på gjengrodde stier

I dag oppsøkte jeg nostalgien til de grader. Jeg gjorde det for å føle litt på de vemodige følelsene man får av å tenke på at tida går, den tida som ingen kan stoppe og alt det der. Jeg ville kjenne litt på en bestemors nostalgi, tenke tilbake på glemte minner, lukte gamle lukter, gjenoppleve momenter fra barndommen med nye og voksne øyne (muligens litt for tidlig, men dog). Jeg bestemte meg for å innta rollen som voksen og nostalgisk. Jeg skulle prøve ut alt som kunne sende meg tilbake til barnlige år. Jeg tok for meg den ene aktiviteten etter den andre, aktiviteter og steder jeg fyllte dagene mine med femten år tilbake. Jeg gikk på gjengrodde stier.

Jeg begynte det hele med å klatre på det massive fjellet bak huset for å nok en gang kjenne på høydeskrekken og oversikten jeg følte jeg hadde den gang. Jeg husker at dette fjellet var mitt første møtet med fjellklatringssporten. Jeg var sikkert åtte år, gikk i skuffen til mor og fyllte en liten pose med hvetemel som jeg på finurlig vis, med taustumper og stropper, klarte å henge på hofta. Dette var kalkposen som skulle hjelpe meg å bestige denne fjellmassen. Jeg husker det ru fjellet, de små sprekkene, den store høyden. I dag var fjellet blitt et lite berg jeg kunne gå opp på uten noen som helst kalkpose. Den store utsikten over bygda var blitt mindre med årene også. Jeg satt der på berget en halvtimes tid og sugde til meg av nostalgien.

Så kom turen til leikehytta. Den store leikehytta jeg bygde selv (dette trenger man riktignok ikke være detektiv for å skjønne) av gammel plank og spiker. "Ta av skoa" stod det ved inngangen (om det kan kalles en inngang). Jeg vet ikke hvem som noen gang tok av seg skoa i denne skitne fillehytta, men jeg husker at det var viktig for meg å ha dette skiltet der. 'Hytta er da ingen alminnelig lekehytte heller', må jeg ha tenkt, 'det er en stor og fin hytte som skal respekteres og behandles som et hvilket som helst hus'. Jeg måtte le i dag da jeg så på det falleferdige skrotet av en hytte som hang skeivt og nedbrutt i treet. Gardinene var våte og solbleiket, og det sang nostalgi i alle kroker. Take me back to those days.

Til slutt var det rulleskøytene sin tur. Jeg vant et gavekort på Brio til 700 kroner, og jeg husker jeg vurderte fram og tilbake i flere uker om det var rulleskøyter eller noe til Barbien jeg burde bruke de pengene til. Jeg var et gjennomtenkt barn, må vite. Det ble rulleskøyter, og jeg husker jeg stotra meg framover på veien. I dag ble jeg sendt rett tilbake til barneskolen da jeg tok på meg skøytene i vårsola og satte fart sørover i bygda. Og at jeg heller ikke den gang var noe særlig naturtalent på rulleskøyter, ja, det ble jeg idag mint på.

Nostalgiens dag ble avsluttet med ost, kjeks og te rundt matbordet med mamma og pappa som fortalte om sine fattige kår som barn, hvordan pappa ble avhengig av flipper-spillet da han gikk på framhaldsskolen og mammas rygg som verkte etter ukesvis på åkeren for å få råd til å kjøpe sydvest.

Tida går og den er det ingen som kan stoppe. Derfor er det morro å hoppe tilbake femten år og suge til seg av de barnlige følelsene. Og vemoden over at, akk, jeg har da blitt eldre jeg også. Jeg er visst ikke udødelig jeg heller, som de fleste andre.

2011

2011 er ikke som alle andre år. 2011 blir faktisk litt annerledes enn alle andre år.

jeg startet året på en liten veranda under en mørk nattehimmel i afrika.

jeg gifter meg med en utrolig gutt, jeg fullfører en grad, jeg flytter ut fra et fantastisk kollektiv jeg har bodd de siste fire årene (les: sju årene )med noen av de fineste jentene jeg kjenner, jeg skal finne egen leilighet hvor det ikke finnes vaskelister i.

det er en gryende følelse av at noe nytt skal skje, en stille forventning om en ny tid. det er spennende, fint, annerledes, rart og veldig godt.

listeri

Jeg elsker lister. Lister gjør meg glad. De gir meg et siste håp om at verden fortsatt kan fremstilles oversiktlig og med streng, systematisk orden. Om det er navnlister, julegavelister, middagslister eller handlelister, det spiller ingen rolle, så lenge jeg har et tomt ark og en nyspissa blyant eller en god penn.

Jeg får en indre ro av lister, de ligger der og holder på informasjon, beskjedne og rolige. Og i kategorien med lister kommer også søknadsskjemaer og lignende. Skjemaene ligger nyvasket og strøket foran deg og ber om din hjelp. Og min hjelp skal den få, tenker jeg, javisst. For er det noe jeg kan er det å svare på nettopp de spørsmålene skjemaene ber så fint om. Fødselsnummer, fornavn, etternavn, spør det. Værsågod, sier jeg, du har kommet til rette person for denne kunnskapen innehar jeg. Det gir en mestringfølelse, en erkjennelse av høy IQ, et frisk pust i en travel hverdag.

Jeg er til og med av den typen som kan tenke meg, jeg vet dette taler mot mitt ønske og håp om impulsivitet i livet, - middagslister. Mandag har vi fisk, tirsdag har vi suppe. En vet hva en får, en vet hva en går til. Livet fremstår så fornøyelig oversiktlig i listens univers.

Jeg har en voksende følelse av at det neste halvåret vil kreve noen flere lister enn før. Jeg går en fornøyelig tid i møte.

bakrus

jeg er fortsatt i bakrus etter søndagens to timer lange, mesterlige odd nordstoga-konsert med kjæresten

om å vise ansikt

den som kaster maska viser ansikt,
og et ansikt kan man elske

kollektiv

det er først når en er alene i en stor og tom leilighet at en virkelig skjønner gleden ved å bo i et kollektiv. jeg savner dere, jenter, rommene er for stille uten dere

tilgjengelig vaskehjelp

jeg vil tipse om at skal du hyre meg som vaske-og ryddehjelp, bør du time det slik at det blir rett før jeg skal ha eksamen. da er jeg nemlig latterlig effektiv og interessert i å vaske kjøkkenbenker, komfyrer, rydde ut av vaskemaskin og feie gulv

viljen

jeg har vondt i viljen.

den enkle analysen

Det sies at å være oppmerksom på hva et mennesket snakker om kan fange opp hva vedkommendes hode er fyllt med. Med utgangspunkt i dette bør en vel på samme måte kunne se på en blogg, og ut fra denne trekke slutninger om hva innehaveren tenker på.

Jeg har gjort en analyse av denne bloggen (og av meg selv) med bakgrunn i hvilke tema som ligger bak innleggene. Og for å si det sånn - jeg trengte ikke de lengste og mest omfattende analysene for å trekke følgende slutninger om hva jeg består av:

- kaffe
- tenke positivt (glede og fred, kan vi ikke alle bare være glade i hverandre?)
- odd nordstoga
- eksamenslesing
- forelskelse

Mitt sinn er enkelt, ukomplisert. Jeg burde selvsagt debattert rundt tilbaketrekningen av amerikanske styrker i Afghanistan, forhandlinger mellom palestinske og israelske myndigheter eller en lengre analyse av Karl Ove Knausgårds fembinds-verk etterfulgt av en litterærkritisk diskusjon.

Men like raskt som jeg gjennomførte en analyse av bloggen, like raskt vil jeg kunne predikere endringer for denne bloggen: det kommer ikke til å skje.

Så send meg kaffen, vær forelska, sett på Odd og tenk positivt; det er alt jeg behøver. Verden er mye enklere sånn.

kaffe-tid: en hyllest

Vi skulle ikke tatt en kaffe en dag da?

I vår dagligtale er dette omtrent like ofte hørt som hei og hallo og takk for sist. Og det som fascinerer er at det ligger så mye mer bak dette utsagnet enn kaffen i seg selv. Det er ikke først og fremst den verdensomspente varme drikken man er sugen på når man foreslår dette for noen. Det er vel så mye det som følger med. Den gode samtalen mellom to mennesker på en stemningfull kafè eller ordene utvekslet mellom mennesker på en utekafè i byen en tidlig høstkveld. "Å ta en kaffe" virker til å være ensbetydende med "Du, gode gamle venn, er det ikke lenge siden vi har snakket sammen nå, sånn ordentlig? Jeg savner det." Og jeg går så langt at jeg tør påstå at man til og med kan "ta en kaffe", men faktisk drikke en smoothie eller en tekopp. Det ville jeg ikke stusset på en gang, for det er til syvende og sist ikke kaffen som står i sentrum.

Til tross for at tekoppen eller smoothien kan benyttes når "man tar en kaffe", viser det likevel at kaffen er en symbolsk brobygger, en drikk som forener. Noe som innbyr til et pust i bakken, en sofakrok, en velfortjent pause og en kvalitetssamtale mellom to personer som trenger å oppdatertes på hverandres liv.

en tid for alt

en stakkar

i dag er jeg så lei, så lei, så lei av eksamen, av lesing, av fokusert oppmerksomhet. vil bite av meg armen, stange hodet i veggen, lage snøballer fra snøen som kom i natt. jeg ser på flybilletter til afrika, drikker overdrevne mengder vann så jeg kan få rettferdiggjort pause i lesingen med toalettbesøk. jeg ønsker meg, ironisk nok, både mer og mindre tid samtidig. jeg vil ha mindre tidspress, mer kaffe, mer motivasjon og mindre mål.

sånn.

kveldsfred

De som møtte meg med hundene sine denne høstkvelden ville sagt de så en jente som gikk hvileløst omkring. Jeg kjente mer fred enn jeg har gjort på lenge.

De samme veiene, de samme husene, den samme parken som jeg vanligvis ser med raske øyne, det jeg som regel opplever når jeg skal fort fra a til b, jeg ser dem, men ser dem ikke likevel.

I kveld så jeg med alle sansene. Jeg var tilstede med oppriktig og ikke tilgjort takknemlighet.

Jeg opplevde at høstfargene var sterkere enn vanlig, konturene av det svarte kirkespiret som tydelig pekte oppover mot en blåsvart, men klar høsthimmel og jeg skjønte på ordentlig at noen virkelige mennesker, som meg, en gang har reist opp en storslått bygning, lagd magiske glassmalerier i sterke farger, de har brukt timer, dager, krefter og år på å lage et gudshus. Løvtrærne kikket på meg i stillhet. Det var frisk og kald bris i ansiktet, men jeg var varm utenpå og inni.

Tiden går så fort i livet mitt. Byen og tiden jeg er i gjør kanskje sitt, og jeg kan ta meg i å leve flere trinn foran der jeg egentlig er. Om morgenen kan jeg tenke på skoledagens slutt, om kvelden kan jeg grue meg til vekkerklokka. Derfor ble det ekstra godt at denne kvelden gav meg tid, jeg gav meg til kvelden, og jeg var der jeg var. Sanseinntrykkene ble sterkere, takknemligheten sterkere, freden kjentes sterkere ut den også.

Noen ganger i kvartalet må en rejustere perspektivene sine, kjenne etter hvordan det står til med helsa i hjerte.

Jeg har fred.

en dements bekjennelser

Jeg har dårlig hukommelse. Jeg er under gjennomsnitt i både korttids-og langtidshukommelse, og jeg vet det. Kjæresten min vet det også. Vi kan nok begge bekrefte at jeg er under gjennomsnittet i gjenkalling av minner.

Som den evige optimist jeg er liker jeg å se det positive i en ellers brutal verden. Å ha dårlig hukommelse glirmer med sine fordeler, som at jeg fortere glemmer dårlige erfaringer og idiotiske opplevelser, for å nevne noe. Det ser jeg som en udiskutabel overlevelsesmekanisme, en fordel og et framtrinn. Optimister lever, som vi har vært inne på før, både lengre og bedre. Vi er ikke langsinte, bitre eller angrende.

Når det er sagt har alle fordeler også en bakside. Medaljen har jo flere sider og så videre. Ulempen med å glemme fort og å gjøre negative erfaringer til noe positivt, har visse konsekvenser. Jeg har flere enn en gang måtte notere ned beskjeder til meg selv; "Du kommer til å glemme det du nettopp erfarte, huske det som noe positivt og derfor ville prøve dette på nytt om en stund. Men kjære venn, dette var en DÅRLIG opplevelse, så ikke prøv dette på nytt". Jeg har en slik liste som minner meg på hva jeg ikke bør gjenta.

De siste dagene har jeg fått et nytt punkt på denne listen. Jeg skal ikke utbrodere noe særlig, men jeg kan si at konsekvensene kostet penger.

dumskap

nordstoga-nørd

det er litt nørd at jeg kan sitte på skolen og egentlig ville dra hjem bare for å høre på odd nordstogas nyutslipte plate som ligger på rommet, jeg vet det. men har en først blitt bergtatt, så er det sånn det blir.


(og nå skal jeg la nordstoga-tema utebli en stund, jeg lover)

det evige håp

Slik som du tenkte meg
slik skal eg verta -
-slik skal eg skine,
som meininga var -
ikkje som bror min
og alle de hine
men slik du på ferda mi forma meg, far

Bestefar Aslak Flatin

en lykkens dag

jeg har ventet og jeg har vært tålmodig, jeg har spart kronestykker og sjekket mulige oppdateringer daglig. jeg kan nå meddele at jeg er en svært LYKKELIG kvinne og nedtellingen har til de grader begynt, for igår kveld kjøpte jeg billetter til konsert med

ODD NORDSTOGA


oh lykke stor,tross bitende kulde og slapsesnø, la fjortende november bare komme

den lille nyansen

å være alene frivillig er én ting. det er nødvendig og vakkert. å være alene fordi du ikke har noe valg er noe helt annet. det er vondt. hjelp meg å se den lille nyansen og dem som lider under den.

glede er

glede er, ironisk nok, når en er oppe ved morgengry klar for en ny dag, med det store skjerfet tullet rundt halsen, en varm kaffekopp i hånda og høsten er frisk og kald utenfor lesesalsvinduet

effektiviteten

De dagene man utpeker seg som en effektiv og arbeidsom, liten maur, de dagene bør gripes, på stående fot, med strak arm.
Jeg hadde en av disse dagene her forleden, jeg kostet og feiet og vasket, løp en time, syklet til en annen matvarebutikk lengre unna fordi en melk koster 12 og ikke 13 kroner der  (penger spart, er penger tjent), og var i det hele tatt uhyre effektiv. Jeg tok tak i livet, kom hit, ikke snik deg unna, nå skal ting unnagjøres, sa jeg, her er det jeg som er sjefen. Og det er godt med slike dager, som kommer sjeldent, men like fullt, de kommer, for de dagene må man huske.
Jeg marinerer meg nemlig fortsatt i den gode samvittigheten fra den dagen.

farsund.

gå ut fra det hvite sørlandssommerhuset, ned til bryggen og ta et kaldt morgenbad i saltvann, tennis i julivarme til vi får senebetennelse, sette fiskesnøret fast i bunn, miste fisketålmodigheten mot en noe mer fiskeengasjert kjæreste, håve inn fire stramme makrell som kjæreste mener ikke er storfisk, men som man blir i ekstase av likevel, drikke kaffe sent på kvelden og vite at det gjør ingen verdens ting om man ikke får sove når natta skumrer, fordi man har ferie. gode måltider rundt et hyttebord med en ny, men kjær familie, spille kortspill med kjærestens farmor, drikke sterk cappucino på en sjarmerende kaffebar i en fiskebu og se ut mot sterke bølger som slår mot land og snakke om mindre alvorlige ting, ligge i hvit sand på kjærestens brune arm etter et kaldt saltvannsbad med blå lepper, kjøre båt en hel dag med deilig veninne i skjærgården, traske på brosteinslagte gater blant hvite sørlandshus og se på bøker og nips, gå til bakeren nedi gata, kjøpe ferskt, varmt brød til frokost og få med en bolle på kjøpet for sommerens skyld, volleyball på stranden med "ny" lillebror, telys inne og te rundt bordet, lukt, lyd og smak av ferie, legge seg på et svaberg, saltvannshår, spise seg mett på moreller som vokser fritt ved landeveien, volleyball, fotball og ulike former for rar turn i en liten limegrønn hage med to sterkt energifulle gutter, bli bedre kjent med fine mennesker, fjase i en bil som kjører med beach boys på bilanlegget som bare har en høytaler, vind i håret, kyss på panne og lange, gode samtaler til langt på natt.

takk for en utrolig vakker ferieuke. alle sammen.

puppens historie

Kvinnelige kroppsideal opp gjennom historien har inneholdt stor variasjon i hvilken figur og hvilke former som har blitt ansett som vakkert. I Svendbys slående kronikk i Aftenposten, kan en lese om puppenes historie, hvor puppenes form og fasong har vært med som en del av motetrendene fra begynnelsen av 1900-tallet og frem til i dag. Puppetrenden har vært følgende: fra store, til flate, til runde, til spisse, til flate igjen, til vi når 80-90-tallet, hvor silikonpuppene med dets fylde får renessanse.

At det i det hele tatt kan snakkes om et "kroppsideal" i seg selv er latterlig. Men at vi går med på å følge, eller overhodet omtale og snakke om moter og trender på noe så permanent og naturlig som en medfødt kroppsdel, er et sikkert tegn på et skakkjørt samfunn på den fronten. At vi er lydhøre og skjærer og fyller, pusher og suger, stuffer og løfter ettersom motene forandres, er jo til å le av. Nei come on folkens, la oss avsløre hele tullet. La de strutte hvis de strutter og henge hvis de henger - vi har mer i hodet enn at vi gidder å bruke energi og krefter på dette.

Boobs up!

regntungt

høljeregn ute gjør det magisk og stille inne
jeg trenger disse dagene

elendige økonomiske tilstander

jeg hører på radionyhetene, de melder at det etter Hove-festivalen i sommer ligger igjen over 400 soveposer og liggeunderlag, og en haug med telt. jeg tenker at det er synd på norsk ungdom som sliter med dårlig økonomi, høye studielån og trange kår. HUFF.

skrytesenter

Her en dag, da kveldssolen var rød og på vei ned bak åsene i Setesdal, skøyt gründeren i meg fart. Han simpelthent blomstret i meg idet jeg kjørte forbi et skilt pekende mot avstikkeren til venstre. SKYTESENTER, stod det.

Jeg så imidlertid noe annet. Om det var mine gjenglemte barne- og ungdomsbriller eller gründer-kreativiteten i meg som var bestemmende for hva jeg så, vites ikke. Men idet kveldssolen var rød og på vei ned bak fjell i Setesdal, ser jeg skiltet: SKRYTESENTER. Og det er ved synet av dette at gründeren i meg blir i ekstase.

"Til seters for å gjøre seg feit" skal være den underliggende metaforen. Små og store, slanke eller mindre slanke, briller eller ei, her skal hvermann få ta turen når det røyner på selvtilliten. For det skal fungere slik, at når det har begynt å tære på selvbilde, når det er en neadgående kurve og troen på en selv er hellende, da kan en stikke fra ektefelle og jobb, si heiheihei, jeg trenger å fylle på. Og som en hver av oss spiser lefser, burgere og kaker og bygger opp fettlagrene på kroppen, slik skal brille-Geir og slanke-Kari få ta turen til skrytesenteret og fylle på lagrene. Senteret skal være spekket av motivatører og skrytere, de skal gå rundt og gi brille-Geir og slanke-Kari komplimenter og skryt så det holder, til selvtillitslagrene er store nok og de er klare får reise tilbake til jobb, hus og hjem. Så går nok dagene for både Kari og Geir, og med krav fra all verdens bauger og kanter, er det klart det tæres på selvrespekten, og da er det strake veien tilbake til senteret igjen. Slik går det i en evig syklus med uttapping og påfyll.

Skrytesenterne vil skyte fart rundt om i det langstrakte land, og ideen vil nå langt utover landegrensene.

Jeg skjønner overhodet ikke at ingen gründere har vært her før meg.

i cant help it

Jeg stod der og betraktet deg. Jeg vet jeg så lei meg ut, jeg vet du så det også, og jeg vet du var lei deg selv. Men jeg kunne ikke annet enn å tenke at her står jeg, i storbyen en søndags kveld, og ser på et veldig, veldig fint menneske som jeg beundrer.

meningsfull tilfredsstillelse

Det er to måter å få nok på.
Den ene er å skaffe seg mer og mer. Den andre er
å ønske seg mindre og mindre.

- G.K Chesterton

its the nighttime, baby

hun er alene i hovedstaden. inne fra de store murbygningene ser hun stearinlys, hører latter, forstår at de fleste andre menneskene i denne byen har tatt kvelden inne. det er midnatt, dammene på asfalten blir større for hver meter, og hun tar seg i å sykle seinere enn vanlig denne natten. det regner bikkjer, og hun kan ikke annet enn å elske det!
hun vil ikke forte seg hjem, snarere det motsatte, hun lukker øynene mens hun svever framover og kjenner den friske lukten, hører en og annen bil, det blonde håret er gjennomvått, som om hun nettopp har kommet ut av en lang dusj - med klærne på. regnet fosser nedover ansiktet.
kvelden er tom, ventende. klar, på en måte. denne natten er det bare henne, alene med mørket og på lag med naturen. gjennom hovedstadens gater kjenner hun på en forfriskende og berusende glede.

regnet, smilet og henne.

sommerferiemodus

det er ikke optimalt når sommeferiemodusen har slått seg på fem dager før siste eksamen.
det er imidlertid optimalt at jeg har sommerferie om fem dager

ironisk kunnskap

ironien er stor i dette:

jo mer jeg leser og får ny kunnskap, jo flere spørsmål må jeg stille, jo mer uoversiktlig blir verden og desto mindre blir følelsen av at jeg i det hele tatt forstår noe som helst.

jeg lengter tilbake til barndommen, der a førte til b, der det ikke var behov for drøftninger, ulike perspektiver og "på den ene og på den andre siden"-orienteringer. der var det ikke ansvar for egen læring og en melding i meldingsboka gyldiggjorde en dag eller to i sykesenga, det fikk ingen følger uansett, ingen viktig kunnskap tapt, ikke desto mer å ta igjen senere.

lengter tilbake til der mamma og pappa var oraklene, de hadde svarene, og wikipedia, forskningsartikler og statistikkbøker fantes ikke. jeg måtte ikke ta stilling til regresjonsanalyser, flerfaktormodeller eller de store spørsmålene.

ironisk, ironisk, ironisk.

orienteringssvikt

fant ut ved en ren tilfeldighet at jeg har eksamen allerede på fredag. okei, det var det jo forsåvidt greit jeg fikk vite.

klimaendringene

jeg ser ut av vinduet, det er mai og full snøstorm ute.
innser at jeg tok juleferie, vinterferie og påskeferie litt for tidlig i år.

beauty is only skin deep

beauty is only skin deep

nei, det er den ikke. beauty er ekte mennesker, livsgnist i øyner, positive holdninger, tålmodige sjeler, fred i hjertet, ekte latter, lettvinthet og trofasthet. blant annet.

beauty is way deeper

hæltane fra sørrlande

når du våkner tidlig en søndag morgen og ubevisst, instinktivt og ureflektert synger på kjærestens favorittfotballags supportersang (som du aldri har holdt med) mens du kler på deg, da vet du at du har vært utsatt for manipulative krefter og utspekulerte teknikker

selvkontroll

..og hva gjør man så når det er steikende sol fra skyfri himmel ute, og selv er man en inntørka, hvit rosin underernært for d-vitaminer og overeksponert for abstrakte psykologiske teorier om identitetsformasjon og psykopatologi?

man går ut, vel!

dagen derpå

nevø- og niese-hylene sitter fortsatt i veggene, utenfor vinduet drypper det vann som for noen dager siden var siste rest av påskesnø og skiløypene er etterlatt alene. jeg har vinket dem adjø, en etter en, hjem til sine respektive hjem, med ektefeller, pratebarn og skiboks på taket, og her er jeg igjen, slik som det pleier å være for minstebarnet, igjen i et stort tomt hus i skogen. jeg henter posten, koker meg kaffe, vasker skitne sengetøy og leser til eksamen, mens jeg tenker på om den maltekstrakten på kjøkkenbenken hadde gjort susen for drua (eksamenshukommelsen) eller om jeg tør å hoppe ut fra taket på det rødmalte buret utenfor. rommet der han jeg har kjær sov lukter fortsatt han, og jeg kan finne på å legge meg i senga hans som ei anna patetisk og nostalgisk frida-med-hjertet-i-hånden-fjortis for å late som han fortsatt er her og at jeg ikke kjørte han til bussen igår. jada, dagen derpå er sår og brutal, derfor har jeg bedt mor leie med seg romeo og juliet på dvd så jeg kan slukne mine dyptgripende sorger i tårevåt lidenskap og gammel påskesjokolade

et kollektivt "nok får være nok"

et par ganger i året, som nå ved påsketider, bestemmer hele norge seg nasjonalt. nå er det nok, sier vi, nå gidder vi ikke mer, vi pakker tingene våre, reiser fra jobb, glemmer avtaler, hverdagsliv, barnehage og jobbmøter, nok får være nok. så stuer vi bilene, studentene pakker sekkene og setter seg på trikk, tog og buss, kollektivtransporten er overfyllt fredag ettermiddag og rushtrafikken står som en sprengferdig vinkork ut av storbyen. jeg liker at vi gjør dette, setter ned foten og tar en pause fra hverdagslivet. til og med voksne, ansvarlige mennesker trenger fri, familie, ski og en pust i bakken.

god påske, norge!

ren lykke

av og til opplever man sekunder og minutter av ren, ren lykke
hvor alt er som det skal være og tiden har stoppet
øyne som glitrer,
varme, trygge hender som holder deg fast,
framtidstro og selvtilfredshet,
sommerfugler i magen
og glede som bobler

sekunder og minutter som dette gir meg en
smak av himmel, av evighet

akkurat da er det ingen andre steder
jeg heller vil være

mennesker som smiler er noe av det vakreste jeg veit om

med proteser i villmarka

jeg får ikke lovprist villmarksmonsens nye tvprogram iherdig nok! det er uten sidestykke, det er ærlighet, det er uhøytidelighet, det er latter og ekthet og det slår moteblogger, ekstrem forvandling, lady gaga og sex i paradise hotel en høy gang. elleve deltakere med ulike funksjonsheminger er på ekspedisjon, og skal i løpet av tretti dager komme seg gjennom Nordkallotens villmark - med proteser, rullestoler, armløse kompanjonger og hørselshemmede motivatører. de har mot som bjørner, ståpåvilje de fleste bare kan ønske seg og uhøytidelighet nok de med fordel kunne delt med frognerfruene og brunkremsbertene i bogstadveien.

og jeg trodde jèg hadde ståpåvilje, som til tross for en bedriten morgen hvor makrell-i-tomat-boksen fordelte seg over hele barmen min og et fyrtårn av en enhjørning jeg har fått midt i panna sier bling-bling, klarte å karre meg gjennom dagen.

når 1064000 benker seg ned foran skjermene for et sånt konsept, så indikerer det vel kanskje at vi begynner å bli forskynte av botox-programmene.

vårsong

ja kjære, jeg kjenner det på meg, jeg merker det på kroppen
du har helt rett,
det er blitt VÅR!

mitt liv som tømmerhugger

I fem dager skulle jeg leve som tømmerhogger anno 1912. Ville jeg komme styrket ut av det, eller skulle fravær av Facebook og pudderdåsa bli enden på visa for meg?

«Det e’ ingen vei tilbake», sang vi heseblesende opp bakker bratte som unnarennet på Holmenkollen. Med treski, røde toppluer og flesk for ei uke i de altfor tunge ryggsekkene. Mobilen lå avslått hjemme, og denne uka, ja, da skulle norsk ungdom utfordres. Bjørn Borg-bokseren og utringningen lå igjen hjemme, og med vadmelsbukser og helsetrøyer stavet vi oss oppover mens vi tenkte på neste ukes dobesøk med rumpa i friluft.

Fritid og stram rumpe
Det første jeg lærte meg var at det tar tid å leve i 1912. Å slå av litt overflødig tid på noe hyggelig, også kalt fritid, det er ikke engang en problemstilling. Først og fremst gikk timevis med til å lage seg et godt sted å bo, et sted med mest mulig isolasjon og ly så vi ikke sang på det siste verset i løpet av den neste uka. Så var det å sette i gang å kave i nysnøen, svette ut helsetrøya og hogge tømmerstokker så det sang. Med små håndsager og øks, som gamlekara. Det skal sies at det kom seg etter hvert, mine hoggeferdigheter, og da grana gikk i bakken med et brak var jeg den første til å innrømme at det føltes godt. En slags blanding av makt (jeg overvant grana) og yteglede (en følelse av at jeg hadde gitt mitt bidrag til menneskeheten). Ikke minst gikk noen tanker den uka til treningssentrene som lurer penger ut av stakkars ungdommer. Jeg forstod for første gang at tømmerhoggerliv gir langt bedre avkastninger, det kan jeg personlig fortelle dem. Her kom naturlig biceps og stram rumpe servert på fat.

Welcome to the jungle
Og så fort vårt lille krypinn var gjort ferdig, var det bare å fortsette å hogge. De neste timene gikk til å felle de fem grantrærne som omringet oss. Jeg så at livet mitt kunne stå i fare. Skulle vi forhindre forfrysninger, og sette fart på bålet og næringsinntaket, måtte vi sannelig henge i. Om jeg skulle få oppleve jula i år, kunne jeg ikke grave meg ned og gi opp. Welcome to the jungle.

Det ekte, det nære
Det slo meg at 1912 måtte ha vært full av sunne og nære relasjoner. For hva gjør vi etter klokken 16.00 på ettermiddagen når mørket har senket seg over oss som en svart sekk? Stort sett kvalitetssamtaler. Garnet hadde vi satt ut for kvelden og jakta var unnagjort. Mens den sota kaffekjelen kokte og flesket freste i panna, fortalte vi gode røverhistorier, rangerte ulike båltyper og sang norske vandrerviser. Og med hår så fett som såpestykker og brune ansikt av skitt, ble vi godt kjent med hverandre. Imaget lå igjen hjemme.

Sove aleine under ei skjørtegran, varme seg på sitt eget bål og sitte aleine i skogen med himmelen så stor og mørk over seg. Ekte og stor stillhet. Ingen Nokia-tunes som forstyrrer eller kvinnemagasin med tips om hvordan bli den hotteste på festen. Bare meg og tida som ikke var bundet av ei klokke. Jeg begynte å få sansen for 1912.

Lærdommen
Det var ikke bare Titanic som sank og republikken Kina som ble anerkjent året 1912. 1912 var også året hvor statusfeltet på Facebook ikke fantes og uhygienen ikke gjorde noen sjuke. Jeg fikk oppleve ei uke i tømmerhoggernes jungel, i de djupe, stille, mørke skoger i bygde-Norge. Takknemlighet ble lært og fascinasjonen var stor. Men når uka var over og den hvite porselensdoen merket «JIF» blinket imot meg, var det ikke så ille å leve anno 2007 likevel. Særlig ikke med trettito uleste e-post i innboksen.

der framme

savner dette. og irriterer meg over at drømmen om noe der framme ofte roper høyere enn å leve drømmen her og nå.

måker

Jeg skal ikke bruke et kostbart blogginnlegg på å utbrodere mitt sinne og min irritasjon over dustejournalister som tror at de i kraft av sitt virke og sin utdannelse eller jeg veit da søren, kan albue seg fram, leke konger på haugen og tro at alle skal stå på pinne og gi dem det de ber om. Journalister som tror de er unnlatt de sosiale normer og regler og høfligheter som vi andre må innrette oss etter for å fungere sammen, og som "fordi vi er journalister" skal kunne skrike som små unger i godteridisken på Rimi til de får det de ber om, nå-nå-nå, de skriker som måker fordi de har tidsfrister og deadlines og lurer på hvorfor ikke telefontidene hos de statlige påtalemyndighetene er lagt opp etter deres tidsskjema. Et menneske av sorten "journalist" ødela nettopp min fine og lovende torsdags morgen, og hadde jeg hatt deg fysisk i nærheten skulle jeg gitt deg kaldt buksevann. Nei, jeg vil heller bruke et blogginnlegg på noe mer konstruktivt.

Velsignet er man hvis man får sitte på en vindfyllt strand i danmark, spise loff og bananer, kjeks og ost og frukt med en familie så stor at det er umulig å komme til orde, det er 15 songar på ein gong og du må gi skriftlig beskjed for å få noen til å sende deg juicen.

Velsignet er man hvis man kan stille et fotballag av familiemedlemmer, hoppe i sjøen når det blir for varmt og legge seg ned i sanda og le fordi det er så mye styr og leven og liv og latter, kroppene er solbrune og det er kjærleik på alle kanter.

Jeg er velsignet.

motiverende kaffe

jeg tror ikke de vet det selv, men det er noen mennesker som får meg til å ville gripe tak i livet og få mest mulig ut av det - takk for samtalen over kaffen idag!

nyttårsfeiring

fyr på peisen, setesdalsheier og snødekte fjell, god mat, tolv-tretten gode venner, skiturer og brettspill i stearinlys - det er ingen dum nyttårsfeiring

jeg elsker de morgenene man våkner opp, gløtter på øynene og vet at en hel dag står tom og venter på deg

kulden

Om du har problemer med å kjenne at du faktisk er i live, så gjør du det til de (kulde)grader om du går utenfor døra i dag. Det er bitende kaldt, det kjennes som om det stikkes kniver inn i alle celler og huden går fra hvit, lyserød, mørkerød til blå. Og kulden et tosidig i sitt virke; først aktiverer den alt man har av forsvarsmekanismer, blodsirkulasjon, aggresjon og så videre, før den går over til å lamme alle kroppsmekansimer, man går rett og slett inn i en passiv tilstand. Og overalt går, sitter og står mennesker, jeg inkludert, med grimaser i ansiktene og kroppen i den kjente hat-stillingen, - skuldrene høyt hevet, armene strakt ned langs sidene og et tomt, tomt blikk ut i luften. Noen har tatt affære, satt seg på en benk og snurpet seg inn i dunjakka med hette så hodet er blitt borte. Og i dag måtte jeg le høyt når jeg så på alle menneskene (så langt det lot seg gjøre å le når alle smilemuskler er stive og huden har mistet all elastisitet) som har blitt plassert helt nord på globusen, og værsågod må prøve å overleve denne bitende, kalde årstiden. Jeg er ikke stolt over at nordmenn er et kaldt og innesluttet folkeslag, det er ikke det jeg sier, selv om de varme og eksotiske menneskene som kommer til Norge på visitt mener dette, men come on! - hvor naturlig er det å smile til folk og spørre de om matoppskrifter eller ønske de en god dag når man har mer enn nok med å overleve kulden selv inntullet i 3 lag med strømpebukser, dunjakker digre som dyner og hodet snurpet inn i en russerlue?

livet i revy

(det er omtrent akkurat ett år siden pølle og jeg møttes for første gang. det er litt kortere siden vi tok den siste avskjeden. dette innlegget er en reprise for å ære en nær, men avdød gammel venn.


Suma sumarum. Vannbollen og dets hektiske liv i perioden 11. desember til 7.juni.

11.desember. En ung, men moden fisk ankommer bollen. Skinnet glinser, og Pølle er i sitt rette ess blant 5 fine jenter i kollektivet. Mye oppmerksomhet, bra, tenker Pølle. Svømmer på, en liten akrobat er han. Lykkelig og tilfreds. Snart jul.

På nyåret. Mørketiden har defintivt satt inn. Pølle viser antyding til depresjon. Mørket har senket seg over bollen, og livet i bollen fortoner seg muggent. Noe magevondt etter pepperkakedeigen i romjula. Små biter, men dog, sterk kost for en fisk. I denne perioden signaliserer også Pølle ensomhet.

Tidlig april. Gerd er alt en fisk kan drømme om. Få pigmenter (en liten albino) og store, røde øyne. Halen henger elegant på baken hennes og gjør en hver mann yr. Pølle er intet unntak. Vinterdepresjonen forsvinner på et blunk når Gerd og Pølle slippes sammen i bollen. De første dagene er de i elskovs rus (spesielt Pølle, det lurvetjafset, kan ikke styre seg).

Sent april. Som gutter flest lærer også Pølle og ta kontrollen. Han er sersjanten i bollen, giv akt, og viser sin mandom stadig vekk. Tanken er sikkert god den, men alt med måte. Gerd blir noe apatisk og satt på sidelinjen i denne perioden, for Pølle svømmer alltid fortere og snapper maten fra henne. Gerd går ned i vekt. Pølle går opp.

Mai. Det virker som den første forelskelsen er over for Pølles del. Han har sluttet å svømme etter Gerd og dytte henne i rumpa. Og for lite flørting fører, som alle vet, til mindre lekenhet og raushet. Gerd har blitt en bitter fisk, grepet av kvinnefrigjøringen og likestillingen og alt det der, og bryr seg katten om hun stjeler maten til Pølle. Rollene har snudd, nå er Gerd raskest og frekkest. Pølle har mistet gutsen, og begynner å bli gusten i huden.

17.mai - det er fest. I ordets rette forstand, med norske flagg, potetgull og det som verre er. Noen av de besøkende (Daniel Saxe) har sosiale antenner knekt helt av, og gir Pølle og Gerd Maarud potetgull. De sluker det rått, hver for seg selvsagt (forholdet er fortsatt litt halvdårlig, Gerd har fått appelsinhud på venstre finne, og Pølle synes ikke hun er så innmari sexy lenger). Miljøet i bollen er betent.

Noen dager senere. Pølle er oppblåst, og makter ikke bevege seg på dybt vann. Han flyter bare opp pga mageluften, og ligger en tomme under vannflaten. I denne perioden gis det mye ros og kjærlighet til Pølle i håp om mindre tarmgass. Vi sier ting som "Flink fisk", "How low can you go?" og "Du er den slankeste fisken vi noensinne har hatt". Dette uten noe hell. Pølle ligger mer og mer stille med øynene vidåpne og glaner ut på våren utenfor bollen. Våren han aldri fikk oppleve.

Ytterligere dager senere. Pølles kropp heller bare mot venstre og ligger vannrett i bollen. Må ha ødelagt balanseorganet sitt (mulig dette ligger i tarmområdet). "Du er en sirkusfisk du, lille venn" sier jeg.

Early June. Endelig finner jeg Pølle langt fra overflaten, han er langt nede på bunn. Fortsatt sidelengs, men dog. "Gutten er i form, ser jeg, tarmgassen er borte siden du beveger deg på djupt vann?" Ingen respons. Og da ser jeg det, øynene til Pølle har sprettet delvis ut av hodet. Intet liv, Pølle er død. Bisettelsen foregår med Pølles 4 nærmeste venner, og begravelsen er en verdig avslutning med samstemt "Ikke en spurv til jorden" i moll mens vi bærer kisten til doskåla. Plask, og Pølle entrer fiskehimmelen. (må bare gjennom noen rør først).

Lang historie kort, - dager senere møter Gerd samme skjebne. Som kvinner flest holdt hun ut lengre (sterkere psyke), men dog, hun måtte til slutt kaste inn håndkleet. Hun døde, 2 måneder gammel. Bisettelsen foregikk i stillhet, gaver til Fiskenes Fellesforbund ble mottatt med takk.

eksamensstrategi

det lønner seg å slutte å lese pensum når en bølge av optimisme har skylt innover en. akkurat da, når man ser som lysest på sine egne ferdigheter og opparbeidede kunnskaper, må man bare legge inne årene og ønske eksamen hjertlig velkommen. man må for all del, nei trøste og bære, fortsette å bla i flere av de uleste pensumsbøkene som ligger i haugen i hjørnet på rommet så og si ubrukte. gjør man det, synker skuta og en kan like gjerne droppe å møte opp og hilse de veldig søte, skrukkete eksamensvaktene god morgen. nei, jeg får slutte mens leken er god og jeg enda ikke har rukket å avsløre mine egne, bristende strategier

- det er tross alt juleferie imorgen klokken tre null null

gull i munn, du

i dag tidlig, i bekmørke og fortvilelse, ringer alarmen. jeg må stå opp, sier den, det er morgen, det er på tide å gripe dagen. uten overdrivelse føles det som en forbrytelse mot menneskerettighetene mine, det føles som en krenkelse, dra meg ut or svevnen på den måten. så tidlig (07:30), så brutalt og uten et fnugg av medmenneskelighet. og i slumringen tenker jeg i fullt alvor på å ringe amnesty og å følge opp saken videre ved menneskerettighetsdomstolene i haag. morgenstund har ikke gull i munn, tro meg.

en multitaskers bekjennelser

jeg er en av dem de mediekritiske forskerne snakker om. jeg er multitaskingens barn. jeg er utfallet av en teknologisk medieverden. jeg har vært utsatt for mobilstråling, mikrobølgestråling, tamagotchi og game boy siden jeg var et lite barn, hadde lua ned i øynene, snørr i nesa, cherrox og livet foran meg. det er med et sukk og et anger jeg må innrømme at de fikk rett, de dystre og kritiske medieforskerne. ja, jeg har hukommelse som en liten gullfisk, bruker lesebriller, er distre og klarer ikke holde oppmerksomhet og fokus mer enn noen minutter. jeg er medienes offer, et tilfeldig og blindt offer som ufrivillig ble dratt med inn i digitalisering og polyfoniske ringetoner. det fikk fatale konsekvenser.

heltidsansettelse

strengt tatt kunne man vel vært heltidsansatt som tenker.

et møte

Hun gir seg selv harde slag for feiltrinnene sine. Bøyer hodet ned til jorden, stor skam. Men drømmene er fortsatt sterke, drømmene om en ny start, om fullstendig forvandling fra skitten larve til ren og vakker sommerfugl.

Hun legger merke til fingeren hans skrive i sanden. Han retter seg opp, ser på de giftige anklagerne som fordømmer henne. Hore! Billige hore. Han tar til orde og sier rolig, men bemyndiget

”Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne”

Han senker blikket, de kjærlige øynene hans ser mot sanden, på henne, og ned i sanden igjen. Han fortsetter å skrive. Det er helt stille, bare en lett sommerlig vind leker seg i bladene. Hun letter og flyr inn i frihetens vindpust.

når skal skjønnheten slutte å torturere oss fattige?


-louis ferdinand

en midtsommernatts drøm

jeg drømmer om mye og har et til tider for romantisk syn på fremtiden. mye av det jeg drømmer vil jeg sikkert drømme om til jeg dør. men en drøm jeg håper å få leve, er denne -

å få feire en midtsommernatt i sverige.

en svensk kompis fortalte meg at der, blant våra svenska grannor, feirer de midtsommernatta hvert år. de har stort bål som brenner intenst, mens de danser ut i den varme sommernatten. jeg ser for meg at jentene går i blomstrete kjoler og har blomsterkranser på hodet. yndige og smilende. guttene går i sixpence og hvite linskjorter. min kompis sa også at de danser som små dverger rundt bålet mens de synger "små gubbarna, små gubbarna, dom dansar lett i ring". det er metervis av bord med god mat, frukt og drikke, det er romantikk og det er flørt, det er glede, lek og latter, det er svensk og det er gode relasjoner. rundt oss er det hvite sommerhus, gressletter, det lukter av syrin og roser og hva det enn måtte vokse der.

en dag, om jeg så måtte bli 60 år før jeg får ha på meg en småblomstrete kjole og blomsterkrans på hodet og danse "små gubbarna" i ring rundt bålet, skal jeg aldri gi opp den drømmen. en midtsommernatts drøm.

søppeltømmerkred

kjære samfunn.
jeg må si at jeg er sterkt uenig i hvordan du er lagt opp. jeg mener at du gir penger og cred til feil folk. du gir mer penger til de menneskene som er late, som sitter på lesesalen med kaffe og gnuffer nesa ned i jusbøker, psykologibøker, medisinbøker og andre akademiske bøker i mangevis av år. du gir cred til de som med sine teorier tror de kan løse verdenskriser og mener å ha funnet meningen med livet ifølge den vitenskapelige forskningen. så får akademikerne et papir på at de har lest tusenvis av fine bøker etter endt studium, før de blir ansatt i en fin stilling med eget kontor, kaffemaskin og pc. der kan de sitte i regnværet på rumpa med teorier så det tyter ut av ørene og drikke kaffe, lese aftenposten på nett og komme med noen uttalelser i media i ny og ne.

men igår forstod jeg det, hvem du egentlig burde gitt creden din til, kjære samfunn. Søppelmennene!

i regnværet stod jeg der, med kaffen i hånda og dårlig tid i hodet. så kommer det en søppelmann, en ung gutt med orange kjeledress og klypestang som kan klype opp søppelet fra bakken. for en tjener, tenker jeg, han skulle hatt bøkksa våre! her tusler han rundt i alskens vær, plukker andres søppel og gjør livet triveligere. uten han hadde vi ikke trengt de oppblåste akademikerteoriene, jeg mener, uten han er vi ingenting! kjære søppelmann, jeg skal skrive brev til Jens og be om lønnsforhøyelse til deg. Du har det i fingra og ikke bare i teorien. gi oss flere søppeltømmere, tenker jeg. søppeltømmere, vaskedamer, bussjåfører og heismontører. dere er praktiske genier, og er det noen som fortjener kaffemaskin og eget kontor er det dere.

obsession

forferdelig unaturlig

jeg merker at det er så forferdelig unaturlig å skulle stå opp tidligere en 9,
sette seg på en hard stol, helt, helt stille i 5-6 timer for å lese bøker jeg i utgangspunket ikke er interessert i. Hvertfall ikke i den unaturlige posisjonen.
det er en unaturlig situasjon, unaturlig stilling, det er så forferdelig unaturlig å la kroppen være stille så lenge uten å snakke med folk, uten å springe eller bevege kroppen.

sorry, men akkurat nå føles det forferdelig unaturlig å sitte inne på lesesalen når den fargesterke høsten er ute, jula er snart her (oh yes, happy komers thinking, yes) og de jeg tenker på ikke sitter rundt meg

pene mennesker

pene mennesker trenger også komplimenter
de vet det ikke alltid selv, de heller

sivert lever hverdagene videre

Dagene går, tredje og siste klasse på videregående er forbi. Det gikk fort og seint på samme tid. Og nå har Sivert altså begynt i jobb, det e jo klart du må ha dej en jobb sønnen min, hadde moren sagt. Du kan itte bare reka rundt slek må måfå. Og Sivert hadde gjort som hun bad om.

Han bare følger dagene som de kommer, Sivert, han pakker den brune veska, smører matpakka. Tusler avgårde til fabrikken i morgengry, det var der han fikk jobb og nå bærer han sementsekker så svetten siler.

Han er ikke ensom, Sivert, om du trodde det. Nei, han har rikelig med venner, han er omgjengelig og tolerant må vite. Guttene liker han, de får komme til han på fredagskveldene, noe ganger hender det at de kommer lørdag også, for å spille og linke pcene sammen til et stort nettverk. De er som gutter flest, kjøper inn kasser med cola og øl, potetchips med salt og benker seg foran dataen for å knuse hverandre i nettspill. De ler høyt, roper og hoier, noen ganger så høyt at Magda, moren til Sivert, nesten kommer opp på rommet for å finne ut hva som skjer. Men Magda holder seg i tøylene, hun husker hvordan det er å være ung, og neimen om hun skulle være en av de gamle mødrene som bryr seg med hva guttungen gjør på fritida. Magda er snill slik sett. Sivert liker moren sin, det er ikke noen ugreiheter der i gården, nei, de har et greit forhold. Snarere tvert imot, skal jeg være ærlig.

Sivert er høy og lang og tynn, nettopp fylt nitten og har rommet fullt av gutter fra gamleklassen, men noen dager, når guttene i klassen er langt borte og mørket legger seg over det grå huset i Tranebærsveien 4, da lusker han ned i stuen til moren. Hun sitter som vanlig i den slitte skinnsofaen, colaen på bordet og fjernkontrollen i hånden. Det tar nesten ikke feil at hun sitter der med en litt for kort t-skjorte slik at den hvite, litt lubne magen er synlig nedenfor t-skjortekanten. Og ikke vet jeg om Magda bare er veldig klumsete eller om det kunne hendt hvem som helst, men t-skjortene er alltid skitne. Det varierer om det er kaffeflekker, sausflekker eller ketchup, men noe er det på klærne hennes bestandig. Magda følger med på Ungkaren og alle de andre programmene som inneholder kjærlighet og skjebner og begjær. Så setter Sivert seg ned ved siden av moren, slenger bena på bordet helt til Magda kremter som hun pleier, og Sivert skjønner at beina må ned igjen på gulvet der Magda mener de hører hjemme. Og slik sitter de, til både elleve og halv tolv, midnatt nærmer seg, og verden i den lille tv-boksen blir deres lille verden. I krig og kjærlighet er alt lov, pleier Magda å si.

Han er nitten, og skulle gjerne hatt litt mer kjærlighet å skryte av, men det kommer, det kommer sier moren, snart kjæmm drømmedama rekanes på ei fjøl, gutten min, itte vær redd. Sivert blir flau når hun sier det, men han later som ingenting, ser ut i lufta og mumler bekreftende. Men er han helt ærlig med seg selv, gjør det godt når moren sier det, at kjærligheten bare lar vente på seg, men at den kommer. Det gir Sivert fremtidshåp og tro.

same old shit in new wrapping

jeg kunne ønske jeg kunne skrevet noe som var så slående, så treffende, så magisk, så revolusjonerende, så vakkert, at ingenting var sagt før, alt var nytt. 
det kan jeg ikke. det blir 
"same old shit in new wrapping". unni wilhelmsen synger det, 
hun med det røde håret. 

alt er skrevet før, 
og ikke av meg. 

krøll på tråden

at jeg er hjemme uten mobildekning er èn ting
at mobilen datt i do (med alt noe sånn måtte innebære)
er en helt annen historie

nå har jeg hvertfall hverken mobildekning eller telefon

danmark

mulighetstyranniet

Professor i psykologi ved Universitet i Oslo, Fanny Duckert, sier følgende: "Den moderne opphengtheten i diagnoser og individuell patologi, gjør at vi lett mister kontakten med livet som komplisert og krevende. Det er en normal del av livet å føle sorg og å være nedfor. Vi har nok en tendens til å gå for kjapt ut og tenke diagnose, og ikke ha toleranse for ulykkelighet."

I dagens Vårt Land kan vi lese ettertanke(r) fra prest Sunniva Gylver: "Det er en trend i tiden: Å tenke positivt, gripe mulighetene, følge sine drømmer, tro på at bare du vil noe nok, så blir det sånn. Det er en kjerne av sannhet i dette. Det handler om at vår egen innstilling er viktig. Men det kan også bli noe nådeløst over det. Mulighetstyranniet. Har vi det ikke bra, er det vår egen skyld. Jeg møter mange mennesker som har store kamper å kjempe, som ofte skyldes andres svik eller overgrep. De opplever mulighetstyranniet som et nådeløst hån."

Livet er komplekst, og vi er veldig ulike. Å øves opp i å tenke positive tanker tror jeg er sunt og viktig, men det må ikke av den grunn bety at det er feil å ha en mørk vinter over livet sitt i perioder. Skal vi møte, forstå og takle livet, må vi kanskje erkjenne at det ikke er mulig å ta lykkepiller til en hver tid. Det er greit å sitte med følelser som er vonde, det er viktig å ikke undertrykke disse periodene i livet. Utfordringen blir å balansere disse to aspektene; sitt eget ansvar og mulighet til å ta fatt på livet og fylle det med glede, og sitt eget ansvar til å møte livet med troverdighet og akseptere at det kan slå deg i trynet. Jeg synes det ligger noe veldig befriende i denne balansen.

who to blame

Mitt eget hjerte kan ofte være den største dommeren.

optimist

"Robert A. Emmons, professor i psykologi ved University of California, har nylig slått fast at mennesker som er fornøyde og takknemlige, er lykkeligere enn andre. Dessuten lever mennesker som er takknemlige, tilgivende og optimistiske hele 7,4 år lenger enn pessimister."

Du lurer på hva du skal gjøre? Ta deg i nakkeskinnet og takk for livet. Surpomper dør fortere, så det er bare å være litt streng med seg selv og takke. For eksempel for at du ikke går på krykker, ikke har livmorkreft, kan gå på tur i skogen når som helst, at du har en seng med reint sengetøy, fungerende lunger så du slipper å gå med pustemaskin i sekk på ryggen, ikke er allergisk mot pizza og kan skrive.

DET er fint, det.

hër kommer lyckan

i dag ønsker jeg meg til et sted som dette, med trebord, hvitveis og romantisk stillhet hvor jeg kan drømme, le, prate, drikke kaffe og glemme alle innleveringer og eksamener

tapte liv i kongo

Hver dag blir mangfoldige kvinner i Kongo dratt med inn i jungelen av militære soldater. Til og med eldre kvinner og barn ned i toårsalderen blir utsatt. Der blir de rivd av klærne, voldtatt og misbrukt av en eller to eller flere menn. Den dagen blir livet tatt fra dem. Igjen sitter de kanskje med et barn de skal elske, et barn som alltid vil minne dem om mannfolka som tok kontroll og brutalt rev alt av verdighet fra dem. Kvinnene kommer hjem, til ektemennene sine som velger å reise fra dem, de er blitt hiv-smittet og urene. Igjen sitter uskyldige (de er jo søren meg uskyldige!) unge jenter med smerter og isolasjon jeg aldri vil kunne forestille meg.

En sånn urettferdighet, en så motbydelig og grotesk måte å behandle menneske på, et sånt maktmisbruk og metode å drive krigføring på er så drøyt, så vulgært, så perverst og så hinsides at jeg ikke har ord. At det kan finnes egoisme og ondskap som er så brutal, det gjør meg så sint at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Det velter opp så mye følelser i meg som jeg aldri føler på ellers. Og igjen sitter jeg med en følelse av rein avmakt, avmakt, avmakt.

en hemmelighet

av og til spør jeg fremmede på gata om veien, selvom jeg vet hvor jeg skal, bare fordi jeg har lyst til å snakke med noen

sivert

Det regner ute, ikke bare regn i luften, men det smeller store dråper ned på asfalten utenfor. Sivert ser på alle skolebøkene på pulten, bokpapiret som Magda satte på i høst, er revet av. Ikke i trass eller noe slikt, nei, men fordi vårens siste eksamener er unnagjort, russetida er over, ølen drukket og tredjeklasse er forbi. Det var ikke det at han ikke likte skolen heller, greit nok, men Sivert lengtet etter fremtiden. Og nå satt han der, ute plasket regnet, vitnemålet hadde han tatt imot i en altfor stor dress, den svarte han hadde i konfirmasjonen. Rektor hadde tatt han i hånda, Sivert Furuly, takk for tre fine år, dette er deg vel unt, vær så god og lykke til videre i livet. Det var tidlig juni, Sivert var fortsatt bleik i ansiktet. Han hadde ikke fått anlegg for å bli brun, sånn sett måtte han ligne på moren. Magda var heller ikke en av sydhavsmøene, som hun pleide å si, nei, vi er da nordmenn, toteninger, pleide hun å spøke, sku bare mangle om vi e litt kvite og dvaske. Sivert syntes det var dumt å si, men pleide som regel å smile halvhjerta hver gang moren kom med den kommentaren.

Og slik gikk dagene, sommeren kom som den gjør hvert år, satte hele jorda i blomst, og Magda lagde spagetti og kjøttsaus, og Sivert spiste. Men hver morgen våknet Sivert med en nagende lengsel etter noe. Jeg tror det var etter fremtiden.

relasjoner først

tør å gi relasjoner tid og prioritet. vær den som tar opp ting som skurrer og som kan være vanskelige. jeg tror det er verdt det, selvom man kanskje våkner dagen derpå med hovne øyne etter all griningen.

dagens kjærlighetshistorie

jeg sier dere,

de guttene som står uanmeldt utenfor utgangsdøren din til jobb når du er ferdig for dagen for å overraske deg med blomster og gode ord, de guttene vokser ikke på trær

(..for han som gjør det har jeg nemlig kuppet!)

jeg lurer på om jeg for alltid kommer til å få sommerfulger i magen hver gang jeg ser på han

akademisk tekstanalyse

hva gjør man når man må levere inn en tekstanalyse av en tekst som, nesten uten å overdrive, like godt kunne vært skrevet på gresk? haha, jeg må jo bare le av akademiske tekster, for jeg tror ikke forfatteren selv engang vet hva han sier

lenge leve akademia akademikus universitus osloensis

helgeplaner

det finnes mye fint, og en av de fine tingene er å kjøre bil med den man er forelsket i hjem til telemark og familien

studentlivet

de kommer ikke stadig vekk, de dagene, men i dag kom den, dagen hvor jeg bruker en time på å komme meg ut av senga fordi jeg rett og slett ikke vil noe annet enn å sove, jeg dropper forelesning (ingen forpliktelser) og innbiller meg at det vil bli mer effektivt å lese hjemme enn på lesesalen (jeg tenker egentlig bare på gratis kaffe på kaffetrakteren og et stille kjøkken). men jeg har bestemt meg for å møte sånne dager med åpne armer, sånn er man av og til, man kan ikke være for kravstor heller

akk, studentlivet er skjønt

jag vill känna att jag lever

Det är nu som livet är mitt
Jag har fått en stund här på jorden
Och min längtan har fört mig hit
Det jag saknat och det jag fått

Det är ändå vägen jag valt
Min förtröstan långt bortom orden
Som har visat en liten bit
Av den himmel jag aldrig nått

Jag vill känna att jag lever
All den tid jag har
Ska jag leva som jag vill
Jag vill känna att jag lever
Veta att jag räcker till

Jag har aldrig glömt vem jag var
Jag har bara låtit det sova
Kanske hade jag inget val
Bara viljan att finnas kvar

Jag vill leva lycklig för att jag är jag
Kunna vara stark och fri
Se hur natten går mot dag
Jag är här och mitt liv är bara mitt
Och den himmel jag trodde fanns
Ska jag hitta där nånstans

Jag vill känna att jag levt mitt liv

regn og sjokolade

blir det like mye regn i helga som det har vært denne uka, skal jeg kjøpe meg en tohundre grams rein, norsk melkesjokolade. det er altfor lenge siden sist

de lite verdsatte musikanter

De fleste mennesker jeg kjenner, er lut lei dem. De gremmes, er irriterte og kunne nok med fordel tatt instrumentene deres og hivd dem på sjøen. Men jeg kan ikke noe for det, når de øst-europeiske spillemennene i Oslo med sine trekkspill og saksofoner hjaller i gang en gladlåt (som de andre mener er et makkverk av noen øredøvende lyder som ikke kan kalles musikk) tidlig en morgen på vei til jobb, - eller enda bedre som i dag, når de kommer inn på t-banevogna og følger oss passasjerer noen stopp med morro-musikk i morgentimene, - da må jeg le høylytt! For de trøtte nordmennene som fnyser og småmumler med seg selv, de har godt av at det kommer noen gladfyrer som smiler og traller og spiller litt trekkspillmusikk. Ikke bare blir jeg glad, jeg får livslyst også, og føler jeg spiller hovedrollen i min egen Amelie-film. Og hadde jeg ikke hatt menneskefrykt, skulle jeg rivd med meg herr Johansen i en svingom i t-banevogna også.

Kjære nordmenn, åpne opp litt da, trall med eller sving dere til trekkspillmusikken! Blir vi noen forknytte surpomper kommer vi til å dø ti år tidligere hele gjengen, det sier psykologien. Og for å skjære dere øst-europeere over samme kam helt til slutt - takk for musikken dere gir oss!

forpliktelse

Noen tror at frihet er å ha alle muligheter tilgjengelig og et hav å velge i. Andre tror at friheten kommer når en velger noe, og slik forplikter seg. Jeg begynner å se sannheten i det sistnevnte.

håpet

Det er noen som sier at de som tror på en Gud eller noe utenfor seg selv, lager et falskt håp for seg selv. Et håp for å komme seg gjennom dagene eller gi mening til livet. At håpet er for de som ikke er sterke nok til å møte livet som det er.
 
Jeg opplever at alle sammen håper hver dag, hele tiden. Vi gjør ting i håp om noe annet, noe litt lenger framme. Her om dagen kjøpte jeg meg en kløkrem på apoteket i håp om at kløen skulle bli litt mindre på nettene. Den gjorde riktignok ikke det, kremen hjalp ikke det grann, dyr var den også, fillekremen, men jeg kjøpte den i håp om at den skulle hjelpe meg.
 
Mennesker spiser litt mindre og kutter ut snopet i håp om bli slankere og sunnere. Vi shopper klær for å se freshere ut, og kanskje ligger det et håp om at klærne skal gjøre at andre legger merke til en eller i håp om at det skal føles litt bedre når dagen er bedriten. Vi jogger og trener og puster og peser i håp om å leve lengre, drikker kaffe i håp om å våkne litt en tidlig mandags morgen, løser suduko i håp om å trimme hjernen og holde seg kløktig i hodet litt lengre. Vi gir gave til en venn i håp om at han skal bli glad og drar på strømpebuksa i håp om at vinterdagen ikke skal oppleves like kald som dagen før. Vi håper på at vi en dag skal finne den store kjærligheten og se drømmene vi har bært på i mange år gå i oppfyllelse.
 
Jeg er glad i håpene. De gir meg inspirasjon til å gå videre, til å leve livet. Håpet er ikke for de svake, de som ikke tør å leve livet. Håpet er for de som fortsatt kaller seg mennesker.

dagane

ein som fær meg te å smile.

(foto: Håvard Fossli)

DA er vi igang.

reisedetaljer

Reiseruta:
Norge - Argentina - Paraguay - Brasil - Costa Rica - Den dominikanske republikk

Reisetid:
7.juni til 16. juli

Reisefølgesvenn:
Karen Amalie (oh yes)

Noen få reiseholdepunkter:
-besøke kamerat i Paraguay
-være sammen med Anja i Brasil (åh)
-Janelle og Svein Runes strandbryllup på den Dominikanske Republikk

Ellers:
Fritt og svært, svært åpent.

radiomenneskene

Jeg fascineres over de som er ansatt som radioverter på store radiokanaler, de som blir betalt for å underholde trøtte mennesker på jobbene sine fra klokka seks om morgenen, ved morgengry og gatene fortsatt er tomme, for de radiovertene er imponerende lystige og livlige. Og det er da jeg tenker, la de seg før klokken ti kvelden i forveien for å være såpass uthvilt?
Og er de sprudlende når alarmen ringer i senga, og de vet at om tre kvarter skal de fortelle historier og morsomme vitser, ringe til lyttere og alltid holde samtalen gående? Har radioverter noensinne dager hvor de ikke har noe å si,
en av de stille dagene hvor de har lyst til å sitte stuet bort alene på et jobbkontor og heller sjekke facebook og drikke kaffe?
Det kan de jo ikke ha, da blir det jo ikke no radio for oss. Det må rett og slett være stabile, humørfyllte mennesker som blir ansatt i radioen. Intet annet enn fascinerende er det, de radiomenneskene.

glede på norgesglass

Noen ganger, på dager som disse,
når jeg har morgenkaffe i koppen, kroppen er så lett at jeg ikke er langt fra å kunne lette, jeg smiler oppriktig av de fine menneskene rundt meg, jeg har jobb, jeg er forelska, kroppen er frisk og håret er solbleika, jeg er trøtt fordi jeg fikk holde en gutt jeg er glad i i hånda litt lengre enn sengetid i går, men det gjør overhodet ingenting, jeg har skolefri og seks ukers loffing i sør amerika veldig nært i sikte,
på dager som disse kunne jeg ønske det var mulig å samle all den gleden som er i meg, putte den ned på et norges-glass eller i fryseren
sånn at jeg kan hente gleden fram igjen de dager hvor det er gråværsskyer i livet.

den heldige

Heldig er den som får ligge på en trygg, sterk arm
og få et varmt kyss i panna.

Jeg er den heldige.

en vecka långt, långt herifrån

kjærleiken

Den siste måneden har jeg ikke gjort annet enn å smile.
Jeg elsker kjærleiken!

en uke i stillhet

Fra og med i morgen tusler jeg rundt i en liten rød skriverstue i Sverige. En uke skal jeg være der alene, trekke meg bort fra t-baner og asfalt. Jeg skal skrive i dimmigt stearinlys utover nettene, jeg skal lukke øynene og drømme meg bort i musikken, jeg skal spise god mat så jeg går opp i vekt. Jeg skal sette meg i gresset, tygge på et strå og dikte mens jeg hører kubjellene bak meg. En uke, alene, da får jeg se hvordan jeg takler ensomheten, hvordan jeg trives i lengden med meg selv. Jeg håper de har en sykkel i låven med kurv på styret, for da vil jeg sykle til landhandelen, kjøpe loff og bananer og appelsinjuice og ha picnik i sola. Minst èn gang.


Imorrån åkar jag til sweden. Jeg håper jeg holder ut hele uka, at jeg ikke feiger ut på grunn av ensomhet. Jeg tror ikke det.


(det blir en koselig historie å fortelle barna mine)

jeg glemmer det for hvert år
men kommer på det igjen i månedsskiftet
april - mai
hvor glad jeg er for at det ikke er jeg
som går rundt i røde bukser, hoier og raver rundt på tbanen
mens jeg drikker øl,
og tror at jeg er kongen av universet

elsker at jeg kan ha vinduet på vidt gap
ligge i senga med vårvinden i ansiktet
høre folk traske asfalt,
mennesker le og fugler flørte

vårhyl

Denne tiden på året er magisk.

Den spruter av liv, og fra hver kant høres fuglekvitter. Fluene som har våknet fra vinterdvalen summer rolig og monotont, små bekker av vann lager lekende melodier. Den første sommerfuglen har til og med turt å komme ut idag. Sola trenger seg på, smiler og sier noe sånt som at den er kommet for å bli, den er kommet for atter en gang å fylle jorda med liv. No livnar det i lundar og lauvast i li, og jeg må leee - for en dag!
Og om jeg hadde hatt tid skulle jeg sprunget til nærmeste fjelltopp med stort, bustete hår og gjort slik Ronja Røverdatter gjør hvert år dette skjer; ropt et vårhyl så høyt at det kunne høres til verdens ende!

Det er blitt vår!

eple-feber

Jeg kjenner en som mener at epler hjelper mot det meste.

Nå har jeg spist tre epler, og det fører meg ikke det grann
nærmere relevant kunnskap til eksamen om fire dager.
Men når det er sagt, vil ikke de eplene forverre kommende mandags prestasjoner heller.

Så da spiser jeg noen flere epler, og sier meg enig -
epler hjelper mot det meste.

fina dar

dimmiga dar, det var bra dar men vad fanns det att se klart
dimmiga dar, det där var fina dar
men jag såg aldrig riktigt var vi var


-håkan hellstrøm

lykke.li

i dag kunne jeg kjørt til verdens ende
hadde bare ikke fornuften og tida stoppa meg.
alene i bilen, på vårtørr asfalt, med høy musikk
spiller jeg trommer på rattet og synger med full hals
noen lange øyeblikks lykke
-today i rocked

ikke bare burde-burde

hva gjør man når man ikke får til å gjøre det en burde?

da drikker man heller kaffe, springer ut til våren der det regner bikkjer fra himmelen, blir våt, tar lange og varme dusjer til man får skrumpehud på fingrene, hører på radioen og tenker på at snart, snart er sommeren her.

dèt får jeg hvertfall til.