han også:
- være til å stole på
- ikke slå eller sparke
- ikke smøre avføring utover kjøkkenbenken tilsynelatende helt umotivert og uten grunn
- stelle med hus og hytte
- ta løpeturer med hunden
- kjøpe is til barna, aldri et "Nei drit i å mas drittunger for svarte svingende"
- ville til romania
- ta bilder av det dere gjør sammen
- ikke brenne kirker
- ikke kjøpe lottokupong hver bidige uke

jean paul og stiler dårlige som gammelost

Tidlig for noen morgener siden fikk jeg en sms fra mamma og pappa hvor det stod "God morgen. Takk Gud for at du er ung og frisk og sterk og intelligent, selvom det er morgen!". De vet hvor lite positiv jeg kan være om morgenen. Jeg fikk noe å tenke på da de sendte denne. Jeg tror det var hensikten fra deres side også.

Det hender forbausende ofte at jeg våkner opp av alarmen på mobiltelefonen om morgenen, og alt som står i hodet mitt er appelsinjuice. Jeg MÅ ha appelsinjuicen. Da må jeg hoppe fort ut av sengen med de varme føttene på det kalde gulvet, rive opp døra fra rommet, sprinte bort til kjøleskapet og rive til meg appelsinjuicen. Og helle ned mengder fra tuten. Så er på en måte det skrikende og akutte behovet mettet.

Jeg prøvde å tenke nytt og friskt tidlig her en morgen da jeg stod på badet og så meg i speilet. Jeg tenkte jeg skulle lukte litt annerledes. Jeg ville unngå rutine første dag på jobb etter ferien. Jeg tok derfor på meg parfymen med den kvinneformede flasken, Jean Paul. Jeg merker nå jeg ikke skulle gjort det. Det må nemlig ha vært den parfymen jeg kjøpte på klassetur i Polen i 10.klasse, og nå er ungdomsskoleminnene nærmere enn noen gang.
Følelsen av å komme med skolebussen til Seljord Ungdomsskole og åpne dørene med de store, svarte og firkantede dørhåndtakene på skolebygget. I fronten. Jeg lukter den svette og kalde eimen som alltid var i gangene. Klikkingen fra skoene til norsklæreren som var stor og rund. Det var nok derfor hun alltid var å se med store, fargerike plagg som flagret rundt henne. Hun sluttet på skolen som følge av de psykiske problemene hun fikk av klassen vår. Jeg husker så klart som om det var i går de svarte og hvite flisene som lå sikksakk på gulvene, nyvasket etter helgen. Flisene som jeg alltid måtte gå enten bare på svart-svart, eller hvit-hvit da jeg var barn. Ellers trodde jeg at solen ville deise ned i hodet på meg.
Og benkene! Benkene som stod langs veggene i gangen under alle kleskrokene jeg deiset hodet mitt borti flere ganger. Benkene hvor alle 10.klassingene hang, tøffere enn noensinne. Jeg også.
Og ringeklokka! Den rustne ringeklokken som dirret så høyt at jeg fikk vondt i hjertet hver eneste gang. Lyden som signaliserte at det var på tide med en ny time, Åsne. En ny time med læreren som hadde skeivt ansikt etter en slosskamp som ung. Læreren som gikk i oransje bukser og som elsket å spille bridge. Jeg tror han vant en del også, på den lokale puben hvor de spilte kortspillet hver torsdag. Jeg var ikke den verste eleven hans, langt ifra. Men jeg hadde nok ikke like mange stjerner i boken som noen, de som alltid fikk 6'ere på norskstilen, selvom de var dårlige som gammelost. Jeg mistenker han for å ha gitt 6'ere i lange baner - bare fordi det kom fra deres penner. Men det var greit nok.

Det er en ufattelig mengde minner, lukter og følelser som svermer rundt meg fra ungdomsskolen, bare fordi jeg prøvde å tenke utradisjonelt ved valg av parfyme. Det føles rart. Jeg får en uendelig rekke av minner faktisk, helt ustoppelig. Kunne sikkert sittet til 7.september og bare skrevet ned alt.

følelser

noen ganger føles det som om hode, hjerte og kropp ikke samarbeider særlig godt. de kommer ofte med helt ulike beskjeder

ærlig bønn

Kjære Gud.
Takk for det tomme rom. Takk for uendeligheten. Takk for de fire dimensjoner som begrenser logikken. Takk for at du er uten begynnelse og uten ende, takk for at du ikke er bundet, verken av høyde, bredde, dybde eller tid, slik at du - dimensjonsløs og evigdimensjonal - kan holde vår lille verden idin trygge hånd. Vi fant ut at vi ikke var universets sentrum, Gud. Kopernikus, den gærningen, turde å påstå det. Det ser riktignok ut til at de fleste har glemt det allerede, men takk likevel.Vi har bevist at vi ikke skjønner vårt eget beste, Gud. Vi har drept våre fremste opp gjennom historien - med Jesus i spissen. Vi har ikke oversikt for fem øre. Vi fant ut det med relaitivitet, Gud. Einstein hjalp oss med det. Så nå vet vi at ting bare kan defineres i forhold til noe annet. Altså; en måke er stor i forhold til en spurv. Men den er liten i forhold til en ørn. Greit nok, vi har skjønt det.

Men så begynner vi å trekkeinn galakser, Gud. Og uendelighet. Det er her vi ofte driter oss ut. La meg utdype: Andromeda-galaksen befinner seg ca to millioner lysår herfra. Det tar altså to millioner år før folk her i gata ser hvordan den ser ut i dag. Og det vi ser av den i dag er mermed det den var for to millioner år siden. Det er langt unna, sier man. - Langt iforhold til hva? Meg? Planeten Tellus? I forhold til Gud? Som du skjønner, Gud, så har vi ikke kommet særlig langt siden Kopernikus. Vi har vanvittig lett for å tro at vi er verdens navle. Vi sammenligner alt med oss selv. Vi var riktig fornøyde da vi klarte å regne universets utvidelse tilbake til da alt var energi, brøkdelssekunder før "Big Bang". Wow. Vi fikk et pent tall med høy potens, og alle hjerter gledet seg. Men hva om vi doblet tiden fra "Big Bang" (som forøvrig ikke var noe smell, bare begynnelsen på en treg utvidelse) til i dag og fortsatte fordoblingen hver dag i generasjoner, til jorden ikke hadde plass til alle harddiskene med tallene og potensene - ville vi da være en millimeter nærmere begynnelse eller slutt, etter mening, etter deg, Gud? Tror ikke det. Noen drar til Drammen og skjønner at det ikke nytter å regne ut verden. Andre kan dra til månen og ikke skjønne det. Og så har du de som regner seg tilbake til brøkdels-sekunder etter "Big Bang", klør segi hodet og tenker at om 10-15 år, når matematikken har kommet et skritt videre - da kommer vi til å finne ut av ting.

Jeg måtte til "Big Bang" Gud. Men da gav jeg opp. Heldigvis. Men jeg skjønner at vi henger oss oppi avstander og tid - dimensjoner. Vi kan jo ikke annet. Vi er bundet av dem. Men ikke du, Gud. Du var der i begynnelsen. Sammen med ordet som var Gud.. eh.. og hos Gud.. som har tre deler og ehm.. så videre. Jaja. Tipper det var du som bygde høyden, bredden, dybden og tidenog puttet oss inni. Som i et slags skall. Sånn at vi enten kan klø oss i hodet og prøve å fatte, til vi mister håret og issen blir blank, eller vi kan rett og slett gi opp og finne på noe annet.

Jeg gir opp, Gud. Og finner på noe annet. Jeg droper hele skiten, universet, tiden og Andromeda-galaksen. Jeg leter heller på cafè. Med morgenlys gjennom støvete vindu. Kanskje te. Eller trippel espresso hvis jeg må våkne. Og jeg finner deg, Gud. Tror jeg. Vi burde ha skjønt det nå, Gud. Med alle tallene opphøyd i tretti tusen, at vi har for liten hjerne, og et skrapjern av en logikk. Vi kan ikke vite. Vi kan like gjerne opp - og vi kan tillate oss å tro. Ikke på grunn av tallene, men på grunn av solen og spurvene. de gode brødskivene og smilene. Men det er vel som med galaksene. Vi vet at Andromeda-galaksen - langt ute i gokk - erspiralformet. Men Melkeveien, vår egen, er vi ikke helt sikre på. Vi ser ikke hvordan den er fordi vi er midt oppi den. Vi mangler perspektiv, så går vi over bekken etter vann, og til det ytre rom etter deg og meningen. Nesa er nemlig i veien. Det er klassisk, Gud. Vi trenger å komme ned på jorda. Tipper det er der du er. Jeg vet ikke, Gud. Men jeg tror, midt oppi all tvilen opphøyd i annen. Takk, Gud, for at ikke du er på Orion Nebula, .. i hvertfall ikke bare der.

I JesukristinavnAmmen.

Publisert i sorthvit en god tid tilbake. Skrevet av en kompis av Andreas Hegertun.

verdens gang

you don't know what you've got till it's gone.





Foto:Åsne Gotehus

jeg tok en janet

Lørdag var det duket for broderns bryllup. Blant sjøvann og telemarksbunader, sørlandsidyll og leven giftet jeg altså bort min bror. Tja, kanskje ikke noe å skrive hverken en blogg eller en bok om, sier du kanskje? Nåja.

Det startet så fint. Det fortsatte så fint. Men det endte som det måtte da Åsne entret scenen i kaffen for litt uskyldig underholdning. Joda, for det skulle ikke stå på familien Gotehus da kaffen var servert og underholdningen kunne begynne, skjønner du. Natten før satt søsknene nemlig beruset med for lite søvn, litt gretne, menklare for å få unna all denne planleggingen, og mekka sammen et aldri så lite drama om brudgommens liv i korte og overdrevne trekk. Et grovt manus ble skrevet, resten måtte bli tatt på hælen der og da, noe vi alle var rimelig enige om.

Lørdagen kom den, som den utrolig nok har gjort de siste årene jeg har levd iallefall. Med en tårevåt og rørende vielse og en lattermild middag var vi klare for kaffe og kaker, tanter som fortalte om brudens barndom, power point opp og ned i mente med herlige bildevisninger og ymse. Også var det søsknene Gotehus da, som skulle innta podiet. Dramaet gikk vel så og si greit det, smilebåndene ble trukket på og latteren lå litt løst i lokalet. Og som en avslutning på skuespillet skulle jeg altså komme inn til høylytt Afrikamusikk og bongotrommer med afrikaplagg surret rundt hode og kropp. Og danse. Etter ønske av brud og brudgom vel og merke, fordi de ler like godt av det hver gang. Det skal sies at jeg hadde vært noget bekymret i forkant for at min inntreden ikke skulle bli morsom en plass, men da hele familien inkludert pappa (!) danset rumpevrikkende bak meg på scenen og jeg hørte i hodet mitt folk le rungende, klappe i hendene og hoie ble Åsne ivrig. Noe i overkant ivrig ville kanskje noen sagt..

Med afrikansk rumpevrikk og skingrende pipestemme tenkte jeg raskt at siden jeg tross alt gjorde dette for brud og brudgoms skyld, måtte de få litt ekstra oppmerksomhet. Så jeg vendte meg mot deres bord, hvor både forlovere og venner satt sammen. Ivrig danse-hoppet-ristet jeg med overkroppen mot dem, så paret i øynene for å tulle, ropte "iriririirii" slik damene i Afrika ofte gjør høyt og skingrende og ble opprømt da jeg merket at de lo så de grein. Oh YEAH, suksess tenkte jeg med meg selv, helt til jeg ser min bror peke mot meg mens han brøler ut rød av latter "Åsne, sjååå!". Og jeg trengte ikke engang se ned hvor han pekte, for å forstå hva som nettopp hadde skjedd.

For joda, jeg hadde likegodt tatt en Janet Jackson, jeg. Afrikaklærne hadde halvveis detti av meg, og kjolen jeg hadde under var tydeligvis klar for litt mer morro og hadde falt ned. Så for å gjøre et laaangt pinlig minutt kort, kan jeg fortelle at min høyre, hvite pupp hang utenfor kjolen og ristet fint til afrikamusikken .. mot brudeparet og deres kaffebord med venner og forlovere.

Jeg kan vel glatt innrømme at da opptredenen vår var over rundt 11 den kvelden, var jeg ikke overmåte begeistret for å komme inn igjen til 4-5 flere timer med underholdning .. med tanter, brudepar, forlovere og venner.

(og for å gi en moralpreken ut av det hele, vil jeg oppfordre oss alle til ikke å ta oss selv så høytidelig og seriøst. Det blir gjerne en god del flere morsomme øyeblikk og historier ut av sånt.. yeah, right. Eller som Shakira så fint ville sagt det: "Lucky that my breasts are small and humble, so you don't confuse them with mountains".)

ferda gjennom nålauga

Denne billedserien
har jeg valgt å kalle "Å koma seg gjennom eit nålauga med suksess"

words you speak to me

I stood beside you on a beach and you, You asked me where my heart was. I said I almost drowned, but then you saved me. I could see life before my eyes. And it made me think how much you meant to me. I never wanted to take you for granted

I think of all the feelings, That kept me from even hearing you. I think of all the feelings That kept me from even hearing you..

.. and the words you speak to me,Theyre like a rain upon a broken land without a legacy And the words you sing for me, Are inspirations to look at life as if there's hope just ahead of me. The words you speak to me, Could be the answer to what the other side has been crying for. The words you speak to me, Are like a wall around my castle, protection from my enemies

I think of all the times that i could've spent with you. And of all the thoughts that Ive wasted on others apart from you. I never wanna give you up. I never want to turn my face from you

Is it too late to make it up?! Cause I know that I have been a fool, Id leave the world behind Cause I know that Id be safe with you, And if only others could see and know what weve got together. And the words you speak to me..

So rise up take your place, rise up take your place
Rise up take your place, rise up take your place


(Denne sangen er skrevet av en venn av meg fra DTS'en fra USA, Brendan Curran. På utrolige vis drar denne meg nærmere Gud hver gang jeg har mistet fokus. Den gir enda mer liv når han synger den med gitar og melodi.)

tisselur på tur

Rett ved hovedinngangen på Oslo City idag står det en mann i 50årene med shorts. Plutselig blir den beige shortsen våt. Og mer våt. Og nedover renner det, vått på lår, vått på legger. Det renner nedover asfalten også. Også står han der med beina litt ut, ser litt fortumla ut og sier halvhøyt et par ganger "Nå gikk det gærent. Nei, nå gikk det gærent." Også kommer kona ut, litt frustrert, men mest oppgitt, tror jeg. "Nei, hva er det du har gjort nå? Måtte du akku.." Også svarer han litt forlegen at "Nå gikk det gærent, ja".

Jeg lo, men prøvde å gjemme det i skjegget. For en episode, det var dødelig morsomt.

råskap

I dag merket jeg at jeg fikk en oppkvekker og en hel del tanker. I et kort øyeblikk så jeg verden med råskap, hat og brutalitet.

På vei hjem fra jobb hørte jeg en skarp guttestemme rope mindre oppbyggelige ting med noe i øynene som jeg ikke likte å se på. Den unge gutten skrek i smerte, vrengte og vrei det han kunne, mens politiet holdt han nede så godt de klarte med makt. De sleit med å holde han i sjakk. Etter å ha påkalt sine kollegaer på walkietalkien kom forsterkning med håndjern og førte han inn i bilen. Rundt stod en stor folkemengde med kinesiske turister, blonde berter, foretningsmenn og småbarn og fulgte veldig intenst med på underholdningen. Jeg så også på, helt til jeg merket hatet i ansiktet til vedkommende som lå på asfalten, og måtte gå lengre unna. Jeg vet fortsatt ikke hva som var forspillet til denne scenen.

Jeg fikk meg en støkk. Jeg forstod at uansett hvor mye jeg er et menneske som bare brenner etter å snakke med fremmede på tbanen, uteliggere, gamle bestemødre eller hvem som helst, lever jeg i en verden hvor jeg tydeligvis ikke alltid bør gjøre dette. Trist. Veldig trist. Jeg forstod at min barnlige naivitet og gode tro om alle rundt meg kan i en hel del tilfelle gjøre meg utsatt. Verden anno 2006 er ikke barnemat. Det er desverre veldig mange mennesker rundt om i dag som ikke ønsker alle rundt seg bare godt.

Det finnes en enorm råskap, et bittert og sterkt hat i veldig mange mennesker. De ble ikke født bitre. De ble ikke født med et dårlig utgangspunkt. Men de har tatt små valg her og der hvor de har valgt å fylle seg med ting som ikke bygger opp. Ting som vrenger det naturlige og gode menneskesynet. Vold, negativ musikk, pcspill, film, oppvekst, miljø. Muligens virker det dumt å påstå at slike ting kan ha negativ innflytelse, men jeg tror det. Jeg har sett det. Det er alle små ting som tilsynelatende ikke gjør en fugl fortred. Uskyldig morro. Men uskyldig morro med hat har store konsekvenser. Mennesker blir medium for destruktive krefter. Og plutselig kommer hjertets innhold ut i en eller annen form for handling. Jeg tror at det hjertet er fyllt av, gjør man.

Tydeligere blir det jo også at det dreier seg om et valg. Det blir desto tydeligere at denne verden er en maktkamp mellom noe godt og noe vondt. Et valg man må ta om hvor man vil stå. Nyhetsbildet er spekket med grusomme hendelser, enten det er naturkatastrofer, trafikkulykker eller bevisste voldshandlinger. Jeg ser hvertfall enda klarere nå at jeg ønsker å være barn av en god Gud. Jeg ser mer og mer at jeg ønsker å tilbe og leve et liv for Han som ER kjærlighet. Jeg vet enda klarere hvilken side jeg vil stå på etter dagens episode.

Bare ekte kjærlighet kan drive frykten ut.

rumba med gunn

I dag fant jeg plutselig et ark jeg hadde skrevet for litt under et år siden.

"2.august 2005

Det er mye jeg er glad for. Jeg er glad for at jeg ikke skriker når det kommer en ball i mot meg. Jeg er glad jeg ikke har så store hofter at jeg ikke kan springe fort. Jeg tror også jeg er glad jeg ikke sugde opp gullfisken til en av hjemmehjelpbrukerne mine i støvsugeren. Hvertfall nå i ettertid, jeg ser jo det. Enda så voldsomt lyst jeg hadde! Det kostet vel bare 15 kroner per fisk, ingen hadde noe personlig forhold til den der den svømte rundt i sirkelbevegelser, sier blubb og glemmer forrige runden den nettopp svømte. Men så tenkte jeg mens jeg gikk, eller rettere sagt danset støvtørkende rundt i stua til "I feel good" på Kanal24, at hva hindrer meg egentlig i å suge opp Herr Gullfisk? Bare uskrevne regler og normer. Sånt gjør man ikke. Men hvorfor? Det hadde blitt en morsom historie, men det bør kanskje ikke være drivkraft for å gjøre noe som helst, kanskje. Likevel synes jeg det er trist å ikke gjøre noe bare fordi man ikke skal, på en måte. Da blir det ikke mye morro da.

Samme dag som jeg møtte dette litt problemet med gullfisken, var jeg en real villbass. Tulleåsne. Jeg prøvde å lukke øynene og telle lengst mulig mens jeg kjørte bil. Men jeg turte ikke mer enn fem og en halv, tror jeg. Det var en fillevei med lite biler.

I dag skulle jeg vaske en kommode. Skikkelig fort! Så for å komme til der jeg stod bøyd, måtte jeg dra ut noe. Og jeg dro det ut, men det "noe" jeg dro i var en skuff, og den dro jeg hardt, og jeg forstod det ikke selv før den singla hardt i mitt eget hode. Eller jeg dro den rett i ansiktet, faktisk. Jeg vet ikke om jeg rødmet der jeg stod alene, men jeg husker jeg ble veldig, veldig flau."

(noget redigert og komprimert)

BRUDDET med harald eia

Hendelsen skjedde for en måned siden nå, jeg har bearbeidet mye og er nå klar for å gå ut med det.

Mor, far, søster og meg ante lite da vi tørket de vietnamesiske serviettene over leppene, klappet oss på magen og betalte etter en god middag ute på en av Oslos asiatiske restauranter. rett og slett fornøyd var jeg. Men der! Rett utenfor restauranten, ved sin egen bil står han der i bar overkropp, rufsete hår og lue. Harald Eia, 5 meter ifra meg, min barndoms største helt, mitt ungdoms største idol og humorbombe! Harald selv! Man kan si mye om jeg takler stress eller ikke, men nå var jeg satt midt opp i situasjon jeg ikke hadde kontroll over. Jeg visste rett og slett hverken ut eller inn. Jeg dultet overivrig bort i min søster, klappet i hendene, så hit og dit. Hva gjør jeg nå? Som om det er mulig å leve et bortimot normalt liv etter dette, fnøys jeg. Men søstern er ikke snau, hun girte meg opp slik hun alltid gjør og får meg til å gjøre dumme ting jeg ikke kan stå inne for. Vel, kort sagt fikk hun meg på gli, sekunder etter stod jeg rett foran han. Jeg var allerede ør.

"Unnskyld, skal vi ta et bilde sammen?" sa jeg plutselig og så Eia inn i øynene. Neei Åsne, hva er det du står og gjøør? Du har nettopp spurt din helt om det du misliker aller mest- ta et mmsbilde med en kjendis. Nå stod jeg der face to face, dette ble litt for meget, jeg var nesten utenfor meg selv. "Å du, kanke vi droppe det'a? Jeg blir så innmari flau av sånn når jeg ikke er på jobb.." repliserte han fort. Travel mann. Bæm, heisen gikk i bunn! Hjerte ble revet i to. Rødmen brant meg opp. "Eh, joda. Selvsagt." Hva skjeer? Hender dette meg nå? Jeg kløyp meg i armen, Eias bakhodet ble fjernere og fjernere. "Jeg ble egentlig innmari flau av det jeg nettopp gjorde nå også, så.." roper jeg svakt, men hørbart etter han. "Hehe, fiint" ler han og vrikker fort med rumpa. Du er min helt. Du var min helt. Og der var det gjort! Knust, vonbroten, au! Hva skjedde egentlig? Tåke.

Jeg fikk litt tid på meg. Til å kjenne etter, føle. Og jeg forstod plutselig hva som nettopp hadde foregått foran øynene mine, Åsne Gotehus var nettopp blitt DUMPET av sin største hero, Harald Eia. Han som fikk meg til å være oppe på onsdagskveldene etter 11 på barneskolen pga LilleLørdag. Han som jeg lo av bare jeg så ansiktet på. Hvordan gikk det til? Det føltes som et mareritt. Resten av kvelden var jeg ute av stand til å fungere normalt.

Harald, du kom som en vind og gjorde meg blind. Harald, du fikk meg til å spørre om bilde på mobilen som jeg vanligvis flirer av når jeg ser de bleikablonde fjortissene gjør. Harald, du dumpet meg. Om jeg så bare hadde spurt om å få ta et bilde av skrukken i stedet ..

time-out

Jeg og Gud måtte ha oss en liten prat på treningsgarderoben her forleden dag. Coachen har jo trent meg opp lenge nå, og virkelig tatt meg gjennom ulike stadier i karrieren min. Jeg har lært en del nye, åndelige finter, noen raske kappløp og et par lette, men målrettede headinger i livet mitt blant annet. Men plutselig gikk midtbanespilleren Gotehus på en saftig smell. Det ble blåsning på banen, oppstyr på stadion, men Coachen tok det som vanlig med knusende ro. Han vet at spiller nummer 3 bare fikk en kraftig leddstrekk, og trengte naturlig nok bare en time-out på sidelinja. Hadde visst blitt litt ufokusert og lite målrettet på banen, svarte Coachen da jeg spurte hva som foregikk. Gotehus trenger kun litt pusterom og hviletid, tid til å bare være, sa han. Ta noen timer uten å tenke på strategi eller målantall, svarte Sjefen rolig da jeg igjen spurte nysgjerrig om statusen. Det er underlig det der forresten, hvordan sjefen vet mer om mine svakheter og styrker på banen enn jeg vet selv. Vet når musklene har blitt litt for stramme og melkesyren kjennes litt for godt til å ta tak på en ny kamp. Kanskje derfor han ble coach også, tenker jeg.

Enn så lenge skal jeg bare ha litt kvalitetstid og gode samtaler med coachen her på benken, så er jeg vel straks klar for nye 90 minutter, tenker jeg.




(inspirert av Midthun, tatt ut fra dagbok skrevet 01.juni 2006)

forandringene slår meg i trynet

Forandring er et tema som jeg stadig må stoppe opp ved for jeg blir aldri helt klok på det. Det ene øyeblikket gir ordet meg fascinasjonsfrysninger på ryggen, en slags iver etter å leve og se mer. Hele tiden mer, nye faser. Og i det neste øyeblikket kommer ordet og innholdet som et hardt slag i trynet og gjør meg blå og bekymret. Og oppgitt, tror jeg? Ja, litt oppgitt. En slags følelse av å ikke ha kontroll. En avmaktsfølelse som gjør den skjulte kontrollfreaken Åsne helt ute av stand til å gjøre noe som helst. Ute av stand til å være impusliv i faste omgivelser.

En god venn av meg fra Chicago sa en gang til meg at det er interessant å se hvordan ulike årstider kommer og går. En tid for alt, på en måte. Årstidene i livet. Vet du, jeg synes det er mer enn bare interessant, slik min venn sa det. Jeg synes ærlig talt det noen ganger har makt til å ta pusten fra meg, og plutselig forstår jeg alvoret av den litt kjente, gode Norgesmelodien "Ein skigard kan'kje vara evig veitdu". Ingenting rundt meg er evigvarende og helt holdbart for alltid. Ser du det? Ja, klart du seer det, men røsker det litt i deg? Jeg har hatt øyeblikk, eller til og med uker og måneder jeg har hatt lyst til å sitte i så lenge, så lenge, Ta et godt tak rundt det og putte det rundt meg som et mykt skjold mot forgjengeligheten, og bare bli i det. Der, akkurat der. Øyeblikk hvor alt er som det skal være, og det slår deg at dette er du ikke istand til å nyte nok. Det får bare røre litt ved deg, men du er sulten på en evighet i akkurat det øyeblikket. Stunder hvor du sitter på en myk gressflate som kiler deg på anklene du nettopp har sluppet løs i vårsola for første gang i år. Et stille vann som rommer mystikk, og som blir speil for de ruvende fjellene i bakgrunn. Himmelhvelvingen som disker opp med lekre fargeretter og etterlater deg måpende. Skolen er slutt, luften begynner å bli varm, du liker deg selv og kjenner sommerfuglene våkner til live i deg når du ser bort på han du har hatt et øye med i det siste. Og han sitter nær deg og smiler tilbake. Og du ville betalt nesen din, og alt du overhodet måtte eie av ting og gjenstander, for å fange opp aalt og sørge for at der ble det. Akkurat slik som nå, men bare for evig.

Jeg tror at det er en gjennomtenkt grunn til at vi vil lete forgjeves etter noe i denne verden som en kan ta tak i og holde fast i for alltid. Jeg tror Gud ville være den eneste som aldri tar slutt. Den eneste man kan tviholde på uten å se renne ut mellom fingrene dine. For sammen med Han, en dag, skal ting bli nettopp hva jeg er desperat etter her - evighet. Ikke forgjengelighet, men evighet. Noe jeg alltid har for hånda.

Årstider kommer og går. Mennesker kommer nær deg - og forsvinner. Puppene dine går fra å ligne på guttene i klassen din sine, til å være i sitt ess, til å henge slappe ned. Fra å være barn, ungdom og plutselig voksen. Fra å elske et menneske til å miste all nærkontakt. En dag, to dager, fem år, et liv. Der var det borte.

Men i all forandringen åpner det seg nye kanaler. Kanaler for nye nytt, stadig noe nytt jeg kan strekke meg etter å ta. Og nyte. Iallefall for en stund.

norsk ved

Det måtte jo komme. Jeg er vel en av 5000 som har posta en blogg om helgas store høydepunkt og glede -
norwegian wood, men deilig var det. Å høre god musikk i finværet,
sitte med gode venner å headbange, møte en kjent her og der.
Da gjorde det kanskje ikke så mye at jeg kjøpte billetten for tohundre kroner for mye?
Men skal jeg komme med noe negativt må det bli å kutte ut et par av de gode artistene til neste års norwegian, for å sitte fra ett på formiddagen til halv elleve på kvelden og bare høre på gode band, det ble nesten litt slitsomt.
La oss kalle det et luksusproblem. Det er rimelig deilig å være norsk i norge også.



kent avsluttet vel med glans.

tbanemafiaen

En kveld satt jeg på tbanen på vei hjem fra etter et eller annet. Og jeg var i det litt syndige humøret, for jeg hadde føttene på setet foran meg. Og jeg tok ikke av meg skoene for å si det sånn, så jeg var jo en liten villbass da. Jeg var helt alene i vogna også, bortsett fra en kort mann helt i den andre enden av vogna, med klinkekulerunde briller og svart hestehale. Helt streit fyr - trodde jeg. Men plutselig sier han veldig høyt, og av en eller annen grunn forstod jeg at det var retta mot meg "Kan du være så snill å ta ned de derre føttene fra setet?" Jeg ble rett og slett litt forfjamset. Var han med i tbane-mafiaen? Får han betalt for å være med i ligaen, forøvrig med lønninger i særklasse, som vokter på syndige blondiner som slenger føttene på sete der min neste skal sette stumpen?

For tre dager siden satte jeg meg ned på nok et tbane-sete på vei hjem, og da jeg løftet blikket så jeg rett inn i klinkekulerunde briller. Ja, tror du ikke det var tbane-mafiaen igjen. Det ble en litt beklemt situasjon på en måte. Hva skulle bli mitt neste trekk nå? Skulle jeg ni-glane han i senk, så han ble så redd at han til slutt la alle de dårlige kortene på bordet og ropte i sin fortvilelse at "jaa, det er jeg som er tbanemafiaen!"? Eller skulle jeg bare se ut av det skitne vinduet og gjøre som mamma har lært meg siden jeg var liten og kom opp i urettferdige situasjoner: heve seg voksent over situasjonen? Da var det jo tbanemafiaen selv som ville blitt flau, tenkte jeg. Jeg var midt oppi et voldsomt dilemma.

Vel, jeg ville ikke ødelegge for tbanemafiaens rykte og hans arbeidsområder, så jeg gjorde ikke noe. Ikke den dagen hvertfall. Men ser jeg han igjen skal jeg be han ta de syndige føttene sine ned fra sete foran - så kanskje jeg blir den neste på invitasjonslisten til mafialigaen selv..

07:48 hver morgen har jeg hovedrollen

Når mobilen begynner å peise på med en dårlig dance-låt fra min Sony Ericsson klokken 06:30 om morgenen og signaliserer at en ny dag er i ferd med å ta til, da er det ikke mye livsgnist i Åsne. Det er ikke mye livsutsikter i det hele tatt, for å være ærlig. Alt som tenkes kan er negativt. Jeg er på en måte manisk negativ på den tiden av døgnet. Om det så skulle vært dagen jeg skulle møtt min helt Sverre Bjørstad Graff eller en annen aktivitet jeg hadde siklet på i lengre tid, ville jeg tenkt "at det umulig kan være verdt mer enn å sove tjuuue minutter til". Alt som står i hodet mitt er på en måte bare .. søvn.

Jeg kvikner litt etterhvert, og kommer meg både til den riktige tbanen og ned til Nationalteateret. Hver morgen. Det har blitt en saftig vanesak, og som det variable og uforutsigbare impulsmenneske jeg tror jeg er (eller kanskje ønsker være?) liker jeg ikke vanesaker. Men derimot elsker jeg den vanesaken som kommer spankulerende rundt hjørnet hver eneste dag..

For på det samme stedet, rett før fotgjengerfeltet vet du, klokken 07:48 hver eneste morgen, møter jeg den rødhårede, litt fyldige unge herremannen i dress. Selvom han spankulerer ganske hurtig og har alltid nesen i sky, ser jeg de mange fregnene han har i ansiktet. Og det er noe med den mannen, om det er figuren eller hva det nå er, så minner han meg så grådig om en tegneseriefigur. Og jeg satt her og teenkte på jobb, hvem eer det nå han ligner på? Og så slo det meg plutselig, som lyn fra klar himmel eller like fort som man treffer tommelen istedet for spikeren, at han er jo en ren kopi av Smørbukk!

Og det er ikke det at han ligner på Smørbukk som gjør det verdt å poste et eget innlegg her. Men når jeg runder Universitetshjørnet, trasker litt hurtig opp brosteinene for å nå jobb i tide og fortsatt tenker på de "tjuuue minuttene" med søvn jeg savner fra i dag morges, men møter Herr Smørbukk spankulerende med nesa i været, punktlig tolv minutter på 8, da VET jeg at enda en dag har kommet til meg, jeg kom meg utrolig nok opp i tide også gitt, og jeg føler meg så levende fordi jeg føler jeg spiller Meg Ryan i hovedrollen i "You've got mail".

Det eneste som avviker -litt- fra Ryan's kjente og romaniske komedier er at de utvikler et kjærlighetsforhold etterhver, hun og den mannen hun møter hver dag. Som regel etter kjærlighet ved første blikk også. Vel, jeg har enda ikke datet Herr Smørbukk, heller ikke har det blitt kjærlighet ved første blikk. Det er jo dessuten helt umulig å møte blikket hans der han spankulerer med nesen i sky, 07:48..

Nästa dag

Jag ville vara den som får dina ögon att lysa
Jag ville vara den som får dina kinder att blossa
Jag ville vara den som får dina händer att darra
Jag ville vara den som får dina tankar att lossa
och stiga upp mot skyn och högre ändå
jag ville vara den det kan väl vem som helst förstå
Jag ville vara den du tänker på

Innan du står upp för att gå och möta nästa dag
Jag ville vara den ja
Innan du står upp...

Jag ville ge den kraft som gudar alena besitta
Jag ville ge dig det som får dig att lyfta din blick
Jag ville ge dig det enklaste utav det enkla
Det du glömt att du har som liknas vid magiska trick
Jag ville ge dig det och mer ändå
jag ville ge dig det det kan väl vem som helst förstå
Jag ville vara den du tänker på

Innan du står upp för att gåoch möta nästa dag
jag ville vara den ja

Så släpp in mig...

maur i endetarmen

Som liten drømmer man jo. Jeg gjorde også det. Inn i fantasiverdener med lange prinsessekjoler eller som fotballproff. Og så ble Åsne plutselig kastet inn i ungdomsverdenen, og realiteten slo meg i trynet. Tannregulering, menstruasjon, miss sixty-bukser og svart øyensminke. Auda. Jeg levde i realiteten og turte vel ikke å tenke så mye større enn det jeg var oppi, tror jeg. Det holdt for meg. Og jeg forstod aldri helt søsteren min Anne, når hun veivet med hendene og fortalte hvor slitsomt det er å drømme så mye som hun gjør .. hit og dit, opp og ned. Slitsomt? Særlig, for et luksusproblem, drømmer må da være alle tiders, tenkte jeg og fnyste litt.

Fra september til mars var jeg i afrika og hadde the time of my life. Jeg elsket det, og var virkelig i nuet. Og jeg vet ikke hva som skjedde med meg der, men noe åpnet det hvertfall opp for, det kan jeg love deg. Kanskje Gud fikk meg til å drømme stort og større? Nå har iallefall alle drømmene mine nesten blitt slitsomt for meg. Jeg har så mange ideer, så mange tanker og ønsker og drømmer, at alt bare summer rundt småkaotisk. Jeg har bare et liv å fylle på en måte?

For hvordan skal jeg kombinere en forfatterkariere med fotografi og skuespill? Og arbeid blant rusmisbrukere i Oslo og prostituerte i Asia? Og spille fotball med gatebarna i Afrika? Og snakke spansk flytende mens jeg danser salsa med en latino? Og besøke alle verdensdeler og småsteder? Skal jeg kanskje bare redde verden når jeg først er i siget?

Vel, drømmer er gode. Drømmer tar deg med dit du ikke er akkurat der og da. Drømmer får deg til å løfte blikket. Jeg tror drømmer er vakre og helt nødvendige, Gud har gitt meg dem. Drømmer bør være så store at jeg ikke kan oppnå dem selv, til og med. Da blir det en drøm, da! Stor og tilsynelatende oppnåelig - men som man likevel jobber mot og smiler når man tenker på. Likevel forstår jeg jo hvor viktig det er å ikke leve i drømmene mine, da blir det jo bare slitsomt og gir meg maur i endetarmen. Det er nødvendig å leve der jeg er nå, ikke om 5 og et halvt år. 100% tilstedeværelse nå, fullstendig og helt i den situasjonen jeg befinner meg i. Det er livsgivende, det! Begynne å fange store, hvite snøfnugg med munnen, istedet for å ønske seg til Afrika? Eller smile litt ekstra og si takk til den sure dama med de opptegnede øyenbrynene bak kassa på ICA? Jeg tror det.

Jeg slår et slag for tilstedeværelsen. Og masse drømmer.

de nære ting

Det er noen ting jeg blir ekstra glad for. Glad når det skjer eller glad når jeg hører. Eller glad når jeg gjør. Dette er ting jeg verdsetter og som gjør at hjertet mitt gliser:
-Tarjei som synger til "Hallelujah" av Jeff Buckley. Og den sangen i seg selv. Syng mer, syng meer.
- Når prestekragen har akkurat passe hvite blad, slik at det slutter på det positive, som regel "elsker". Da blir jeg som et lite barn igjen .. åå, det er deilig
-Når jeg er helt alene og mobilen min sier sånn "plirreping" på grunn av en melding, og jeg veet at noen har tenkt på meg noen minutter. (dette er litt stusselig punkt, men pytt)

-Når jeg ligger i en dyp hengekøye og hører på de lillos
-Når jeg lufttørker etter en dusj
-De gangene jeg ser et annet menneske inn i øynene, og jeg bare føler trygghet og behagelighet (noen er enklere å se inn i øynene)
-Gå barbeint. I noe mjukt
-Når Martin synger, men spesielt en åndelig jesus-sang
-Nærhet, bare den ikke blir overdreven. Litt kostbar
-Når Karen Amalie åpner hjertet sitt for meg

-Når noen bruker navnet mitt, og jeg skvetter litt til fordi det er uvant, men merker at det egentlig bare er godt
-Når solen vekker meg ved å skinne på og varme ansiktet mitt. Uten en eeeneste alarm
-Når Gud viser seg i tegn jeg forstår og ser

-Når jeg ler av pappa som er så morsom og raar
-Når Daniel blir splittet inn i to, og Mons plutselig dukker opp
-Når noen man liker godt liker deg tilbake, og gir små hint om det

-Når jeg legger meg i nyvasket sengetøy som lukter sommer, jeg er nydusjet og kan ta høyre foten over venstre legg og kjenne at den er nybarbert og heelt glatt
-Blikk
-Når mamma får lættis
-Gi noe man er stolt av til noen man er glad i

-Se de prostituerte kvinnene i Oslo inn i øynene og se uskyldigheten i dem

-Se Anja le

-Spise av en sånn skje med tjukt og rundt skaft med bobler i
-Vekke rusmisbrukerne på Marita opp når de har sovna i grøten
-Sånne detaljer som får meg til å føle at jeg er på film
-Når mamma har lagd brødlompe til meg rett på plata, og jeg tror jeg er 5 år igjen. Uansvarlig og lekende

Jeg finnes, jeg er jo til

Det er jo blitt litt sånn i dag at man skal være noen. Man bør ha de rette kontaktene, de rette omgivelsene, de rette opplevelsene, de rette bildene, den rette stilen. Man bør kunne være tilgjengelig her og litt der, man bør helst kunne bli funnet på google.com og det bør også være mulig for mennesker rundt deg å følge ditt liv gjennom en daglig blog. De bør kunne vite hvilken cd som var ditt siste kjøp, og se bilder av hvordan det var å kaste freesbee i parken med en kjekk gutt i brun trailercaps i går. Først da kan det virke som du er noen, at du lever på en måte.

Vel, jeg er noen uten en blog. Jeg er noen uten at jeg legger ut bilder av hvordan livet mitt var i sør afrika ifjor eller legger ut en liste av mine siste innkjøpte varer. Og jeg har likevel levd mitt liv til det ytterste uten at man kan bevise det på google. Identitet har jeg like fullt uten bekreftelse fra deg i blogen min. Faktisk.

Jeg finnes og er til, og bananas så deilig det er! Å føle. Og vite. Så lenge man vet det, kan man bare blogge og herje og etterlate så mange spor etter seg selv som man bare orker..