nyttårsfeiring

fyr på peisen, setesdalsheier og snødekte fjell, god mat, tolv-tretten gode venner, skiturer og brettspill i stearinlys - det er ingen dum nyttårsfeiring

jeg elsker de morgenene man våkner opp, gløtter på øynene og vet at en hel dag står tom og venter på deg

kulden

Om du har problemer med å kjenne at du faktisk er i live, så gjør du det til de (kulde)grader om du går utenfor døra i dag. Det er bitende kaldt, det kjennes som om det stikkes kniver inn i alle celler og huden går fra hvit, lyserød, mørkerød til blå. Og kulden et tosidig i sitt virke; først aktiverer den alt man har av forsvarsmekanismer, blodsirkulasjon, aggresjon og så videre, før den går over til å lamme alle kroppsmekansimer, man går rett og slett inn i en passiv tilstand. Og overalt går, sitter og står mennesker, jeg inkludert, med grimaser i ansiktene og kroppen i den kjente hat-stillingen, - skuldrene høyt hevet, armene strakt ned langs sidene og et tomt, tomt blikk ut i luften. Noen har tatt affære, satt seg på en benk og snurpet seg inn i dunjakka med hette så hodet er blitt borte. Og i dag måtte jeg le høyt når jeg så på alle menneskene (så langt det lot seg gjøre å le når alle smilemuskler er stive og huden har mistet all elastisitet) som har blitt plassert helt nord på globusen, og værsågod må prøve å overleve denne bitende, kalde årstiden. Jeg er ikke stolt over at nordmenn er et kaldt og innesluttet folkeslag, det er ikke det jeg sier, selv om de varme og eksotiske menneskene som kommer til Norge på visitt mener dette, men come on! - hvor naturlig er det å smile til folk og spørre de om matoppskrifter eller ønske de en god dag når man har mer enn nok med å overleve kulden selv inntullet i 3 lag med strømpebukser, dunjakker digre som dyner og hodet snurpet inn i en russerlue?

livet i revy

(det er omtrent akkurat ett år siden pølle og jeg møttes for første gang. det er litt kortere siden vi tok den siste avskjeden. dette innlegget er en reprise for å ære en nær, men avdød gammel venn.


Suma sumarum. Vannbollen og dets hektiske liv i perioden 11. desember til 7.juni.

11.desember. En ung, men moden fisk ankommer bollen. Skinnet glinser, og Pølle er i sitt rette ess blant 5 fine jenter i kollektivet. Mye oppmerksomhet, bra, tenker Pølle. Svømmer på, en liten akrobat er han. Lykkelig og tilfreds. Snart jul.

På nyåret. Mørketiden har defintivt satt inn. Pølle viser antyding til depresjon. Mørket har senket seg over bollen, og livet i bollen fortoner seg muggent. Noe magevondt etter pepperkakedeigen i romjula. Små biter, men dog, sterk kost for en fisk. I denne perioden signaliserer også Pølle ensomhet.

Tidlig april. Gerd er alt en fisk kan drømme om. Få pigmenter (en liten albino) og store, røde øyne. Halen henger elegant på baken hennes og gjør en hver mann yr. Pølle er intet unntak. Vinterdepresjonen forsvinner på et blunk når Gerd og Pølle slippes sammen i bollen. De første dagene er de i elskovs rus (spesielt Pølle, det lurvetjafset, kan ikke styre seg).

Sent april. Som gutter flest lærer også Pølle og ta kontrollen. Han er sersjanten i bollen, giv akt, og viser sin mandom stadig vekk. Tanken er sikkert god den, men alt med måte. Gerd blir noe apatisk og satt på sidelinjen i denne perioden, for Pølle svømmer alltid fortere og snapper maten fra henne. Gerd går ned i vekt. Pølle går opp.

Mai. Det virker som den første forelskelsen er over for Pølles del. Han har sluttet å svømme etter Gerd og dytte henne i rumpa. Og for lite flørting fører, som alle vet, til mindre lekenhet og raushet. Gerd har blitt en bitter fisk, grepet av kvinnefrigjøringen og likestillingen og alt det der, og bryr seg katten om hun stjeler maten til Pølle. Rollene har snudd, nå er Gerd raskest og frekkest. Pølle har mistet gutsen, og begynner å bli gusten i huden.

17.mai - det er fest. I ordets rette forstand, med norske flagg, potetgull og det som verre er. Noen av de besøkende (Daniel Saxe) har sosiale antenner knekt helt av, og gir Pølle og Gerd Maarud potetgull. De sluker det rått, hver for seg selvsagt (forholdet er fortsatt litt halvdårlig, Gerd har fått appelsinhud på venstre finne, og Pølle synes ikke hun er så innmari sexy lenger). Miljøet i bollen er betent.

Noen dager senere. Pølle er oppblåst, og makter ikke bevege seg på dybt vann. Han flyter bare opp pga mageluften, og ligger en tomme under vannflaten. I denne perioden gis det mye ros og kjærlighet til Pølle i håp om mindre tarmgass. Vi sier ting som "Flink fisk", "How low can you go?" og "Du er den slankeste fisken vi noensinne har hatt". Dette uten noe hell. Pølle ligger mer og mer stille med øynene vidåpne og glaner ut på våren utenfor bollen. Våren han aldri fikk oppleve.

Ytterligere dager senere. Pølles kropp heller bare mot venstre og ligger vannrett i bollen. Må ha ødelagt balanseorganet sitt (mulig dette ligger i tarmområdet). "Du er en sirkusfisk du, lille venn" sier jeg.

Early June. Endelig finner jeg Pølle langt fra overflaten, han er langt nede på bunn. Fortsatt sidelengs, men dog. "Gutten er i form, ser jeg, tarmgassen er borte siden du beveger deg på djupt vann?" Ingen respons. Og da ser jeg det, øynene til Pølle har sprettet delvis ut av hodet. Intet liv, Pølle er død. Bisettelsen foregår med Pølles 4 nærmeste venner, og begravelsen er en verdig avslutning med samstemt "Ikke en spurv til jorden" i moll mens vi bærer kisten til doskåla. Plask, og Pølle entrer fiskehimmelen. (må bare gjennom noen rør først).

Lang historie kort, - dager senere møter Gerd samme skjebne. Som kvinner flest holdt hun ut lengre (sterkere psyke), men dog, hun måtte til slutt kaste inn håndkleet. Hun døde, 2 måneder gammel. Bisettelsen foregikk i stillhet, gaver til Fiskenes Fellesforbund ble mottatt med takk.

eksamensstrategi

det lønner seg å slutte å lese pensum når en bølge av optimisme har skylt innover en. akkurat da, når man ser som lysest på sine egne ferdigheter og opparbeidede kunnskaper, må man bare legge inne årene og ønske eksamen hjertlig velkommen. man må for all del, nei trøste og bære, fortsette å bla i flere av de uleste pensumsbøkene som ligger i haugen i hjørnet på rommet så og si ubrukte. gjør man det, synker skuta og en kan like gjerne droppe å møte opp og hilse de veldig søte, skrukkete eksamensvaktene god morgen. nei, jeg får slutte mens leken er god og jeg enda ikke har rukket å avsløre mine egne, bristende strategier

- det er tross alt juleferie imorgen klokken tre null null

gull i munn, du

i dag tidlig, i bekmørke og fortvilelse, ringer alarmen. jeg må stå opp, sier den, det er morgen, det er på tide å gripe dagen. uten overdrivelse føles det som en forbrytelse mot menneskerettighetene mine, det føles som en krenkelse, dra meg ut or svevnen på den måten. så tidlig (07:30), så brutalt og uten et fnugg av medmenneskelighet. og i slumringen tenker jeg i fullt alvor på å ringe amnesty og å følge opp saken videre ved menneskerettighetsdomstolene i haag. morgenstund har ikke gull i munn, tro meg.

en multitaskers bekjennelser

jeg er en av dem de mediekritiske forskerne snakker om. jeg er multitaskingens barn. jeg er utfallet av en teknologisk medieverden. jeg har vært utsatt for mobilstråling, mikrobølgestråling, tamagotchi og game boy siden jeg var et lite barn, hadde lua ned i øynene, snørr i nesa, cherrox og livet foran meg. det er med et sukk og et anger jeg må innrømme at de fikk rett, de dystre og kritiske medieforskerne. ja, jeg har hukommelse som en liten gullfisk, bruker lesebriller, er distre og klarer ikke holde oppmerksomhet og fokus mer enn noen minutter. jeg er medienes offer, et tilfeldig og blindt offer som ufrivillig ble dratt med inn i digitalisering og polyfoniske ringetoner. det fikk fatale konsekvenser.

heltidsansettelse

strengt tatt kunne man vel vært heltidsansatt som tenker.

et møte

Hun gir seg selv harde slag for feiltrinnene sine. Bøyer hodet ned til jorden, stor skam. Men drømmene er fortsatt sterke, drømmene om en ny start, om fullstendig forvandling fra skitten larve til ren og vakker sommerfugl.

Hun legger merke til fingeren hans skrive i sanden. Han retter seg opp, ser på de giftige anklagerne som fordømmer henne. Hore! Billige hore. Han tar til orde og sier rolig, men bemyndiget

”Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne”

Han senker blikket, de kjærlige øynene hans ser mot sanden, på henne, og ned i sanden igjen. Han fortsetter å skrive. Det er helt stille, bare en lett sommerlig vind leker seg i bladene. Hun letter og flyr inn i frihetens vindpust.

når skal skjønnheten slutte å torturere oss fattige?


-louis ferdinand

en midtsommernatts drøm

jeg drømmer om mye og har et til tider for romantisk syn på fremtiden. mye av det jeg drømmer vil jeg sikkert drømme om til jeg dør. men en drøm jeg håper å få leve, er denne -

å få feire en midtsommernatt i sverige.

en svensk kompis fortalte meg at der, blant våra svenska grannor, feirer de midtsommernatta hvert år. de har stort bål som brenner intenst, mens de danser ut i den varme sommernatten. jeg ser for meg at jentene går i blomstrete kjoler og har blomsterkranser på hodet. yndige og smilende. guttene går i sixpence og hvite linskjorter. min kompis sa også at de danser som små dverger rundt bålet mens de synger "små gubbarna, små gubbarna, dom dansar lett i ring". det er metervis av bord med god mat, frukt og drikke, det er romantikk og det er flørt, det er glede, lek og latter, det er svensk og det er gode relasjoner. rundt oss er det hvite sommerhus, gressletter, det lukter av syrin og roser og hva det enn måtte vokse der.

en dag, om jeg så måtte bli 60 år før jeg får ha på meg en småblomstrete kjole og blomsterkrans på hodet og danse "små gubbarna" i ring rundt bålet, skal jeg aldri gi opp den drømmen. en midtsommernatts drøm.

søppeltømmerkred

kjære samfunn.
jeg må si at jeg er sterkt uenig i hvordan du er lagt opp. jeg mener at du gir penger og cred til feil folk. du gir mer penger til de menneskene som er late, som sitter på lesesalen med kaffe og gnuffer nesa ned i jusbøker, psykologibøker, medisinbøker og andre akademiske bøker i mangevis av år. du gir cred til de som med sine teorier tror de kan løse verdenskriser og mener å ha funnet meningen med livet ifølge den vitenskapelige forskningen. så får akademikerne et papir på at de har lest tusenvis av fine bøker etter endt studium, før de blir ansatt i en fin stilling med eget kontor, kaffemaskin og pc. der kan de sitte i regnværet på rumpa med teorier så det tyter ut av ørene og drikke kaffe, lese aftenposten på nett og komme med noen uttalelser i media i ny og ne.

men igår forstod jeg det, hvem du egentlig burde gitt creden din til, kjære samfunn. Søppelmennene!

i regnværet stod jeg der, med kaffen i hånda og dårlig tid i hodet. så kommer det en søppelmann, en ung gutt med orange kjeledress og klypestang som kan klype opp søppelet fra bakken. for en tjener, tenker jeg, han skulle hatt bøkksa våre! her tusler han rundt i alskens vær, plukker andres søppel og gjør livet triveligere. uten han hadde vi ikke trengt de oppblåste akademikerteoriene, jeg mener, uten han er vi ingenting! kjære søppelmann, jeg skal skrive brev til Jens og be om lønnsforhøyelse til deg. Du har det i fingra og ikke bare i teorien. gi oss flere søppeltømmere, tenker jeg. søppeltømmere, vaskedamer, bussjåfører og heismontører. dere er praktiske genier, og er det noen som fortjener kaffemaskin og eget kontor er det dere.

obsession

forferdelig unaturlig

jeg merker at det er så forferdelig unaturlig å skulle stå opp tidligere en 9,
sette seg på en hard stol, helt, helt stille i 5-6 timer for å lese bøker jeg i utgangspunket ikke er interessert i. Hvertfall ikke i den unaturlige posisjonen.
det er en unaturlig situasjon, unaturlig stilling, det er så forferdelig unaturlig å la kroppen være stille så lenge uten å snakke med folk, uten å springe eller bevege kroppen.

sorry, men akkurat nå føles det forferdelig unaturlig å sitte inne på lesesalen når den fargesterke høsten er ute, jula er snart her (oh yes, happy komers thinking, yes) og de jeg tenker på ikke sitter rundt meg

pene mennesker

pene mennesker trenger også komplimenter
de vet det ikke alltid selv, de heller

sivert lever hverdagene videre

Dagene går, tredje og siste klasse på videregående er forbi. Det gikk fort og seint på samme tid. Og nå har Sivert altså begynt i jobb, det e jo klart du må ha dej en jobb sønnen min, hadde moren sagt. Du kan itte bare reka rundt slek må måfå. Og Sivert hadde gjort som hun bad om.

Han bare følger dagene som de kommer, Sivert, han pakker den brune veska, smører matpakka. Tusler avgårde til fabrikken i morgengry, det var der han fikk jobb og nå bærer han sementsekker så svetten siler.

Han er ikke ensom, Sivert, om du trodde det. Nei, han har rikelig med venner, han er omgjengelig og tolerant må vite. Guttene liker han, de får komme til han på fredagskveldene, noe ganger hender det at de kommer lørdag også, for å spille og linke pcene sammen til et stort nettverk. De er som gutter flest, kjøper inn kasser med cola og øl, potetchips med salt og benker seg foran dataen for å knuse hverandre i nettspill. De ler høyt, roper og hoier, noen ganger så høyt at Magda, moren til Sivert, nesten kommer opp på rommet for å finne ut hva som skjer. Men Magda holder seg i tøylene, hun husker hvordan det er å være ung, og neimen om hun skulle være en av de gamle mødrene som bryr seg med hva guttungen gjør på fritida. Magda er snill slik sett. Sivert liker moren sin, det er ikke noen ugreiheter der i gården, nei, de har et greit forhold. Snarere tvert imot, skal jeg være ærlig.

Sivert er høy og lang og tynn, nettopp fylt nitten og har rommet fullt av gutter fra gamleklassen, men noen dager, når guttene i klassen er langt borte og mørket legger seg over det grå huset i Tranebærsveien 4, da lusker han ned i stuen til moren. Hun sitter som vanlig i den slitte skinnsofaen, colaen på bordet og fjernkontrollen i hånden. Det tar nesten ikke feil at hun sitter der med en litt for kort t-skjorte slik at den hvite, litt lubne magen er synlig nedenfor t-skjortekanten. Og ikke vet jeg om Magda bare er veldig klumsete eller om det kunne hendt hvem som helst, men t-skjortene er alltid skitne. Det varierer om det er kaffeflekker, sausflekker eller ketchup, men noe er det på klærne hennes bestandig. Magda følger med på Ungkaren og alle de andre programmene som inneholder kjærlighet og skjebner og begjær. Så setter Sivert seg ned ved siden av moren, slenger bena på bordet helt til Magda kremter som hun pleier, og Sivert skjønner at beina må ned igjen på gulvet der Magda mener de hører hjemme. Og slik sitter de, til både elleve og halv tolv, midnatt nærmer seg, og verden i den lille tv-boksen blir deres lille verden. I krig og kjærlighet er alt lov, pleier Magda å si.

Han er nitten, og skulle gjerne hatt litt mer kjærlighet å skryte av, men det kommer, det kommer sier moren, snart kjæmm drømmedama rekanes på ei fjøl, gutten min, itte vær redd. Sivert blir flau når hun sier det, men han later som ingenting, ser ut i lufta og mumler bekreftende. Men er han helt ærlig med seg selv, gjør det godt når moren sier det, at kjærligheten bare lar vente på seg, men at den kommer. Det gir Sivert fremtidshåp og tro.

same old shit in new wrapping

jeg kunne ønske jeg kunne skrevet noe som var så slående, så treffende, så magisk, så revolusjonerende, så vakkert, at ingenting var sagt før, alt var nytt. 
det kan jeg ikke. det blir 
"same old shit in new wrapping". unni wilhelmsen synger det, 
hun med det røde håret. 

alt er skrevet før, 
og ikke av meg. 

krøll på tråden

at jeg er hjemme uten mobildekning er èn ting
at mobilen datt i do (med alt noe sånn måtte innebære)
er en helt annen historie

nå har jeg hvertfall hverken mobildekning eller telefon

danmark

mulighetstyranniet

Professor i psykologi ved Universitet i Oslo, Fanny Duckert, sier følgende: "Den moderne opphengtheten i diagnoser og individuell patologi, gjør at vi lett mister kontakten med livet som komplisert og krevende. Det er en normal del av livet å føle sorg og å være nedfor. Vi har nok en tendens til å gå for kjapt ut og tenke diagnose, og ikke ha toleranse for ulykkelighet."

I dagens Vårt Land kan vi lese ettertanke(r) fra prest Sunniva Gylver: "Det er en trend i tiden: Å tenke positivt, gripe mulighetene, følge sine drømmer, tro på at bare du vil noe nok, så blir det sånn. Det er en kjerne av sannhet i dette. Det handler om at vår egen innstilling er viktig. Men det kan også bli noe nådeløst over det. Mulighetstyranniet. Har vi det ikke bra, er det vår egen skyld. Jeg møter mange mennesker som har store kamper å kjempe, som ofte skyldes andres svik eller overgrep. De opplever mulighetstyranniet som et nådeløst hån."

Livet er komplekst, og vi er veldig ulike. Å øves opp i å tenke positive tanker tror jeg er sunt og viktig, men det må ikke av den grunn bety at det er feil å ha en mørk vinter over livet sitt i perioder. Skal vi møte, forstå og takle livet, må vi kanskje erkjenne at det ikke er mulig å ta lykkepiller til en hver tid. Det er greit å sitte med følelser som er vonde, det er viktig å ikke undertrykke disse periodene i livet. Utfordringen blir å balansere disse to aspektene; sitt eget ansvar og mulighet til å ta fatt på livet og fylle det med glede, og sitt eget ansvar til å møte livet med troverdighet og akseptere at det kan slå deg i trynet. Jeg synes det ligger noe veldig befriende i denne balansen.

who to blame

Mitt eget hjerte kan ofte være den største dommeren.

optimist

"Robert A. Emmons, professor i psykologi ved University of California, har nylig slått fast at mennesker som er fornøyde og takknemlige, er lykkeligere enn andre. Dessuten lever mennesker som er takknemlige, tilgivende og optimistiske hele 7,4 år lenger enn pessimister."

Du lurer på hva du skal gjøre? Ta deg i nakkeskinnet og takk for livet. Surpomper dør fortere, så det er bare å være litt streng med seg selv og takke. For eksempel for at du ikke går på krykker, ikke har livmorkreft, kan gå på tur i skogen når som helst, at du har en seng med reint sengetøy, fungerende lunger så du slipper å gå med pustemaskin i sekk på ryggen, ikke er allergisk mot pizza og kan skrive.

DET er fint, det.

hër kommer lyckan

i dag ønsker jeg meg til et sted som dette, med trebord, hvitveis og romantisk stillhet hvor jeg kan drømme, le, prate, drikke kaffe og glemme alle innleveringer og eksamener

tapte liv i kongo

Hver dag blir mangfoldige kvinner i Kongo dratt med inn i jungelen av militære soldater. Til og med eldre kvinner og barn ned i toårsalderen blir utsatt. Der blir de rivd av klærne, voldtatt og misbrukt av en eller to eller flere menn. Den dagen blir livet tatt fra dem. Igjen sitter de kanskje med et barn de skal elske, et barn som alltid vil minne dem om mannfolka som tok kontroll og brutalt rev alt av verdighet fra dem. Kvinnene kommer hjem, til ektemennene sine som velger å reise fra dem, de er blitt hiv-smittet og urene. Igjen sitter uskyldige (de er jo søren meg uskyldige!) unge jenter med smerter og isolasjon jeg aldri vil kunne forestille meg.

En sånn urettferdighet, en så motbydelig og grotesk måte å behandle menneske på, et sånt maktmisbruk og metode å drive krigføring på er så drøyt, så vulgært, så perverst og så hinsides at jeg ikke har ord. At det kan finnes egoisme og ondskap som er så brutal, det gjør meg så sint at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Det velter opp så mye følelser i meg som jeg aldri føler på ellers. Og igjen sitter jeg med en følelse av rein avmakt, avmakt, avmakt.

en hemmelighet

av og til spør jeg fremmede på gata om veien, selvom jeg vet hvor jeg skal, bare fordi jeg har lyst til å snakke med noen

sivert

Det regner ute, ikke bare regn i luften, men det smeller store dråper ned på asfalten utenfor. Sivert ser på alle skolebøkene på pulten, bokpapiret som Magda satte på i høst, er revet av. Ikke i trass eller noe slikt, nei, men fordi vårens siste eksamener er unnagjort, russetida er over, ølen drukket og tredjeklasse er forbi. Det var ikke det at han ikke likte skolen heller, greit nok, men Sivert lengtet etter fremtiden. Og nå satt han der, ute plasket regnet, vitnemålet hadde han tatt imot i en altfor stor dress, den svarte han hadde i konfirmasjonen. Rektor hadde tatt han i hånda, Sivert Furuly, takk for tre fine år, dette er deg vel unt, vær så god og lykke til videre i livet. Det var tidlig juni, Sivert var fortsatt bleik i ansiktet. Han hadde ikke fått anlegg for å bli brun, sånn sett måtte han ligne på moren. Magda var heller ikke en av sydhavsmøene, som hun pleide å si, nei, vi er da nordmenn, toteninger, pleide hun å spøke, sku bare mangle om vi e litt kvite og dvaske. Sivert syntes det var dumt å si, men pleide som regel å smile halvhjerta hver gang moren kom med den kommentaren.

Og slik gikk dagene, sommeren kom som den gjør hvert år, satte hele jorda i blomst, og Magda lagde spagetti og kjøttsaus, og Sivert spiste. Men hver morgen våknet Sivert med en nagende lengsel etter noe. Jeg tror det var etter fremtiden.

relasjoner først

tør å gi relasjoner tid og prioritet. vær den som tar opp ting som skurrer og som kan være vanskelige. jeg tror det er verdt det, selvom man kanskje våkner dagen derpå med hovne øyne etter all griningen.

dagens kjærlighetshistorie

jeg sier dere,

de guttene som står uanmeldt utenfor utgangsdøren din til jobb når du er ferdig for dagen for å overraske deg med blomster og gode ord, de guttene vokser ikke på trær

(..for han som gjør det har jeg nemlig kuppet!)

jeg lurer på om jeg for alltid kommer til å få sommerfulger i magen hver gang jeg ser på han

akademisk tekstanalyse

hva gjør man når man må levere inn en tekstanalyse av en tekst som, nesten uten å overdrive, like godt kunne vært skrevet på gresk? haha, jeg må jo bare le av akademiske tekster, for jeg tror ikke forfatteren selv engang vet hva han sier

lenge leve akademia akademikus universitus osloensis

helgeplaner

det finnes mye fint, og en av de fine tingene er å kjøre bil med den man er forelsket i hjem til telemark og familien

studentlivet

de kommer ikke stadig vekk, de dagene, men i dag kom den, dagen hvor jeg bruker en time på å komme meg ut av senga fordi jeg rett og slett ikke vil noe annet enn å sove, jeg dropper forelesning (ingen forpliktelser) og innbiller meg at det vil bli mer effektivt å lese hjemme enn på lesesalen (jeg tenker egentlig bare på gratis kaffe på kaffetrakteren og et stille kjøkken). men jeg har bestemt meg for å møte sånne dager med åpne armer, sånn er man av og til, man kan ikke være for kravstor heller

akk, studentlivet er skjønt

jag vill känna att jag lever

Det är nu som livet är mitt
Jag har fått en stund här på jorden
Och min längtan har fört mig hit
Det jag saknat och det jag fått

Det är ändå vägen jag valt
Min förtröstan långt bortom orden
Som har visat en liten bit
Av den himmel jag aldrig nått

Jag vill känna att jag lever
All den tid jag har
Ska jag leva som jag vill
Jag vill känna att jag lever
Veta att jag räcker till

Jag har aldrig glömt vem jag var
Jag har bara låtit det sova
Kanske hade jag inget val
Bara viljan att finnas kvar

Jag vill leva lycklig för att jag är jag
Kunna vara stark och fri
Se hur natten går mot dag
Jag är här och mitt liv är bara mitt
Och den himmel jag trodde fanns
Ska jag hitta där nånstans

Jag vill känna att jag levt mitt liv

regn og sjokolade

blir det like mye regn i helga som det har vært denne uka, skal jeg kjøpe meg en tohundre grams rein, norsk melkesjokolade. det er altfor lenge siden sist

de lite verdsatte musikanter

De fleste mennesker jeg kjenner, er lut lei dem. De gremmes, er irriterte og kunne nok med fordel tatt instrumentene deres og hivd dem på sjøen. Men jeg kan ikke noe for det, når de øst-europeiske spillemennene i Oslo med sine trekkspill og saksofoner hjaller i gang en gladlåt (som de andre mener er et makkverk av noen øredøvende lyder som ikke kan kalles musikk) tidlig en morgen på vei til jobb, - eller enda bedre som i dag, når de kommer inn på t-banevogna og følger oss passasjerer noen stopp med morro-musikk i morgentimene, - da må jeg le høylytt! For de trøtte nordmennene som fnyser og småmumler med seg selv, de har godt av at det kommer noen gladfyrer som smiler og traller og spiller litt trekkspillmusikk. Ikke bare blir jeg glad, jeg får livslyst også, og føler jeg spiller hovedrollen i min egen Amelie-film. Og hadde jeg ikke hatt menneskefrykt, skulle jeg rivd med meg herr Johansen i en svingom i t-banevogna også.

Kjære nordmenn, åpne opp litt da, trall med eller sving dere til trekkspillmusikken! Blir vi noen forknytte surpomper kommer vi til å dø ti år tidligere hele gjengen, det sier psykologien. Og for å skjære dere øst-europeere over samme kam helt til slutt - takk for musikken dere gir oss!

forpliktelse

Noen tror at frihet er å ha alle muligheter tilgjengelig og et hav å velge i. Andre tror at friheten kommer når en velger noe, og slik forplikter seg. Jeg begynner å se sannheten i det sistnevnte.

håpet

Det er noen som sier at de som tror på en Gud eller noe utenfor seg selv, lager et falskt håp for seg selv. Et håp for å komme seg gjennom dagene eller gi mening til livet. At håpet er for de som ikke er sterke nok til å møte livet som det er.
 
Jeg opplever at alle sammen håper hver dag, hele tiden. Vi gjør ting i håp om noe annet, noe litt lenger framme. Her om dagen kjøpte jeg meg en kløkrem på apoteket i håp om at kløen skulle bli litt mindre på nettene. Den gjorde riktignok ikke det, kremen hjalp ikke det grann, dyr var den også, fillekremen, men jeg kjøpte den i håp om at den skulle hjelpe meg.
 
Mennesker spiser litt mindre og kutter ut snopet i håp om bli slankere og sunnere. Vi shopper klær for å se freshere ut, og kanskje ligger det et håp om at klærne skal gjøre at andre legger merke til en eller i håp om at det skal føles litt bedre når dagen er bedriten. Vi jogger og trener og puster og peser i håp om å leve lengre, drikker kaffe i håp om å våkne litt en tidlig mandags morgen, løser suduko i håp om å trimme hjernen og holde seg kløktig i hodet litt lengre. Vi gir gave til en venn i håp om at han skal bli glad og drar på strømpebuksa i håp om at vinterdagen ikke skal oppleves like kald som dagen før. Vi håper på at vi en dag skal finne den store kjærligheten og se drømmene vi har bært på i mange år gå i oppfyllelse.
 
Jeg er glad i håpene. De gir meg inspirasjon til å gå videre, til å leve livet. Håpet er ikke for de svake, de som ikke tør å leve livet. Håpet er for de som fortsatt kaller seg mennesker.

dagane

ein som fær meg te å smile.

(foto: Håvard Fossli)

DA er vi igang.

reisedetaljer

Reiseruta:
Norge - Argentina - Paraguay - Brasil - Costa Rica - Den dominikanske republikk

Reisetid:
7.juni til 16. juli

Reisefølgesvenn:
Karen Amalie (oh yes)

Noen få reiseholdepunkter:
-besøke kamerat i Paraguay
-være sammen med Anja i Brasil (åh)
-Janelle og Svein Runes strandbryllup på den Dominikanske Republikk

Ellers:
Fritt og svært, svært åpent.

radiomenneskene

Jeg fascineres over de som er ansatt som radioverter på store radiokanaler, de som blir betalt for å underholde trøtte mennesker på jobbene sine fra klokka seks om morgenen, ved morgengry og gatene fortsatt er tomme, for de radiovertene er imponerende lystige og livlige. Og det er da jeg tenker, la de seg før klokken ti kvelden i forveien for å være såpass uthvilt?
Og er de sprudlende når alarmen ringer i senga, og de vet at om tre kvarter skal de fortelle historier og morsomme vitser, ringe til lyttere og alltid holde samtalen gående? Har radioverter noensinne dager hvor de ikke har noe å si,
en av de stille dagene hvor de har lyst til å sitte stuet bort alene på et jobbkontor og heller sjekke facebook og drikke kaffe?
Det kan de jo ikke ha, da blir det jo ikke no radio for oss. Det må rett og slett være stabile, humørfyllte mennesker som blir ansatt i radioen. Intet annet enn fascinerende er det, de radiomenneskene.

glede på norgesglass

Noen ganger, på dager som disse,
når jeg har morgenkaffe i koppen, kroppen er så lett at jeg ikke er langt fra å kunne lette, jeg smiler oppriktig av de fine menneskene rundt meg, jeg har jobb, jeg er forelska, kroppen er frisk og håret er solbleika, jeg er trøtt fordi jeg fikk holde en gutt jeg er glad i i hånda litt lengre enn sengetid i går, men det gjør overhodet ingenting, jeg har skolefri og seks ukers loffing i sør amerika veldig nært i sikte,
på dager som disse kunne jeg ønske det var mulig å samle all den gleden som er i meg, putte den ned på et norges-glass eller i fryseren
sånn at jeg kan hente gleden fram igjen de dager hvor det er gråværsskyer i livet.

den heldige

Heldig er den som får ligge på en trygg, sterk arm
og få et varmt kyss i panna.

Jeg er den heldige.

en vecka långt, långt herifrån

kjærleiken

Den siste måneden har jeg ikke gjort annet enn å smile.
Jeg elsker kjærleiken!

en uke i stillhet

Fra og med i morgen tusler jeg rundt i en liten rød skriverstue i Sverige. En uke skal jeg være der alene, trekke meg bort fra t-baner og asfalt. Jeg skal skrive i dimmigt stearinlys utover nettene, jeg skal lukke øynene og drømme meg bort i musikken, jeg skal spise god mat så jeg går opp i vekt. Jeg skal sette meg i gresset, tygge på et strå og dikte mens jeg hører kubjellene bak meg. En uke, alene, da får jeg se hvordan jeg takler ensomheten, hvordan jeg trives i lengden med meg selv. Jeg håper de har en sykkel i låven med kurv på styret, for da vil jeg sykle til landhandelen, kjøpe loff og bananer og appelsinjuice og ha picnik i sola. Minst èn gang.


Imorrån åkar jag til sweden. Jeg håper jeg holder ut hele uka, at jeg ikke feiger ut på grunn av ensomhet. Jeg tror ikke det.


(det blir en koselig historie å fortelle barna mine)

jeg glemmer det for hvert år
men kommer på det igjen i månedsskiftet
april - mai
hvor glad jeg er for at det ikke er jeg
som går rundt i røde bukser, hoier og raver rundt på tbanen
mens jeg drikker øl,
og tror at jeg er kongen av universet

elsker at jeg kan ha vinduet på vidt gap
ligge i senga med vårvinden i ansiktet
høre folk traske asfalt,
mennesker le og fugler flørte

vårhyl

Denne tiden på året er magisk.

Den spruter av liv, og fra hver kant høres fuglekvitter. Fluene som har våknet fra vinterdvalen summer rolig og monotont, små bekker av vann lager lekende melodier. Den første sommerfuglen har til og med turt å komme ut idag. Sola trenger seg på, smiler og sier noe sånt som at den er kommet for å bli, den er kommet for atter en gang å fylle jorda med liv. No livnar det i lundar og lauvast i li, og jeg må leee - for en dag!
Og om jeg hadde hatt tid skulle jeg sprunget til nærmeste fjelltopp med stort, bustete hår og gjort slik Ronja Røverdatter gjør hvert år dette skjer; ropt et vårhyl så høyt at det kunne høres til verdens ende!

Det er blitt vår!

eple-feber

Jeg kjenner en som mener at epler hjelper mot det meste.

Nå har jeg spist tre epler, og det fører meg ikke det grann
nærmere relevant kunnskap til eksamen om fire dager.
Men når det er sagt, vil ikke de eplene forverre kommende mandags prestasjoner heller.

Så da spiser jeg noen flere epler, og sier meg enig -
epler hjelper mot det meste.

fina dar

dimmiga dar, det var bra dar men vad fanns det att se klart
dimmiga dar, det där var fina dar
men jag såg aldrig riktigt var vi var


-håkan hellstrøm

lykke.li

i dag kunne jeg kjørt til verdens ende
hadde bare ikke fornuften og tida stoppa meg.
alene i bilen, på vårtørr asfalt, med høy musikk
spiller jeg trommer på rattet og synger med full hals
noen lange øyeblikks lykke
-today i rocked

ikke bare burde-burde

hva gjør man når man ikke får til å gjøre det en burde?

da drikker man heller kaffe, springer ut til våren der det regner bikkjer fra himmelen, blir våt, tar lange og varme dusjer til man får skrumpehud på fingrene, hører på radioen og tenker på at snart, snart er sommeren her.

dèt får jeg hvertfall til.

et liv i det fri

De fleste fotoene er tatt i 2007/2008 fra året med Friluftsliv på Idrettshøyskolen i Oslo.

ser deg no

Alt som skjer, skjer for fyrste gong
Det eg syng, er min fyrste song
Eg er ny for kvar dag som renn
Ny for deg

Det står eit tre ved ein vårkledd fjord
Det står ein vase her på mitt bord
Du plukka blomar frå apalgrein
og gav til meg

Eg var blind, men eg ser deg no, du ler
Tenk at i alle år var verda mørk, men i vår
står eg her og ser

Og du ler, ja, eg ser deg no, du ler
Tenk at i alle år var verda mørk, men i vår
står eg her og ser

Vil du vita kva ljoset er,
kom då hit og ver meg nær
Eg skal sjå deg, og seia deg
kva eg ser

Eg vil gå i det vide land
Eg vil syngje om alt eg fann
Eg vil gje av ei open hand
i lag med deg

Eg var blind, men eg ser deg no, du ler
Tenk at i alle år var verda mørk, men i vår
står eg her og ser

Og du ler, ja, eg ser deg no, du ler
Tenk at i alle år var verda mørk, men i vår
står eg her og ser



Tekst/Musikk: Stein Versto/Odd Nordstoga

smak av livet

Jeg er aleine i huset, aleine i bygda. Jeg har skogen for meg sjøl. Jeg setter på høy magisk musikk, åpner verandadøra og mens tonene fyller tømmerveggene, står jeg på trammen og ser hvite bakker, grantre, fjell og fred, og fylles med en genuin takknemlighet som jeg bare opplever her hjemme. Mens jeg puster inn luft, får jeg Gudsopplevelser viktigere enn noen andre her heime, jeg klarer ikke holde tilbake tårer eller de ekte følelsene i meg, og jeg får en etterlengtet smak av livet. Jeg fatter ikke hva det er med dette stedet.

Jeg dusjer, drikker nytraktet kaffe, har altfor mange sider jeg skulle lest, oppgaver gjort, men det gjør ingenting. Jeg er søvnig, legger meg i sofaen og kroppen brenner av sollyset som treffer meg gjennom vinduet. Jeg drømmer, smiler, våkner og retter hendene mot himmelen.

Jeg tenker, danser, er full av følelser og lat på samme tid. Det er en stund siden livet mitt har vært så ekte som nå. Gud, du er alt jeg har, og i deg har jeg alt.

from boston

i fjor vår lå det plutselig en pakke fra boston i postkassa mi. det var en brun konvelutt fra min venn brendan med en cdplate inni.
jeg syns det er like morro å se på den hver gang. jeg blir så glaa!
han synger om tida vår i afrika for tre år siden

vår

det er ikke bare ute det er vår,
det er blitt vår i livet mitt også.

det fascinerer meg at han er så flink til å se detaljer.
du vet, de små, ubetydelige ting som tilsyvende og sist ser ut til å være
det som gir livet mening

drama queen

i mitt alternative liv skulle jeg vært en av de jentene
som gikk i bohemklær, blomstrete kjoler og rød leppestift,
blonder, tights og skjerf
humøret mitt skulle svingt fra beautiful high til sadly low
hvor jeg kastet melkeglass i veggen så det sang hvis jeg var sint
eller kysset en fremmed gammel dame på kinnet hvis jeg var sprutlykkelig
grått i sorg og fortvilelse over tapt kjærlighet mens jeg spiste is rett fra boksen, stappet i meg sjokolade og hatt stort, bustete hår
eller hoppet på toget til frankrike på impuls
jeg skulle vært uforutsigbar så det holdt
og blitt skikkelig sint på de som ikke holdt det de lovte

nå går jeg hverken med høye heler, bemerkelsesverdige klær eller rød leppestift
humøret mitt er relativt stabilt, og jeg vet hva jeg våkner opp til
jeg kysser ikke gamle damer, og blir kvalm av en hel sjokolade
jeg hulkgriner sjelden over sjanser jeg ikke tok eller lost loves
jeg planlegger utenlandsturene mine, tenker over pengebruk og konsekvenser
forutsigbar er jeg stort sett også, og jeg klarer ikke å bli spesielt sint, hvertfall ikke høylytt eller på andre enn meg selv
børster håret gjør jeg også

i mitt alternative liv skulle jeg vært en skikkelig drama queen.

rämlar

i dag
er en av de dagene jeg går hvileløst rundt på åtte kvadratmeter.
lyst til å stange hodet i veggen eller bite av meg armen fordi jeg er så slapp.
jeg våkna av alarmen når sola burde stått opp, men overbeviste meg selv om at dagen idag, da skulle jeg sove
undervisning får heller seile sin egen sjø, om hundre år er allting glømt, og jeg ville bare sove, og kjente befrielsen av at jeg var min egen herre.
hvor har kontrollfriken tatt veien?
jeg har håkan hellström på, han synger om de dimmiga dagarna, om trubbel
og jeg stikker hodet ut av takluka, tar til meg av ubegrenset frisk luft, ser ned på hodene som går under meg, legger meg litt igjen og tenker med meg selv
jasså ja, det er en av disse dagene idag
og det er faktisk helt greit.

et hav av virkelighet

Det var sein ettermiddag, junidagen var på hell. Den fargesterke sola var i ferd med å gå ned i Oslofjorden, men det virket ikke som du så gleden i det. Motorveien var godt trafikkert, det var slutt på jobb for byens innbyggere, de skulle hjem til kone, barn, kanskje pokerkveld med gutta, hva vet vel jeg.
Der satt vi, jeg og du på gresset. Midt i en rundkjøring ved motorveien. Børsen med sine rike menn og kvinner og stresskofferter og aksjekurser så jeg rett bak deg.

Håret ditt hang dødt ned i det bleke ansiktet ditt. Vi snakket sammen, du hadde ikke særlig troa på livet, nok med å overleve dagen. Jeg kunne ønske jeg kunne se farge i ansiktet ditt, at smilehullene dine kunne bli synlige. Det gjorde de ikke.

Sprøytespissene, plastikkskjeene, sigarettstumpene, de lå strødd rundt oss. Jeg tror nok de var kjente elementer for deg. "Sorry, jeg må bare.. dra av meg buksa her, prøve å få satt det inn.."

Jeg så fete biler med mørke bilruter kjøre forbi oss. De så på oss. Kanskje på meg, som hadde satt meg ved siden av dette ludderet mitt i rundkjøringen. Eller på hora selv, jeg vet ikke. Du satt der med de tynne, bleke beina. Buksa var dratt ned for å finne en siste blodåre og stikke hull på. Underbukse hadde du ikke. Jeg lurte på om du var skamfull, du satt der jo naken og sprøyta halvveis inne i lysken. Jeg tror ikke det kunne brydd deg mindre, skammen. Den var for lengst borte etter alle disse årene. Nå gjaldt det å overleve denne dagen.

Samtalen vår dabbet av. Øynene dine seig igjen, kroppen ble som en slapp sekk. Jeg måtte smile av at vi satt der, midt i rundkjøringen ved Børsen med alle bilene som så på oss. Hjertet mitt, derimot, det skreik, der var det krig. Det gjorde fryktelig vondt å se deg sånn. Men det gjorde meg stolt å sitte ved siden av deg fordi du var et så ærlig menneske. Den juniettermiddagen satt jeg ved siden av deg, og så sola gå ned i Oslofjorden.

dagens kaffe

De dagene man blir tilfredsstillt og lykkelig av å klamre hendene rundt en varm kaffekopp med nymalt dagens kaffe under en begredelig kjedelig forelesning,
ja,
de dagene er det godt å være i.
Små barn, små krav, like it.
Gi meg kaffen, og jeg er fornøyd.

vi har alle noen skjelett i skapet.

virkelighetsforståelse

"Hva er Dawkins’ virkelighetsforståelse? Til syvende og sist er det ingen plan, ingen hensikt, ikke noe ondt og godt, ingen ting annet enn blinde prosesser uten noen mening. Vi er biologiske maskiner som produserer DNA. (R. Dawkins: ”River out of Eden”, s.213) Verden er et kaldt, nådeløst og åndløst sted der ingen annen mening eksisterer enn kun det å overleve og å formere seg. Kjærlighet, skjønnhet, rettferdighet, glede og moral er illusjoner i menneskets hjerne. Gud bevare oss alle om han skulle ha rett! "

Børge Bentsen, om evolusjonsteoertikernes
higen etter å kunne forklare verden vitenskapelig

i dag trollbatt du meg

I dag kalla du på meg. Eg kunne ikkje lenger halde meg for øyrene eller seie at eg hadde viktigare ting eg måtte gjera. Eg adlyda, og gjekk ut til deg.

Du låg der urørd og uredd framfor meg. Du var dekt av kvitt lin, du blenkte mot meg i all din prakt. Sola skein på deg og gjorde deg så fin. Eg måtte smile, eg fekk låne deg litt i dag. Eg lo mot deg, ein barnleg latter og eg kjende at hjarta leika seg litt.

Du låg der urørd og gav meg all di merksemd, sjølvom eg godt visste at eg ikkje var den fyrste som fekk trå inn til deg. Men i dag var det du og eg. Åleine i all vår prakt.

I dag kalla du på meg, og eg kunne ikkje seie nei.
Du fine, fine telemarksnatur - i dag trollbatt du meg.

klokkas slaveri

Det slo meg aldri før. Da var jeg bundet til hele og halve timer, til nød kunne jeg gå med på kvarter.
Nå som noen har vist meg dette, har jeg større frihet. Det føles litt rart, men det er gøy.

Å avtale å møte noen 17:37 er jo like gyldig. Det er et like valid klokkeslett som 17:00, 17:30 eller til nød 17:40.
Det setter meg fortsatt litt ut, å få beskjed om å møte noen 17:37, men I'm getting there. En ny verden. Hvorfor gjør ingen andre det, møter hverandre tre minutter på fem for eksempel? Slaver!

Takk til deg som viste meg dette, hurra, jeg er fri!

jeg har møtt en mann

Jeg har møtt en mann.

Han gikk i hva jeg ville kategorisert som snobbete klær. Alltid fresh, dyr klokke og kvalitetsjakke. Solariumsbrun, halvlangt hår og snuste. Han var femogtredve, så kanskje noe yngre ut, men jeg plasserte han rett inn i den kategorien jeg vanligvis ikke er særs begeistret for. "Snobben", sånn er du.

Men så.

Så åpnet han munnen mer og fikk vise -litt- mer av seg selv.

Og så.

Så ble han en mann jeg ler høylytt av i timen fordi han er så morsom. Han er en av de mest ærlige og ekte menneskene jeg har møtt, han husker navn, ansikt og gir deg to øyne som ser. Han var den eneste som oppriktig interesserte seg for hvordan han skulle snakke slik at hun døve i klassen best mulig skulle forstå og ha utbytte av timen. Han gav meg mandariner som egentlig skulle være til å knekke sin egen forkjølelse, and made my day. Han sier takk, skryter av andre, er høflig og har kone. Selvironisk var han også.

Feite. Han utfordret fordommene mine så til de grader!

La det bli lenge til neste gang jeg setter noen i bås.

ei reise

De siste dagene har jeg praktisert og gjort noe jeg sjeldent har klart før:

Jeg har møtt livet og meg selv som jeg er. Ikke mer, ikke mindre. Det er en befriende livsstil.
Det betyr: hiv fra deg kravene og møt virkeligheten.

Og er jeg på bærtur ut i sirkuset igjen, ser jeg på håndleddet med hampbåndet.
Hampbåndet er der for å si: slapp av, di tullhøne, slakk på kravene.

Jeg håper det varer noen dager til.

omtrent slik

Altfor mange lause ting, altfor myrke krokar, altfor mykje skummelt rot,
altfor store flokar, altfor store rom, altfor mange ord,
altfor mange gode råd gjev altfor mykje å tenke på.

Odd Nordstoga, "Lause ting"

i got married in vegas!

2 av 5 veninner i kollektivet jeg bor i skal gifte seg i juli. Med andre ord er det daglig kost med bryllupsmagasiner, bryllupssnakk, brudekjoleoppvisning og gjesteliste-snakk. Jeg er en sterk og uavhengig kvinne, men come on, det blir for mye kjærlighetssnakk også for meg. Så jeg gjorde hva enhver kvinne ville gjort, dro til uniten og got married in vegas!

time and a little something

ting skal gå fort.

har vi problemer med ulike tekniske vidunder skal det helst løses raskt over en servicetelefon, og må vi sitte for lenge i kø og høre pausemusikk, da kjører vi det heller på dynga og kjøper et nytt samme kveld. vi sender mailer og meldinger før vi får rukket og tenkt oss om. vi tar piller for å få sove, lykkepiller for å smile, matpiller så vi slipper å spise på den naturlige måten, koffeinpiller så vi får energi uten å trene og hodepinetabletter når vi har sovet for lite. det kan virke som vi ikke har tid til å vente eller løse ting langsiktig. og ting går generelt ganske fort. det gjør iallefall det i mitt liv.

men så er det ting som ikke kan løses over en servicetelefon eller ved å lese "10 steps to.." -bøkene.

vennskap. relasjoner. forhold til gud eller mennesker rundt en. selvbilde. identitet. standard og integritet.
dette finnes det ikke piller for. det tar tid å jobbe med et godt og sunt selvbilde. det tar til å utvikle de gode relasjonene. det finnes rett og slett ingen gode snarveier til de resultatene.

eneste vei er tid.

la krigen leve

i disse dager: demonstrasjoner mot konflikten på gaza-stripen.

demonstrasjoner hvor de setter fyr på søppelkasser, kaster egg, sko og stein på politiet, raserer, skyter raketter inn i folkemengden, fyrer av fyrverkeri og brannbomber og slår ned folk for fred.

det er en fin måte å gjøre det på.
jeg får sterke assosiasjoner til fred ved å se på demonstrantene i oslo i disse dager.

too much of nothing

vi er for lite eller for mye.
for frampå eller for tilbaketrukne.
for alvorlige eller for tullete.
for høye eller for lave.
for fnisete eller for seriøse.

vi bruker energi på å tenke og ønske oss
litt mer av hans utstråling, hennes klesstil,
hennes framtoning eller hans overkropp.

vi skulle vært bedre, mer hengivne, mindre rotete,
mer åpne, mindre sinte.

det er alltid noe mer vi skulle hatt. med den jakka
ser jeg mer interessant ut. med de skia går jeg oftere i nordmarka.
med det interiøret vil dagene mine bli mer avslappende.
jeg lover.

kan vi ikke se hvor fine folk vi er? kan vi ikke skryte mer av oss selv
og av andre? kan vi ikke få lov til å føle oss bra, fine, kjekke, gode uten
at det skal tolkes som kvalmt, overlegent eller innbilsk? kan vi ikke snu
janteloven til noe som ligner takknemlighet og tilfredshet.
kan vi ikke slippe å fylle 80 år og tenke at jeg brukte mye av tiden min på
å ville være noen andre.

plis a, du ER jo fin, nå. i kid you not.
ikke bruk opp livet på å tenke noe annet.

glemte minner